Kategorier
Lest

Ugly Things #42

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 1966: The Year The Decade Exploded, Jon Savage sin bok fra et par år tilbake, får ikke uventet god omtale her. Ikke den eneste boka av Savage som bør stå i hyllla. Det er også gitt ut en 2xCD samler med samme tittel, med utvalgte låter fra denne spennende perioden i rockhistorien.
  • Time and a Word; The Yes Story av Martin Popoff får sånn middels bra karakter her, hvilket betyr at det sannsynligvis finnes bedre bøker om Yes der ute, er vel en del av dem etter hvert.
  • Bassist Michael Bradley forteller sin historie i Teenage Kicks; My Life as an Undertone. Småmorsom lesning i følge omtalen her, om de nordirske John Peel favorittene The Undertones.
  • Denim Delinquent 1971-1976 samler alle de 8 heftene som ble gitt ut av denne canadiske pre-punk zina som hadde skribenter som Lester Bangs og Jeremy Gluck. Denne antologien har kommet i to små opplag, som begge er smått utsolgt rundt omkring.
  • Det er få andre som lager så dyptgående og omfattende artikler som Ugly Things, og her får vi en svær artikkel om LA-punkerne The Weirdos, nesten 20 sider med fokus på historien fra 1976-79. Bare singler/EP-er ble gitt ut av bandet i denne perioden, men samleren Weird World Vol. 1 fra 1991 oppsummerer dette fint og er også rimelig enkel å finne på vinyl. Vol. 2 graver dypere i arkivene og er visstnok ikke like bra.
  • Ugly Things redaktør Mike Stax har skrevet bok om den nokså etablerte musikeren/låtskriveren Craig Smith som gav ut to sagnomsuste psykedelia-album tidlig på 70-tallet som Maitreya Kali, for deretter regelrett å forsvinne. Stax har tatt på seg oppgaven med å finne ut hva som skjedde: «Author Mike Stax spent fifteen years piecing together the mystery of Maitreya Kali, uncovering one of the strangest and most tragic untold stories of the 1960s and ’70s.»Â  Originalutgivelsene Apache og Inca fra 1972 kan du bare glemme å få tak i, selv nyutgivelsen på den tyske Little Indians labelen (forløperen til Shadoks) som samler begge som et 2xLP er vanskelig å finne. 
  • Eggs Over Easy var det amerikanske bandet som dro til England i 1970 og etter hvert fikk æren for å ha vært en av de største inspiratorene til den britiske pub-rocken. Amerikanske Yep Roc har tatt på seg oppgaven med å gi ut en utvidet utgave av debutalbumet Good ‘n’ Cheap fra 1972 (3xLP eller 2xCD). Undertittel er The Eggs Over Easy Story og her er også oppfølgeren fra 1982 med, Fear Of Frying, pluss tidligere uutgitte opptak fra 1971. Live-opptak med bandet finnes visstnok ikke. Anmelderen sammenligner dem musikalsk med Amazing Rhythm Aces, og er du ute etter lett, uanstrengt og melodisk country-poprock fortjener Eggs Over Easy så absolutt ditt øre.
  • The Virgin Years sies å være en fin oppsummering av The Ruts, UK punkere som utviklet en god sans for reggae og dub, noe de selvfølgelig ikke var alene om. Debutalbumet The Crack (1979) og oppfølgeren Grin & Bear It (1980, som samler diverse singler og live-opptak) er begge med her, med bonusspor. I tillegg får vi Peel sessions, liveopptak fra BBC og en konsert fra Marquee Club.
  • Tyll sitt album Sexphonie fra 1975 er en av de mer obskure krautrock-utgivelsene, og var «an ad hoc band brought together and given total freedom to do whatever they wanted». Det finnes nok et lass med mer essensielle krautrock-album, men anmelderen her har stor sans for det musikalsk sprikende og springende resultatet dette litt spesielle utgangspunktet fikk. Gitt ut på nytt på vinyl av spanske Guerssen.
  • Ultimate Bonehead er tittelen på en serie med samleutgivelser med fokus på første halvdel av 70-tallet og heavy psych. Eller som de selv sier: «A mix of loud primitive high energy poto punk/metal, dumbass boogie, satan worshiping heavy psych downers, rattling biker full-frontal assaults, all bathed in layers of fuzz and grease.» Volum 5 får mye skryt her for å grave fram tidligere uutgitt gull for de som har interesser i denne retningen. Gis kun ut på limitert vinyl (300 eksemplarer) av den tyske labelen Belter, som også står bak den relaterte serien Bonehead Crushers. Men du finner dem på YouTube.
Kategorier
Norske utgivelser

