Kategori: Norske utgivelser

Red 7 sin historie går tilbake til 1999, da Lorry Kristiansen, kjent som keyboardist/programmerer for Zeromancer, startet dette prosjektet som etter hvert ble et eget band. De gjorde en del konserter, men det ble ingen utgivelser, og i 2008 ble bandet lagt på is. I 2015 begynte ting å skje igjen for Red 7, da Kristiansen sammen med Håkon Tornes (vokal), Dan Heide (gitar, Zeromancer) og Sindre Pedersen (trommer, Ljungblut) blåste liv i bandet igjen. EP-en Silence Hotel  blir da deres debututgivelse. Med såpass tette relasjoner til Zeromancer og Ljungblut er det ikke overraskende at også Red 7 befinner seg i et lignende musikalsk terreng, det vil si industrielt, elektronisk, mørkt og delvis tungt. Slektskapet til Zeromancer understrekes ytterligere av at en av låtene her, «Murder Sound», finnes i en annen versjon på Zeromancer sitt album The Death Of Romance, samt at Alex Møklebust fra Seigmen/Zeromancer har produsert EP-en.

Før Red 7 gikk inn i dvalen hadde de rykte på seg for å være både karismatiske og dyktige på scenen, og har de dette intakt vil låtene på denne EP-en sikkert falle i smak for det rette publikummet. Skal jeg finne noen musikalske referansepunkter i min egen samling må det bli den industrielle og tidvis hardtslående elektroniske rocken til Ministry og Nine Inch Nails, kombinert med den melankolske og melodiske synthpopen til Depeche Mode. EBM (electronic body music) er kanskje merkelappen man kan sette på Red 7, en sjanger jeg ikke vet så mye om. Det jeg med trygghet kan si er at Red 7 har en sterk emo-faktor i tekstene. Angst, depresjon, isolasjon, innadvendte mørke tilstander som formidles gjennom like mørk, men utadvendt og dansbar musikk (med unntak av tittellåten som nærmest blir for en «ballade» å regne). På sett og vis litt schizofrent, men sånn er det jo med mye i rocken, og de fire låtene her fungerer bra på sine premisser. Liker du Zeromancer så liker du nok det Red 7 byr på her også.

Gymnocal Industries står bak denne vinylutgivelsen som er en gjennomført og lekker sak, på flott presset rød transparent vinyl i et plastforet svart innercover, og med nedlastingskode i bankkort-format. 100 eksemplarer kommer også i et spesielt nummerert opplag med signert bandbilde i stort format. Big Dipper har inne både den nummererte vairanten med signert foto, og den regulære utgaven, som også kan bestilles fra The Garden.

Så langt jeg kan finne ut er El Malo Loco Kid  tredje album fra Tommy Andre Berg, aka Tommy Luger. Pluss noen EP-er under eget navn, men han har også spilt gitar i mange sammenhenger i Oslos undergrunnscene, etter sigende helt tilbake til 1990, da som 13-åring. Et raskt blikk på omslaget av El Malo Loco Kid er nok for å skjønne at Luger byr på rock’n’roll med lav gitarføring og høy opp-i-trynet-ditt faktor. Så mye info er det ikke å finne på omslaget til denne utgivelsen, men i følge Hit Me! har Luger gjort alt selv på dette albumet. Eneste musikalske drahjelp er fra gitarist Eivind Staxrud (Los Plantronics, Easy Riders, Raga Rockers), og visstnok bare på en låt. Ellers spiller Luger selv alle instrumentene her, dvs. bass og trommer i tillegg til å være gitarist, vokalist og låtskriver. Han har også stått for produksjon og miksing, så mer DIY enn dette blir det ikke før mannen skaffer seg sin egen vinylpresse.

