Kategori: Norske utgivelser

Come Get Some er EP nummer to fra Oslo-bandet A Good Hiding, og oppfølgeren til debut-EP-en Ridin’ My Pony fra 2012. De fire låtene her har en tørr, direkte no-nonsense produksjon, og man får inntrykk av et band som har gått i studio og gjort låtene mer eller mindre slik de kan høres ut live, med lyden godt skrudd sammen vel å merke. A Good Hiding er utvilsomt et samspilt band, med god kontroll på en samling av drivende og litt odde riff som vrir litt både på det rytmiske og melodiske. Stilmessig er det en slags punk-prog-pop miks, drivende og energisk med bass-gitar-trommer uten at det blir metallifisert eller for intenst. Låtene er høvelig småkronglete der de baner seg fram mot refrenger som ved første lytt ikke er direkte nynnbare, men som fort vokser seg akkurat passe fengende. Ikke minst så er det er noe streit og uaffektert over det hele som gjør at det høres friskt og spenstig ut. Oppskriften A Good Hiding har funnet fram til fungerer svært bra her og gjør Come Get Some til en EP jeg gjerne kommer tilbake til.

10-tommeren er presset i 500 eksemplarer på svart vinyl og kan bestilles hos Tiger, Big Dipper eller The Garden. Tiger og The Garden har også igjen eksemplarer av debut-EP-en Ridin’ My Pony.

Desertör sitt album Vol. 1 fra 2015 var en debut det stod respekt av, en god samling med solide rockelåter og fortellinger fra skyggesiden. Et album det for øvrig kan lønne seg å snappe opp hvis du ikke har gjort det allerede, før eller senere vil de 175 eksemplarene forsvinne fra lager.

Nå er Desertör tilbake med en vinylsingle, en liten forsmak på det nye albumet som kommer til høsten. Musikalsk sett låner «Christers Blues» det vakker-vemodige fra Dire Straits, sper på med litt kontant Springsteensk øs men vever også småfrekt inn toner fra Mike Oldfield sin hit «Moonlight Shadow». Så skrur de opp tempoet et par hakk, drar opp vrengen på gitarene og det hele ender svært så drivende og fengende. Nytt er det ikke, men det er musikk som får et halvgammelt rockehjerte til å slå litt raskere. Vokalist Jon Manstad står med begge beina plantet i bakken og knuger inn teksten som handler om Christer Petterson. Fragmenter fra et tragisk liv bobler fram mellom tekstlinjene og gir låta ekstra slagkraft. I sum det beste Desertör har gjort så langt, og har de mer av dette på lager lover det virkelig bra for det kommende albumet.

På B-siden har de valgt å gjøre en cover av tittellåten fra Jahn Teigen sitt album fra 1979, En Dags Pause. Mange vil kanskje betrakte Teigen sine solo-album som mindre interessante enn f.eks. det han gjorde i Popol Vuh/Ace, men En Dags Pause står seg forholdsvis godt. Etter den fenomenale «Christers Blues» går det litt mer på halv fart her på B-siden, men det blir likevel et fortjent nikk til en av våre største artister, og til et album man gjerne kan hente fram igjen og gi en ny runde på spilleren.

«Christers Blues» singelen kommer i 100 nummererte eksemplarer på rød transparent vinyl og med trykt inner, lekkert. Kan bestilles direkte fra Desertör. Snapp den opp før det er for sent.

Svenske Jens Andersson og hans Oslo-baserte band har vært å se på konsertscener både i Norge og Sverige de siste årene, men først nå har Andersson samlet et knippe av sine beste låter og gjort dem tilgjengelig for et større publikum. Debutalbumet Stort Glas Av Kärlek ble sluppet tidligere i år, og gledelig nok også på vinylformatet. Jeg skal innrømme at jeg ble en tanke betenkt av omslaget som viser en gjeng med glade og velkledde mennesker med sine akustiske instrumenter i hendene, i firsprang på vei inn på en kulturhusscene. Det siste er bare noe jeg ser for meg, men en som har vandret langs en landevei og sunget «Det er lov å være bli'» sammen med Jens Book-Jenssen bør ikke være forutinntatt på denne måten. Det var for øvrig en drøm, en temmelig fin en, bombene smalt ned på jordene rundt oss, men Jens var ved godt mot, smilte og sang lystig i vei. Godlynte toner og optimistiske tekster byr også Andersson på, låter og musikk som kan nå et allsidig publikum. Listen over artister han har varmet opp for tyder også på det, her finner vi navn som Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Ellers ser jeg at han sammenlignes med artister som Bo Kaspers Orkester og Stefan Sundström, som det vel er et stort sprang mellom på mer enn en måte.

