Kategori: Norske utgivelser

Før LP-debuten Live på Bredtveit i 2013 gav Salongörkesteret ut denne 7″ EP-en med seks spenstige «rockgrass» versjoner av en del kjente og kjære låter. Utvalget som får banjo/mandolin/ukulele-behandling er upåklagelig. Det starter utmerket med De Press sin klassiske «Bo Jo Cie Kochom» som har blitt «Får jeg elsker deg». Hvor direkte teksten er oversatt aner jeg ikke, men en artig nytolkning har det blitt. «Pretty Vacant» (Sex Pistols) har blitt «Pen & Ledig», for anledningen ispedd noen snutter fra «Hello, I Love You» (The Doors). Public Image Ltd. sin «This Is Not A Love Song» har de kombinert med «Relax» (Frankie goes to Hollywood), mens Britney Spears sin «Hit Me Baby One More Time» blir litt mer konkret på norsk: «Slå meg kjære en gang til». Men de gjør nyere låter også, lyst å høre Kvelertak sin sin «Mjød» i banjoversjon? Her er den.

Her er det ingen side B, bare en side A og en side 1. Men det var vel bare 5 låter sier du? Vel, den siste på side 1 kan du fort gå glipp av. «Du lider» varer i ett sekund, og er da en kjapp utgave av Napalm Death sin like kjappe «You Suffer». Et fint punktum kan man si, på en artig EP. Et fargerikt tegnet omslag er det også på denne utgivelsen på deres egen label Salongplay Records. Kan bestilles fra Salongörkesteret på Bandcamp.

Til tross for at undertittelen her er «V4» så er dette utgivelse nummer to i splitt-single vinylserien fra Trondheimsbaserte Blacktrees Collective. «V1» ble delt mellom Octopus Tree og Nagant. Førstnevnte finner vi på b-siden her også, mens Calmcorder har fått a-siden. Deres «Decode» er mørk, urolig og dyster elektronika, cinematisk og glitchy, og beveger seg inn i dystopiske landskap hvor Ulver også har trådt i perioder. Kirsti Huke sin stemme gjør seg godt i denne settingen, det samme gjør tonene fra Jørgen Orheim sin trompet. Calmcorder ser ut til å være Rune Hoemsnes sitt prosjekt, og etter denne smakebiten frister det å sjekke ut flere av hans atmosfæriske produksjoner. Octopus Tree stilte med et noe kjølig trip-hop aktig bidrag på den første splitt-singelen, og «Sound of the City» gir oss mer av dette, men denne låten fenger mer, setter stemningen mer treffsikkert. Nakent men effektivt arrangert, og konklusjonen i refrenget understrekes fint når en statisk mannlig radiostemme gjentar vokalist Rakel Aurjord sine ord: «Everybody wants to be number one». En låt man gjerne spinner en runde til når singelen først ligger på platetallerkenen.

En solid oppfølger i serien av planlagte singler, og forventningene til hva som følger kan skrus opp et par hakk. I likhet med den første singelen er også presentasjon og innpakking gjennomtenkt her. Sølvfarget vinyl står seg bra til omslaget. Kan kjøpes hos All Good Clean Records i Trondheim, eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen.

Å kalle seg for Det Skandaløse Orkester (DSO) antyder at humor ikke er mangelvare hos denne gjengen fra Fyllingsdalen i Bergen, men de har mer enn det å by på. Humoristisk sans deler de forøvrig med rocksirkuset Optima Rubra (som også nevnes i takkelisten på inneromslaget) fra nabotraktene i Loddefjord, men musikalsk sett er DSO litt mer avanserte. Det bør de også være når de trekker fram Frank Zappa som en viktig inspirasjonskilde, noe man også kan høre spor av i musikken, for eksempel hvordan de sjonglerer med ulike sjangre. Bare Egil Band nevner de også som referanse, men selv om de har en lett absurd humor til felles, er musikken til DSO såpass eklektisk at du neppe vil finne så mange andre band som låter akkurat som DSO. De norske progrockerne Procosmian Fannyfiddlers har riktignok en egen vridd og tidvis vulgær humor i sine engelske tekster, men musikalsk sett er de et rockeband mens DSO minner mer om et schizofrent revyorkester. Et gjennomgangstema i DSO sine tekster ser ut til å være en gryende konflikt i Bergen, mellom innbyggere som ønsker å kle seg i strategisk hullete klær og de som ikke liker dette. Det er problemer innad i Bergen by.

