Kategori: Norske utgivelser

Steinar Karlsen er blant annet kjent som gitarist i Good Time Charlie. Jeg gikk glipp av hans solo debutalbum Ulydium fra 2011, men nå er hans soloalbum nummer to her, og det er et udelt hyggelig bekjentskap. En stor utfordring med å begi seg inn på instrumentale gitaralbum er selvfølgeilg å holde interessen til lytteren gjennom hele albumet. Det klarer Karlsen med glans her, ikke ved å spille flest mulig toner på kortest mulig tid, men med stilsikre, nakne arrangementer, og enkle melodilinjer. Albumet framstår dermed som mindre flashy enn Hellbillies-gitarist Lars Haavard Haugen sitt instrumentale album Six Strings And The Truth fra i fjor. Sjangermessig har Hanens Død et skarpt fokus, med begge beina plantet på 60-tallet, og blikket mot surf-instrumentaler, og mot det b-filmatiske og spaghetti-western aktige. Litt i samme gate som Los Plantronics, men med mer nedtonede stemninger framfor garasjerock-øs, selv om vi får noen doser av dette også. Ellers inneholder albumet et variert låtutvalg, noen sparsomt krydret med smakfulle orgeltoner i tillegg til bass og trommer, de aller fleste med minneverdige riff eller melodier. Romklangen rundt gitaren er også verdt å nevne, jeg antar dette er «ekte» fjær-rørklang, så får jeg heller spise de ordene om den skulle være digitalt skapt. Så og si alt fungerer bra her, med to rolige låter som høydepunkter. «Snø» sin nesten begravelsesaktige melankoli toppes bare av den svært vakre og sørgmodige «Cigar», som sannsynligvis vil ende opp som filmmusikk før eller senere. Det kan sikkert gjelde flere låter her, men først og fremst er dette et helstøpt album som viser den gode låtskriveren like mye som den eminente gitaristen.

Hanens Død er gitt ut på Orangutwang, og de har produsert en feiende flott vinylutgave med lekkert utbrettsomslag, og en strøken pressing med god lydkvalitet. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Vinylutgaven av Paal Flaata sin samling av Chip Taylor tolkninger, Wait By The Fire, kom nå på nyåret. Taylor er kanskje mest kjent for sin «Wild Thing», både The Troggs, Jimi Hendrix, og mange andre har gjort sin versjon av den, men utvalget her fokuserer på mer rootsbaserte og langt roligere låter, i hvert fall i Flaata sine utgaver. Americana-melankolien preger store deler av albumet, både tekstmessig og musikalsk, og med et lydbilde som fokuserer på Flaata sin stemmeprakt blir resultatet selvfølgelig svært lekkert. Arrangementene er stort sett beherskede og framføringen lavmælt. De få smakfulle og vakre instrumental-innslagene fra slidegitar og orgel kunne det gjerne ha vært flere av, men når dette porsjoneres ut såpass knepent som her, blir det også mer stas når de først kommer. Låtutvalget er det lite å si på, og det topper seg på en måte med «This Darkest Day», låten Taylor skrev i forbindelse med at Down On The Farm festivalen ble avlyst i juli 2011, og framførte sammen med Flaata på gratiskonserten som ble arrangert i den forbindelse.

Innpakkingen her er super, med et flott utbrettsomslag med mange bilder, og et informativt innercover med tekster. Her er det tydelig at man har tenkt på vinylformatet når man har jobbet med layout, all honnør til Rootsy/Norskamerikaner for dette. Når det gjelder selve pressingen, så var det dessverre litt småknitring enkelte steder, jeg har hørt pressinger hvor stillheten er blankere enn hva som er tilfelle her, men nå skal det jo sies at denne musikken med disse nakne arrangementene er krevende for vinylformatet. Denne beskjedne småknitringen her og der er heller ikke så framtredende at det blir generelt distraherende. Den svarte vinylutgaven kan kanskje være bedre i så måte, vanligvis skal ikke dette spille noe rolle, men det kan jo skje at det er kvalitetsforskjeller på råvarene som brukes til de ulike pressingene.