Musikalsk byr Jens Andersson og hans band på variert visepop formidlet gjennom et stort sett akustisk lydbilde. Selv spiller Andersson både piano og gitar i tillegg til at han tar fram munnspillet av og til, og han står også for alle komposisjoner og tekster. Det vokale deles tidvis med Karoline Gullberg, i tillegg til at den Sjöströmska kvartetten bidrar med stemningsfull koring. Den milde lydproduksjonen veksler fint mellom det nakne og der det krydres med bruk av cello, trombone, strykere og blåsere. Et par steder hører vi også en elektrisk gitar, som tilfører et behersket løft i energinivået.

Musikalsk veksler det mellom slentrende roots-pop (tittellåten), lett funky viseblues («Min Gröna Soffa I Velour») og reggaerytmer («Bara För Pengarnas Skull», med et refreng som setter seg lett), en variert miks hvor det også smyger seg inn et par rolige ballader. I hvor stor grad man kjenner seg igjen i tekstene kommer vel an på hvor i livet man er, og albumet som helhet kan kanskje bli litt vel mykt og koselig, men at Andersson kan snekre fine låter og finne nynnbare refrenger er det ingen tvil om. Vinylutgaven av Stort Glas Av Kärlek kan bestilles fra Jens Andersson sin hjemmeside eller hos Big Dipper.

The Dogs og Kristopher Schau starter året friskt, med nytt album ute allerede på årets andre dag. Nå er dette neppe for å feire at nok et år har gått eller at et nytt tar til, for Schau sine tekster er i hvert fall ikke noe lystigere enn tidligere. Bildene som tegnes og de små historiene drar så og si alle i en mørk eksistensiell retning, med temaer som ensomhet, isolasjon, savn, tristhet og desperasjon. Mot dette står musikken som en redningsplanke man kan klamre seg til, en distraksjon av rå energi som gjør låtene til små kraftpakker av feltkost. De tunge temaene det synges om er ikke det første man tenker på å kombinere med et såpass festlig musikalsk uttrykk som det The Dogs står for. Denne siden av låtene kommer nok best fram med de trykte tekstene foran seg hjemme i godstolen og LP-en snurrende på platespilleren. På scenen vil nok energien fra et landets mest drivende rockeband overskygge i hvert fall deler av tekstene.

Musikalsk sett kjører The Dogs videre med garasjerock-estetikken intakt, smakfullt med vreng fordelt utover på det meste bortsett fra trommene, og Farfisa-aktige orgeltoner vel integrert i fuzzgitarveggen. At de har med cello og strykere på en låt her («Why Is The Flesh So Strong?») hadde ikke jeg fått med meg om det ikke stod nevnt på omslaget. Dette er for øvrig en av de aller beste låtene på albumet, og når det går roligere for seg som her så høres det ut til at Schau er en smule inspirert av Iggy Pop sin dype vibrato. Uansett så gjør han en stadig bedre jobb også på de litt roligere låtene, som her er med på å skape et balansert album, noen pusterom i rock’n’roll øset vi ellers får servert. Det går riktig nok ikke like fort hele tiden, men det er gjennomgående fengende låter The Dogs har snekret sammen denne gangen også, på det som er deres femte album. Det er nok av kandidater her som bør inn blant live-favorittene både hos dem selv og fansen.