Musikalsk sett byr DSO på en sprudlende miks av storbandpop, progrock, jazz/frijazz med mere, alt utført med stor spilleglede. Med en del uventede vendinger i både melodi, rytme og arrangement kan det kanskje bli litt hektisk innimellom, men stemningen er høy og produksjonen spenstig og tiltalende. Instrumenter som Fender Rhodes og marimba tilfører både organisk energi og varme i lydbildet, og i tillegg er det en bred miks av bidragsytere her på blåseinstrumenter og annet som skaper god variasjon. Sannsynligvis er DSO et fyrverkeri på scenen, og dette har de klart å overføre til platerillene, og det smitter videre til lytteren. Et fargerikt og lekende album har det blitt, som man ikke nødvendigvis må skarre på r-en for å like.

Vinylutgaven av albumet er det også lagt omhu i, innercover med tekster og bilder, mye å kikke på mens man lytter på albumet. CD følger også med. En flat og fin vinylpressing er det også, så her blir det full score på den format-tekniske siden. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

TRD Collective er navnet på en serie med splitt-singler gitt ut på labelen Blacktrees Collective. Sentral initiativtaker ser ut til å være bandet Octopus Tree. Kato Holgersen og Stian Rosvoll har musikalske røtter tilbake til 90-tallet og Art By Machinery og Cantaloupe, mens Rakel Aurjord (i dag vokalist i Bodø-bandet Nagel) har en fortid i Dubel Darr fra Rognan, senere Trondheim, hvor Blacktrees Collective også har sin base. Denne serien av 7-tommere har fokus på å «slippe eksklusivt låtmateriale med band og musikere fra en tid da det ble trykket lit vinyl», og det må jo kalles et prisverdig prosjekt. Octopus Tree bidro for øvrig med kuttet «Suburbia» på samle-CD-en som fulgte med gatemagasinet Sorgenfri sin utgave fra august i fjor.

På denne første utgivelsen i serien deler Octopus Tree plassen med Nagant. Jeg er litt usikker på i hvor stor grad de har bidratt på/mikset hverandres respektive låter her, men Nagant sin «The Pale Girl Inside the Omega Radar» beveger seg litt bort fra garasjerock/americana sjangeren jeg leser de vanligvis befinner seg i. Her danner monoton bass og stødige rytmer en base for en tekstløs kvinnelig vokal med atmosfæriske kvaliteter i retning av både goth og folketoner. Octopus Tree sin «Suburbia» er derimot småfunky og lett jazza elektronika, som sikkert kan minne om annen norsk litt kjølig trip-hop-pop fra årene rundt årtusenskiftet. To ulike men begge stemningsfulle spor, og en fin start på det som kan bli en spennende serie å følge. 7-tommerne i denne serien kommer alle i et begrenset opplag på 100 nummererte eksemplarer. Kan kjøpes hos All Good Clean Records i Trondheim, eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen.

Göttemia fra Halden har holdt på i snart 15 år og har dukket opp på diverse splitt- og samleutgivelser fra blant andre labelen/kollektivet Tonehjulet Kräftpest. De står også bak Trigger Happy Fat Family, Göttemias første egne 12-tommer så vidt jeg kan finne ut. Personellhistorikk gjennom årene kjenner jeg ikke til, men med denne utgivelsen stiller de med ny vokalist, Christer Jensen er ute, inn har kommet Ricky Norum, som også spiller synth (!). Han ser ut til å ha glidd rett inn i bandfamilien ut fra det vi ser på omslaget og det medfølgende heftet, som stort sett består av bilder. Her framstår de som de fjerne slektningene til familien på omslaget til deLillos sitt Trist å være glad album, de fra gården innerst i dalen hvor bilvrakene har tårnet seg opp, hunden glefser og kua rauter titt og ofte fra et fjøs som ikke har sett maling siden krigen. Å leke med det lett degenererte og litt smakløse er ikke noe nytt i rocken/punken, her hjemme finner vi Göttemia sine musikalske og tematiske åndsfrender og inspirasjonskilder i for eksempel Anal Babes og Turboneger.