For å ta det siste først, så legger man raskt merke til at Luger neppe har finstudert alle manualer i forhold til lydproduksjon, men nok heller bare gått løs på knottene og skrudd til han ble fornøyd. Selv om resultatet ikke akkurat kan kalles gromlyd i hi-fi forstand, så har produksjonen desto mer personlighet og sjarm. Og til tider står dette bra til innholdet, som er rock’n’roll med høy attitude-faktor, og en gi-faen holdning som gjennomsyrer det meste her. Med kompassnåla pekende mot magneter som Lemmy, Thunders/Heartbreakers og våre egne Backstreet Girls navigerer Luger seg mer eller mindre stødig fram gjennom et noe brokete lydlandskap. Enkelte ganger svinger det bra, og han lander på låter som sitter umiddelbart. Tittellåten, «Stone On My Knees» og «Untune the Sky» er alle eksempler på det. Og det lukter også svidd når Luger tar for seg Ramones sin «Go Mental». Ellers finner vi som seg hør og bør noen mer sloppy innslag, som for eksempel «Chokedown», hvor Luger trolig har latt seg inspirere av ZZ Top og riffet til «La Grange» til et litt ufokusert mellomspill.

Gitarspellinga ellers er det imidlertid lite å si på, at Luger kan sine licks er det liten tvil om. Han synger også med en overbevisende «been there, done that, seen it all»-holdning, og det er sikkert få som kan matche Luger i denne kombinasjonsgrenen her i landet. Enkelte ganger kan man bli litt irritert over at gitarsoloer ikke kommer helt til sin rett i lydmiksen, men den selvgjorte produksjonen gir det hele et herlig sleaze/punk/rock&roll-preg som gjør dette til en nokså unik lytteopplevelse i norsk sammenheng. Tidvis god underholdning, og noen låter her vil garantert gjøre seg bra for å dra opp stemninga på et vorspiel.

Albumet er gitt ut på Quick Records (trolig Luger sin egen label), og vinylutgaven er en enkel sak uten noe trykt innercover. Pressingen er strøken, noe som slett ikke er en selvfølge i disse dager hvor vinylpressene går for fulle maskiner. Kan bestilles fra Big Dipper.

Åsmund Nesse slapp sitt debutalbum Lysning på tampen av fjoråret. Nesse finner vi ellers som vokalist i Nese Rastafari Community (NRC). Nese ligger sånn omtrent midt mellom Stavanger og Bergen, og Nesse synger på sin egen Bømlo-dialekt, både i rasta-kollektivet og her som soloartist. Et par musikere fra NRC har han tatt med seg som medhjelpere i sitt soloprosjekt, Gunvald Hagen (keyboards) og Hans-Olav Molde (trommer), som også har mikset og produsert albumet. I tillegg bidrar blant andre Thomas Bang (bass), Kristian Gullåsen (gitarer), Ella Helen Bukkøy (fele), Jørgen Sandvik (gitarer), Ingrid Leithaug Mjanger (kor) og Dag Wolf (steelgitar).Â

Det er få spor etter reggae å finne på Lysning, det er andre musikalske sider Nesse viser fram her. «Gje meg ei lysning» ble kåret til årets Sunnhordlandslåt i 2015 og var nok et naturlig valg som første single. En mid-tempo låt hvor munnspill sørger for Dylansk stemning, og vers og refreng konkurrerer om å være mest fengende. Ikke merkelig at denne låten slo an lokalt. Nesse har skrevet alle låtene selv på Lysning, med unntak av «Olvondo», hvor Geir Ersland står bak teksten. Den skiller seg ut musikalsk også, med vakre pianotoner fra Gunvald Hagen, som jeg antar er inspirert av Jan Johansson. Hans vakre tolkning av «Visa från Utanmyra» lurer i hvert fall i bakgrunnen her, «Olvondo» har noe av den samme lyriske og vemodsfulle stemningen.