A Good Hiding: Come Get Some 10" EP ltd 500

A Good Hiding: Come Get Some Come Get Some er EP nummer to fra Oslo-bandet A Good Hiding, og oppfølgeren til debut-EP-en Ridin’ My Pony fra 2012. De fire låtene her har en tørr, direkte no-nonsense produksjon, og man får inntrykk av et band som har gått i studio og gjort låtene mer eller mindre slik de kan høres ut live, med lyden godt skrudd sammen vel å merke. A Good Hiding er utvilsomt et samspilt band, med god kontroll på en samling av drivende og litt odde riff som vrir litt både på det rytmiske og melodiske. Stilmessig er det en slags punk-prog-pop miks, drivende og energisk med bass-gitar-trommer uten at det blir metallifisert eller for intenst. Låtene er høvelig småkronglete der de baner seg fram mot refrenger som ved første lytt ikke er direkte nynnbare, men som fort vokser seg akkurat passe fengende. Ikke minst så er det er noe streit og uaffektert over det hele som gjør at det høres friskt og spenstig ut. Oppskriften A Good Hiding har funnet fram til fungerer svært bra her og gjør Come Get Some til en EP jeg gjerne kommer tilbake til.

10-tommeren er presset i 500 eksemplarer på svart vinyl og kan bestilles hos Tiger, Big Dipper eller The Garden. Tiger og The Garden har også igjen eksemplarer av debut-EP-en Ridin’ My Pony.

A Good Hiding: Come Get Some

A Good Hiding: Come Get Some

Kategorier
Norske utgivelser

Desertör: Christers Blues / En Dags Pause 7" ltd 100

Desertör: Christers Blues Desertör sitt album Vol. 1 fra 2015 var en debut det stod respekt av, en god samling med solide rockelåter og fortellinger fra skyggesiden. Et album det for øvrig kan lønne seg å snappe opp hvis du ikke har gjort det allerede, før eller senere vil de 175 eksemplarene forsvinne fra lager.

Nå er Desertör tilbake med en vinylsingle, en liten forsmak på det nye albumet som kommer til høsten. Musikalsk sett låner «Christers Blues» det vakker-vemodige fra Dire Straits, sper på med litt kontant Springsteensk øs men vever også småfrekt inn toner fra Mike Oldfield sin hit «Moonlight Shadow». Så skrur de opp tempoet et par hakk, drar opp vrengen på gitarene og det hele ender svært så drivende og fengende. Nytt er det ikke, men det er musikk som får et halvgammelt rockehjerte til å slå litt raskere. Vokalist Jon Manstad står med begge beina plantet i bakken og knuger inn teksten som handler om Christer Petterson. Fragmenter fra et tragisk liv bobler fram mellom tekstlinjene og gir låta ekstra slagkraft. I sum det beste Desertör har gjort så langt, og har de mer av dette på lager lover det virkelig bra for det kommende albumet.

På B-siden har de valgt å gjøre en cover av tittellåten fra Jahn Teigen sitt album fra 1979, En Dags Pause. Mange vil kanskje betrakte Teigen sine solo-album som mindre interessante enn f.eks. det han gjorde i Popol Vuh/Ace, men En Dags Pause står seg forholdsvis godt. Etter den fenomenale «Christers Blues» går det litt mer på halv fart her på B-siden, men det blir likevel et fortjent nikk til en av våre største artister, og til et album man gjerne kan hente fram igjen og gi en ny runde på spilleren.

«Christers Blues» singelen kommer i 100 nummererte eksemplarer på rød transparent vinyl og med trykt inner, lekkert. Kan bestilles direkte fra Desertör. Snapp den opp før det er for sent.