Skiftet fra Astma Records til Drabant Music ser ikke ut til å ha medført noen andre merkbare endringer enn at det er første gang vi ser en strekkode på omslaget til et av The Dogs sine album. Også denne gangen er den mest limiterte varianten på svart vinyl, 250 nummererte eksemplarer. Varianten på blå vinyl er presset i 700 eksemplarer. De som var tidlig ute kunne bestille signerte eksemplarer fra Big Dipper, i anledning av at The Dogs holdt releasekonsert der.

So Unhip It Hurts er Neperud sitt fjerde album, men det første på vinylformatet så vidt jeg kan se. 3 vinylsingler har imidlertid kommet fra dette bandet fra Skien som ble stiftet rundt årtusenskiftet, den første må vi tilbake til 2001 for å finne, 4-spors EP-en The Murder Act på ScHlup Records. Sin over 15-årige historie og diskografi til tross så har vel navnet Neperud gått mange forbi, selv om de også har dukket opp på hele tre svært så gilde tribute-utgivelser: Det Beste Til Meg Og Mine Venner; En Hyllest Til Joachim Nielsen (2005), Leaving Home; A Norwegian Tribute To The Ramones (2005) og Scandinavian Friends; A Tribute To Roky Erickson (2007). Da kommer det ikke som noen overraskelse at Neperud står for rock’n’roll med et visst trøkk, sjangermessig mot garasjerock, eller punkabilly som er betegnelsen de selv har satt.

De til tider litt skakke men varme og smågrumsete fuzzgitarene gjør at enkelte låter her også får et lett psykedelisk anstrøk, selv om dette i bunn og grunn er streit og jordnær rock. Låtene gjør ikke noe stort vesen ut av seg, men er lette å sette pris på når man først blir kjent med dem. En noe grå vokal passer bra til det tekstlige innholdet, her handler det om liv med bulker, liv som skrangler og ikke strekker helt til i forhold til hva det nå enn det er vi forsøker å strekke oss etter og tilpasse oss til. Det er likevel langt unna depperock dette, de går for eksempel ikke av veien for å trekke inn funkrytmer i «Whispers Of Luck», en av de mer umiddelbart fengende låtene på albumet. Og med «The Million Dollar Pen» gjør de en klassisk rockballade hvor så og si alt stemmer. Her som andre steder bygger gitarene opp et gjørmete bakteppe av lett støy og kaos samtidig som de beholder det melodiøse. Det er som om Neperud har funnet en låt av Neil Young i rennesteinen, tørka av den og på sitt vis fått den til å skinne igjen. Vi har selvfølgelig hørt akkordrekkene før, men Neperud setter lett sitt eget stempel på her. Albumet ellers kan kanskje høres litt anonymt ut ved første lytt, men etter noen runder vokser det til en helhetlig og godt gjennomført utgivelse som jeg gjerne vender tilbake til.

Vinylutgaven kommer ikke i en skitten gråfarge, men på lekker grønn transparent vinyl i et stilig svart/hvitt utbrettsomslag. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin’ Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. «Please Don’t Listen» ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. «The Caretaker» er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin’ Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Denne 5-spors EP-en er platedebuten til Bergens-bandet Kvit Skit. Etter diverse konserter i hjembyen har en betegnelse som alt-country festet seg som en sjangermessig referanse, altså et countrybasert utgangspunkt men ispedd elementer fra andre sjangre. Selv sier de: «Hvis en på død og liv vil avtvinge en spesifikk referanse eller to, vil Bonnie Prince Billy/Will Oldham og Lucinda Williams (i all ydmykhet) kunne nevnes.» I en besetning på seks er det hele fire som bidrar på vokalsiden: Ingvild Garford Bennett (gitar), Helene Nilsen (orgel, gitar), Siv Toril Knudsen Petersen (gitar) og Kjell Arne Kjærgård (trommer). I tillegg finner vi Lars Westrebø på bass og May Frida Øvergaard på perkusjon.