«Rauge lys» røsker litt mer enn de øvrige låtene på albumet, og byr på sylskarpe elgitartoner og godt americana-driv. Godt driv er det også innledningsvis («Va de deg igjen?») og avslutningsvis («Fela uver»), men ellers er det roligere låter som dominerer albumet, i et krysningspunkt mellom countryballader og visepop. Debutalbumet til Nesse blir et hyggelig og sympatisk møte med en folkelig låtskriver og sanger. Albumet trår musikalsk sett i velkjente spor, men tekstene og framføringen på dialekt løfter låtene fram og opp. Det handler om det jordnære, om å leve nær naturen med vær og vind, om hverdagslivets sorger, gleder og utfordringer, men går også inn til de store spørsmålene. «Kor e landet med inga uro, der folket leve i fred og ro?» spørres det i «Finst da nokon?». Et spørsmål som en rastafari har svar på, mens Nesse her nøyer seg med å fastslå «Eg e ein draumar da e no sikkert, men eg ynskje ei fredfull jord«. Det skriver vi gjerne under på.

Vinylutgaven av Lysning er limitert til 500 eksemplarer, og er en lekker sak, med utbrettsomslag, fargerikt innercover og en strøken pressing på gul transparent vinyl. Kan bestilles fra Big Dipper.

Bergensbandet Father of a Thousand Kids (FOATK) er ute med oppfølgeren til Showgaze  fra 2013. Albumtittelen er Fenring, det gamle navnet på Askøy utenfor Bergen, hvor også alle medlemmene i bandet kommer fra. Showgaze var et friskt og variert album, men også litt musikalsk sprikende. Et spesielt strengere regime har vel ikke FOATK innført denne gangen heller, de lar sjangre være sjangre og lar låtene finne inspirasjon fra ulike hold. Fenring virker likevel  å være mer helhetlig enn debutalbumet, det henger på en måte bedre sammen. Produksjonen har lagt seg mot et tørt lydbilde, sangen er uten nevneverdig romklang, instrumenter høres nære ut, man kommer tett innpå musikken. Når bandet først benytte effekter drar de gjerne på, men bruken er spisset, ikke dynget over alt som et slags «allkrydder».

«Moving Together» åpner albumet på en avslappet måte, med panorerte gitarer i slepent samspill og fin flerstemt sang. «Cat Rules» kjører opp tempoet litt, inneholder noen spenstige akkordskifter og en gitarsolo sydende som vann på glødende kull. Ikke unaturlig at dette har blitt første single fra albumet. «Elizabeth City» leker med reggae og dub-effekter på en fengende måte, mens «Widows» skiller seg ut med en nærmest frenetisk energi, lekende, boblende og synth-drevet. En låt som kan minne om Meta Forever sine fantasirike utgivelser på Metronomicon Audio. «Day Job» er en vakker countryinspirert ballade drevet med rytme fra trampende føtter og klapsende hender. Jordnært, og sammen med et mer utsvevende midtparti blir dette et fint punktum for et album som generelt sett finner en fin stemningsbalanse, gjennomgående godlynt selv om det ofte er mollstemt. Alle som benytter twin-gitarer får i tillegg pluss fra meg, så oppsummert er dette et godt skritt framover for FOATK, som nå framstår som et band med en klarere identitet enn på debutalbumet.

Også verdt å nevne er at Thomas Lønnheim i tillegg til å være trommeslager også er instrumentmaker, og faktisk har laget alle gitarer og basser som FOATK benytter. En DIY-faktor isom kke alle kan skilte med! Still a Virgin Records står nok en gang bak det som har blitt en flott vinylutgivelse, lekkert utbrettsomslag og en fin, flat pressing på svart vinyl, med CD inkludert. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Jeg har hatt Keep Nose In Front på ønskelisten en god stund, og da det dukket opp et strøkent eksemplar fra den norsk selgeren Bassulf på Discogs, slo jeg til. Det viste seg at det er Johannes Melbøe, sønn av Eivin One Pedersen i AHA!!, som sitter på et lite restlager av eksemplarer av denne LP-en, som han tilbyr til en svært hyggelig pris på denne måten. Anbefaler interesserte å benytte denne muligheten til å skaffe seg en strøken original vinylutgave av dette underholdende norske jazzrock albumet, som høstet mange lovord for sin spenstige sjangerblanding da det i sin tid ble gitt ut, i 1984. (Eksemplarer legges ut fortløpende på Discogs, evt. kan interesserte kontakte Melbøe på e-post: Melbjoh [krøllalfa] gmail.com)