Desertör: Christers Blues

Desertör: Christers Blues

Kategorier
Norske utgivelser

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek LP

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek Svenske Jens Andersson og hans Oslo-baserte band har vært å se på konsertscener både i Norge og Sverige de siste årene, men først nå har Andersson samlet et knippe av sine beste låter og gjort dem tilgjengelig for et større publikum. Debutalbumet Stort Glas Av Kärlek ble sluppet tidligere i år, og gledelig nok også på vinylformatet. Jeg skal innrømme at jeg ble en tanke betenkt av omslaget som viser en gjeng med glade og velkledde mennesker med sine akustiske instrumenter i hendene, i firsprang på vei inn på en kulturhusscene. Det siste er bare noe jeg ser for meg, men en som har vandret langs en landevei og sunget «Det er lov å være bli'» sammen med Jens Book-Jenssen bør ikke være forutinntatt på denne måten. Det var for øvrig en drøm, en temmelig fin en, bombene smalt ned på jordene rundt oss, men Jens var ved godt mot, smilte og sang lystig i vei. Godlynte toner og optimistiske tekster byr også Andersson på, låter og musikk som kan nå et allsidig publikum. Listen over artister han har varmet opp for tyder også på det, her finner vi navn som Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Ellers ser jeg at han sammenlignes med artister som Bo Kaspers Orkester og Stefan Sundström, som det vel er et stort sprang mellom på mer enn en måte.

Musikalsk byr Jens Andersson og hans band på variert visepop formidlet gjennom et stort sett akustisk lydbilde. Selv spiller Andersson både piano og gitar i tillegg til at han tar fram munnspillet av og til, og han står også for alle komposisjoner og tekster. Det vokale deles tidvis med Karoline Gullberg, i tillegg til at den Sjöströmska kvartetten bidrar med stemningsfull koring. Den milde lydproduksjonen veksler fint mellom det nakne og der det krydres med bruk av cello, trombone, strykere og blåsere. Et par steder hører vi også en elektrisk gitar, som tilfører et behersket løft i energinivået.

Musikalsk veksler det mellom slentrende roots-pop (tittellåten), lett funky viseblues («Min Gröna Soffa I Velour») og reggaerytmer («Bara För Pengarnas Skull», med et refreng som setter seg lett), en variert miks hvor det også smyger seg inn et par rolige ballader. I hvor stor grad man kjenner seg igjen i tekstene kommer vel an på hvor i livet man er, og albumet som helhet kan kanskje bli litt vel mykt og koselig, men at Andersson kan snekre fine låter og finne nynnbare refrenger er det ingen tvil om. Vinylutgaven av Stort Glas Av Kärlek kan bestilles fra Jens Andersson sin hjemmeside eller hos Big Dipper.

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek

Kategorier
Norske nyutgivelser

En rask titt på … Emperor: The Complete Works 24xLP boks

Finske Blood Music kommer neppe til å toppe denne utgivelsen. Emperor: The Complete Works er en av de største vinylboksene som er produsert noensinne, og det tok Blood Music over et år å ferdigstille den fra forhåndsbestillinger bletilgjengelig i 2015, til den var klar for levering i februar i år. Boksen samler alt og litt til med Emperor, og inneholder en trippel-LP med bonusmateriale. Alle LP-er er presset på 45RPM og alle leveres med triple utbrettsomslag med utstansinger. Kommer i tre ulike vinylfarger, svart, transparent og «marble», som da kanskje er den aller lekreste på lys blå transparent vinyl, men her er det jo mange som foretrekker den svarte varianten, som ble utsolgt ganske tidlig. Det eneste som kunne gjort utgivelsen enda bedre var om den medfølgende boka også inneholdt historien om bandet, og ikke bare bilder. De som var ekstra tidlig ute med forhåndsbestilling fikk noe ekstra snadder med på kjøpet, i form av en kassett-repro av Wrath Of The Tyrant og et signert opptrykk av et par originale tekstutkast. Det begynner å bli sent å bestille nå, men det ser ut til at det ennå er noen få eksemplarer igjen av de fargede varintene hos Blood Music.

