Forfatter: vinylknut

Kategorier
Lest

Record Collector #467, June 2017

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Rolling Stones dokumentaren Olé Olé Olé: A Trip Across Latin America får 4 stjerner her, fullt fortjent. Denne gikk på en TV-kanal her tidligere i år, god underholdning, imponerende å se hvor vitalt dette bandet fremdeles er. Albumet Blue & Lonesome fra litt over et år siden tyder også på det, og på et band som gjør akkurat det de vil, og denne gangen resulterte det i en energifylt samling av blues-coverlåter.
  • Stor artikkel om kult-artisten Gary Wilson. Etter at Beck begynte å namedroppe ham på slutten av 90-tallet føk interessen for Wilson sine originale og obskure LP-utgivelser fra 70-tallet i været, og er fremdeles ettertraktede objekter. Det finnes flere nyutgivelser av albumene, men det musikalske innholdet er kanskje mer for spesielt interesserte. Man bør uansett starte med dokumentaren som ble lagd i 2005, You Think You Really Know Me: The Gary Wilson Story, den er absolutt severdig.
  • 4 stjerner til avant-garde artisten Tony Conrad sitt album Ten Years Alive On The Infinite Plain fra i år, og da gitt ut etter at han gikk bort. Her nevnes også en forholdsvis ny film som kan være verdt å få med seg, Tony Conrad: Completely in the Present, hvor både hans involvering i den tidlige historien til Velvet Underground er med, og hans samarbeid med tyske Faust er dokumentert.
  • Oxbow har jeg hatt et halvt øye til helt siden jeg tilfeldigvis ramlet over debuten Fuckfest fra 1989, men må innrømme at jeg har gått glipp av store deler av den middels store diskografien av utgivelser de står bak. Når de her 5 stjerner for deres nye album Thin Black Duke, er det en påminnelse om at jeg bør oppdatere meg litt bakover samtidig som jeg sjekker ut dette. Beskrivelsen av bandet fra AllMusic burde generere en viss interesse fra andre til å gjøre det samme: «Provocative Bay Area quartet combined the squall of bands like the Birthday Party with elements of free jazz and musique concrète«.
  • Når Part IV fra Part Chimp får 5 stjerner og omtalen avslutter med «Best British rock album of 2017 by at least several hundred kilometres!», bør man låne et øre og undersøke nærmere. Det gjorde jeg, og fant i hvert fall massive vegger av solid sludgefuzz. Litt monotont i lengden, men sikkert storartet for fans av sjangeren.
  • I andre enden av lydskalaen: «If you’re looking for glacial Nordic chills, Arve Henriksen‘s hauntingly beautiful Towards Language will do the trick.» Utvilsomt kvalitetsmusikk, med blant andre gitarist Eivind Aarset på laget. Kjenner igjen stemninger fra tidligere album … kanskje kan Henriksen sin trompet signatursound bli litt … ensformig i uttrykket, om det er lov å si det.
  • «The closest we got to a Clash reunion» er oppsummeringen av omtalen av Joe Strummer & The Mescaleros sitt album Live at Acton Town Hall  (full tittel: Friday 15th November 2002 Acton Town Hall, London). Opprinnelig gitt ut som 2xLP i et begrenset opplag til Record Store Day i 2012, nå nyutgitt. Hoppet over denne den gangen, og det gjør jeg vel fortsatt. Synes ikke lydkvaliteten forsvarer et innkjøp på vinyl av denne.
  • Sendelica har slått seg sammen med Superfjord for splittsingelen Zappa, hvor de covrer henholdsvis «Don’t Eat The Yellow Snow» og «Peaches On Regalia«. Utgitt på Fruits de Mer i tre ulike farger, og var du tidlig ute med bestilling fikk du også med en Zappa-løsbart på kjøpet!
  • 4 stjerner til dokumentaren Northern Disco Lights; The Rise And Rise Of Norwegian Dance Music, som selvfølgelig bør sjekkes ut. Fint at Record Collector finnes, når vi ikke har noen levende musikkpresse her hjemme som kan informere oss om at slike dokumentarer eksisterer. Skal også være ute på DVD, men den finner jeg ikke tilgjengelig noe sted. Er tilgjengelig på enkelte strømmetjenester.
  • Når vi nå har fått The Beatles sin Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band i ulike utvidede utgaver, kan boka Sgt. Pepper At Fifty; The Mood, The Look, The Sound, The Legacy Of The Beatles’ Great Masterpiece være en fin kompanjong.
  • 5 stjerner noteres til Jonathan Gould sin bok Otis Redding; An Unfinished Life.
  • Dyr men lekker: Carl Magnus Palm sin bok Abba; The Complete Recording Sessions, opprinnelig gitt ut i 1994, er kommet i ny og utvidet utgave. Skulle man finne på å ville høre gjennom Abba katalogen en gang til så er dette den optimale ledsageren.