Lydproduksjonen her er heldigital, hvis vi selvfølgelig da ser bort fra det aller siste leddet, selve vinylplata. Selv om jeg har sansen for mest mulig analog lyd, er sluttresultatet her lett å like. Pressingen er bortimot upåklagelig, selv under de aller roligste partiene er det svært lite bakgrunnsstøy/knitring å høre, og dynamikken er en ren fornøyelse å utsette seg for. Den er til tider eksplosiv, fra et band som blander rock og jazz med mere på en artig og lekende måte. En viss andel av humoren kommer sannsynligvis fra gitarist Frode Alnæs, som tok med seg den videre til Dance With A Stranger, som startet opp samme år. Han får fritt utløp for gitarsoloer noen ganger på dette albumet, men står ikke i veien for de andre musikerne her, som alle bidrar  like mye: Erik Balke (saksofon), Carl Morten Iversen (bass) og Audun Kleive (trommer). I spissen for dette stjernelaget finner vi nevnte Eivin One Pedersen på keyboards, som også står bak alle komposisjonene.

Terje Mosnes skrev dette i Dagbladet om albumet: «For meg er dette en uhyre spennende musikk, inspirerende på den måten kunst er når tilvante forestillinger raseres. Energinivået er nøyt, intensiteten er til tider stor, harmoniene er mer eller mindre uvante, men det hele er holdt sammen av (antar jeg) Eivin One Pedersens grunnleggende idé bak musikken, som bandet slutter lojalt opp om, musikernes individualitet til tross. Resultatet er iallfall ei plate som står støtt og godt, som en dokumentasjon av en fase i ett av de mest spennende norske bandenes utvikling.»

Vestnesingene Afterglow slapp sitt debutalbum på tampen av fjoråret, og satte vel en slags uoffisiell norgesrekord ved at hele fem av medlemmene spiller gitar på albumet. Nå er det riktignok «bare» tre av dem som utelukkende trakterer det instrumentet (Trond Frostad, Svein Ivar Slaaen og Nils Olav Talberg), Trond Salthammer og Rune Weiberg Olsen spiller i tillegg keyboards og sistnevnte er også bandets vokalist og hovedlåtskriver. Med trommeslager Hugo Hansen, Hallvard Grebstad på bass og Janne Holseter og Marit-Ellen Lund Salthammer som faste korister blir dette et stort band. De 9 medlemmene er oppstilt på rekke og rad på et bilde på inneromslaget, det ser både bredt og litt amerikansk-inspirert ut.

I hvor stor grad bandet er inspirert av sørstatsrock skal være usagt, men at Afterglow har amerikanske rockrøtter er det liten tvil om. Jeg synes å høre sporene etter Lynyrd Skynyrd og Allman Brothers, for eksempel i en låt som «Rocky Road», en av to låter hvor de også får hjelp av Rune Bjermeland på orgel/keyboards. Gode, men beherskede gitarsoloer, både med og uten slide, får vi allerede i den slentrende åpningslåten «Wildfire». Den rene bluesrocken er også godt representert med låter som «One Way Track» og «Rambler». Førstnevnte lar vokalen gå gjennom en forvrengt megafon og kjører på med tradisjonstro twin-lead gitarer, mens «Rambler» igjen viser at slide-gitaren også beherskes til fulle. «Got To Get Along» derimot glitrer med sin effektfulle bruk av orgel.