Emperor: The Complete Works

Emperor: The Complete Works

Kategorier
Lest

Record Collector #464, March 2017

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Reklame for Johnny Cash: The Original Sun Albums 1957-1964, 8xCD samler med 60-siders innbundet bok. Dvs. at denne slutter omtrent der min samling av Cash LP-er starter, så jeg trenger neppe lese noen omtaler av denne for å føre den opp på ønskelista.
  • Nyutgivelsene på vinyl av Pink Floyd sine album fortsetter, nå er turen kommet til The Final Cut (1983) og A Momentary Lapse Of Reason (1987). Førstnevnte er siste med Roger Waters, og den får fortjent 5 stjerner her. Ble litt oversett i kjølvannet av The Wall i sin tid, men er et solid album på alle måter. På sistnevnte er det David Gilmour som styrer showet og er i likhet med de etterfølgende Pink Floyd albumene mest av interesse for de som liker hans gitarsoloer. Og det er det jo mange som gjør, inkludert meg.
  • 5 stjerner til Kitchens Of Distinction 6xCD samleboksen Watch Our Planet Circle. Her samles de fire albumene de gav ut mellom 1989 og 1995, sammen med en EP, b-sider og BBC-sessions. Kommer med 36-siders hefte. En fin mulighet til å oppdatere seg på dette UK indie-pop bandet for de som i likhet med meg ikke har noe av dem på vinyl, mye fin shoegaze gitar.
  • Grandaddy/Jason Lytle er tilbake med nytt album etter en lengre pause. 4 stjerner her  for Last Place og obligatorisk kjøp for fansen. Selv sikret jeg meg et signert eksemplar av vinylutgaven gjennom Pledgemusic.
  • Nok et Lee Hazlewood album nyutgis på vinyl av Light In The Attic. «The story of 13 is worth four stars before you even hear a note of music» åpner omtalen med. Albumet ble opprinnelig skrevet og produsert av Hazlewood for en annen sanger (Larry Marks), men utgivelsen ble aldri realisert. I 1972 Hazlewood plukket fram igjen tapene som ble spilt inn et par år tidligere, la på sin egen vokal og gav ut albumet under sitt eget navn, med tittel 13. Et funky R&B album med fyldig blåserrekke.
  • Norton Records er ute med repress av The Iguanas på LP og CD. Her samles et knippe av rå demoer fra midten av 60-tallet. Selvfølgelig mest av interesse fordi det var her Iggy Pop først satte sine spor, mest bak trommene, men vi finner også hans første sangprestasjoner på tape («Louie Louie») og hans første komposisjon («Again And Again»). Bra liner notes og unike bilder gjør dette til en spennende utgivelse for de som liker å grave bakover i rockhistorien, får 4 stjerner her.
  • Labelen Earth sørger for at Bert Jansch sitt Live In Australia album fra 2001 nå blir tilgjengelig på vinylformatet. 4 stjerner.
  • The Magnetic Fields/Stephen Merritt utgivelsen 69 Love Songs (1999) gis ut på nytt i disse dager, men Merritt er også ute med et nytt stort prosjekt med tittel 50 Song Memoir. En sang for hvert av årene han har tilbragt her på planeten. 4 stjerner for denne 5xLP utgivelsen fra Nonesuch.
  • Mer snadder fra Norton Records: A Hard Night’s Day er demoinnspillinger New York Dolls gjorde i 1973. De gikk i studio og spilte inn så og si hele sitt repertoar, for å gi plateselskapsfolka (Todd Rundgren) materiale å velge ut til debutalbumet. Lyden er bra, spellinga passelig sloppy, stemningen uhøytidelig, flotte greier, 4 stjerner. Det står her at Norton gir dette ut både på vinyl og CD, men så langt jeg kan se er bare CD-utgaven tilgjengelig så langt.
  • 4 stjerner for Gerry Rafferty sitt debutalbum Can I Have My Money Back? fra 1971, som Cherry Red nå gir ut på CD med et ekstra bonusspor (b-siden «So Bad Thinking»). En solid singer/songwriter som fortsatte i Stealers Wheel utover 70-tallet (deres to første album er nå gitt på nytt på vinyl av Intervention til mye audiofilt skryt fra Analog Planet/Michael Fremer) før han fortsatte sin solokarriere. De fleste kjenner vel til «saksofon-hiten» «Baker Street» fra albumet City To City (1978). Selv hang jeg med til og med Snakes And Ladders (1980). Har Sleepwalking fra et par år senere også, men her begynner det å bli mindre interessant selv om det er noen bra låter her også.
  • Pere Ubu: Drive, He Said; 1994-2002 samler 3 studioalbum fra perioden (Raygun Suitcase, Pennsylvania og St Arkansas) pluss et album med bonusmateriale. Dette var da vinylen lå nede så disse albumene kom opprinnelig ikke på det formatet. Det retter denne boksen fra Fire Records nå opp, og dette er for øvrig tredje Ubu boks fra labelen. 4 stjerner, utgivelsesdato er for øvrig foreløpig utsatt til 26 mai, pga. «a quality control issue» i følge Fire.
  • Cherry Red er ute med en 4xCD-boks med UK post-punk bandet Red Lorry Yellow Lorry kalt Albums & Singles 1982-1989. Overlapper mye med Cherry Red sin 3xCD utgivelse See The Fire; Albums, Singles And BBC Recordings 1982-1987, men en fin sak uansett.
  • Bare 3 stjerner for den flotte og omfattende George Harrison vinylboksen The Vinyl Collection er nok i underkant. Den tekniske kvaliteten har fått gode skussmål på Hoffman forum, gode pressinger fra Optimal i Tyskland, og jevnt over god lydkvalitet sammenlignet med originale utgaver. Kunne gjerne tenkt meg denne jeg. Boksen markedsføres for øvrig enkelte steder sammen med den flunkende nye George Harrison platespilleren, en visuelt lekker sak basert på en Pro-Ject Essential modell, som skulle borge for bra kvalitet.
  • Soundbreaking: Stories From the Cutting Edge of Recorded Music er tittelen på en TV-serie som nå er ute på DVD. 5 stjerner her, 150 sentrale aktører forteller om utviklingen i platestudio fra introduksjonen av flersporsopptakere på 60-tallet, til i dag. Må prøve å få sett denne.
  • Som Shindig! gir også Record Collector 5 stjerner til boka Lindo Sonho Delirante; 100 Psychedelic Records From Brazil 1968-1975.
Kategorier
Lest