 

Kategorier
Lest

Record Collector #466, May 2017

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • En-sides artikkel om Robert Calvert (Hawkwind) med en kjapp gjennomgang av hans soloalbum. Har bare Lucky Leif And The Longships (som skribenten her klarer å stave feil: Lucky Lief, kanskje pga. Fairport albumet Liege & Lief … men ellers en fin oppsummering) fra 1975 i samlinga fra før, fire andre har stått på ønskelista en god stund.
  • Har såvidt tidligere nevnt at Robbie Robertson (The Band) har gitt ut sin selvbiografi (Testimony), som selvfølgelig må leses. Her en stor artikkel med intervju i den anledning.
  • Fin og lang artikkel om 1967, med månedlig gjennomgang av begivenheter fra dette viktige året i rockhistorien. Her kan man bruke laaang tid på å lytte seg gjennom alt som blir nevnt, og artikkelen egner seg ypperlig som lytteguide med en god strømmetjeneste tilgjengelig. Man har jo selvfølgelig ikke alt dette på vinyl …
  • 5 stjerner til The Afghan Whigs sitt andre album etter at de er tilbake og In Spades skal da være langt bedre enne Do The Beast fra 2014. Ikke et band jeg har noe spesielt forhold til, men In Spades virker å være mer variert enn albumene fra 90-tallet, og vel så interessant.
  • 3xLP utgaven av Truth, Liberty & Soul; Live In NYC med Jaco Pastorius‘ Word of Mouth Big Band er ikke helt billig, men2xCD utgaven er et godt alternativ. Undertittel er The Complete 1982 NPR Jazz Alive! Recording, med lyd remastret fra originale 24-spors opptak. Med tykt hefte (innholdet er det samme i både CD- og vinylutgaven, men sistnevnte er da i større format) er dette snadder for fans av en av tidenes beste bassister.
  • Mark Lanegan sitt album Gargoyle står allerede i hylla, men bør nevnes. 4 stjerner her.
  • Sendelica er super spacerock fra Wales, og selv om deres album Lilacs Out Of The Deadlands bare får 3 stjerner her, sier anmelderen at albumet «may well play better to their followers». Ja, jeg gir den 4. Begynner å bli smått med vinyleksemplarer igjen fra bandets Bandcamp-butikk for den som vil sikre seg det.
  • Mute har gjort Swans sitt album The Great Annihilator tilgjengelig på vinylformatet igjen. Bra, for originalen fra 1994 er vanskelig å få tak i.
  • Wire har fulgt opp Nocturnal Koreans fra 2016 med et nytt bra album, Silver/Lead får 4 stjerner her. Er visst deres 15 studioalbum, imponerende.
  • De som ikke har noen av bøkene med Hipgnosis sine omslagskunstverk fra før i bokhylla bør sjekke ut denne nye boka som samler det meste mellom to permer. Vinyl . Album . Cover . Art: The Complete Hipgnosis Catalogue er heller ikke spesielt kostbar, i innbundet utgave.
  • Big Gold Dream; Scottish Post-Punk And Infiltrating The Mainstream er selvfølgelig en dokumentar som skal sjekkes ut.
  • En ny og oppgradert utgave av Deep Purple sin California Jam 1974 er ute på DVD/Blu-ray. En artig sak med «ferskingene» Glenn Hughes og David Coverdale på plass.
Kategorier
Norske utgivelser

Devar: Mausoleum 2xLP

Devar: Mausoleum Devar sin historie går tilbake til 2002, da som et soloprosjekt fra denne noe mystiske hovedpersonen., Året etter gled prosjektet over til å bli et band, som med noen utskiftninger underveis i besetning eksisterte fram til 2010. De hadde da et debutalbum ute, men etter turneen som fulgte gikk bandet i hvilemodus. Nå er de altså tilbake med et nytt album, med de samme musikalske visjonene som utgangspunkt. De omtaler seg selv som et noe ukonvensjonelt metal band, påvirket av diverse metal-subsjangre i tillegg til 70-talls progrock. En spenstig miks som i følge dem selv nå framstår som mer raffinert og fokusert enn på debutalbumet, og med et større fokus på de progressive elementene.

Det er et mørkt tekstunivers som males fram gjennom låtene her, vi blir tatt med på et eksistensielt dykk ned i sinnets dype grotter, hvor det er smått med lys og langt mellom luftlommene. Som de selv sier så er Mausoleum «conceptionalized around standing on the edge of the end, as a lifetime flashes through a fractured & declining mind», og dykker man ned i tekstene her så er vel dette en ganske dekkende beskrivelse. Da er det kanskje litt paradoksalt at det musikalske uttrykket er såpass kraftfullt og fengende, men det er likevel en resept som fungerer.

Devar henter elementer fra både thrash-, prog-, goth- og svartmetall, og kombinerer et variert riffutvalg med det roligere og mer melodiøse (men så mye 70-talls prog hører jeg ikke her). Dette smelter de effektivt sammen til noe eget, mye takket være en ekstremt god teft for de mollstemte stemningene. Det sørgmodige og klagende drar vokalen mot det teatralske, og veksler mellom det dramatiske og det mer innadvendte. Rolige, elegante melodier glir langsomt av sted, for så å bli sugd ned i mørke, kraftige malstrømmer. Dystert, men vakkert og til tider svært fengende, som for eksempel i som i «Mausoleum» og «Shadow Straggler», to av høydepunktene her. Melodier og stemninger gjenbrukes av og til, men på det som er et slags konseptalbum er jo det lov. Uansett må dette sies å være et svært vellykket comeback, Mausoleum er et helstøpt, mektig og på flere måter ganske så originalt album i metalsjangeren.