Låter som «Sound Of Freedom» og «Take A Look At Yourself» er enkelt oppbygd, sirklende rundt en grunnakkord eller bassbase, og er mer repeterende og suggererende av natur. Dette er låter som lett kan dras litt ut i konsertsammenheng, men her framstår de som akkurat passe lange. Når den utypiske og lett psykedeliske «Got To Let It Go» toner ut kan man bare konstatere at den musikalske kvaliteten man kan finne mellom høye fjell og trange fjorder her i landet er betryggende høy. Og når låtene jevnt over også holder såpass høy kvalitet som her, er det lite å utsette på denne debutplata.

Man kunne kanskje frykte at det fort kunne gått over styr med så mange gitarister i bandet, men det er ingen antydninger her til noen intern konkurranse om verken volumet eller fokus. Tvert i mot er det en velbalansert produksjon som preger hele albumet, som også høres enhetlig ut til tross for at låtene ser ut til å være spilt inn i minst tre omganger fra 2013-15. Albumet er produsert av Jonas Høgseth, Robert Opsahl-Engen og keyboardist/gitarist Salthammer, og de har alle gjort en strålende jobb med å ivareta livefølelsen. Her høres alt organisk og levende ut. Afterglow sitt uanstrengte debutalbum viser at akkurat denne type rock kanskje blir aller best ivaretatt litt utenfor de urbane trendstrøkene.

Denne vinylutgivelsen burde få distribusjon gjennom de kjente platebutikkene på nett, men foreløpig må du kontakte bandet via Facebook for å få tak i albumet. Førsteutgaven er limitert til 300 eksemplarer.

Flax trenger knapt noen introduksjon for de som kjenner sin norske rockhistorie. Debut-LPen Flax One, utgitt på Vertigo labelen i 1976, er både en klassiker innenfor norsk hardrock og et stort samleobjekt for vinylinteresserte. Nyutgivelsen på vinyl fra Panorama/Pan i 2010 er imidlertid et godt alternativ for de som ønsker å ha denne i hylla. Først i 1980 kom oppfølgeren Monster Tapes, utgitt på Harvest labelen, mens deres tredje og siste album Flax Tracks ble sluppet på Lofot-selskapet Sentralforlaget i 1986. Det er dette selskapet som nå har begynt å røre på seg igjen, og er aktuelle med denne nye Flax EP-en kalt Minus One.

Som undertittelen sier er denne utgivelsen en hyllest til gitarist John Hesla som døde i 2014. Da var han sammen med Lars Hesla og Hermod Falch i gang med å skrive låter til et nytt Flax album. Etter det jeg forstår kom de aldri så langt at det ble gjort noen innspillinger relatert til dette prosjektet, noe som selvfølgelig er veldig synd. Tre av låtene på denne EP-en er hentet fra Flax Tracks («Refugee», «Going Nowhere» og «I’m Not Your Man») og kommer her med remastret lyd, mens «Running For You» er en tidligere uutgitt låt. Akkurat når den er spilt inn opplyses ikke (1978 kanskje, siden den visstnok nylig ble funnet på en mastertape merket «Flax 2 1978»), men den låter minst like frisk og er vel så interessant som låtene fra Flax Tracks. Minus One EP-en kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper. Sentralforlaget planlegger for øvrig å gi ut Monster Tapes på nytt på vinyl i 2016.

Når et norsk band blir tilgodesett med en samleutgivelse i dobbel-LP format (45RPM) er det kanskje litt overraskende å finne ut at du ikke har hørt om bandet før. Det ringte ingen store bjeller for min del da jeg så navnet Krim U (Kriminell Ungdom) i forbindelse med denne utgivelsen. Og med bare en kassettutgivelse bak seg under eget navn, skal man kjenne godt til norsk undergrunn for å ha detaljkunnskaper om bandet. Med denne utgivelsen får imidlertid alle mulighet til å oppdatere seg kraftig på historien til Krim U fra Narvik, som går tilbake til 1980. Bandet har vært representert på diverse samlere gjennom årene, i nyere tid på Hurra for Norge vol. 4 (CD, Svindel Records, 2008), Maskindans (2xCD, Hommage Records, 2009) og Bærre på jævel vol. 1 (LP, Bukta Records, 2014).

