I 2011 improviserte Annette Stav Johanssen (vokal, synth), Carl Fredrik Berg (bass, gitar, effekter) og Tommi Damstuen (trommer, perkusjon, effekter) et tre timer langt innslag i forbindelse med en utstilling på Unge Kunstneres Samfund i Oslo. Dette var så vellykket at det ble starten på bandet Dromedar. (Etter hvert ble Tobias Eide vervet som fjerde medlem, men jeg kan ikke se at han er kreditert på Ololyga.) Enkelt er det ikke å kategorisere dette bandet, de trekker inn elementer fra visuell kunst, avantgarde, poesi, politikk, og på scenen er Dromedar gjerne like mye performance- som musikkartister. Visuelt kan de bygge opp en fargerik setting med skulpturer og kostymer, mens musikken som improviseres fram i følge dem selv kan beskrives som «dark wave primitive trance with influences of drone, prog, oriental and psychedelic jazz». Et spennende konsept som nå har manifestert seg på lydsiden i form av denne doble vinylutgivelsen. I motsetning til hvordan Dromedar framstår på scenen, er omslaget og den visuelle presentasjonen her enkel og stilren, her får musikken tale for seg selv.
Tekstene varierer mellom norsk, engelsk og delvis udefinerbare (antar jeg) språk eller noe som tidvis minner om eller kanskje karikerer fjernere språk. Det vokale varierer også fritt, mellom insisterende tale og messende etnisk-inspirert improvisasjon som låner både fra arabiske, østlige og urfolk-aktige tonelag og melodier. Og musikalsk bruker Dromedar gjerne lang tid på å mane fram stemninger ved hjelp av enkle temaer som bankes inn, nesten på rituelt vis. Fire av låtene på albumet strekker seg over mer enn 10 minutter. «Radar» starter friskt med tungt riffende og overstyrte synther, mens «Wasabi Mountain» drar oss med ned i en malstrøm. Her veksler vokalen mellom å tegne mentale mørkebilder og agitere fram slagord, før en lett norsk folketrall avslutningsvis knipser oss opp i dagslyset igjen. «Bird Song» har suggererende og buldrende bassbevegelser som surkler i sirkler langt der nede, før strømmen stilner, men det er ikke akkurat rolig i stormens midte. Så strammes skruene strammes til igjen, vi når et metningspunkt og alt glir ut i fuglekvitter. «Hanging In The Air» har en litt mer udefinerbar stemning, og skiller seg ut ved å være på den mer oppløftende og optimistiske siden, med lettere naive orgeltoner. «Your House» legger et vridd metallisk-klingende post-punk-funky bassriff til en stemning av paranoia, som etter hvert avløses av sinnsro i form at et roligere parti ledsaget av (bevisst) vinylknitring, før det vaser seg til igjen. «Purpurr» kommer med et monotont og tungt pumpende riff som leder an til det som nærmest blir et sjamanistisk rituale, kanskje det heftigste kuttet på albumet. Ikke fullt så intens, men like fullt monoton og repeterende er også «Persian Blue», som avslutter denne spennende musikalske reisen.
Hvor denne reisen har tatt oss med er ikke godt å si, men på sitt mest effektive og heftige er det utvilsomt lett å bli revet med av Dromedar. Det er kanskje ikke så enkelt å finne musikalske referansepunkter til Ololyga her hjemme, men det er kontaktpunkter her med noe av det Liv Nome og Varde har gjort, selv om Dromedar jevnt over er mørkere og mer støyende. Selve vinylutgivelsen kommer i et flott utbrettsomslag og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper og The Garden. Du kan høre alle låtene på Dromedar sin Bandcamp-side.Â