Jeg stiftet først bekjentskap med Göttemia i episode tre av Kristopher Schau sin Rassisme-serie fra 2012, med en intervjusekvens som bandet sannsynligvis ikke glemmer så lett. Punk/hardcore altså, av den rå, skitne og litt ville typen som kanskje har mer som mål å underholde enn å formidle noe konkret budskap (ingen trykte tekster her, så for min del er det bare låttitler og enkelte ord jeg klarer å snappe opp). Ikke noe feil med det, og rølpete feststemning får vi så det holder her, selv om vi under det lett kaotiske lydbildet kan finne lett vemodige, ja nesten folkaktige melodier, som f.eks. «Caligula». De tre første låtene på EP-en, «WWJD», «Scumbag» og «Caligula» klokker inn på to og et halvt minutt til sammen, og høres ut som en og samme låt delt i tre. En slik underliggende mollstemning finner vi også i «Sourpuss» og «Priority», en låt som treffer blink med et svært fengende refreng, her svinger det så det lukter svidd. Svinger gjør det meste her, men også «I Am The King» får kryss i margen for ekstra hardt og friskt driv. Kryss blir det også for «Thumbs Up», men her for et noe overraskende mellomspill som med litt velvilje kan sies å være en tanke progga, med synth og gitar i flerstemte bevegelser, kanskje det musikalsk mest «arrangerte» øyeblikket på EP-en. Avsluttende «Dig In» er eneste låt her som legger seg mot mer Sex Pistols aktig og mer bluesbasert punk, høy stemning her også, og de bruker det siste drøye minuttet på å sette strek på rockfinalevis.

12-tommeren skal spilles av i 45RPM hastighet, noe som vanligvis gir høyde for bedre lydkvalitet, men det er vel neppe hovedargumentet for å gå til innkjøp av denne utgivelsen. Produksjonen er rå med mye energi og trøkk, som jo er viktig å få formidlet her. Det følger med et 16-siders hefte, et flott «family album» med fargebilder. Jeg skulle gjerne sett tekstene trykket her, noe vinylfolk alltid setter pris på. Uansett en gjennomført utgivelse som lover bra før en eventuell albumdebut (selv om det kanskje allerede er spilt inn med den gamle vokalisten, men lagt på is av ulike grunner) og viser at Göttemia live må være en staselig opplevelse. Fin pressing også. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller Platekompaniet. Se også H. Opptøyen sin omtale av utgivelsen i Luna Kafé.

EP-en Echoes er debututgivelsen til Oslo-duoen Signal/// med Andrea Barsnes (Ullsokk) på trommer og Niklas Bystrøm Larsen (Spurv) på gitarer og synther. Sammen lager de eksperimentell og tildels støyende musikk, hvor Barsnes sine stødige, kontante og repetetive rytmer lager en kjerne som Larsen sine instrumenter graviterer rundt i et ellers temmelig fritt spillerom. Det meste av toner og lyder fra ham blir kvernet med ulike grader og typer av forvrengning, men selv når dette legger seg som et hvitt lag av støykrystaller i lydbildet så forsvinner ikke det tonale, fargene. Rammen i de fire låtene her, riffene og grunnbevegelsene, er ganske enkle, det er mye det omkringliggende som både skaper stemningene og gjør dette til en interessant lytteopplevelse, en krautrock type tilnærming hvor enkle bass/tromme-riff brukes som utgangspunkt for suggererende lydlek.

«Tiruvannamalai» kan minne om Ministry, industriell metallisk støyrock med hissige fuzzgitarer og aggressive rytmer. «Event Horizon» er roligere og setter en mørkere stemning med mollstemte tåkeluraktige synthtoner som flyter sakte avsted under et skingrende black-metal-ambient støyteppe. «Echoes of Soma and Space» er det lengste sporet her, og er det nærmeste duoen beveger seg ren instrumentell spacerock, selv om de krydrer med litt mer støy her og der enn de fleste andre i den sjangeren. Dette fungerer svært bra, med mange detaljer i lydbildet man kanskje ikke fanger opp i første omgang. «An Eternal Recurrence» går litt tilbake til stemningen fra åpningskuttet, med småfunky krautminimalisme som kan minne om norske Salvatore. Alt i alt en spennende debut som viser stor spennvidde innenfor duoformatet og det musikalske feltet de beveger seg i. Det skal bli spennende å følge dem videre.

Denne 12-tommeren er gitt ut av Handmade Records som også har en del spennende i sin katalog fra før. Vinylen her er flat, pressekvaliteten ellers god og utgivelsen er trykket i 350 eksemplarer. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Oslobandet The Devil and the Almighty Blues er ute med sitt debutalbum i disse dager. Dette blir vel som et superlag å regne når alle medlemmene er kjent fra andre sammenhenger: Arnt Andersen (vokal; The Goo Men, Cinnamoon), Kim Skaug (bass; Ashbury Haights, The Good, The Bad And The Zugly), Kenneth Simonsen (trommer; Friemann, Mark Steiner, Shit City, Vidar Vang, The Dogs, Mudfog), Petter Svee (gitar; Cinnamoon, The Goo Men, The Graves, The Indikation) og Torgeir Waldemar (gitar; Jake Ziah, The Goo Men og selvfølgelig som soloartist). Som The Devil and the Almighty Blues har de strammet rammene tett og spiller seig, tung bluesrock. Det er det mange som gjør, men det blir raskt klart at dette bandet stiller i en litt annen gren enn de fleste andre. Det er mye fuzzgitarer her, men av den tørrere typen, produksjonen heller mer mot det enkle enn overveldende. Tempoet er rolig, stemningen mørk, og det er ikke er gitt rom for mange krumspring. De lar monotonien synke inn og går ikke av veien for å kjøre noen ekstra runder når de først har meislet ut sine enkle men effektive riff.