Historien om Krim U blir fortalt av Tore Stemland på innsiden av utbrettsomslaget. I starten var det punken som inspirerte bandet, men som for flere andre norske band fra denne perioden ble punk-energien musikalsk sett erstattet med et mer new wave eller postpunk aktig uttrykk. Krim U hadde også en forkjærlighet for «depperock», og det er ingen tilfeldighet at Joy Division nevnes et par ganger som referansepunkt av Stemland. Produksjonsmessig er det enkle opptak vi får servert her, gjort på 2-spors båndopptager, kassettspiller eller andre lignende hjelpemidler. Tekstene er trykket på innsiden av utbrettsomslaget, og det en stor fordel å sitte med tekstene foran seg når man hører Krim U for første gang, selv om det musikalske innholdet i seg selv er spennende nok.

Den nevnte «deppe»-faktoren er mer eller mindre med hele veien, men ellers viser flere av låtene et klart musikalsk slektskap mellom Krim U og The Aller Værste. Kassettscene-fansen vil sikkert stortrives med lo-fi lyden på opptakene her, men man kan lett se for seg at Krim U kunne vært et mer kjent navn i norsk rockhistorie om de hadde fått muligheten til mer profesjonelle opptak og utgivelser. Grunnlaget for spekulasjoner i den retning er i hvert fall lagt med denne utgivelsen, som til dels flommer over av spenstige låter med oppfinnsomme arrangementer. 1981-83 er rockhistoriefortelling av beste slag. 

Det er Snack Ohm Tapes (SOT) fra Bergen og litt mindre kjente SSP fra Vadsø som i fellesskap står bak denne utgivelsen, som også teknisk sett er en flott sak. En LP på hvit vinyl, en på grå, vinylpressingene er gode og utbrettsomslaget er av det solide slaget. SOT oppgir at opplaget er på optimistiske 1.000 eksemplarer. Kan bestilles direkte fra SOT eller SSP, og sannsynligvis senere også fra en del oppegående vinylbutikker.

07.01.2016: Nå er Krim U tilgjengelig hos Tiger, The Garden og Big Dipper.

Låtskriver og sanger Karen Musæus fra Oslo slapp sitt debutalbum The House i oktober på sitt eget selskap. «Visepop med innslag av jazz og soul» beskriver hun selv musikken sin som, og omslaget formidler vel også forventninger om pen og lettere popmusikk. I studio har hun fått hjelp av Andreas Mjøs (Jaga Jazzist/In The Country) som har produsert, spilt inn og mikset albumet, samt bidratt musikalsk på ulike instrumenter (gitar, keyboards, perkusjon og bass). Andre musikalske medhjelpere er Ellen Andrea Wang (bass), Olaf Olsen (trommer, kjent fra bl.a. Bigbang), Terje Johannesen (gitar & trompet, kjent fra bl.a. Home Groan), Marte Eberson (keyboards, kjent fra bl.a. Highasakite), Jørun Bøgeberg (bass, kjent fra bl.a. Junipher Greene), og Karoline Gjertsen (koring). Mye solid og variert kompetanse samlet på et brett her altså.

