Kategori: Norske nyutgivelser

Jeg har tidligere skrudd opp forventningene til tyske Shadoks sin nyutgivelse av The Dream: Get Dreamy, og nå når den endelig er her, er det en glede å kunne si at alle forventninger har blitt innfridd. Som nevnt i min forhåndsomtale, så gikk noe galt da den ble remastret i 1976 og gitt ut på Karusell. Fra og med spor nummer tre og utover er lyden i tilnærmet mono, og lydkvaliteten er generelt sett dårligere enn originalmasteren. Av en eller annen grunn er det denne underlegne 1976-masteren som har vært utgangspunkt for samtlige nyutgivelser i ettertid, inkludert den versjonen vi i dag finner på WiMP. Så for første gang siden originalutgivelsen får vi her høre albumet i full stereo i sin helhet, nydigitalisert og remastret direkte fra den originale mastertapen.

Nå bør jeg kanskje nevne at både jeg og flere kollegaer ved Nasjonalbiblioteket har vært involvert i forarbeidet til denne nyutgivelsen, så jeg er nok litt inhabil i forhold til å omtale resultatet, men jeg tror de fleste vil være enig i at også denne utgivelsen fra Shadoks holder gjennomgående høy kvalitet. Et av norgeshistoriens fineste plateomslag er flott reprodusert med hjelp fra opphavsmannen Knut Harlem, det følger med en stor poster med fargetrykk på to sider, med mange tidligere upubliserte bilder, blant annet fra fotografene Svein Boye Andersen og Rune Myhre. I tillegg finner vi nyskrevne liner notes fra Bjørn Skarsem, som forøvrig hadde albumet på sin topp-plassering under vår tidligere uoffisielle Norsktopp kåring her på bloggen. Han gir oss et utmerket overblikk over historien til The Dream. Omslaget er i tykk papp, LPen kommer i foret innercover, og pressingen er absolutt strøken.

Og lydkvaliteten? I forhold til alle andre utgaver der ute enn den originale førsteutgaven på vinyl, er dette nesten for en åpenbaring å regne. Jeg har hørt den digitale råkopien fra mastertapen, og det er ikke mye mer å hente der i forhold til det vi får presentert her. Det var en utfordring for produsent Svein Erik Børja å få kjørt The Dream sine mangfoldige ideer og høye volum ned på en fire-spors opptaker, og i ettertid er det lett å peke på enkelte ting vi kunne ønske var bedre. Det mest åpenbare er bassen, som til tider høres litt flyktig og udefinert ut, men ellers er det en fin og luftig produksjon med bred stereo-panorering og fet orgel og gitarlyd. Har du sansen for Terje Rypdal, må du selvfølgelig ha dette albumet, et viktig punkt i hans utvikling mot å bli en av Norges beste gitarister, og vi kan allerede her høre at han på god vei mot sin særegne signatur. Noen store vokalister var ikke The Dream, men som musikere og låtskrivere var det få som matchet dem her i landet. Obligatorisk rockhistorie. Kan kjøpes hos Big Dipper eller Panorama.

Til slutt kan jeg nevne at det eksakte opplaget er på 638 eksemplarer, men bare 500 er nummerert. En del av de unummererte er distribuert som promoer. I følge Shadoks er store deler av opplaget allerede forhåndsbestilt, godt over hundre til norske forhandlere og kontakter. Det er ikke ofte Shadoks presser opp nye opplag av sine utgivelser, men er interessen stor nok, kan nok det skje denne gangen.

Henie Onstad Kunstsenter sin label Prisma Records har nylig sluppet tre utgivelser på vinyl: Diverse artister: Popofoni; Kåre Kolberg: Electronic Works 1970-1973 og Oren Ambarchi/James Rushford: Wreckage. Den første av disse, dobbelt-LPen Popofoni, ble opprinnelig presset i bare 500 eksemplarer da den ble utgitt i 1973, og er et etablert samleobjekt i dag, og har blitt omtalt som «the holy grail of Norwegian free-jazz and electronic music». Historien bak utgivelsen er også spennende, og går tilbake til en opphetet debatt om populærmusikk på NRK-programmet Åpen Post i 1969. For en detaljert beskrivelse av denne historien, se Prisma Records sin blogg. Albumet dokumenterer et møte mellom jazz og samtidsmusikk, med komposisjoner av blant andre Arne Nordheim og Terje Rypdal, spilt av et utvidet jazzlag med Jan Garbarek i front. Innholdet her står minst like støtt i dag, og sannsynligvis er langt flere mottakelig for dette nå, enn hva som var tilfellet i 1973.