Utgaven på gullfarget vinyl kommer i bare 100 eksemplarer, og du burde vel vært på hugget hvis du ønsket å sikre deg den, ser ut til å være utsolgt nå, men den regulære utgave på svart vinyl er fremdeles tilgjengelig fra Big Dipper, The Garden og Platekompaniet. Selv sikret jeg meg et eksemplar fra Big Dipper pent signert av Flaata, med sølvpenn som matcher omslaget for øvrig, svært lekkert! Egentlig burde vel også vinylen vært sølvfarget, for optimal visuell gjennomføring …

Optima Rubra kommer fra Loddefjord i Bergen, og har holdt det gående siden 1996, selv om debutalbumet Badetid I Fengselet ikke kom før i 2011. Nå er oppfølgeren Kartonger her, og i likhet med debutalbumet kommer også denne på vinylformatet i et nummerert opplag på 200 eksemplarer. Jeg har ikke hørt debuten, så dette ble et nytt bekjentskap for min del. La meg først si at jeg har litt problemer med å oppfatte tekstene, de følger ikke med i trykt form, og den Loddefjordske dialekten er ikke så enkel å få med seg når den skråles fram på tidvis utydelig vis som her. Men såpass får jeg med meg at jeg tør si at de tekstmessig beveger seg i samme landskap som Garnerlosjen, og låttitlene viser også at de har en lignende sans for ironi og eksentrisk lek med ord: «Omstendighetene Omkring Vår Tilblivelse», «Ode Til En Maur», «Elefanten Og Den Rampete Malingklatten», «Det Er Veldig Gøy Å Være Fisk». Musikalsk er dette en rølpete miks av punk og metal, med en lydestetikk som minner om 90-tallet, med hissig diskant på gitarene, og tilsvarende lite fokus på mellomtone (som generelt sett forsvant mer og mer etter hvert som loudnesskrigen tiltok). Men som en del av det smårufsete uttrykket Optima Rubra presenterer her, fungerer dette for så vidt greit. Man kanskje si at Optima Rubra framstår som Black Debbaths noe degenererte tremenninger fra andre siden av fjellet.

Humoristisk rock av denne typen fungerer kanskje best live, og jeg er rimelig sikker på at Optima Rubra er et fyrverkeri og en fest på scenen. Men jeg kan trekke fram låter som «Kartonger», «Sukkeravgift Blues» og «Det Er Veldig Gøy Å Være Fisk», som eksempler på at enkelte av låtene også fungerer bra foran stereoanlegget, spesielt sistnevnte, som avslutter albumet med en mørk og dyster fisktopi. Vinylutgaven er strøken, pen pressing, enkelt men stilrent omslag, og stort pluss til Pistache Records for at LPen leveres i et svart foret innercover. Kan bestilles fra Optima Rubra eller The Garden. Ser ut som om også debutalbumet fremdeles er tilgjengelig på vinyl fra bandet selv.

Vinylbutikken Backbeat i Tromsø feiret sitt ett-års jubileum rett før jul i fjor ved å gi ut denne split-singelen med Oslo-bandet The Devil And The Almighty Blues og det svenske enmannsbandet Daniel Norgren. Det norske bidraget, «The Christmas Ghosts of Charlie Barracuda», er blues av det litt tyngre slaget, 70-talls, seigt og nesten doom-aktig, solide saker. Norgren sin egen kjøkken-innspilling av en piano boogie-shuffle blues tar oss tilbake til 30-tallet både lydmessig og musikalsk. Jeg regner med at knitringen og forvrengningen som tidvis høres her er et bevisst grep. To ulike sider av bluesen, en fin jubileumsmarkering, og i et nummerert opplag på bare 100 eksemplarer kan dette fort bli en samleverdig utgivelse. Vedlagt utgivelsen følger kopi av et pent håndskrevet brev med en god presentasjon av innholdet sammed med en julehilsen fra vinylentusiastene Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som sammen driver Backbeat i Tromsø, med Big Dipper som støttepartner, hvor du også kan bestille singelen.

På tampen av fjoråret kom vinylutgaven av Æ sitt andre album, Avvikerike, oppfølgeren til den på alle måter flotte dobbel-LPen Udyrbarmark fra 2011. Ellers er dette hans fjerde album, men de to første (Voksensløvsinn fra 2008 og Prosaikk fra 2010) er ikke gitt ut på vinyl foreløpig.

Æ er Erling Ramskjell og Dem er Are Bredal Simonsen (gitar), Trond Tømmerberg (trommer), Hallstein Sandvin (bass), og Kåre Ramskjell (tangenter), og sammen med et knippe andre bidragsytere har de begått nok et mesterverk av et album. Låtskriveren Ramskjell har fin teft for det musikalsk enkle men likevel ytterst smakfulle, og som vokalist tiltaler han meg flere hakk mer enn andre det er naturlig å sammenligne med, med eller uten ullgensere og nordlandsdialekt. Tekstene er raffinerte med originale vrier, og fremføres med en behagelig autoritet. Albumet er produsert av Æ og et par av Dem, og de har snekret sammen et lekkert lydbilde med generell gromlyd, akkurat passe krydret med velklingende detaljer fra gitarer og tangenter. Side A samler kanskje flere gullkorn enn side B, men det er ellers vanskelig å plukke favoritter fra dette varierte utvalget av kremlåter. For en gangs skyld snakker vi ikke om et album med 2-3 bra låter og resten på det jevne, her er det omvendt. Jeg er nesten fristet til å kalle dette en norsk klassiker allerede.