Musæus har en behagelig stemme og alle låtene her glir lett inn i øret, lett og behagelig som en mild sommerbris. Rolige pianotoner, flytende keyboards, beherskede gitarer og øvrig lett instrumentering skaper et lunt og vibrerende lydbilde, med stemninger som glir mellom det drømmende, søtladent melankolske og lett reflekterende. Lekkert, upretensiøst og stillferdig fra tittelkuttet åpner albumet til siste tone feider ut. «This Change» skiller seg ut med bluesy og lett forvrengte gitarer og et refreng som brer seg ut i et behersket lydpanorama med en tanke mørke understrømmer. «Dark Cafe» er et annet høyedpunkt, med et slentrende vers og et såpass umiddelbart fengende refreng at man nesten savner en repeat-knapp på vinylspilleren. Ellers er det roligere ballader som dominerer dette gjennomgående uanstrengte albumet, som egner seg godt når man vil ha et stykke behagelig vellyd til en rolig time, gjerne med hodetelefoner. Kvalitetspop.

Vinylutgaven holder teknisk sett høy kvalitet, en strøken flat pressing på svart vinyl. De duse lyseblå/fiolette fargene på omslaget går igjen på labelen, og den visuelle presentasjonen står som nevnt fint til det musikalske innholdet. Kan bestilles fra Big Dipper.

Flight fra Kolbotn/Oslo er ute med sitt debutalbum. Et raskt blikk på omslaget er nok til å skjønne at her snakker vi hardrock/metal. Bandlogo, layout, og det øvrige visuelle her oser av tidlig 80-talls retro. Fenriz, vår eminente guide til god metal med sin strålende Radio Fenriz, lurte på hvor trøkket i skarptromma hadde blitt av i produksjonen her. Svaret fant han i at albumet var mikset av Arild M. Torp fra Nekromantheon, som visstnok ikke liker overdreven skarptromme-punch. Fenriz mente videre at dette var en litt risikabel lydfilosofi, men at det også får albumet til å høres enda mer genuint retro ut. For min del synes jeg dette slår utelukkende positivt ut. Alt for mange produksjoner av i dag lar trommene få en nesten samplet kvalitet, som kan høres fett ut de første sekundene, men raskt kan bli monotont og kjedelig å høre på. Om man heller ikke klarer å holde fingrene unna komprimeringsknappene kan resultatet bli at man oppnår mindre av det man vel egentlig er ute etter – trøkk og dynamikk.

Flight og Torp har valgt å gå i motsatt retning, og litt satt på spissen kan man si at det høres ut som om trommelyden her er stilt inn for en akustisk jazz-sesjon. Trommene høres ut som akustiske instrumenter med en uanstrengt, lett og luftig klang, og sett under ett får man inntrykk av at dette er en god gammel analog innspilling, selv om det naturligvis er en digital produksjon. Da er kanskje vokalen en litt større tilvenningssak. Sammen med melodilinjene kan den bli litt ensformig i lengden, men når de gode gitarriffene nærmest står i kø i hver eneste låt her, drar Flight albumet lett i mål. Utilslørte arrangementer står fint til den beherskede produksjonen, og gjør også sitt til at det som tross alt er velkjente klisjeer høres uforfalskede og på en måte friske ut. Utover riff-o-ramaet alle låtene byr på, kan man også trekke fram åpningslåten «Flight» sitt rolige midtparti med gitarsolo uten vreng (tør jeg nevne jazz-inspirert en gang til i denne omtalen?), hvordan «As Silence Fall» vrir effektfult på taktene uten at det går i surr med hodenikkinga, twin-lead gitarene i «Don’t Loose It», og riff-variasjonen i instrumentalen «Nightrider».

Det er Britiske Bad Omen Records som gir ut Flight sitt debutalbum, og de beskriver det som «New Wave Of British Heavy Metal in all its blue-collar, earthy glory». Ikke vanskelig å være enig i det. Vinylutgaven av Flight LP-en kommer med tekstene trykket i et innleggsark, og vinylen er presset i tre ulike fargevarianter. Blå og svart vinyl kan bestilles fra Flight sin norske nettbutikk, det samme kan singelen som også er tilgjengelig nå («Don’t Loose It» / «Stormers of Heaven» – en coverlåt av britiske Legend). LP-en på hvit vinyl som er limitert til 80 eksemplarer kan bestilles fra Bad Omen Records.