Utgivelsen er selvfølgelig interessant på grunn av denne historiske konteksten, men like mye på grunn av spennvidden i selve komposisjonene fra Gunnar Sønstevold, Alfred Janson og Kåre Kolberg, i tillegg til nevnte Nordheim og Rypdal. Alt her har sine kvaliteter, Janson sin «Valse Triste» er artig med sin bruk av lydsnutter fra «Åpen Post» debatten, men den er ikke så slitesterk som Sønstevold sin varierte komposisjon «Arnold», min favoritt her. Rypdal sin «Episode» er ganske frenetisk og kan minne om hans eksperimentelle frijazz utgivelse Min Bul fra 1970. Rypdal spilte saksofon på den utgivelsen, her spiller han fløyte, en allsidig musiker!

Nyutgivelsen fra Prisma er av upåklagelig kvalitet, visuelt sett strøkne pressinger, og lyden er bra, som man kan forvente med Jan Erik Kongshaug som lydtekniker, men det hadde vært interessant å få vite hvilke lydkilder man har funnet fram til for denne nyutgivelsen. Jeg hørte litt knitring av og til på lave partier, men det blir for småpirk å regne, kanskje skyldtes det støv også. Utgivelsen kommer med utbrettsomslag, som blant annet inneholder en rekke stillbilder fra Åpen Post og det NRK-sendte konsertopptaket av Arne Nordheim sin «Solar Plexus», også fra 1969. Det hadde vært kjempeartig om det fulgte med en DVD med disse opptakene fra NRK, la oss håpe at de blir tilgjengeliggjort i en eller annen sammenheng. I følge opplysingene for originalutgivelsen på Discogs, er Karin Krog kreditert på originalomslaget, men hun er av en eller annen grunn ikke nevnt på nyutgivelsen, kanskje en glipp? Opplaget er på 500 eksemplarer, så du bør kanskje ikke vente for lenge med å snappe opp denne.

Oppdatering 06.10.12: Som Morten Mordal kommenterer nedenfor, så ser det ut til at Karin Krog sin kreditering ble limt på i etterkant på originalutgivelsen, men kanskje ikke alle eksemplarene? Uansett ser det ut til at dette er årsaken til at hennes navn er utelatt på nyutgivelsen.

Original bakside:

Nyutgivelse bakside:

Som han også nevner i sin kommentar, så er Terje Rypdal sin komposisjon kalt «Episoden Für Combo» på labelen til originalen, mens den på nyutgivelsen har tittelen «Episode»:

Takk til Morten Mordal for skann av original bakside og label!

Jeg har tidligere omtalt Shadoks Music sin utgivelse av Rain: Norsk Suite på vinyl. Nå er CD-utgaven klar, og den innholder spennende bonusmateriale i forhold til vinylutgaven. Det dreier seg om den 21 minutter lange komposisjonen «Tapha», som er et av de tidligste opptakene med Rain, men også noe av det mest interessante fra dem. Til å være et resultat av fri improvisasjon er dette mildt sagt imponerende, og jeg tviler på at det finnes så mange andre norske innspillinger fra rundt 1970 som kan sammenlignes med det vi får servert her. Progressivt og eksperimentelt så det holder! CD-utgaven inneholder en fin booklet, og kan bestilles fra Shadoks Music. Forhåpentligvis vil noen norske nettbutikker ta den inn etterhvert.