Vinylutgaven fra Clearpass er en enkel sak, uten trykt innercover, men hva gjør vel det når det musikalske innholdet er så bra. Kan kjøpes hos Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Ryanbanden markerte seg sterkt i fjor med sin solide dobbel-LP, og helt på tampen av året kom de med noe ekstra til fansen, en 10-tommer med 5 utvalgte låter fra LPen i alternative utgaver sammen med en liten instrumental fra Bent Sæther. Vi får også en helt ny låt, og kanskje noe overraskende er det en cover av Thåström sin «När Muren Föll», her omskrevet til norsk og kalt «Da Muren Falt». Originalen er arrangert med strykeorkester, mens Ryanbanden kjører på med fuzzgitarer og er mer rocka. Litt morsomt at Ryan selv ikke sa til de andre musikerne at det var en Thåström-låt de spilte inn: «Jeg var 93% sikker på at et forslag om å covre «han Imperiet-fyren» ikke ville blitt mottatt med jubel«. Vel, resultatet ble bra det, de drar på en måte låten hjem til Trøndelag og gjør den til sin egen.

Ellers får vi nye mikser av «Mandolin, Ikke Banjo», «Inn I Mengden», «Luremus» og «Skjenk», i tillegg til en instrumentalversjon av «Pernille», som runder av det hele med en fortreffelig vemodig stemning, skjøre gitarer satt i en enda skjørere ramme, rundt et bilde som nesten er visket bort. Vakkert! Du kan forøvrig høre denne versjonen som soundtrack til Time-Lapse: Drontheim, en video av John Arvid Johnsen. Sæther sin korte balafon-snutt er mer en gimmick, med 50 sekunders klunking på dette afrikanske xylofon-instrumentet.

Utgivelsen slippes kun på gul vinyl, fra Crispin Glover Records, i 250 nummererte eksemplarer. 10-tommeren har ingen B-side, men en «Side A» og en «Side 1», og det er vel like greit. Et fint supplement til albumet, som du selvfølgelig bør skaffe deg først, men denne lekre lille saken vil nok forsvinne kjapt, så ikke vent for lenge. Det eneste jeg finner å utsette er at det er litt dumt at nummereringen er på en klistrelapp på forseglingsplasten, og ikke på selve omslaget. Kan skaffes fra Ryanbanden, Big Dipper, The Garden og Platekompaniet.

The Dogs har gitt oss mye glede nå med fire superlimiterte vinylsingler gjennom et drøyt år, med rå garasjerock-punk i høy klasse. På tampen av fjoråret kom No Refuge og Death, fulgt av høydaren Dead Moon Is My Heavy Metal  i mars i år, og i sommer kom Liar. I november meldte Astma Records at en vinylsingelboks var på trappene, og i forrige uke dukket den endelig opp hos Big Dipper. I likhet med de tidligere singelutgivelsene var også denne nummerert i kun 45 eksemplarer, og den forsvant like fort ut fra hyllene som den kom inn. Innholdet viste seg å være de fire første singlene pluss en femte, som jeg ikke har sett tilgjengelig individuelt, men det kan jo godt være at jeg har gått glipp av den. Uansett, den femte singelen setter et fint punktum for serien, spesielt den mørke «Finally Forgotten» er herlig.

Vinylsingler er det ultimate formatet for The Dogs sine låter, det blir sikkert for mye av det gode å høre dette som et album, men sleng på en av disse singlene når feststemningen daler, og hvis den ikke snur, har du invitert feil gjester. Selv blir jeg i godt humør etter ti sekunder av energioverføringen her, selv om lydkvaliteten er hinsides pari og beyond lo-fi. Her har alt vært skrudd på fullt hele veien til vinylpresseriet, og The Dogs har klart å vinne loudness-krigen på egen hånd. Uansett hva slags anlegg du har, så vil dette høres like bra ut, bare du skrur opp volumet. Du er svinheldig om du finner denne under juletreet i år.

