Kategori: Norske utgivelser

Manes var en av de tidlige norske black metal bandene, og nå videreføres arven i Manii, som er ute med debutalbumet Kollaps. Her består besetningen av Cernunnus (music & equipment), Sargatanas (vocals), Yvindd (additional guitars) og en fyr kalt Garborg (lyrics). Det dreier seg selvfølgelig om Arne Garborg, og tekstene her er hentet fra I Helheim. Man trenger bare se på tittelen til dette diktverket for å forstå at dette er interessant å ta i bruk i black metal sammenheng, og kanskje har andre allerede gjort det. Musikalsk er dette selvfølgelig langt unna Bjørnstad/Treekrem sine tolkninger av Garborg sin diktsamling Haugtussa, utgitt i 1995. Melankolien har de kanskje til felles, men Kollaps er selvfølgelig en langt mer dyster affære, noe som kanskje kan sies å gi en mer korrekt formidling av det tekstlige innholdet. Gitarene maler spisse mollakkorder i komposisjoner som sleper seg rolig framover, mens det som er igjen av vokalen bare er hes, kviskrende skriking. Arrangementene er enkle, med sparsomt utporsjonerte synther/keyboards som effektivt forsterker stemningen av øde og fortapelse. Variasjonen mellom låtene er ikke stor, manende og knugende, men uten å bli anstrengende. Synd at ikke tekstene til Garborg følger med, men de finner du lett på nettet. Liker du atmosfærisk, rolig black metal, er Kollaps et album som bortimot treffer blink i skoddeheimen.

Vinylutgaven er en splittutgivelse mellom finske Blood Music og italienske Avantgarde Music, i et opplag på til sammen 300 eksemplarer, nummerert hver sin bolk på 150. Blood Music har kanskje noen få igjen, mens Avantgarde Music nå bare ser ut til å ha tilby eksemplarer i en bundle sammen med andre av sine utgivelser. (Jeg tipset tidlig om denne utgivelsen til medlemmer av forumet, så det kan lønne seg å følge med der.)

Jørgen Sissyfus Skjulstad, sentral i Metronomicon Audio, er også i praksis Center of the Universe (C.O.U.), som har mer enn to håndfull utgivelser bak seg bak det navnet, samtidig som han har vært involvert i mange av de andre utgivelser på labelen. C.O.U. har vel stått for mye hjemmesnekret og tildels syntetisk lo-fi pop, litt vel mye blip-blop og videospill-synthlyder etter min smak, men likevel en imponerende katalog av utgivelser hvor det ikke er vanskelig å finne noen gullkorn innimellom. Borgen er André Hardang Borgen, aktiv innen støy/improv-scenen, og styret i Metronomicon ble så imponert over hans debut-CD Staying Old (2009) at de umiddelbart signerte ham til labelen med kontrakt på fire kassettutgivelser, to VHS-taper og en laserdisc. Resultatet av kombinasjonen Borgen vs. C.O.U. har blitt lavmælt og småleken elektronika-pop med cheesy synther kombinert med organiske innslag. Litt disco, litt trip-hop, ganske nakent produsert med vokal og andre lyder plassert langt fremme i lydbildet. Borgen har trolig lagt støyvåpnene igjen hjemme, ikke så mye av det å høre her, EPen føyer seg derimot fint inn i rekken av C.O.U. sine utgivelser. Metronimocon fans bør selvfølgelig skaffe seg denne.

Utgivelsen kommer på blå transparent vinyl, med svart omslag som vel er en slags type innercover, enkelt og stilig. Kan bestilles fra Metronomicon Audio, og sikkert andre forhandlere etter hvert.

