Det er hyggelig at Universal Music Norge har kjørt i gang med nyutgivelser av norske album på vinyl. I løpet av de siste månedene har de sluppet hele 16 stykker! Dette har skjedd ganske så uannonsert, og noe informasjon om nyutgivelsene på Universal sine hjemmesider har jeg ikke klart å finne. Informasjonen fra vinylforhandlere som Big Dipper og The Garden har også vært sparsom, utover at utgivelsene kommer i 500 eksemplarer og at det dreier seg om 180 grams pressinger. Prisene er det ikke noe å si på, de ligger i underkant av kr. 170, noe som må sies å være rimelig, men man kan da også mistenke at disse utgivelsene verken er særlig audiofile, eller at innpakkingen er spesielt påkostet. Utvalget er det ikke noe å si på, det strekker seg over flere tiår og en stor spennvidde i sjangre. Jeg var derfor spent da jeg la inn bestilling på en del titler, og formidler her mine førsteinntrykk.
Jeg har sammenlignet lydkvaliteten med originale pressinger hvor jeg hadde dette tilgjengelig, og i et par tilfeller med CD-utgivelser. Å vurdere lydkvalitet vil alltid være subjektivt, men jeg har likevel forsøkt å bekrive hvordan jeg oppfatter eventuelle forskjeller. Alle LPene ble renset i Nitty Gritty platevaskemasin før avspilling. Videre har jeg vurdert den tekniske pressekvaliteten, og reproduksjonen av omslagene. Universal har valgt å ikke inkludere noe ekstra hefter eller informasjon, så utgivelsene er slik sett identisk med originalene, når det gjelder presentasjon og innhold. Det gjelder også lablene, som også er reprodusert noenlunde identisk med originale utgivelser.
NB – Oppdatert 22.04.13: Det viser seg at reproduksjonen av baksiden av omslaget til Takk Te Dokk inneholder direkte feil (se bilder lenger nede i innlegget). Åge Aleksandersen er utelatt fra krediteringen, i tillegg til at ord er feil stavet. Sammen med den fatale reproduksjonen av TNT-omslaget er dette ganske klare indikasjoner på at Universal ikke har lagt nok flid i arbeidet med disse nyutgivelsene. Her må det skjerpings til.
The Pussycats: Mrrr…Mrrr (1966)
Lyden på denne nyutgivelsen og CD-utgivelsen fra 1995 høres ganske lik ut, klar og fin, men ikke spesielt varm eller analog i klangen, så sannsynligvis vil originalutgivelsen på vinyl være å foretrekke, men den er jo ikke enkel å få tak i, spesielt ikke et noenlunde strøkent eksemplar. Lydmessig sett kan man derfor like godt kjøpe CDen i stedet for denne nyutgivelsen på vinyl, og CDen får du også svært rimelig fra Platekompaniet, og da får man også med en del bonusmateriale. Når det gjelder omslaget har jeg ikke noen original vinylutgivelse å sammenligne med, men forsiden ser ganske bra ut, mens bildene på baksiden ser noe grovkornete og mørke ut, sammenlignet med for eksempel bilder av originalen fra Discogs. Pressingen på nyutgivelsen er flat og strøken, ikke noe nevneverdig knitring.
Åge Aleksandersen med Sambandet: Lirekassa (1977)
Når man sammenligner lyden på nyutgivelsen med originalutgivelsen på vinyl fra 1977 (Arctic Records: ARC 9625), legger man raskt merke til er at nyutgivelsen synes å ha fått et løft i diskanten. Originalen høres videre varmere ut i klangen og har bedre dynamikk. Nyutgivelsen høres på en måte mer digital ut. Omslaget til originautgivelsen er teksturert, det er ikke omslaget til nyutgivelsen. Forsiden på nyutgivelsen ser ut til å ha en litt skarpere fargebruk, og deler av teksten har blitt retusjert (ser det ut til) med svart farge for å gjøres mer tydelig. Bildet på baksiden er gjengitt noe dårlig på nyutgivelsen, med mindre detaljer og i overdrevent oppjusterte farger. Innercoveret med tekster er derimot OK reprodusert. Pressingen er flat og bortimot strøken, ikke noe nevneverdig knitring, selv om den visuelt sett har noen merker fra produksjon (lyse flekker/områder). Side 2 er litt usentrert (pick-upen vandrer litt fra side til side), men det har ikke noe å si for avspilling. Mitt eksemplar fra Arctic har mørkeblå labler, mens denne nyutgivelsen har lysegule labler, så det finnes sannsynligvis flere varianter av tidlige pressinger.