2xLP-en kommer i gode pressinger på svart vinyl, med utbrettsomslag og innercovre med trykte tekster. Kan bestilles hos Big Dipper eller direkte fra Gymnocal Industries.

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Kategorier
Norske utgivelser

Optima Rubra: "Selvtitulert" LP ltd 100

Optima Rubra: Selvtitulert Optima Rubra er ute med oppfølgeren til Kartonger fra 2012, det vanskelige tredjealbumet. For mange band er det med album nummer tre at de store utfordringene dukker opp. Det beste låtmaterialet er brukt opp og det begynner å skorte på gode ideer. Dette forsøker man så å bøte på ved for eksempel å slippe flere bandmedlemmer til som låtskrivere, utforske musikalske sjangre man ikke nødvendigvis behersker, ty til coverlåter eller hyre inn gjestemusikere. Optima Rubra har satt seg fore å gjøre alt dette til gangs, og dermed levere det optimale eksemplet på et typisk sprikende og rotete tredjealbum. Alle disse omstendighetene og mere til er detaljert beskrevet i form av et internt banddokument som er gjengitt inne i utbrettsomslaget på albumet. Så da kjører vi på og gir oss hen til det etter sigende ruskete låtmaterialet vi finner på «Selvtitulert»:

«Tittelspor» er en bastant og insisterende feiring av … Optima Rubra. Ja, hvorfor ikke åpne ballet med en sang om seg selv. «Nødrim City» handler om utfordringene som tekstforfattere ofte støter på, til ganske fengende funkmetal. «En Kniv til Kålen» er også litt funky, men såpass kjapp at det drar mot punk. Her blir det også mer åpenbart at jeg savner et tekstark, men en tøff og hardtsvingende låt. «More than You» er også punk, mer bluesbasert i retning av Thunders & Heartbreakers, passe rølpete gjennomført. «(Nei, bare) Vafler (til meg, takk)» er en slags ballade med kontrapunktisk power-refreng og imponerende vokalprestasjoner. En sørgelig historie om stakkars lille Jonny. Triste vers og et aggro-angst refreng der hovedpersonen faller ned i et lallende delirium. De tar den helt ut her og da blir det et høydepunkt på albumet.

Som coverlåt har de valgt ut Erik Bye sin velkjente «Hildringstimen». Den gjør de en ganske streit punkversjon av, og selv om dette kan sies å være fyllstoff så svinger det bra. Med «Sosialantropolog» er de tilbake til funkmetal, tilført rapp. «Svart Metall» (med ekstra hermetegn) er neste låt ut, og man skulle man kanskje tro at Optima Rubra benyttet muligheten til å dra det musikalske ut i det helt ekstreme her, men de legger seg et sted mellom tungrock og punk. «De som laget Ord» begir seg ut i filosofiens verden og Wittgenstein ville nok nikket gjenkjennende til flere gode problemstillinger som trekkes fram her. «Minnene» avslutter ballet med litt mimring om … Optima Rubra.

For å oppsummere så er vitterlig «Selvtitulert» et sprikende og rotete album, men ikke spesielt mye mer enn de to foregående. De beste godbitene finner vi på side A, men i sum så kan vi vel si at dette har blitt et ganske så vellykket tredjealbum på alle måter. Vinylutgaven av albumet kommer i et flott utformet utbrettsomslag. og selve LP-en er pent presset på oransje transparent vinyl i et opplag på 100 nummererte eksemplarer. «Selvtitulert» er utgitt på Pistache Records og kan bestilles direkte fra Gymnocal Industries.

Optima Rubra: Selvtitulert

Optima Rubra: Selvtitulert

Kategorier
Norske utgivelser

Ottorpedo: Kaste Agurk (i Gulv) picture disc EP ltd 50

Ottorpedo: Kaste Agurk Parallelt med at Optima Rubra er ute med sitt tredjealbum på Pistache Records, slipper labelen en liten førjulsgodbit med Ottorpedo. Det er her snakk om en picture disc med låta «Kaste Agurk (i Gulv)», en av de mer vellykkede låtene fra fjorårets småmorsomme og varierte album Ottorpedo med venner. I tillegg til albumversjonen fylles side A opp med to alternative mikser av denne låta, «White Noise Agurkmix» og «SAUR Remix». Selve låta er mer alvorlig anlagt enn tittelen tilsier, dette er Seigmensk mørk emo-postrock med en tekst som handler om å få utløp for frustrasjon og sinne. Den er framført på et vis som minner om Bare Egil sin tvetydige ironiske stil, og det er kanskje ikke så overraskende når Duplex-aktør Aslag Guttormsgaard (Black Debbath, Hurra Torpedo, m.m.) stiller opp på vokal her. «White Noise Agurkmix»-utgaven transformerer låten til 80-talls litt cheesy synthpop, mens SAUR sin miks tar i bruk elektronika-grep av litt ferskere dato.