Både «Holy Ground» og «God Damn» er ganske tradisjonelt oppbygde countrylåter med delvis akustisk instrumentering. Med et vokalsterkt utgangspunkt legger vi også tidlig merke til at den flerstemte sangen er godt arrangert og gjennomført med teft og stil. «In The State Of Love I Drown Myself Inside Your Words» bryter opp den mer tradisjonelle låtstrukturen en tanke, flyter løsere i forhold til vers/refreng oppbygging, og går litt i retning av indie-folk. Den kvinnelige vokalen gir på enkelte låter assosiasjoner til Annisette Koppel (Savage Rose) sin karakteristiske stemme. «Grown So Much Older» er kanskje det beste eksemplet på det, en mollstemt og mer rock-orientert låt som også farges elegant av elgitar med tremolo. Den blir med videre inn i «Flippin'», en noe beslektet låt også stemningsmessig, som drar mot mer melankolsk countryrock. De fem låtene her blir da en liten reise fra streit og noe mer lettlivet country fra bygdene på side A til et litt mørkere og mer urbant «alt» uttrykk på side B, hvor jeg finner mine to låtfavoritter her. Låtene her sprer seg altså passe vidt, men ikke mer enn at EP-en henger fint sammen. En sprek debut fra et band som etter sigende viser et enda større sjangermessig spenn på scenen.

Kvit Skit EP-en er en 10-tommer som kommer på hvit vinyl og slippes i morgen, 19. november. Utgivelsen kommer med tekster på et eget innleggark og kan foreløpig kjøpes på platebutikker i Bergen, men forhåpentligvis følger flere etter.

Likholmen er et nordnorsk/svensk band/prosjekt med Æ (Erling Riibe Ramskjell) i sentrum som låtskriver. Ved sin side har han sin bror, Kåre Riibe Ramskjell (tangentinstrumenter), Hallstein Sandvin (bass, perkusjon, med mere), mens det vokale deles mellom Æ, Ingeborg Oktober og Stefan Sundström. Sist men ikke minst så er videokunstner Martin Losvik ansvarlig for den filmatiske delen av Likholmen sitt audiovisuelle uttrykk. Utgivelsen Lillelivet ble sluppet i oktober 2015, i form av en tre kvarters lang film, fysisk utgitt bare på USB-formatet foreløpig, men den er også tilgjengelig gratis på Vimeo. Kombinasjonen av film og musikk tar de også med seg på scenen, hvor bandet framfører musikken og låtene med et filmlærret som bakteppe. I høst kom EP-en Blindskär, hvor Sundström er mer involvert, samtidig som han også har blitt en del av Likholmen i konsertsammenheng. Blindskär er foreløpig bare en digital musikkutgivelse, men live så er låter herfra med, slik at en konsert med Likholmen pr. i dag betyr en drøy times forestilling.

En av svakhetene med digital distribusjon av musikk er at informasjon som man vanligvis finner på fysiske omslag og hefter rett og slett ikke er tilgjengelig. Hvem som har skrevet tekster og komponert melodier til Likholmen sine låter kommer derfor ikke klart fram. Jeg antar at Æ er den sentrale låtskriveren, men sannsynligvis bidrar flere av medlemmene også her. Æ har for lengst stått fram som en dyktig tekstforfatter og melodisnekrer, men med Likholmen har han strammet grepet enda et par hakk. Låtene er enkle men treffsikre, ofte mollstemte, og tekstene er på samme tid både melankolske, oppløftende og innbyr til refleksjon. Musikalsk går det så rolig for seg at man lett når inn til det som ligger mellom tekstlinjene. De handler om liv som skapes, liv som avsluttes, og om blokken av tid innimellom. Kanskje også litt om før og etter. Lillelivet er spilt inn i Træna kirke, men det ligger det ikke noe uttalt religiøst perspektiv her, fokuset er snarere på naturen, livskreftene, vår lille del av det store. I en hverdag preget av teknologi og høyt tempo tilbyr Likholmen medisin i form av låter og små historier som inviterer til ettertenksomhet og oppmerksomhet.