Spinner Records har nylig sluppet Øystein Sunde sine fem første album som en 5-CD boks, og parallellt kommer også hvert av albumene på 180-grams vinyl. Av spesiell interesse er instrumental-albumet Klå fra 1973, et album som solgte mindre enn noen av hans andre album, og har dermed blitt et ettertraktet samleobjekt på vinyl. Nå gikk Øystein Sunde selv ut og sa at han var litt flau over disse tidlige albumene, men da var det nok ikke det musikalske han tenkte på, men kanskje enkelte av tekstene, som kan ha innslag av humor som tiden har løpt litt i fra. Dette er selvfølgelig Klå skjermet fra, og nå når albumet er lettere tilgjengelig igjen, vil sikkert mange finne glede i å høre Sunde sin eminente gitarteknikk gjennom et instrumentalt album. Jeg har sammenlignet lyden med en ganske strøken original LP, og denne nyutgivelsen er helt på høyde. LPen ser strøken ut, og omslaget er også godkjent gjengitt, kun et par detaljer er verdt å kommentere: Deler av teksten på baksiden er ikke gjengitt som en tro kopi, det ser vi fordi teksten blant annet er brukket om annerledes, samt at bildet av notelinjene på baksiden har blitt så mørkt at detaljene ikke vises. Men selv om detaljnivået på baksiden ikke er helt på høyde med originalen, er både forsiden og baksiden OK gjengitt. Remastring av lyden, samt oppussing av omslaget er forøvrig gjort av Lydmuren AS, og referansene de lister tyder på at de også sto bak den noe variable kvaliteten av omslagene til Universal sine nylige nyutgivelser, blant annet den katastrofale baksiden av TNT sitt debutalbum, men når det gjelder Klå har altså resultatet blitt bra. Kan kjøpes hos Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Tyske Shadoks Music har fått interesse for norsk musikk! For ikke lenge slapp de Rain: Norsk Suite, og nå står et av de virkelig store norske albumene for tur, Dream sin eneste utgivelse, Get Dreamy, fra 1967. Og dette blir noe annet enn den uoffisielle utgivelsen på Wohn Records som vel har vært den lettest tilgjengelige vinylutgaven til nå. Ja, faktisk noe helt annet enn reissuen på Karusell fra 1976 også, lydmessig sett. Du tror kanskje at du har hørt Get Dreamy før? Well, not like this! Hvis du ikke har hatt tilgang til den originale LPen fra 1967 på Polydor da, for det er bare den som har full stereolyd gjennom hele albumet, alle senere nyutgivelser har stereo bare på de to første låtene, resten er i tilnærmet mono. I tillegg til at lyden generelt sett er dårligere fra spor nummer tre og utover, på alle senere utgaver. Dette gjelder også versjonen som i dag er tilgjengelig i WiMP. Og stereoperspektivet på den tiden var bredt, så forskjellen er stor. Shadoks utgivelsen benytter nydigitalisert lyd fra den originale mastertapen fra 1967, og har levert en høykvalitets remaster (24-bit) til vinylpresseriet, så alt skulle ligge til rette for så bra lyd som mulig. Og som vanlig går også Shadoks noen ekstra skritt med hensyn til presentasjonen og innpakkingen, og nyutgivelsen presenterer hittil uutgitte bilder av bandet fra hele tre ulike kilder i form av et 60×60 cm stort brettet innlegg, hvor også en Dream plakat er reprodusert på den ene siden. Som om ikke dette var nok, er det skrevet nye liner notes med historien om bandet og albumet, mens selve omslaget er møysommelig reprodusert fra en mint original-LP.

Som en del av forberedelsene til nyutgivelsen av Get Dreamy har Shadoks også rådført seg med blant andre  Terje Rypdal, som har fått høre den remastrede lyden, og i forbindelse med reproduksjonen av omslaget har de vært i kontakt med Knut Harlem, som i sin tid lagde det. Utgivelsen er offisielt lisensiert fra Universal, og da er det kanskje naturlig å gjøre en sammenligning med Universal sine egne ferske nyutgivelser på vinyl av en rekke norske album …?

Nå har jeg vel skrudd forventningene til denne nyutgivelsen høyt nok, så får vi se om disse blir innfridd når albumet slippes mot slutten av september. Nedenfor ser du et foreløpig promobilde av utgivelsen.