På side B finner vi tre låter i et opptak fra rock-cafeen Inside i Bergen fra våren 2017. «Ode til en Kaffetrakter» og «Tyver i Hagen» er begge hentet fra Ottorpedo med venner, mens «Sukkeravgift Blues» er tidligere gitt ut på Optima Rubra sitt album Kartonger (2012). Men jeg ser at den og «Tyver i Hagen» også finnes på en tidligere Ottorpedo utgivelse, De Griller i Bakgården fra 2011, så her er det nok snakk om låter som har vært på repertoaret til Pistache Records-involverte over mange år. I motsetning til låtene på side A er ikke disse livelåtene tilgjengelig på strømmetjenestene, så disse smakebitene av Ottorpedo på en konsertscene er kun å finne på denne picture discen. Og «Sukkeravgift Blues» er absolutt verdt å få med seg for fansen, når den tar av med ektefølt verbal harme.

Opplaget på denne visuelt sett dritlekre picture disc utgivelsen er ekstremt lite, så her kan det lønne seg å suse over til Gymnocal Industries for å få fatt i et av de 50 nummererte eksemplarene som finnes.

Ottorpedo: Kaste Agurk

Ottorpedo: Kaste Agurk

Kategorier
Norske utgivelser

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland LP ltd 500

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland Åsmund Nesse er tilbake med et nytt album med godlynte viser på Bømlo-dialekt. Noen av medmusikantene han hadde med seg på debutalbumet Lysning (2015) er byttet ut, og av nye medspillere kan den allsidige felespilleren Nils Økland nevnes. Viser frå Vesterland fortsetter i samme spor som forgjengeren, med velkomponerte og nynnbare viser som sjangermessig drar mot folkelige viser i delvis popdrakt. Kanskje har låtene denne gangen et litt mer felles uttrykk rent arrangementsmessig, noe som kan skyldes at albumet er spilt inn live i studio over tre dager. Et godt utvalg av instrumenter som piano, orgel, fele, steel gitar, trekkspill og mandolin bidrar til god variasjon og skiftende stemninger gjennom albumet.

Det starter rolig og vart med «Draumen som sige forbi», med lyriske og lett jazzaktige pianotoner fra Gunvald Andreas Hagen, som også satte sitt preg på tilsvarende låter på Lysning. Den glir nesten umerkelig over i «Hald deg fast», som fortsetter i samme tempo og samme toneart. Her handler det om å fokusere på det positive i hverdagen, selv om det ikke alltid er like lett. Når mannskoret Havdur drar til på refrenget så ender dette opp som en riktig så fengende allsang med en slags hverdagssalme-stemning. «Lars’n» er en festvise til Lars som har vært ute på fiske i «nesten eit år», og er en av de raskere låtene her. Litt i samme leia er «Jonsok», som forteller om Jakoben som skal ut på seilas «på adle verdens hav» og feirer Jonsok og tar en siste dans/fest før han legger ut.

Etter disse to drikkevisene glir albumet over i det mer ettertenksomme. «Langt nord der uti Å» handler om å være langt borte fra noen man er glad i. I motsetning til alle de andre låtene er dette en gammel irsk folkemelodi («The Curragh of Kildare»/»The Winter it is Past«), fritt oversatt av Nesse. «Bånsull frå vest» fortsetter med en snill og god stemning som godt kunne passe som godnattsang i et oppbyggelig barne-tv program for de minste. «Når vinter blir vår» handler om håp, og trekker linjer fra det nære, til naturens skiftende sesonger og videre til det mer universelle: «måtte dinna harde verden bli litt mjukare i kantana». Og det kan jo trenges. Avslutningsvis får vi bonussporet «Førjulsvisa», ei vakker vise full av hygge og harmoni, men i et perspektiv: «Julo som kjem løyse ingen problem, men godt å få vera i lag her ein kveld nerpå jordå». En julevise jeg gjerne hører i stua når julekvelden nærmer seg, og et fint punktum for et album som jeg synes har flere høydepunkter enn forgjengeren, spesielt for en som nok setter mest pris på de roligere visene til Nesse.

Også denne gangen er vinylutgaven av det gilde slaget, utbrettsomslag med tekster på innsiden, og trykt innercover med mange fargebilder fra innspillingene i studio. LP-en er presset på grønn vinyl, limitert til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, All Good Clean Records (Trondheim) eller direkte fra Nese Sound.

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Kategorier
Norske utgivelser

Lady Moscow: Sunday Songs LP

Lady Moscow: Sunday Songs Lady Moscow fra Oslo har eksistert i rundt 10 år, Sunday Songs er dere fjerde album, og det andre på vinylformatet så langt jeg kan se. Med god ballast fra hundrevis av konsertopptredener, også utover i Europa, er dette et band som tar med seg mye levende energi inn i studio. Drivet i musikken er for det meste skapt av akustiske instrumenter (kontrabass, gitar, banjo, trekkspill, fiolin, blåseorgel med mere), og de beskriver selv musikken sin i hjemmesnekrede vendinger som «Balkan-boogie», «folk’n’roll» og «sirkusrock». Her aner vi en visst rytmisk spenstighet, og siden ingen av de faste bandmedlemmene spiller trommer, er dette ganske vesentlige elementet ivaretatt ved hjelp av innlånte krefter. Benytter vi mer tradisjonelle sjangerbetegnelser så kan vi vel si at de står for en frisk og variert miks av country og folk som henter inspirasjon fra ulike kanter, spesielt en del elementer fra bluegrass.