Shindig! #64

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 2-siders artikkel hvor Captain Sensible mimrer om The Damned sitt debutalbum Damned Damned Damned som nå kommer i 40-års jubileums deluxe utgave, en utgivelse som som nevnt fikk 5 stjerner i Record Collector nylig.
  • Forhåndsomtale av Numero Group sin kommende 2xCD samler med The Creation, som med 80-siders medfølgende bok ser ut til å bli en skikkelig godbit. Inneholder alle deres studioinnspillinger med remastret lyd fra originale taper. Tittelen er Action Painting og den slippes 17. mars, også som 2xLP med 24 spor, så her ser CD-utgaven ut til å ha mest å by på.
  • 5 stjerner til Bob Dylan 36xCD boksen The 1966 Live Recordings. I likhet med 18xCD utgaven av The Cutting Edge 1965-1966 blir dette bare essensielt for den harde kjerne av blodfansen. For alle andre så finnes det vel minst 100 timer med Dylan materiale som bør havne først i lyttekøen.
  • Wah Wah Records gir ut tyske Baba Yaga sine to album på nytt på vinyl. Originalutgivelsene fra 1974 er store samleobjekter og vanskelige å få tak i, og det finnes så langt jeg kan se ikke noen represser av disse. Baba Yaga bør interessere Canterbury jazzrock fans (inkl. meg selv), mens Collage er en mer speisa og eksperimentell affære med to lange kutt.
  • Mer snadder fra Wah Wah: Bodast med Steve Howe på gitar (etter Tomorrow/før Yes) fikk aldri gitt ut albumet de spilte inn i 1968. Dvs. det ble gitt ut av Cherry Red i 1981 (med tittel The Bodast Tapes), men nå har Wah Wah gravd fram de originale miksene gjort av Keith West. Den er visstnok sprekere, så Spectral Nether Street blir interessant å sjekke ut.
  • 3xCD boksen Fresh Cream Deluxe Edition inneholder kanskje ikke så mye tidligere uutgitt materiale fra Cream, spesielt ikke om man har BBC sessions opptakene fra før. Men 64-siders bok med tekst forfattet av Rolling Stone skribent David Fricke gjør utgivelsen fristende likevel. Kommer også som 6xLP boks, med tilsvarende bok men med færre antall spor.
  • Enda mer snadder fra Wah Wah: The Book of Intxixu er innspillinger gjort på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80 relatert til The Book of AM prosjektet. Gong-linken er sterk her også, med bidrag fra både Daevid Allen and Gilli Smyth. Utgivelsen er limitert til 500 eksemplarer og kan vel fort selge ut. Wah Wah sin utgivelse fra 2006, The Book Of AM, Pts. I & II må du punge ut for i dag. Den kom som innbundet bok, The Book of Intxixu er ikke en like luksuriøs utgivelse, men sikkert en flott sak med 24-siders hefte.
  • Jon «Mojo» Mills dukker opp her også med tre stjerner til Get Dreamy, med en lett omskriving av hans  tilsvarende 3-stjerners omtale av Round 2 sin nyutgivelse i siste Record Collector. Litt snillere er han imidlertid her, kanskje fordi leserne her i større grad befinner seg i målgruppen for The Dream sin musikk. Og det føles litt overflødig at Shindig! redaktør Mills sine omtaler dupliseres i RC sin «psych» spalte …
  • Elektra/Jac Holzman stod bak konseptalbumet The Zodiac: Cosmic Sounds fra 1967. Her blir det tildelt 5 stjerner og anmelderen synes det er bare staselig at det hele er veldig datert og hyller utgivelsen som en vellykket hippie/psych konstruksjon. Artig å høre en gang kan det nok være.