Låtene her tar utgangspunkt i bluesriff som brytes ned, finner essensen og behandler dette på et vis som kan minne om måten det instrumentale post-metal bandet Pelican tilnærmer seg sin musikk. Velregissert, behersket og forholdsvis nakent. På en måte sitter jeg igjen med et inntryk av at selv om det er høy retrofaktor her så er det et slags «post»-element her også, The Devil and the Almighty Blues stiller med ny ballast. Så selv om vi kan høre spor etter ZZ Top i en låt som «Root To Root» blir det i form av byggesteiner som settes sammen litt annerledes. De som er ute etter glitrende gitarsoloer må lete andre steder, her er soloene også holdt i stramme tøyler, bevisst dratt ned. Jeg er ikke like begeistret for at de har valgt å kjøre såpass mye vreng på vokalen til Andersen, dette tar litt for mye av fokuset. Han formidler en god porsjon intensitet som ikke er avhengig av den drahjelpen. Men det er det eneste som trekker ned for min del og får være en smakssak. Ellers er det dette et album med sterke låter og gode gitarriff hele veien gjennom.

Vinylutgaven kommer på Blues for the Red Sun, et nytt selskap startet av Robert Dyrnes som vi kjenner fra Bukta og Backbeat i Tromsø. Utgaven på hvit vinyl er vel vanskeligere å få tak i nå, men den vanlige utgaven på svart vinyl kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Texum kommer fra Oppdal og gav ut debutalbumet Different Strokes For Different Folks i 2007, lekkert produsert countryrock/americana av den litt roligere typen. Albumet fikk svært gode omtaler, men det skulle likevel ta hele 8 år før oppfølgeren nå er klar. Texum er spilt inn i deres eget studio i Trondheim, de har tatt seg god tid, og også produsert albumet selv. Her har det audiofile blitt blandet med det styggvakre, melder bandet, blant annet ved hjelp av så ulike teknologier som gamle båndspillere og små babycall monitorer. Miksing har den amerikanske lydteknikeren Ryan Freeland stått for, han har flere Grammyer i hylla, blant annet «best americana album» for Bonnie Raitt sin Slipstream utgivelse fra et par år tilbake.

Klarinett er kanskje ikke det instrumentet man forbinder mest med denne musikken, men fra første tone her i «It Don’t Mean A Thing» hører vi at dette tilfører et friskt og litt originalt element til Texum sitt tiltalende lydbilde når de tar det i bruk. For lekkert er det å lytte på denne gangen også, mykt, velklingende og behagelig. Fender Rhodes og orgel i perfekt samspill med varme gitarer i et bredt panorama med god plass. Glatt vil kanskje noen si, jeg vil heller kalle det en sofistikert produksjon, av typen vi kan høre på jazzpop type utgivelser. Texum høres da også litt smoothjazza ut her og der, og blir derfor mindre rendyrket country/americana enn for eksempel Sugarfoot selv om det slektskapet også er der.

At Texum i større grad har dratt meg seg et soft poputtrykk inn i musikken her er det liten tvil om. Til tider kan dette minne om et band som Prefab Sprout. Det er i det hele tatt bare å sette seg vel til rette i godstolen, strekke ut beina og la seg bli omfavnet av gromlyd, myke melodier og varme harmonier. Av de mest umiddelbare låtene her stiller balladen «It» sterkt med sin enkle oppbygging og sitt nakne arrangement der klarinetten drar den ytterligere i retning av utsøkt lounge music. At ikke alle låtene er like umiddelbare gjør likevel dette til et album man må gi noen runder før man blir kjent med, før man har fått med seg alle lekre detaljer.