Den legendariske Bodø-punkeren Skjit-Lars har vært ganske så aktiv med utgivelser de siste årene. I 2011 kom Bodycocktail starring Skjit-Lars med utgivelsen Shoving Icebergs, i 2012 samarbeidet han med Ronny Wærnes som Psykisk Tortur på den mørke støy-utgivelsen Nightrider. Retrospektivt kom punksamleren The Last Shit i 2011, med opptak fra 1981-1985. Alle disse utgitt på tyske Pure Pop For Now People/Pure Punk For Now People i svært små nummererte opplag. Senere i år kommer ny utgivelse med Bodycocktail starring Skjit-Lars, og nylig gav samme label ut The Absolutely Last Shit, en ny ensiders LP med flere opptak fra 1981-1985. Mens The Last Shit inneholdt opptak som også finnes på samle-CDen Shit Happens (1995), ser det ut til at The Absolutely Last Shit for det meste inneholder tidligere uutgitte opptak. Noen få låter har blitt gitt ut på obskure samlere, eller er kjent fra Terror For Jesus, i følge Tore Stemland sin omtale. Uansett, det meste her er unikt materiale og burde være bortimot obligatorisk for de som er interessert i norsk punk/hardcore. Tittelen indikerer at dette er siste utgivelsesverdige rest fra arkivene, men det er likevel spenstige saker på alle måter. Når opplaget i tillegg er på skarve 100 nummererte eksemplarer, spørs det om ikke dette blir en av de mer ettertraktede utgivelsene fra denne tyske labelen. Det bør også nevnes at alle omslagene kommer med unike «bloddråper» på forsida, ingen er like. Det kan se ut som om utgiver fremdeles har noen eksemplarer igjen, men det varer garantert ikke lenge!

Jeg fikk ikke med meg denne da den ble gitt ut i august i fjor, men nå når jeg har fått den i hende er det på sin plass med litt oppmerksomhet. Jeg aner ennå ikke hvem som skjuler seg bak navnene Andi Grace a Dieu and William B. Skyborne som utgjør Meta Forever, men jeg kan gjerne gjenta at duoen er noe av det beste  Metronomicon Audio har å by på. Og de skuffer heller ikke her på del to av denne single-trilogien, tvert i mot så virker det som om de har spisset låtskrivingen et hakk. Åpningslåten «It Seems Essential» er spretten og new-wave pop-aktig, gjennomkrydret med space-keyboards. «Space» kan kanskje være en liten fellesnevner for både Meta Forever og de fire låtene her, debut-CDen Astroid Antics var jo et konseptalbum bygd rundt et galaktisk eventyr, CD-utgaven kom med et supert astroidekart utarbeidet av The Cartographic Division of the Meta Forever Sientific Society (MFSS). «Inka Kids» hopper over til hip-hop, som blandes med et vakkert folk-psych refreng, i en svært vellykket miks. «Emerald Mind Games» tar oss rett tilbake til 70-tallet, britisk glam-rock og Ziggy Stardust, igjen til 19 i stil. «Sun Ocean» er mer episk anlagt, tungt ladet med sveipende synther, og avslutter denne sterke utgivelsen. Stilig omslag også!

Singelen kan bestilles fra Metronomicon Audio, Big Dipper, Tiger eller Platekompaniet. Ingen av disse singlene er spesielt limitert såvidt jeg kjenner til, men jeg ville plukket med deg Part One også når jeg først er i gang.

Jeg omtalte tidligere DagsTur sin 7″ «Fredløs» / «Evig Sommerjobb», og nå er albumet klart, kalt Ikea Paradiso. Og det har blitt mer variert enn singelen gav bud om. Musikken kan beskrives som upretensiøs pop-rock eller kanskje en slags feriepreget power-pop, låtene er gjerne basert på gode, men ikke alt for bredbente gitarriff. Jeg hører spor fra band som Rolling Stones og Free, men også norske DumDum Boys bør nevnes som en referanse. Med en litt mer karismatisk vokal i front kunne de faktisk tatt opp den konkurransen, for låtskrivingen her står ikke mye tilbake for det DumDum Boys har slått i bordet med etter sine tidligste album. For det er ikke til å stikke under en stol at den litt trøtte og noe grøvlete vokalen ikke er helt på høyde med resten her. Det fungerer faktisk best når Aarestrup drar stemmen ut til noe som nærmest er en Captain Beefheart karikatur på «Husk å glemme», noe som også gjør den låten til et av høydepunktene på albumet. Låttittelen er kanskje et lite vink til deLillos? Tekstene til gitarist, vokalist og låtskriver Dag Aarestrup holder også gjennomgående god kvalitet, selv om de neppe vil bli geniforklart slik deLillos har klippekort på. På den annen side så er det noe av sjarmen her, tre helt vanlige utseende fyrer som spiller streit rock på norsk uten fiksfakserier. Omslaget understreker også det som nærmest er et anti-image, hvor Aarestrup, Christian Fosmo (bass) og Øystein Førsund (trommer) er avbildet sittende på campingstoler på gresset foran skogen. En fin gjeng, og et bra album.