Det er hyggelig at Universal Music Norge har kjørt i gang med nyutgivelser av norske album på vinyl. I løpet av de siste månedene har de sluppet hele 16 stykker! Dette har skjedd ganske så uannonsert, og noe informasjon om nyutgivelsene på Universal sine hjemmesider har jeg ikke klart å finne. Informasjonen fra vinylforhandlere som Big Dipper og The Garden har også vært sparsom, utover at utgivelsene kommer i 500 eksemplarer og at det dreier seg om 180 grams pressinger. Prisene er det ikke noe å si på, de ligger i underkant av kr. 170, noe som må sies å være rimelig, men man kan da også mistenke at disse utgivelsene verken er særlig audiofile, eller at innpakkingen er spesielt påkostet. Utvalget er det ikke noe å si på, det strekker seg over flere tiår og en stor spennvidde i sjangre. Jeg var derfor spent da jeg la inn bestilling på en del titler, og formidler her mine førsteinntrykk.

Jeg har sammenlignet lydkvaliteten med originale pressinger hvor jeg hadde dette tilgjengelig, og i et par tilfeller med CD-utgivelser. Å vurdere lydkvalitet vil alltid være subjektivt, men jeg har likevel forsøkt å bekrive hvordan jeg oppfatter eventuelle forskjeller. Alle LPene ble renset i Nitty Gritty platevaskemasin før avspilling. Videre har jeg vurdert den tekniske pressekvaliteten, og reproduksjonen av omslagene. Universal har valgt å ikke inkludere noe ekstra hefter eller informasjon, så utgivelsene er slik sett identisk med originalene, når det gjelder presentasjon og innhold. Det gjelder også lablene, som også er reprodusert noenlunde identisk med originale utgivelser.

NB – Oppdatert 22.04.13: Det viser seg at reproduksjonen av baksiden av omslaget til Takk Te Dokk inneholder direkte feil (se bilder lenger nede i innlegget). Åge Aleksandersen er utelatt fra krediteringen, i tillegg til at ord er feil stavet. Sammen med den fatale reproduksjonen av TNT-omslaget er dette ganske klare indikasjoner på at Universal ikke har lagt nok flid i arbeidet med disse nyutgivelsene. Her må det skjerpings til.

The Pussycats: Mrrr…Mrrr (1966)

Lyden på denne nyutgivelsen og CD-utgivelsen fra 1995 høres ganske lik ut, klar og fin, men ikke spesielt varm eller analog i klangen, så sannsynligvis vil originalutgivelsen på vinyl være å foretrekke, men den er jo ikke enkel å få tak i, spesielt ikke et noenlunde strøkent eksemplar. Lydmessig sett kan man derfor like godt kjøpe CDen i stedet for denne nyutgivelsen på vinyl, og CDen får du også svært rimelig fra Platekompaniet, og da får man også med en del bonusmateriale. Når det gjelder omslaget har jeg ikke noen original vinylutgivelse å sammenligne med, men forsiden ser ganske bra ut, mens bildene på baksiden ser noe grovkornete og mørke ut, sammenlignet med for eksempel bilder av originalen fra Discogs. Pressingen på nyutgivelsen er flat og strøken, ikke noe nevneverdig knitring.

Åge Aleksandersen med Sambandet: Lirekassa (1977)

Når man sammenligner lyden på nyutgivelsen med originalutgivelsen på vinyl fra 1977 (Arctic Records: ARC 9625), legger man raskt merke til er at nyutgivelsen synes å ha fått et løft i diskanten. Originalen høres videre varmere ut i klangen og har bedre dynamikk. Nyutgivelsen høres på en måte mer digital ut. Omslaget til originautgivelsen er teksturert, det er ikke omslaget til nyutgivelsen. Forsiden på nyutgivelsen ser ut til å ha en litt skarpere fargebruk, og deler av teksten har blitt retusjert (ser det ut til) med svart farge for å gjøres mer tydelig. Bildet på baksiden er gjengitt noe dårlig på nyutgivelsen, med mindre detaljer og i overdrevent oppjusterte farger. Innercoveret med tekster er derimot OK reprodusert. Pressingen er flat og bortimot strøken, ikke noe nevneverdig knitring, selv om den visuelt sett har noen merker fra produksjon (lyse flekker/områder). Side 2 er litt usentrert (pick-upen vandrer litt fra side til side), men det har ikke noe å si for avspilling. Mitt eksemplar fra Arctic har mørkeblå labler, mens denne nyutgivelsen har lysegule labler, så det finnes sannsynligvis flere varianter av tidlige pressinger.