Dette har ikke overraskende blitt en godbit for audiofile, og det er ekstra hyggelig å se at bandet selv har lagt omtanke i vinylutgaven. Her finner vi informasjon om hvem som har stått for vinylgravering (Ron McMaster/Capitol Studios), hva slags lydkilde som er benyttet (24 bit digital master) og hvor vinylen er presset (velrennomerte Pallas i Tyskland). Tommelen opp for denne type forbrukerinformasjon, som burde følge alle vinylutgivelser men i få tilfeller gjør det. Her skulle vinylutgaven ha alle forutsetninger for å gi bedre lydkvalitet enn CD-utgaven, og en kjapp sammenligning på mitt stereoanlegg bekrefter da også dette. Vinylen er som forventet strøken, utbrettsomslaget holder også høy kvalitet, i tykk papp med matt overflate. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Det er liten tvil om at hovedperson i Darn Those Rebels er Kjell Erik Bersvendsen. På 90-tallet var han vokalist i Farout Fishing og Bøyen Beng, i nyere tid også kjent som Spjellvis i Stars Behind Bars, et band som ble startet innenfor murene i Tromsø fengsel. At han nå er tilbake med plateutgivelse som Rebel Kjell og Darn Those Rebels står det respekt av. Dette skal handle om musikken, men når det hele åpner med «Free 11» er det vanskelig å se bort fra historien som ligger bak A Lifetime Of Resistance By Far. Den kan interesserte lese i artikkelen «Jeg er Spjellvis» i Gatemagasinet Virkelig fra 2010, hvor Bersvendsen selv forteller.

Flere av låtene her legger ser rundt spenstig kraftrock med elementer fra både NWOBHM og punk. Det ladede åpningskuttet setter malen i så måte. «Weed Bob’n Lula» drar i retning av Billy Idol mens «Victory (Generation Y)» hopper lett over til bluesrocken med kjappe gitartoner som like gjerne kunne kommet fra George Thorogood. «Rolling Stoner» fyrer B-siden i gang med tøffe gitarriff, her er verset like fengende som refrenget, en låt man får lyst til å høre på nytt med en gang. Trøkket i vokalen og stemmekarakteren her ligner på for eksempel Ingenting eller Honningbarna, men minner meg også om Frode Rønli fra Stavangerensemblet, den rå og raspete konsertutgaven vel og merke. Det må være noe med sørlandsvokalister når de drar på. Nå er jo Rebel Kjell nordfra og tekstene på engelsk, men jeg klarer ikke å fri meg fra disse assosiasjonene her.

«Why Kennedy Got Shot (His Own Words!)» er utdrag fra en mye sitert tale fra president Kennedy som her ender i en locked-groove på side A hvor ordene «free and independent» repeteres. Dette leder oss naturlig videre til heftet som følger med. Kun teksten til «Rolling Stoner» står trykt her, resten er mer som en zine med diverse antiautoritære og anarkistiske tekster ispedd litt konspirasjonsteori og slagord mot makta. Litt av hvert kan man si, men i bunnen ligger oppfordringen om å være aktiv, våken og stille spørsmål.

Men det er mer her. «Beat The Clock (Time Is Now)» er en roligere låt som sannsynligvis handler om livet som så lett kan sildre bort mens man selv glir inn i rollen som passasjer. Den bygges rundt en vandrende bassloop som effektfullt snor seg rundt taktslagene mens myke keyboardtoner kommer smygende og får tankene til å gå til The Doors og deres «Riders on the Storm«. Stemningsfullt og et av høydepunktene på albumet. «Awake (Generation Y)» er noe helt annet igjen, her beveger de seg ut i et suggererende psykedelisk landskap, rituelt fra viddene i nord, ikke ulikt det svenske Goat holder på med, også vellykket selv om det kanskje mangler litt trøkk i bunnen her, rent lydmessig sett.

«Løfte», den ene av to låter med norsk tekst, har spor etter postpunken, den noe mørkere gitaren som legger seg over her har med litt godvilje likhetstrekk med toner vi har hørt fra The Birthday Party. «Stille» trår i et mer standard hardrock balladespor, men fungerer den også. Avslutningsvis har de lånt strofen «You’ll Never Walk Alone» og gjort en låt som innbyr til allsang, oppløftende og full av energi. Et solid punktum for et  underholdende album.

Dette er en utpreget DIY produksjon spilt inn bitvis over 3 år, uten at det har gått ut over helheten, albumet henger fint sammen. Det som måtte mangle produksjonsmessig i forhold til lydkvalitet her og der veies det godt opp for i innsats og gode låter. Og så er det herlig med band som gir blanke i trender. Vinylutgaven kommer på dyp lilla vinyl og som nevnt følger det et hefte med. Hvor stort opplaget er vet jeg ikke. Kan bestilles fra Tiger, og sannsynligvis har de den på Backbeat i Tromsø.