  • Nye utgivelser på Sugarbush labelen er som regel verdt å sjekke ut. 8×8 sitt album Inflorescence får 4 stjerner her. 60-talls melodiøst og referansene sitter løst i omtalen: Beatles, Big Star, XTC, Todd Rundgren og Beck. En spesiell utgivelse fordi de to i denne duoen aldri har møttes, albumet er et resultat av filer sendt mellom New York og Ukraina. Kanskje er det dette som gjør at produksjonen føles en tanke mindre organisk enn labelkollegaer og band som f.eks. Pugwash og The Junipers.
  • Britiske July sitt selvtitulerte album fra 1968 er en psych-klassiker. Det ble ikke flere album fra dem, før de dukket opp i 2009 med Resurrection. Et svært vellykket comeback i følge JP i Luna Kafé. Den gang bare utgitt på CD, nå kommer albumet på vinyl fra Psychotron og får 5 stjerner her.
  • Nashville-trioen The Paperhead sitt nye album Chew får også 5 stjerner, men deres retro UK-inspirerte psychmiks virker litt … kjedelig for mine ører. Er nok andre ting på den fine Chicago-labelen Trouble In Mind som frister mer.
  • Heller ikke lydsnutter fra Mark & The Clouds sitt album Cumulus (4 stjerner) pirrer nok til at denne utgivelsen på UK labelen Mega Dodo havner på ønskelista.
  • Tilbake til Sugarbush, Trolley får 4 stjerner for Caught In The Darkness. Dette bandet fra Wisconsin har mer fokus på energi og driv, mer mod og powerpop enn psych, som gjør at det ikke fenger meg så veldig.
  • Jeg samler på Fruits de Mer labelen sine utgivelser, en label med svært få dårlige utgivelser. Her blir det 5 stjerner for singelen til Moloko: «Can’t Wait ‘Til Sunday» / «Never Know What You’ve Got», men her er det snakk om en ekstra limitert utgivelse, lathe-cut i bare 50 eksemplarer, så den var det bare et utvalg av heldige som fikk tak i. Deriblant ikke jeg …
  • Soft Hearted Scientists er et kjent navn fra Fruits de Mer, men singelen «Shiver Me Timbers» / «Crystal Coves» er ute på deres egen label, The Hip Replacement. To låter fra deres tidligere nevne nye album Golden Omens. Som albumet så får også singelen fem stjerner. Albumet er bare ute på CD foreløpig, jeg avventer en eventuell vinylutgave.
  • Julian Palacios sin bok Syd Barrett & Pink Floyd: Dark Globe får 5 stjerner og er i følge omtalen her «no less then the alpha and omega of the extraordinary world of Roger Keith Barrett».
Kategorier
Lesestoff

Bjørn Skarsem: Rock’n’Pop i Steinkjer; 1955-1986

Bjørn Skarsem: Rock'n'Pop i Steinkjer Stadig mer av lokal norsk rockhistorie dekkes i bokform. Siste fine tilskudd kommer fra Bjørn Skarsem som har tatt for seg Steinkjer og tiden fram til 1986. Boka er organisert bolkvis med to seksjoner innenfor hvert 10-år, en som dekker lokale artister og en med tittel «Disse kom på besøk». Sistnevnte er da en selektiv oversikt over band og artister utenfra som besøkte Steinkjer. Også her finner vi korte biografier til de aktuelle artistene. Dette, sammen med at introduksjonene til de ulike 10-årene trekker linjer videre til både nasjonal og internasjonal rockhistorie, gjør at det lokale veves inn i et større bilde. Vi finner også små fotnoter på toppen av hver side som lister begivenheter fra sport og politikk med mere, supplert med viktige plateutgivelser i rocken. Med dette sideblikket utover blir boka også mer interessant for de som ikke selv har tilknytning til byen.