Musikalsk sett er Likholmen gjennomgående en lavmælt opplevelse, med lite perkusjon og behersket bruk av bass. Keyboard og orgel står som sentral stemningsformidler, understreket av gitartoner som er kuttet ned til det aller mest nødvendige. Utstrakt bruk av tremolo gir de enkle tonene og melodiene de vever sammen et skinn av skjørhet. Snarere enn en vegg av lyd så hører vi hver eneste lille detalj, nakent men fylt til randen av tilstedeværelse. Til dette kommer melodier som er så treffsikre at det blir vanskelig å plukke ut høydepunkter og favoritter blant det som har kommet så langt av låter fra Likholmen. Sundström sin grove og dype stemme står kanskje som en motpol i forhold til Ingeborg Oktober sin fullendt vakre framføring, men alle tre vokalistene drar egentlig i samme retning, mot en nærmest sakral stemning hvor det skjønne og det livsfeirende blandes med det vemodige og freden som kommer når det stilner og mørkner. Det er vanskelig å komme seg uberørt gjennom en låt som «Første Lys», og det er selvfølgelig heller ikke meningen.

Jan Johansson dro meg seg den nordiske ur-melankolien inn i pianojazzen, Madrugada sin americana var til tider dynket med den, og for Likholmen er den essensen i deres svært stillferdige miks av indiepop, elektronika og folk. Den samme blå tråden finnes vi også i Kari Bremnes sine mer mollstemte sanger, og i et litt videre perspektiv så er det absolutt en del likhetstrekk mellom Likholmen og Leonard Cohen (RIP). «Svakar Spor» er et godt eksempel på det. Sundström kaller Likholmen for «dyster darknesspop». Sikkert ironisk ment, for vel kan Likholmen by på blåsvart melankoli, men det alt for vakkert til at det blir dystert.

Jeg overvar konserten til Likholmen i Mo i Rana 22. oktober, og selv om utgivelsene i stor grad fanger det Likholmen er i stand til å formidle, blir dette bare enda bedre og enda sterkere i levende live. Ren og skjør magi. Lillelivet er som nevnt bare utgitt fysisk på USB-mediet (kan bestilles fra Platekompaniet), mens både den og Blindskär er tilgjengelig digitalt via strømmetjenester. Musikken her fortjeneter imidlertid å bli utgitt på et mer tilgjengelig fysisk format, for eksempel en audiovisuell utgivelse i en kombinasjonen av fotobok eller hefte, vinyl eller CD og eventuelt medfølgende DVD/Blu-ray. Flere av Æ sine soloalbum har kommet på vinylformatet, så det er lov å håpe at noe tilsvarende kan skje med Likholmen sine utgivelser. Det ville også ført til at flere oppdager denne nordiske melankoliens supergruppe.

(Konsertbildet ovenfor er hentet fra Sundström sin videoreportasje i Arbetarbladet, 26/10-2016: «På turné med Likholmen upp i frostbitna Nordnorge«.)

Mundania Street er oppfølgeren til Break Down Free, Carsten «Cesh» Holts solide debutalbum fra 2014 med variert country/blues-inspirert gitarrock. Også denne gangen finner vi Kid Andersen som en sentral medspiller, både som produsent og musiker (bass, gitar, keyboards og sang). Som på debuten er det igjen tegneserieskaper Tor Erling Naas (Tor Ærlig) som står for omslaget, denne gangen mindre fargerikt, en grovskissert og snodig figur som sikkert vil fungere bra som blikkfang i platebutikken. Baksiden av omslaget til Mundania Street er dominert av et bilde av Holt i en live-setting, noe som førte til at jeg ved første øyekast trodde dette var et live-album, men dette er nok heller for å understreke at her har Holt tatt med seg energien fra konsertscenen inn i studio.

Og et visst livetrøkk får vi allerede i åpningslåten «A Good Life», godt hjulpet av en liten blåserrekke blir det god stemning og svingende soulrock. «Deaf Dumb And Blind» er ikke mindre upbeat, et solid stykke countrypop med suveren slidegitar-solo. «Organized People» roer ned med slentrende rytmer før «Six Churches» drar løs med garasjerock i retning av The Dogs, men litt mer pyntelig produsert enn Schau & Co. «Pills And Pension» er streit countryrock, men en sterk låt, oppbygd og framført etter alle kunstens regler.