Åpningssporet «Take a look around» har et visst amerikansk låvedans drag over seg, med feststemning og livlig felespill, men i neste spor har de forlatt bygda og lagt seg mot mer indie-folk-aktige toner. Her kjører bassen rockete og monotont, noe som fortsetter i «Figure 8 syndrome», som nærmest er unplugged punk. I den langt roligere «Recognize» minner stemmen til vokalist (gitarist og vel en slags hovedlåtskriver) Bjørn Galdal meg om John Hiatt, og da spesielt den litt tørre Hiatt-utgaven fra hans tidlige dager. Jeg synes Hiatt er et vel så bra generelt referansepunkt i så måte enn andre jeg ser nevnt, som Tom Waits, Leonard Cohen eller Nick Cave, selv om «God’s Gun» faktisk beveger seg et langt stykke i retning av en stemning som minner om Cave og Ellis sine mørke filmlydspor. Her drar det mot mørk americana og dette blir lett mitt favorittspor på albumet.

Ellers er det generelt en goodtime feeling over de fleste av låtene her, selv om tekstene kanskje ikke alltid er i synk i så måte. Eksempelvis så er den avsluttende «Take another look» rett så hyggelig og nynnbar, men med ett slenger de inn «Take another look at Paradise City, ’cause the grass ain’t green and girls ain’t purdy!». Både språklig og musikalsk kan vi vel si at Sunday Songs er et amerikansk-inspirert album. Produsenten her, Ashley Stubbert, som også har bidratt både til låtskriving og med perkusjon på flere spor, er da også fra Seattle, men har bodd og arbeidet her i Norge i snart 10 år. I følge den inngående bakgrunnshistorien som fortelles på innsiden av utbrettsomslaget så har han hatt en stor innflytelse på albumet, også utover selve lydproduksjonen. Noen av låtene er kanskje litt anonyme, mens andre er det enkelt å sette kryss ved siden av, men dette avhenger selvfølgelig av smak og behag. Sunday Songs har uansett blitt et album man kan hygge seg med, upretensiøst og variert, og med en smittende energi som oser av spilleglede.

Vinylutgaven har blitt riktig flott, et svært stilig og solid utbrettsomslag med mye informasjon på innsiden. Et tekstark hadde sannsynligvis gjort det enklere å få med seg det tekstlige innholdet, men det er også det eneste på minussiden. Det står «DIGERTRYKK» i matrisen på vinylen, men norske Diger presser ikke vinylen selv, det er det tsjekkiske GZ Media som har stått for. De har gjort en flott jobb, som de vanligvis gjør, dog med enkelte få unntak. Ekstra godt inntrykk gjør det at selve LP-en ligger i et foret innercover, det føles så mye bedre å dra LP-en ut av dette enn et papir hvor ofte papirrusk/deler følger med i tillegg til at plata er statisk klistret til omslaget. Så stort pluss i boka her også til Lady Moscow, måtte flere følge etter her. Sunday Songs kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs

Kategorier
Lest

Shindig! #69

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Notis om kommende 7xCD boks med Fairport Convention, Come All Ye: The First 10 Years inneholder hele 55 tidligere uutgitte spor, inkludert to komplette konserter fra 1973 og 1974.
  • Halvsides artikkel om Laucan (Laurence Galpin, London) og hans album Frames Per Second, som beskrives som en blanding av The Incredible String Band og Radiohead. Jeg ville byttet ut Radiohead med Jeff Buckley, pent, men dette er mer kontemplativt enn alle de tre nevnte referansene her.
  • Litt mer håndfast er Nev Cottee (Manchester) sitt album Broken Flowers. Referansene her er heller ikke til å kimse av: Leonard Cohen, Richard Hawley og Mark Lanegan. Dyp stemme og en viss crooner-faktor da, men kanskje ikke like sterk dragning mot det mollstemte som de andre her. På hjemmesiden til Cottee presenterer han seg slik: «Lovers of Lee Hazlewood, Spiritualized and Nick Cave will find much to enjoy in the twilight serenades contained herein.» Ypperlig rolig og stemningsfullt dette, må sjekke ut hans to tidligere album også.
  • Yuri Gagarin er et svensk space-rock band, deres selvtitulerte debutalbum fra 2013 er nå presset på nytt av Sulatron Records, 500 eks på gul vinyl. Kult nok med monotone riff, speisa synther og intergalaktiske gitarsoloer som aldri slutter, men det blir for ensformig for min del, og produksjonen er litt grautete også. Oppfølgeren At The Center Of All Infinity fra 2015 er hakket vassere sånn sett og kan sjekkes ut av interesserte i første omgang.
  • Deluxe boks-utgaven av Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band med 2 LP-er, 4 CD-er, DVD, Blu-ray, bok og mere er mer enn nok vil noen mene, men for de som ønsker å dykke ned i denne klassikeren fra The Beatles er dette julekvelden, og de 5 stjernene her på sin plass.
  • Love sitt album Forever Changes fra 1967 er en ubestridt klassiker. Her får Complete Forever Changes Live fire stjerner, men dette konsertopptaket fra 2003 er nok mer enn en stjerne unna klassikerstatus, og neppe så veldig interessant for andre enn blodfansen.
  • Dion (DiMucci) sitt album Kickin’ Child får fem stjerner, tidligere uutgitte opptak fra 1966 som i følge omtalen her høres ut som «left-overs from the Highway 61 sessions». Mange fine låter her, og skullle først et Dion album inn i mine platehyller ville dette være en god kandidat, men det blir nok ikke riktig interessant/essensielt nok.
  • Mute Records er ute med en svært interessant 3xLP samler med Can, ganske enkelt kalt The Singles. Jeg var ikke klar over at disse tyske prog/kraut-rock legendene hadde en så stor produksjon av singler, men her er det bare å glede seg til å få deres musikalske innavasjon presentert i kompakte biter.
  • Britiske The Inmates sine tre album fra 1979-1982 er samlet i en 3xCD boks med bonusmateriale. Blues/pub-rock av godt merke, men selv deres første (og beste) album First Offence fra 1979 når ikke helt opp til Dr. Feelgood. Tror det for min del har mest med vokalisten sin litt masete stemme å gjøre.
  • 3 stjerner til norske garasjerock-bandet The Wednesday Knights sitt album My Problem Is You. Står at de er fra Oslo, men de er fra Bergen. Ikke spesielt originalt det musikalske her, men retro, rått og rølpete så det holder.
  • The New Tweedy Brothers sitt eneste og selvtitulerte album fra 1968 er et mega samleobjekt som kommer i et spektakulært seks-kantet omslag. Dette er også gjenskapt når Guerssen nå kommer med sin utgave av albumet. 5 stjerner her, 3 fra Allmusic, tenker vi lander på 4 da, siden 5 er i overkant og 3 blir vel strengt … bør sjekkes ut om du har interesser i retning av California psychrock fra perioden.
  • Long Strange Trip er tittelen på en ny dokumentar om Grateful Dead, men filmmusikken, dvs. en fin samling av konsertopptak, gjøres også tilgjengelig på ulike fysiske format. Det gjeveste av disse er en 6xLP boks, som i likhet med 3xCD utgaven som selges via Amazon, har en del bonusmateriale. Alt snadder for fansen, selvfølgelig, 4 stjerner her.
  • Liker du rå, ekte og litt genuint av-hengslene 60-talls garasjerock bør du låne et øre til australske The Wild Cherries og albumet 16 Pounds Of R&B, som er en samling med demo/live innspillinger fra 1965/66. Anmelderen her omdefinerer likegodt skalaen og gir dem 11 av 5 stjerner. «Impossibly great» sier han, og er kanskje inne på noe. Materialet her ble også utgitt på CD for noen år siden (That’s Life, 2007), da med singlene fra 60-tallet i tillegg, men det spørs om ikke de blekner litt mot villskapen i disse opptakene. Jeg synes garasjerock fra 60-tallet kan bli litt kjedelig og formelbasert, og sånn sett litt oppskrytt, men dette var livlige greier.
  • The Sunshine Makers er tittelen på et album fra London-baserte The Heliocentrics, og det er et soundtrack som sikkert fungerer godt alene, men filmen med samme tittel bør inn på tittelista. Den dokumenterer undergrunnshistorie om LSD på 60-tallet i USA: «The story of Nicholas Sand and Tim Scully, the unlikely duo at the heart of 1960s American drug counter-culture … about two trippy American renegades who produced millions of hits of LSD and helped turn on the United States of Acid.»
  • A Melange Of Musical Pipe Dreams And Pendemonium. Tittelen på dette nye oppslagsverket fra Vernon Joynson og Borderline Books er det lite å si på, og undertittelen forklarer videre: Australian, New Zealand, African, Turkish And Middle Eastern Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Psych And Prog 1963-1976. Boka får bare 3 stjerner her, og kritikken går ikke på omfang og diskografisk detaljinnhold, men på det at boka er for stor og tung og at innholdet heller burde vært tilgjengelig på en app. Han slenger også fram en litt småfrekk påstand om Joynson: «His books are epic, but lack opinion.» Det stemmer ikke helt, og uansett så er jo hovedfokuset til Joynson de diskografiske detaljene. Oppsummert så synes jeg Shindig! redaktør Jon ‘Mojo’ Mills er mer enn en tanke surmaget i denne omtalen. Boka er fantastisk, og kan bestilles her i landet fra Panorama Records, evt. Adlibris. (Deler av innholdet i denne boka er tidligere publisert i Dreams, Fantasies and Nightmares; Canadian, Australian, Latin American and South African Rock And Pop 1963-1976, som nå blir fordelt over to ulike bøker. Den andre heter A Potpourri Of Melodies And Mayhem; Latin American and Canadian Rock, Pop, Beat, R&B, Folk, Garage, Psych And Prog 1963-1976.)
  • Boka Making It: Music, Sex & Drugs in the Golden Age of Rock er skrevet Ted Myers, som til tross for flere forsøk med ulike band ikke «made it». Men historiene han forteller fra California på 60/70-tallet hvor han aktivt deltok i de mer fritidsrelaterte aktivitetene i musikkmiljøet, er visst høyst leseverdige: «Although he never quite makes it, he has many wonderful- and not-so-wonderful- adventures, and rubs shoulders with some of the true icons of folk, rock, and pop culture, including Bob Dylan, James Taylor, The Who, Procol Harum, Joni Mitchell, Graham Nash, Van Morrison, Steely Dan, Chevy Chase, Timothy Leary and even Elvira, Mistress of the Dark.» Tror denne må opp på ønskelista.
Kategorier
Norske utgivelser