De fleste av de ca. 200 sidene i boka brukes selvfølgelig til å dokumentere de lokale bandene og artistene, med oppsummerende biografier, ryddige oversikter over besetninger og bilder der dette har vært tilgjengelig. Få kom så langt at de fikk gitt ut musikken sin, så den diskografiske informasjonen er samlet i et kapittel for seg. Det mest kjente innslaget her er nok Moas Ark, som gav ut LP-en Jomfrutur i 1980. Historien om hvordan gitarist Jan Erik Moe fra Milorg Bluesband ble vervet inn i en tidlig utgave av Prudence er selvfølgelig ikke utelatt. Moe er blant annet med på Prudence sin første single, «Into the fire»/ «Kom bli med til København». Senere finner vi Moe sammen med ex-Aunt Mary medlem Per Ivar Fure i Pifs Bluesband, som da blir et kontaktpunkt mellom familietreene til disse to storhetene i norsk rock. Ellers finner vi egne avsnitt om lokale arrangører, platebutikker, rockeverkstedet og Nord-trøndersk mesterskap for pop-band. Supplert med et velordnet stikkordregister så blir ikke dette noe annet enn en eksemplarisk bokutgivelse. Her ligger det grundig informasjonsinnsanking i bunn og organiseringen er ryddig og oversiktlig. I forordet mer enn antydes det at et bind nummer to vil se dagens lys, så her er det bare å krysse fingrene for at det blir realisert.

Rock’n’Pop i Steinkjer er gitt ut av Foreningen gamle Steinkjer, og kan bestilles derfra.

Bjørn Skarsem: Rock'n'Pop i Steinkjer

Kategorier
Lesestoff

Platesamleren nr. 121

Det har gått nesten et år siden forrige nummer, men nå er Platesamleren nr. 121 her. Som tidligere er det trykket opp et lite opplag for de som foretrekker et fysisk format. 120 sider har det blitt denne gangen, som før på kvalitetspapir og det bugner over av bilder av plater, godt gjengitt i farger. Mye av innholdet fokuserer på singlediskografier (ofte norske, men ikke utelukkende), og denne gangen finner vi blant annet slike artikler om The Who, C.C.S., The Hollies, Mungo Jerry, Three Dog Night og The Equals. Ellers en oversikt over Hærverk sine utgivelser, en stor liste over innspilte versjoner av låten «Baby, Please Don’t Go», og Yan Friis sitt bidrag denne gangen er en omtale av Bob Dylan sitt album Blonde On Blonde. Kontakt Bjørn Luka hvis du ønsker å bestille et eksemplar, men det kan lønne seg å ikke vente for lenge, opplaget er ikke stort.