Albumet gis ut på vinyl av Freshtea, i 200 nummererte eksemplarer, og det har blitt en fin sak. Innercover med tekster, labler som matcher omslaget og pressingen er også av god kvalitet. Kan bestilles fra Freshtea eller The Garden.

Tyske Shadoks har et visst fokus på Norge for tiden, nylig har de gitt ut både Dream: Get Dreamy og Rain: Norsk Suite, og nå kommer en oppfølger til sistnevnte, en ny LP med Rain bestående av et hittil uutgitt live-opptak fra 1974. Spennende, for å si det mildt! Utgivelsen har fått tittelen Make The Day Break, og skal etter planen slippes rundt månedsskiftet april/mai, men her kan du se hvordan omslaget blir. Stilig, det også!

Svartsyn fra Trondheim har holdt det gående siden 2007, og dette er deres fjerde utgivelse, men først nå når de setter punktum får vi høre dem på vinylformatet. Og en sprudlende finale har det blitt, med fire kjappe låter som drar  riff og takter fra beslektede sjangre som punk og speed/thrash inn mot den knallharde kjernen som da er hardcore. Skulle gjerne sett at de norske tekstene fulgte med i trykt form, jeg får ikke med meg stort av dem, så jeg sitter stort sett igjen med et budskap basert på de fire låttitlene: «Dødsdom», «Blodlyst», «Verdiløs» og «Endelig høst». Men bevares, dette er så tøft levert at man kan la sjela hvile og la kroppen ta i mot disse siste herlige minuttene fra en topp samspilt gjeng. Denne 7″ EPen kommer fra Crispin Glover Records på hvit vinyl, er limitert til 250 eksemplarer, og kan kjøpes hos Big Dipper eller Platekompaniet.

Oslo-bandet Bladed er ute med sitt album nummer to, oppfølgeren til den kritikerroste debuten Mangled Dreams. Her serverer de nok et fint knippe låter som beveger seg mellom flere sjangre, uten at det går utover helheten. Enkelte ganger føles riktignok uttrykket nesten schizofrent, med forvrengt bass og dissonante gitarer på den ene siden og stemmen til Anita Kaasbøll på den andre. Tittelkuttet er et eksempel på det, en låt som ligger godt plantet på et bassriff som likegodt kunne kommet fra The Birthday Party. «We Walk Without Love» kan minne om både PJ Harvey og Madrugada, mens «Ode To Roy» mer enn hinter til Kate Bush. På en måte plasserer Bladed seg også mellom to andre band på samme label, -phy og I Love Winona, og kombinerer svevende, melankolske drømmepop-stemninger med det lett støyende og eksperimentelle. Selv om jeg trekker fram litt i overkant mange referanser her, så står Bladed støtt på egenhånd, og de har sydd sammen en fin oppfølger som bør inn på listene når det norske plateåret 2013 skal oppsummeres.

Crispin Glover Records står bak utgivelsen, vinylutgaven er limitert til 300 eksemplarer på lekker, dyp mørkerød vinyl, som matcher både omslaget og musikken, og inneholder albumet på CD, der med en ekstra låt. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet. NB: Bladed spiller på Big Dipper i morgen, lørdag 16. mars, og bestiller du LPen før den tid fra dem, får du et signert eksemplar.

Darkthrone er tilbake! Denne gangen går de tilbake til andre halvdelen av 80-tallet og henter inspirasjon fra Celtic Frost og annen god heavy metal, speed metal, eller thrash metal fra den tiden. Kall det hva du vil for min del, jeg kommer uansett til kort både med referanser og kategoriseringer her, så godt bevandret er jeg ikke i metal-historien. Men at The Underground Resistance låter som ei kule, og er et solid tilskudd til Darkthrone katalogen har jeg metal-vett nok til å skrive under på. Albumet bugner over av solide riff, og er nok et argument for at Darkthrone er i en klasse for seg, ikke minst metal-ideologisk sett. Jeg tenker ikke si så mye mer om musikken her, kjøp heller en av blekkene som har Darkthrone på omslaget i disse dager hvis du vil vite mer om inspirasjonskildene bak albumet. Intervjuer med denne duoen er dessuten alltid artig lesning, og i siste Terrorizer antyder de til og med at det kanskje kan bli aktuelt med en live-opptreden. Jepp, en konsert, en gang. Det blir i så fall en begivenhet av dimensjoner.