Åge Aleksandersen med Sambandet: Positivitet 7″ (1977)
Denne fulgte med den originale LPen, og det er fint at Universal også inkluderer den i nyutgivelsen av LPen! Lydkvaliteten på nyutgivelsen er grei nok, jeg klarer ikke å høre så stor forskjell i forhold til min noe slitte original (Arctic Records: ARC-X 9925) og nyutgivelsen, men det har skjedd noe pussig med tonehøyden på «Hotell Norge» som gjør at nyutgivelsen ligger litt lavere tonalt sett! Nå har ikke jeg noen muligheter til å måle hvor mye det er snakk om, men jeg vil tippe bortimot en kvart tone lavere. Dette betyr også at låten går noe saktere, og dette lar seg enklere måle. Originalen klokker inn til ca. 75 slag i minuttet (BPM), mens nyutgivelsen ligger nærmere 72 BPM. Det skulle man tro har ført til at spilletiden også blir lengre, men den er den samme, på oppgitte fem minutter og trettitre sekunder, og den utfordringen har Universal løst ved å fade låten tidligere enn på originalen! Resultatet er at låten på nyutgivelsen høres noe nedstemt og sirupsaktig ut i forhold til utgaven på den originale 7-tommeren. Hvis denne justeringen er gjort bevisst, burde Universal ha opplyst om det, nå må jeg bare anta at dette rett og slett skyldes en glipp, og i så fall en ganske stor en. Det høres forøvrig ut som om det også er denne nye nedstemte utgaven av «Hotell Norge» som i dag er tilgjengelig digitalt via for eksempel WiMP. Ellers er omslaget på nyutgivelsen litt mer rødlig i fargen i forhold til originaleksemplaret jeg har, men er OK gjengitt. Originalsingelen har stort hull i midten, nyutgivelsen har et lite, praktisk og greit nok. På samme måte som LPen, har mitt eksemplar fra Arctic mørkeblå labler, mens nyutgivelsen har lysegule.

Prudence: Takk Te Dokk (1975)

Originalutgivelsen fra 1975 (Polydor 2382 067) har helt klart mer bass, og ellers hører jeg de samme forskjellene som jeg nevnte for Lirekassa – en liten hevning i diskanten, dynamikken er mer tøylet, generelt sett litt mindre analog lyd. Forsiden er gjengitt helt OK, mens bildene på baksiden er bedre gjengitt enn tilsvarende for Lirekassa, også helt OK. Originalutgivelsen hadde et tekstinnlegg dobbel utbrett, dette er ikke reprodusert her. I stedet har Universal trykket opp en litt under middels bra fargekopi av label-innercoveret med reklame for andre utgivelser. Mildt sagt et merkelig valg. Jeg tror de fleste ville ha foretrukket tekstinnlegget. Flat og strøken pressing, noen ørsmå merker fra produksjon, men ikke noe nevneverdig knitring.

NB – Oppdatert 22.04.13: Dette burde jeg ha oppdaget tidligere, men det viser seg at Åge Aleksandersen rett og slett har blitt utelatt fra krediteringen på baksiden på nyutgivelsen. I tillegg er «piano» feilstavet «paino», så her ser det ut til at korrekturlesningen og kvalitetskontrollen har sviktet grundig.

Originalutgivelsen:

Nyutgivelsen:

Radka Toneff: It Don’t Come Easy (1979)

Lydkvaliteten er temmelig lik pressingen fra 1979 (Zarepta: ZA 34015), både vokalen og instrumentene gjengis upåklagelig, med fin akustisk klang og spenstig dynamikk, som på originalen. Her kan jeg ikke høre at det har vært foretatt noe vesentlig EQ-ing av lyden i forhold til originalen, neppe i like stor grad som på Prudence og Aleksandersen LPene. Zarepta-LPen kom med teksturert omslag hvor artistnavn og tittel er preget inn, så det er lett å forstå at man her benytter en annen farge på teksten på omslaget til nyutgivelsen, for i det hele tatt å gjøre dette synlig. Omslaget er ellers ikke det mest utfordrende å reprodusere, og nyutgivelsen ser OK ut, men det er litt skuffende at det originale tekstinnlegget ikke er reprodusert. Flat og strøken pressing, men likevel litt ørlett knitring enkelte steder på lave partier, dette skyldes sannsynligvis at pressingen ikke er teknisk helt 100%, eller at lydkilden til utgivelsen er en LP (vinylrip). Uansett så er ikke dette spesielt sjenerende, og trolig vil det være vanskelig å finne et originaleksemplar som knitrer mindre, så denne nyutgivelsen kan jeg gjerne anbefale.