Tittelkuttet åpner side to og er igjen mer soulinspirert, en midtempo ballade med et lydbilde som både er nakent, nært og tørt, og med en artig Prince-vokal mot slutten. Med «Rare Monk Shot Me Down» er fuzzgitarene tilbake, nesten litt syrete i uttrykket, men et synthriff griper overraskende tak og drar låten i disco/funk-retning. En bastard av en låt, men denne miksen fungerer bra og den blir et av høydepunktene her. «Lala» sørger for et solid musikalsk sprang, en roligere countrylåt med fele, men er vi like raskt tilbake på karusellen med «Assistance», som åpner med Casio-lyder og elektronika-kaos. Dette viser seg riktignok bare å være en lang og litt eksperimentell intro til nok en solid funk/soul-låt («Assistance»). Countryballaden «Ramblin’ Heart» setter et vakkert punktum for albumet med fint samspill mellom steelgitar og fele.

Mundania Street er et minst like variert album som debuten, men henger likevel godt sammen, og låtene er jevnt over sterkere. Av referanser som dukket opp i mitt hode under lytting kan nevnes J. Geils Band, John Hiatt, australske Black Sorrows og norske Sugarfoot, pluss selvfølgelig Stones her og der. Den nevnte blåserrekka og bruk av fele frisker opp og sørger for variasjon i arrangementer og lydbilde, mens Andersen sine snertne synthtoner drar enkelte låter og sekvenser i smått overraskende retninger. Dette sammen med et knippe låter som sitter svært bra gjør Mundania Street til et solid andrealbum fra Holt, og kanskje hakket mer slitesterkt. Vinylutgaven kommer i to varienter, en på rosa vinyl i 100 nummererte eksemplarer, og en på svart vinyl som kommer i 400 eksemplarer. Den siste varianten kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Jared Ambience Inc. (JAI) er soloprosjektet til Sverre Økshoff, kjent som gitarist i Seigmen. Innholdet på RATS ble spilt inn i 2002, noen år etter at Seigmen ble oppløst, men først nå blir albumet tilgjengeliggjort for allmennheten. Som navnet antyder så drar JAI i en langt mer eksperimentelt retning musikalsk sett enn Seigmen. Det ligger nært å anta at det dreier seg om ambiente lydlandskaper, og på sett og vis kan vel den knaggen brukes, men det er både tonalitet og rytmer/repeterende strukturer her. I åpningssporet «The Bulb» blander melankolske gitartoner seg med ekkofylte space-synth-toner, liggende over en duvende bassgrunntone. «Mute» er mer abstrakt oppbygd men benytter de samme elementene og tegner et svært rom, ikke direkte mørkt, men glitchy på en varm måte.

Det første lange kuttet er «The Meadows» som runder 10 minutter og her dominerer igjen de enkle og mollstemte gitartonene, ekkofylte, vage og svevende over et avdempet lydteppe av mer syntetisk/elektronisk natur, til de etter hvert forsvinner ut av syne. «Aims» er det lengste kuttet her med sine 14 minutter, og byr på mer av det samme. Oscillerende organisk lyd kan kanskje være en beskrivelse, abstrakt men med gitartonen som utgangspunkt, manipulert med ekko/loops/etc., til tider forvrengt men mykt, ikke stikkende eller støyende. Avsluttende «Closer» er mindre tonal og formidler en viss dyster uro, men som helhet drar albumet klart mot det melankolske og sørgmodig vakre, litt mot den samme stemningen man finner på Ulver sitt helstøpte album Shadows Of The Sun (2007). RATS er ordløst (med unntak av låttitlene) og løsere musikalsk strukturert, men disse to albumene åpner for beslektede lytteopplevelser. Alt i alt er RATS et svært vellykket musikalsk eksperiment, et space/ambient album som er lett å anbefale.

Gymnolocal Industries fra Loddefjord står bak vinylutgivelsen av RATS, som kommer med et stilrent utbrettsomslag på lekker transparent vinyl med svart/grått splatter. 100 av eksemplarene er nummerert og inkluderer et signert konsertfoto. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.