Ohmwork: Alyssa Drone 2xLP

Ohmwork: Alyssa Drone Hardrock-gruppa Ohmwork fra Tromsø er ute med sitt tredje album, og denne gangen slår de likegodt til med et konseptalbum i dobbelt-LP format. Musikalsk har de finslipt sablene som for så vidt var skarpe så det holdt på Shadowtech fra 2015, for Ohmwork må være en av landets tighteste powertrioer. Samspillet mellom de tre sitter som et skudd gjennom hele albumet. Det gjorde det så absolutt på Shadowtech også, men produksjonen her har fått et løft mot et lydbilde som er både bredere og fetere. Behersket bruk av mellotron tilfører stemninger som utvider egenskapene til trioformatet på en svært vellykket måte, i en mer orkestral retning.

Samtidig er det ikke tvil om at en hovedessensen her er drivet i de gode riffene. De kan være seige og tunge, kjappe og framoverlente, enkle og nærmest bluesbaserte eller nærme seg mer teknisk progmetal. Trommelyden er punchy og akkurat passe ladet med pyroteknisk energi, og følger bass/tromme-samspillet som en skygge. Gitarsoloer er selvfølgelig obligatorisk, og de finner en upåklagelig balanse mellom det akrobatiske og melodiske, med en gitarlyd som sikkert mange gitarister kunne ønske seg. Som tidligere er det nok vokalen som er det svake leddet her, den strekker seg kanskje litt utenfor komfortsonen enkelte steder.

Konseptalbumet har gjenvunnet noe av sin status etter å ha blitt latterliggjort av musikkjournalister på slutten av 70-tallet som virkelighetsfjern stormannsgalskap. Selv har jeg alltid likt både doble LP-er og konseptalbum, og sier gjerne ja-takk til begge deler på en gang. Ohmwork har gått for en episk historie, en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Her representert ved Alyssa («protector of the realm and keeper of the faith», og Shadow («once a man, now turned into an evil entity with a great empire on the rise»). Litt tegneserieaktig, et inntrykk som også forsterkes av omslaget. Historien broderes ut inne i utbrettsomslaget hvor tekstene er trykket og supplert med nøkkelhendelser.

Men det er nok i første rekke rekke den gnistrende hardrocken i rillene dette albumet vil bli husket for. Har du sansen for hardrock fra 80-tallet, eller metal før sjangeren utviklet seg i mer ekstreme retninger, vil du storkose deg med gitarriffene, soloene, samspillet og lydproduksjonen her. Ballader er det ikke mange av, det venter de med til den avsluttende «Requiem of the Fallen», med vers og refreng som nærmer seg en Return type powerballade. Et fint punktum. Det vil si, det slutter ikke med det på vinylutgaven, side 4 inneholder 2 bonusspor, en fullversjon av tittelkuttet og en radiomiks av «Requiem of the Fallen», som forhåpentligvis vil bli gitt spilletid på aktuelle radiokanaler.

Alyssa Drone er første LP-utgivelse på den nye Tromsø-labelen Rob Mules Records. Kvaliteten her lover bra for kommende utgivelser, utbrettsomslaget kommer med kvalitetstrykk på tykk papp og vinylpressingene er strøkne. Kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Ohmwork: Alyssa Drone