                          Â

TNT: TNT (1983)

Nå er vi over på 80-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye digital teknikk som var involvert i 1983 da TNT spilte inn sitt debutalbum, men noe utpreget analog klang er det ikke på dette albumet, og diskanten kan være en utfordring å gjengi behagelig for de fleste stereoanlegg vil jeg anta. Det er likevel en tanke mer punch i lyden på original-LPen (Vertigo: 810 427-1), og når trøkket i diskanten fylles opp virker det som om originalutgivelsen er henger litt bedre sammen, men alt dette er såpass marginalt at nyutgivelsen gjerne kan anbefales, lydmessig sett. Men dessverre står det langt verre til med omslaget, hvor det store bildet på baksiden er katastrofalt dårlig gjengitt. Den grafisk sett forholdsvis enkle forsiden burde være enkel å reprodusere, men her virker det som om Universal har blåst opp et CD-omslag, for mens originalen har en glidende overgang fra blått til lysere blått inne i bokstavene, har nyutgivelsen en heller brå overgang med mye fargestøy. Baksiden er derimot full krise, store deler av bildeinnholdet rett og slett er borte fordi bildet er gjengitt alt for mørkt! Her har kvalitetskontrollen sviktet totalt, det er nesten uforståelig at Universal har sluppet dette ut til markedet. Dette er så dårlig at nye omslag bør trykkes opp og tilbys som erstatning til de som har kjøpt denne nyutgivelsen, om Universal skal fremstå som en aktør som tar vinylformatet noenlunde på alvor. Da er det en fattig trøst at innercoveret faktisk er gjengitt med hakket tydeligere tekst enn originalen, og at Vertigo sin «flying-saucer» label er flott gjengitt. Vinylen har for øvrig en del merker og flekker, men spiller greit.

Raga Rockers: Forbudte Følelser

Jeg kan ikke høre noen stor forskjell i lydkvalitet mellom nyutgivelsen og pressingen jeg har fra Sonet 1988, men vokalen høres hakket mer naturlig ut på originalen, mens s-ene har en tendens til å være litt i overkant spisse på nyutgivelsen. Omslaget er som flere av de andre reprodusert noe mørkere enn originalen, og nyutgivelsen ser kanskje av den grunn ut til å ha litt mindre detaljer i skinn-bakgrunnen, men dette spiller vel mindre rolle. Inneromslaget holder også OK kvalitet, men bildet av bandet ser litt mer grovkornet ut i forhold til originalen. Pressingen er flat og bortimot strøken.

 

Raga Rockers: Perler For Svin

Dette albumet ble opprinnelig bare presset i 500 eksemplarer på (rosa) vinyl, det er derfor fint at det gis ut på nytt nå, slik at det blir tilgjengelig for flere. Jeg har ikke originalutgivelsen, og har derfor sammenlignet lydkvaliteten med CD-utgivelsen. Og jeg kan ikke ikke høre noen vesentlig forskjell mellom CD-en og denne nyutgivelsen. Omslaget er vel ikke det vanskeligste å reprodusere, og ser også OK ut. Pressingen er ikke helt strøken, det er litt knitring enkelte steder, og mitt eksemplar kom også med to «hairlines» og det jeg vil karakterisere som en lettere 3 cm lang ripe.

Oppsummering:

Lydmessig sett vil jeg si at utgivelsene absolutt holder mål, men en del av de eldre utgivelsene vil sannsynligvis høres bedre ut i originale utgaver (The Pussycats, Åge Aleksandersen og Prudence). Utgivelsene fra 80- og 90-tallet synes jeg ligger ganske tett opp til originalutgivelsene i lydkvalitet (TNT og Raga Rockers), nyutgivelsen av Radka Toneff LPen i enda større grad. Universal sier ingenting om hvilke lydkilder de har benyttet, det kunne de gjerne ha gjort. Nå blir det gjetting, og da tipper jeg at tidligere CD-mastre eller vinylripper er det som har blitt benyttet her. Jeg er også ganske sikker på at flere av disse nyutgivelsene har fått et løft i diskanten i forhold til de originale utgivelsene, det gjelder i hvert fall The Pussycats, Åge Aleksandersen og Prudence. Det høres umiddelbart freshere ut, men betyr ikke automatisk bedre lyd, i et mer audiofilt perspektiv. Jevnt over vil jeg si at Universal her tilbyr CD-lyd på vinyl, i den forstand at man ut fra disse nyutgivelsene på vinyl neppe vil kunne hente noe særlig bedre lyd enn fra tilgjengelige CD-utgivelser. Greit nok for mange vinylkjøpere kanskje, men i den grad originale mastertaper er tilgjengelig, og spesielt analoge slike, vil det sikkert være mulig å remastre spesielt for vinylutgivelser, med et enda bedre resultat. Og glippen med Positivitet singelen og den nedjusterte hastigheten på «Hotell Norge» er mildt sagt merkelig, og nesten utilgivelig, om ikke Universal har en fornuftig forklaring.

Når det gjelder reproduksjonen av omslagene, kan man ikke unngå å være noe mer kritisk til den jobben Universal har gjort. At et par av utgivelsene mangler originale tekstvedlegg (Toneff) og hefter (Prudence) får så være, men langt verre er det at flere av omslagene er dårligere enn originalene rent kvalitetsmessig, med et lavere detaljnivå, i overkant oppjusterte farger, og i enkelte tilfeller for mørkt reprodusert. Dette ses best når det er snakk om fotografier, som er gjengitt med svært varierende kvalitet. Lirekassa er ikke spesielt bra i så måte, mens baksiden av TNT-omslaget er en fadese som Universal bør rette opp i snarest mulig. Når selv shady italienske labler som Akarma klarer å lage strålende reproduksjoner av norske albumomslag (deres Aunt Mary: Janus omslag er nesten bedre enn originalen!), bør Universal kunne klare det også. I stedet har de valgt å ta litt lettere på det, og noen av omslagene må dessverre kategoriseres som langt fra optimale reproduksjoner.

Selve vinylpressingene er stort sett OK, flate og de fleste er uten nevneverdig knitring. Noen har visuelle merker og flekker, og et par ankom med lettere riper/»hairlines», men ikke verre enn at kvalitetskontrollen her kan sies å være tilfredsstillende. (Men får du et eksemplar med riper som kan høres ved avspilling, bør du klage til forhandleren.) Den forholdsvis lave utsalgsprisen på nyutgivelsene tilsier vel at man ikke kan forvente forede innercovre, noe som absolutt er å foretrekke, og som kanskje hadde forhindret enkelte av merkene jeg så. Det er også verdt å nevne at originale labler er pent reprodusert, kanskje med litt oppjusterte farger her også, men absolutt godkjent.

Her er forøvrig de andre titlene som er nyutgitt som en del av Universal sin norske vinylkampanje:

• Mods: Revansj
• Vazelina Bilopphøggers: Blå Lys
• Vazelina Bilopphøggers: Fem Fyrer Med Ved
• Knutsen & Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter!
• Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba
• Raga Rockers: Blaff
• Turbonegro: Ass Cobra
• Turbonegro: Apocalypse Dudes

De norske spacerockerne Seid gav ut debutalbumet Among The Monster Flowers Again i 2002, og endelig får vi utgivelsen på vinyl, utgitt på tyske Sulatron Records. Selv andre spacerockere vil ha problemer med å overgå Seid i soppfiksert grafikk, og her får vi så det holder på alle fire sider av utbrettsomslaget, i tillegg til begge sider av innercoveret. Ganske lekkert, selv om du må ordne med farger på egenhånd. Musikken derimot, kan lett beskrives som fargerik, dette er en ganske variert miks av psykedelia og klassisk spacerock, og ikke akkurat noen søndagstur, her dras det på med grønsj-twang i svingene. Bandet kan ha en tendens til å henge seg opp i litt baktunge riff, men det tværes heldigvis aldri for lenge om gangen. JP oppsummerte albumet som et «long lasting monster» av et album, og 10 år etter kan jeg skrive under på det. Among The Monster Flowers Again er fremdeles noe av den mest spennende spacerocken som er laget i dette landet. 500 eksemplarer er presset på soppgrønn vinyl, som kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden. Det var antydning til litt småknitring enkelte steder på mitt eksemplar, men dette betyr minimalt for lytteopplevelsen, og det kan jo likegodt skyldes soppsporer i rillene som selve pressingen.