Platesamleren nr. 121

Kategorier
Lest

Record Collector #463, February 2017

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Fin en-siders artikkel om Swell Maps, hvor vi finner blant andre Nikki Sudden og Epic Soundtracks. Man trenger mye tid for å tråle gjennom all den gode musikken disse har stått bak eller vært involvert i.
  • Stor artikkel om Leonard Cohen som går gjennom det meste av hans diskografi, som står mer eller mindre komplett i hylla.
  • Enda større artikkel amerikansk 70-talls hardrock, med kjente og kjære navn som Vanilla Fudge, Blue Cheer, Iron Butterfly, Steppenwolf, MC5, The Stooges, Alice Cooper, Grand Funk Railroad, Mountain, The New York Dolls, Funkadelic og ZZ Top. De to siste er vel strengt tatt å trekke hardrock-begrepet langt, men uten tvil hardt svingende musikk det også. En artikkel å vende tilbake til.
  • Nok en 5-stjerners til The Damned, denne gang for nyutgivelsen av debuten Damned Damned Damned. Den har stått på wantlista en stund, på tide å rykke oppover.
  • Ikke så ofte man ser Wishbone Ash som referanse i omtaler, så omtalen av 9.30 Fly sitt selvtitulerte album fanget interessen. Det er snakk om nyutgivelse av en utgivelse fra 1972, britisk melodisk, myk og lettflytende folkprog. Prøvelytter gav absolutt mersmak. Det er nyutgivelsen på CD fra Esoteric/Cherry Red som omtales her, men nyutgivelse på vinyl er rett rundt hjørnet fra velrennomerte spanske Wah Wah Records. Vinylutgivelsen fra 2011 er trolig en litt mer uoffisiell sak.
  • Har de to første Chicago albumene i samlinga, skal ha det tredje også, tre gode dobbelt-LP-er, noe helt annet enn det de fleste kanskje forbinder med Chicago i dag. Nå har Steven Wilson remikset (ikke bare remastret) Chicago II, og omtalen her sier det er en fin oppgradering av lyden. Men er det bedre lyd fra denne remiksede CD-utgivelsen enn en tidlig original vinyl? Tror nok det skal godt gjøres å øke lyttegleden ved sistnevnte vesentlig.
  • Bare tre stjerner til 5xCD samleren Dr. Feelgood: Original Album Series. Det kommer selvfølgelig av at det ikke er de 5 første albumene vi snakker om, men 5 album fra 1977 til 1980. Det betyr at Wilko Johnson bare er med på det første albumet her, Sneakin’ Suspicion (1977). På det neste, Be Seeing You (også 1977), kommer gitarist Gypie Mayo inn og begge disse er verdt å ha i samlinga. Let It Roll (1979) og A Case Of The Shakes (1980) er ikke like gode, de snurret ikke så ofte på min spiller, og livealbumet On The Job (1981) blekner ved siden av klassikeren Stupidity fra 1976, som alle bør ha. Private Practice fra 1978 er ikke med her av en eller annen grunn, et album som inneholder gode festspor som «Down At The Doctors» og «Milk & Alcohol». Så tre stjerner er vel greit det.
  • Dirty Projectors sitt selvtitulerte album får 5 stjerner og er «new album of the month». Ikke noe for meg, men så liker jeg heller lite av det som skrytes opp i skyene av Pitchfork etc.
  • Britiske Earthling Society er et band jeg burde ha sansen for, men deres noe rørete psych/space-rock har ikke truffet blink hos meg de gangene jeg har forsøkt. På deres nye album Zen Bastard henter de fram 4 gamle låter og spiller dem inn på nytt. Dvs. på vinylutgaven har det blitt plass til bare 3, og selv da presser de ca. 28 minutter inn på en LP-side, noe som er i meste laget i forhold til optimal lydkvalitet. Musikken er mer intens enn f.eks. favorittene Sendelica, men «Outsideofintime» fungerer svært bra.
  • Omtalen av Grails sitt nyt album Chalice Hymnal starter med å rakke ned på Sigur Ros, Explosions In The Sky, Mono og Godspeed You! Black Emperor. Ganske unødvendig, men da vet vi i hvert fall at anmelderen ikke har spesielt sans for den retningen av post-rocken, som unektelig har vært litt satt i formen en del år nå. Grails fra Oregon har kanskje alltid vært mer variert i uttrykket enn disse, og Chalice Hymnal fortjener nok også de 4 stjernene de blir tildelt her.
  • Ørkenblues-kongene Tinariwen er ute med nytt album kalt Elwan. Er vel ikke så mye å lure på, liker du dem, bør dette albumet rett på ønskelista. De er i et litt roligere hjørne på Elwan, produksjonen er naken, men musikken treffer like sterkt og utgivelsen får 5 stjerner her. Enkelte gjester bidrar også, blant andre Mark Lanegan.
  • Hmm, bare 3 stjerner til Round 2 sin nyutgivelse av The Dream: Get Dreamy. «A lot of the album sounds like a club soul act with Hendrix on guitar.» Vel, slike sleivspark går vel neppe utover statusen albumet har her hjemme.
  • Rick Poyner presenterer 500 bilder av UK punk plakater, flyveblader, ziner, osv i boka Oh So Pretty: Punk in Print 1976-80. Sikkert artig å bla i.

Â