Ohmwork: Alyssa Drone

Kategorier
Lest

Shindig! #68

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Dave O’ Grady fra Seafoam Green plukker sine favorittalbum, og blant dem finner vi The Derek Trucks Band sitt album Songlines fra 2006. Som Allman Brothers fan siden 70-tallet burde jeg vel ha fulgt med på Derek Trucks sin karriere litt bedre enn jeg har gjort. Songlines finnes ikke på vinyl, så inntil videre velger jeg å nyte det via strømming. Et solid album fra en av rockens beste blues-slide-gitarister.
  • O’Grady trekker fram mye annet bra også, blant annet et konsertalbum fra 1972, et opptak fra Ultrasonic Studios 1972, med Bonnie Raitt og Lowell George med flere. Dette er slett ikke det eneste lytteverdige som ble tatt opp live i dette New York studioet på den tiden. Det finnes blant annet et par konserter med Little Feat fra 1973 og 74 som er fantastisk bra, med bra lyd også, og de kan hentes ned gratis i god kvalitet fra archive.org.
  • Boka 1967: A Complete Rock Music History of the Summer of Love av Harvey Kubernik ser ut til å egne seg bra til oppføring i jule-bokønskelista.
  • 16-siders artikkel kalt The Power Of Soul, som ikke handler om soulmusikk, men er en «celebration of the black rock revolution», med stoff om blant andre Hendrix, Funkadelic, The Last Poets og Sly Stone. Alt bra, en artikkel å vende tilbake til.
  • Samme kan sies om artikkelen om de britiske 70-talls progrockerne Patto, i anledning Esoteric sine nyutgivelser (på CD) av deres første fire album.
  • Fin artikkel også om Austin, Texas bandet Cold Sun og deres undergrunns-psych klassiker Dark Shadows fra 1970. Her kan det være verdt å nevne at den tyske World Of Sound labelen sin nyutgivelse på vinyl av denne holder høy kvalitet, og spesielt attraktiv er utgaven fra 2008 som plusser på en 10-tommer med konsertopptak.
  • Jeg har ingenting med The Turtles i platehylla. Vet heller ikke om jeg er interessert nok til at den nye boksen fra Edsel/Demon med nyutgivelser av alle deres 6 album fra 1965-70 havner på ønskelista. I The Albums Collection er de to første i mono, resten i stereo, alle remastret av Bill Inglot og skal etter sigende være gode sånn sett. Disse remastringene er også tilgjengelig på CD-formatet, enkeltvis, med diverse bonusmateriale. Sammen med 2xCD samleren All The Singles, skulle LP-boksen gi en super dekning for den som måtte ønske det.
  • Den flotte 8xCD boksen The Brain Box: Cerebral Sounds Of Brain Records 1972-1979 har jeg tidligere nevnt. Her får den god omtale og 4 stjerner. Den 76-siders boka inneholder bandpresentasjoner på både engelsk og tysk. Minus for Ben Graham som i omtalen her påstår at norske Ruphus ikke satte noen spor etter seg.
  • The Byrds: Live At The Fillmore 1969 er reutgitt på CD-formatet. Et bra konsertopptak som først ble publisert i 2000, i følge Discogs. Tror jeg likegodt hører denne på strømming framfor å betale for det som ser ut til å være en regulær CD-utgivelse uten noe hefte. Når jeg lytter på opptaket nå så er noe av det første som faller meg inn at R.E.M. har hentet mye fra The Byrds …
  • Baltimore psych/heavy-rockerne Maypole sitt selvtitulerte album fra 1971 reutgis av spanske Vinilissimo. Et slett ikke ueffent album for fans av sjangeren.
  • Esoteric har samlet de tre første albumene til Quintessence over 2 CD-er (Move Into The Light: The Complete Island Recordings 1969-1971). Høy hippie-faktor på denne gjengen fra London, kanskje litt for høy … høres en tanke datert ut i så måte.
  • Tyske Bear Family har gitt ut svenske Tages sitt album Studio fra 1967 på nytt, og her følger det en DVD med LP-en. Den inneholder den svenske TV-produksjonen Dalamania: En Fantasisvit, som for øvrig også ligger tilgjengelig på YouTube, men kvaliteten på DVD-en er sannsynligvis bedre.
  • Flashback Magazine gir også ut utvalgte obskuriteter på nytt, og New York singer/songwriter John Wonderling sitt album Day Breaks fra 1973 får 5 stjerner her. Det er nok litt i overkant, men kanskje de drar på litt som et kollegialt nikk til Flashback. «Man of Straw» er litt småpsykedelisk og tatt med på en del psych-samlere, men ellers er det gode poplåter og Wonderling har en bra stemme.
  • Magic Bus fra Devon, UK, er et progrock band som treffer min smak bra. Melodisk, lett jazzfaktor og fin stemning, Canterbury er uungåelig å nevne, og navn som Caravan og Gong droppes lett i omtaler. Både Transmission From Sogmore’s Garden fra 2014 og Phillip The Egg fra i år er ute på vinyl nå og anbefales på det varmeste til de som rykker til av de nevnte referansene. 4 solide stjerner her, burde vært 5.
  • Crystal Jacqueline får 5 stjerner for sitt album Await The Queen, ute på den fine labelen Mega Dodo. Treffer ikke meg helt, har kanskje noe med stemmen å gjøre.
  • Når Paul Roland gir ut noe nytt er det verdt å følge med. White Zombie får 4 stjerner her, kunne gjerne vært 5 for min del. Her er det mye bra for de som liker hans erke-britiske vokal og litt særegne musikalske teft. På White Zombie har han etter signede latt seg inspirere av Dr. John og Bela Lugosi (albumet var opprinnelig tenkt som lydspor til en av hans filmer) og laget et fascinerende album, vakkert og fengende gotisk mørkt. Bare på CD foreløpig.
  • OTT Select! Volume 1 er tittelen på en samle-LP utgitt på Pointy Little Heads. I følge omtalen her er sporene stemt fram på en Facebook-gruppe kalt OTT/On The Turntable, som jeg ikke har klart å spore opp. Men de 5 stjernene utgivelsen får her er fullt fortjent, et vell av nye navn her som er verdt å sjekke ut. En løselig fellesnevner kan være rolig folk-relatert psych-pop. LP-en er limitert til 300 eksemplarer.
  • Nytt nummer av It’s Psychedelic Baby omtales i positive vendinger som fortjent. Liker du folk/psych bør du snappe opp dette (Issue #2/2), selv om mesteparten av stoffet finnes på nettet i bloggformat. Det er jo langt enklere og hyggeligere å bla i ei blekke foran stereoanlegget enn å fikle med en mobil, nettbrett etc.
  • Psychedelia: 101 Iconic Underground Rock Albums 1966-1970 er den svært fristende tittelen på en bok av Richard Morton Jack, mannen bak tidligere nevnte eminente Flashback Magazine og bøkene Endless Trip og Galactic Ramble (sjekk dem ut), for å nevne noe. Det bør holde til at boka føres rett inn inn på må-ha lista.