At utenlandske labler utviser interesse for norske obskuriteter er ikke noe nytt, og nå har japanske 1977 Records gitt ut Front Page sitt debut album Qualified fra 1981 på CD. Ikke nok med det, de har også trykket opp 250 eksemplarer på vinyl av debutsingelen «Monster» / «Kick Them» fra 1979! Sikkert ikke så mange som har den i samlingen, ikke jeg heller, og originalen gikk nylig for tusenlappen på QXL, så dette setter vi pris på. Dette er også en offisiell utgivelse, godkjent av medlemmer av bandet, og både vinylpressing og gjengivelse av omslag er av god kvalitet. Til og med labelen er utformet med samme layout som originalen, men da med «1977 Records» i stedet for «New Noise», labelen originalen ble gitt ut på. Mastertapene var ikke tilgjengelige for denne utgivelsen, og det er derfor en strøken original vinylutgivelse som har vært benyttet som lydkilde. (Det samme gjelder sannsynligvis Qualified CDen.) Dette kan imidlertid gi svært gode resultater, og i dette tilfellet er det ikke noe å si på lydkvaliteten. Nå er labelen i Japan utsolgt, men det er mulig tyske Incognito Records fremdeles har noen eksemplarer igjen. Ellers tipper jeg enkelte eksemplarer vil dukke opp på QXL med ujevne mellomrom. (Og takk til Frank for tips om denne utgivelsen!)

Jeg har tidligere nevnt denne utgivelsen et par ganger, og endelig er den her, Norsk Suite med Rain. Låtene fra deres EP utgivelse Rivalen fra 1970 er inkludert her, i tillegg til tidligere uutgitt materiale spilt inn i tiden 1967-1970. Det siste består både av originale låter samt coverversjoner av Beatles/Lennon-låtene «A Day in the Life», «Strawberry Fields Forever» og «Isolation». Tilsammen har dette blitt et svært interessant album, og selv om innholdet naturligvis er noe sprikende, gir det et bilde av et band med kompetente musikere som også hadde stor vilje til å eksperimentere. Det er vel ingen overdrivelse å si at hvis Rain hadde fått jobbet fram et album i sin tid med deler av innholdet her, så ville Rain skrevet seg inn i norsk rockhistorie i langt større grad. Tyske Shadoks er kjent for sine svært solide nyutgivelser, og med solide mener jeg både pressingene, som alltid holder høy kvalitet, og ikke minst omslagene, som må være noen av de tykkeste i bransjen. Utgivelsene er dyre, men du får til gjengjeld et produkt i topp kvalitet. Inneromslaget gjengir bilder og tekst fra Rivalen EPen, og det følger med et ekstra innlegg med bilder og et intervju med Åsmund Feidje. LPen er nummerert i 500 eksemplarer og kan bestilles fra norske Panorama Records.

22.05.12: Det ryktes at Shadoks har fått tilgang til mer unikt materiale med Rain …

Post-rock er kanskje en litt ullen label å sette på musikk, men av og til uungåelig, som for Trondheims-bandet Soup sin del, når referanser som Steven Wilson (Porcupine Tree), Mercury Rev, Sigur Ros, Mogwai og Explosions In The Sky trekkes fram. Lydsnuttene vi kan høre fra Amazon UK tyder på at albumet går mer i retning av atomsfærisk og småsymfonisk elektronika enn gitarbaserte lydmalerier, noe også omtaler som denne fra Dutch Progressive Rock Page kan tyde på. Soup debuterte med albumet Come On Pioneers i 2008, da som et soloprosjekt fra Erlend Viken, men på Children Of E.L.B. er Soup utvidet til et band, noe du kan lese mer om i omtalen fra Radio Revolt, også den svært positiv. Når albumet nå kommer på dobbel vinyl er det mye som taler for at Big Dipper får rett når de sier i sitt nyhetsskriv at bandet garantert nå vil oppdages av enda flere. Det stemte i hvert fall for min del. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.