Nese Rastafari Community sin drøyt 10 år lange eksistens er omsider dokumentert i form av en flott dobbel-LP hvor du også kan lese historien om bandet inne i utbrettsomslaget. I dag kaller de seg bare Nese og har medlemmene Åsmund Nesse (låtskriver, sang, gitar), Hans-Olav Molde (trommer), Gunvald Andreas Hagen (keyboards), Edvard Mjanger (bass), Torbjørn Brandal (gitar), Jon Trygve Olsen (orgel, saksofon) og Andreas Rotevatn (trombone). Flere av disse musikerne finner vi også på Nesse sine solalbum Lysning (2015) og Viser frå Vesterland (2017), og musikalsk sett trekker da også reggaen Nese byr på av og til i retning av Nesse sin godlynte og jordnære visespop. Sammenlignet med for eksempel Grønn Te (Stavanger-band med William Helvik i spissen, som han også er/var å finne i Rub A Dubs) så finner vi mer avtrykk av norsk visetradisjon i Nese sin reggae, i hvert fall i enkelte av låtene.
Grønn Te er likevel en god referanse til hva du finner i rillene her, og det er heller ikke vanskelig å plukke ut høydepunkter blant sporene som står seg godt opp mot annen norsk reggae. «Bala» vugger fint og tilbakelent med et budskap om å bruke kreftene på det som er vesentlig i livet. «Leiken steiken» utmerker seg med effektiv bruk av lekne dub-elementer, det er nesten synd at vi ikke hører mer av dette i flere låter. «Teinemat» er spilt inn i et øvingslokale, men det er noe organisk over reggae-grooven her som fungerer veldig bra. «Fløsekoppen» fyker likevel rett opp som min klare favoritt på albumet. Den låta har en veldig kul monoton groove og produksjon, og en artig tekst som vrir på barnesangen «Lille Petter edderkopp»:
Litle Petter Politi kor e du hen i dag?
Har du mykje so skal gjerast eller e kje du i slag?
Ein ting skal eg sei deg kjere snut;
«Ikkje plag de frilynte, da tek seg ikkje ut.»
Et budskap jeg gjerne skriver under på. Tekstene er trykt på inneromslagene, og får dermed fortjent oppmerksomhet når man setter seg ned med albumet i hendene for å lytte. Det handler mye om frihet, kjærliget og fellesskap, som holdes fram som en motvekt mot det vi møter av stress og kjas og mas i hverdagen. Små gleder, naturen, det medmenneskelige på den ene siden av vektskålen, materiell velstand, rutiner, statusjag og så videre på den andre. Noe rasta-religiøsitet finner vi ikke, men en viss politisk brodd er det i enkelte av tekstene. «Toskahåve» ser ut til å handle om Trump, «Fy skam!» er om matsvinn, mens «Blåblå bane» vil «brenna blåfugl ut av ditta land, senda blåmann blåmann bukken te ei øde strand»:
Da e kje rom for å hjelpa ein mann
som kjeme ifrå eit anna land
Nei, me må passa på oss sjøl
og få oss billig øl
Best of Nese er utvilsomt et fint tilskudd til den relativt lille mengden av norske reggae-album som eksisterer, med et bredt utvalg av varierte låter og gode tekster. Selve vinylutgivelsen framstår også som svært flott, med historien om bandet på innsiden av utbrettsomslaget, og inneromslag med forseggjorte og fargerike illustrasjoner. I tillegg til et opplag på svart vinyl, finnes det en limiterte variant på gul og rød vinyl, som står seg veldig bra til den visuelle helheten her. Begge utgavene kan bestilles fra Nese sin egen nettbutikk, eller Big Dipper.