Vinylutgaven fra Peaceville er en fin sak med utbrettsomslag, trykt innercover, en stor plakat og bra vinylpressing. Ikke uventet finner vi bilder av Fenriz på både ski- og fjelltur, og han fortsetter også tradisjonen med å inkludere noen av sine anbefalinger av andre gode metal-utgivelser på innercoveret. Alt man kan ønske seg! Kan kjøpes fra Big Dipper, Tiger, The Garden og Platekompaniet.

NB: Tøymerket på to av bildene nedenfor fulgte med for de som var tidlig ute med å bestille The Underground Resistance fra Burning Shed. Den afrikanske brevåpneren i mørkebrunt tre fulgte imidlertid ikke med, den er min, og egner seg utmerket til å sprette plasten av LPer!

Etter å ha stått bak et av Norges beste rockalbum gjennom tidene med De Press: Block To Block fra 1981, tok Andrej Nebb en venstresving og fulgte opp med en tilnærmet like stor klassiker med Holy Toy sitt debutalbum Warszawa fra året etter. Her var den spretne gitarbaserte new-wave rocken til De Press erstattet med eksperimentell og syntetisk noia. Begge disse albumene står seg bra den dag i dag, selv om en ny lytter antagelig vil klarer å gjette omtrent når de ble lagd. Lars Pedersen (When) var med i den første konstellasjonen av Holy Toy, og selv om han ikke var med på Warszawa, ble han senere et sentralt medlem. Når Nebb nå reaktiverer Holy Toy i 2013, er det Pedersen som trakterer de fleste instrumenter, inkludert bass, som Nebb selv bare spiiller på et av sporene. Pedersen har selv holdt liv i sitt When, som ganske stødig har kommet med nye album de siste 20 årene, vekslende mellom eksperimentelle lydkollasjer og psykedelisk pop, og ikke alle har vel vært like interessante. Når det gjelder Nebb så har han holdt liv i De Press navnet i Polen, gjennom en lang rekke utgivelser som  bare et fåtall her hjemme kjenner til. Mitt inntrykk er at de fleste av disse polske De Press utgivelsene er forholdsvis streit rock som nok er av størst interesse for Nebb-fans. Likevel, et nytt Holy Toy album var det vanskelig å ikke ha visse forventninger til.

Det er derfor hyggelig å kunne melde at Holy Toy anno 2013 framstår som et vitalt prosjekt. Siden Holy Toy oppstod har støy nærmest blitt en del av standard-paletten i rocken, og Holy Toy anno 2013 er også ganske hardtslående og støyende. Industrielt vil kanskje noen si. Pedersen liker også å kjøre på med ganske mettede arrangementer, og jeg savner litt det nakne, luftige og kjølige lydbildet fra 80-tallet, men det skal jo ikke være noen ønskereprise dette heller, og fristilt fra historiens lys fungerer albumet svært bra. Litt anstrengende lytting er det til tider, men luftehullene er jevnt fordelt gjennom albumet, som sett under ett er ganske variert. Det er til og med plass til en slags ballade: «The Little Boy Lost» er et grått men vakkert høydepunkt, og en av flere låter med tekster fra William Blake sin diktning, på polsk vel og merke, som resten av låtene. Også andre norske artister har brukt Blake, både Finn Coren og Ulver har gjort hele album med hans tekster, og i likhet med Holy Toy kan vel heller ikke disse sies å være blant våre musikalske hurragutter. Men litt tungsinn har aldri skadet noen, og Psychic Overdrive tilbyr en mørk dose innenfor dagsbehovet, selv om dokka fra omslaget til Perfect Day (12″ 1982) nå har fått kraftig hodepine. Likte du Holy Toy på 80-tallet, bør du skaffe deg denne.

Vinylutgaven på Witchwood er en forholdsvis enkel sak, med innercover i sort/hvitt og medfølgende CD-utgave av albumet. Pressingen er middels bra vil jeg si, vinylen kunne gjerne vært tykkere, pick-upen svaier litt ved avspilling og det knitrer litt på de lavere partiene, selv om vinylen visuelt sett ser strøken ut. Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, The Garden eller Platekompaniet.