I Love Wynona er bandprosjektet til Frode Sander Øien (Sanderfinger), og The Whiteroom Sessions er deres andre album, debuten A Beautiful Noise kom i 2009, og høstet mange lovord. Øien har siden den gang arbeidet med denne oppfølgeren, sammen med Truls Lorentzen (gitar) og Ellen Ersfjord (bass), mens vi bak trommene finner Even Granås, som erstatter Vigdis Sjelmo. Einar Haave har kommet til på gitar, og Anders Langfjæran med lyder/sampling. Som på forrige album har også Lars Lien og Hans Magnus «Snah» Ryan fra Motorpsycho vært involvert, mens bandkollega Håkon Gebhardt har hjulpet til med å mikse albumet. Mange koblinger til flere Trondheimsband her.

De fleste låtene på The Whiteroom Sessions har innledningsvis en nedtonet stemning med enkle pianotoner og akustisk gitarer, men arrangementene glir gjerne ut i syrete, skeive fuzzgitarer som dras mellom psykedeliske toner og disharmonisk støy. Av og til krydres dette med skimrende synthlyder/samples, enkelte ganger som et fint dryss av krystaller, andre ganger som et ambient og dronete slør. Resultatet er introvert og shoegazer-aktig, men de nesten 10 minutter lange låtene dras ut på såpass interessant vis at det aldri blir kjedelig. Tvert i mot, det er akkurat passe av det meste, ikke for mye støy, ikke for lite melodi, ikke for repeterende, og på toppen av dette synger også Øien bra. «It’s My Time» skiller seg ut som det eneste korte sporet, og er noe overraskende en ganske kjapp og småfunky sak, svingende, fengende og et smart avbrekk. Alt i alt et supert album som flyter, bobler og bruser avgårde på sitt særegne og betagende vis. Nok en flott vinylutgivelse fra Crispin Glover Records, limitert til 300 eksemplarer på gjennomsiktig vinyl hvor CD medfølger. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Svart Jord er andrealbumet til hip-hop/rap-duoen Gode Ord Dør Sist (GODS), som er Erik «Børek» Bruset og Trond «Tfuzz» Wiger, begge fra Trondheim. Albumet er spilt inn på GODSterminalen, deres eget lydstudio på Svartlamon, og med tilhold her er det ikke uventet at de norske tekstene er samfunnsengasjerte/kritiske. Samtidig er de jordnære og tildels personlige, i den forstand at de fokuserer på det mellommenneskelige og det lokale framfor politiske slagord. Tekstmessig mye bra å finne her. Musikken baseres mye på forholdsvis enkle og stort sett mollstemte temaer som loopes, og av låtene kan jeg trekke fram «Stormen», en fin ganske rolig sak med innlagt stemningsskapende vinylknitring. Jeg trodde først det var pressingen, men dette er også tilstede på CDen som følger med. Den mer aggressive «Faenskap» fungerer også bra, det gjør også den dub-aktige «Nja». «Fly Prinsesse» er den roligste låten på albumet, med akustisk gitar og lave dronelyder, og et refreng som går over i vanlig sang, et lite gullkorn av en låt og et klart høydepunkt. «Havna» har et komp som flyter bra, men her, som på et par andre låter, blir jeg distrahert av innslag med smurfelignende koring/synging! Men alt i alt et variert album, med låter som burde kunne nå lyttere også utenfor deres umiddelbare målgruppe.

Vinylutgivelsen fra Crispin Glover Records er flott, strøken pressing, utbrettsomslag og medfølgende CD. Fine Dahls pils inspirerte labler, og artig melding på stickeren på omslaget: «Album trykket på 180g vinyl – inkluderer hele albumet på gammeldags CD». Hehe … Utgaven på det mer moderne mediet vinyl er limitert til 300 eksemplarer, og kan kjøpes hos Big Dipper eller Platekompaniet.

Trondheimsbandet -phy har eksistert i 15 år, så Tree House kan vel regnes som et comeback. Albumet ble utgitt i mars i fjor, og nå er endelig vinylutgaven her. Den nye vokalisten Kirsti Huke har jazzbakgrunn, men musikken drar ikke mye i den retningen, her er det drømmeaktig indiepop/rock som gjelder, flytende, småmørkt og lett melankolsk, med gitarer som av og til drar i postrock-retning. Gjennomgående lekkert produsert, rett og slett et vakkert album. Tittellåten kjenner du kanskje igjen fra radioen, der den fikk velfortjent fokus. Stemmen til Huke kan enkelte ganger minne om det Kjersti Bergesen gjorde i Ken-Dang, en fryd for øret. En annen Bergens-referanse som dukker opp er Corvine. Tittellåten «Nova» fra deres ganske oversette EP fra 2000 har noen likhetstrekk med -phy sin musikk. Utgivelsen fra Crispin Glover Records er limitert til 300 eksemplarer, kommer på lekker gul transparent vinyl i to omslagsvarianter, 200 med utstanset front, 100 uten. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.