Åge Aleksandersen med Sambandet: Positivitet 7″ (1977)
Denne fulgte med den originale LPen, og det er fint at Universal også inkluderer den i nyutgivelsen av LPen! Lydkvaliteten på nyutgivelsen er grei nok, jeg klarer ikke å høre så stor forskjell i forhold til min noe slitte original (Arctic Records: ARC-X 9925) og nyutgivelsen, men det har skjedd noe pussig med tonehøyden på «Hotell Norge» som gjør at nyutgivelsen ligger litt lavere tonalt sett! Nå har ikke jeg noen muligheter til å måle hvor mye det er snakk om, men jeg vil tippe bortimot en kvart tone lavere. Dette betyr også at låten går noe saktere, og dette lar seg enklere måle. Originalen klokker inn til ca. 75 slag i minuttet (BPM), mens nyutgivelsen ligger nærmere 72 BPM. Det skulle man tro har ført til at spilletiden også blir lengre, men den er den samme, på oppgitte fem minutter og trettitre sekunder, og den utfordringen har Universal løst ved å fade låten tidligere enn på originalen! Resultatet er at låten på nyutgivelsen høres noe nedstemt og sirupsaktig ut i forhold til utgaven på den originale 7-tommeren. Hvis denne justeringen er gjort bevisst, burde Universal ha opplyst om det, nå må jeg bare anta at dette rett og slett skyldes en glipp, og i så fall en ganske stor en. Det høres forøvrig ut som om det også er denne nye nedstemte utgaven av «Hotell Norge» som i dag er tilgjengelig digitalt via for eksempel WiMP. Ellers er omslaget på nyutgivelsen litt mer rødlig i fargen i forhold til originaleksemplaret jeg har, men er OK gjengitt. Originalsingelen har stort hull i midten, nyutgivelsen har et lite, praktisk og greit nok. På samme måte som LPen, har mitt eksemplar fra Arctic mørkeblå labler, mens nyutgivelsen har lysegule.
Prudence: Takk Te Dokk (1975)
Originalutgivelsen fra 1975 (Polydor 2382 067) har helt klart mer bass, og ellers hører jeg de samme forskjellene som jeg nevnte for Lirekassa – en liten hevning i diskanten, dynamikken er mer tøylet, generelt sett litt mindre analog lyd. Forsiden er gjengitt helt OK, mens bildene på baksiden er bedre gjengitt enn tilsvarende for Lirekassa, også helt OK. Originalutgivelsen hadde et tekstinnlegg dobbel utbrett, dette er ikke reprodusert her. I stedet har Universal trykket opp en litt under middels bra fargekopi av label-innercoveret med reklame for andre utgivelser. Mildt sagt et merkelig valg. Jeg tror de fleste ville ha foretrukket tekstinnlegget. Flat og strøken pressing, noen ørsmå merker fra produksjon, men ikke noe nevneverdig knitring.
NB – Oppdatert 22.04.13: Dette burde jeg ha oppdaget tidligere, men det viser seg at Åge Aleksandersen rett og slett har blitt utelatt fra krediteringen på baksiden på nyutgivelsen. I tillegg er «piano» feilstavet «paino», så her ser det ut til at korrekturlesningen og kvalitetskontrollen har sviktet grundig.
Radka Toneff: It Don’t Come Easy (1979)
Lydkvaliteten er temmelig lik pressingen fra 1979 (Zarepta: ZA 34015), både vokalen og instrumentene gjengis upåklagelig, med fin akustisk klang og spenstig dynamikk, som på originalen. Her kan jeg ikke høre at det har vært foretatt noe vesentlig EQ-ing av lyden i forhold til originalen, neppe i like stor grad som på Prudence og Aleksandersen LPene. Zarepta-LPen kom med teksturert omslag hvor artistnavn og tittel er preget inn, så det er lett å forstå at man her benytter en annen farge på teksten på omslaget til nyutgivelsen, for i det hele tatt å gjøre dette synlig. Omslaget er ellers ikke det mest utfordrende å reprodusere, og nyutgivelsen ser OK ut, men det er litt skuffende at det originale tekstinnlegget ikke er reprodusert. Flat og strøken pressing, men likevel litt ørlett knitring enkelte steder på lave partier, dette skyldes sannsynligvis at pressingen ikke er teknisk helt 100%, eller at lydkilden til utgivelsen er en LP (vinylrip). Uansett så er ikke dette spesielt sjenerende, og trolig vil det være vanskelig å finne et originaleksemplar som knitrer mindre, så denne nyutgivelsen kan jeg gjerne anbefale.
                          Â
Nå er vi over på 80-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye digital teknikk som var involvert i 1983 da TNT spilte inn sitt debutalbum, men noe utpreget analog klang er det ikke på dette albumet, og diskanten kan være en utfordring å gjengi behagelig for de fleste stereoanlegg vil jeg anta. Det er likevel en tanke mer punch i lyden på original-LPen (Vertigo: 810 427-1), og når trøkket i diskanten fylles opp virker det som om originalutgivelsen er henger litt bedre sammen, men alt dette er såpass marginalt at nyutgivelsen gjerne kan anbefales, lydmessig sett. Men dessverre står det langt verre til med omslaget, hvor det store bildet på baksiden er katastrofalt dårlig gjengitt. Den grafisk sett forholdsvis enkle forsiden burde være enkel å reprodusere, men her virker det som om Universal har blåst opp et CD-omslag, for mens originalen har en glidende overgang fra blått til lysere blått inne i bokstavene, har nyutgivelsen en heller brå overgang med mye fargestøy. Baksiden er derimot full krise, store deler av bildeinnholdet rett og slett er borte fordi bildet er gjengitt alt for mørkt! Her har kvalitetskontrollen sviktet totalt, det er nesten uforståelig at Universal har sluppet dette ut til markedet. Dette er så dårlig at nye omslag bør trykkes opp og tilbys som erstatning til de som har kjøpt denne nyutgivelsen, om Universal skal fremstå som en aktør som tar vinylformatet noenlunde på alvor. Da er det en fattig trøst at innercoveret faktisk er gjengitt med hakket tydeligere tekst enn originalen, og at Vertigo sin «flying-saucer» label er flott gjengitt. Vinylen har for øvrig en del merker og flekker, men spiller greit.
Raga Rockers: Forbudte Følelser
Jeg kan ikke høre noen stor forskjell i lydkvalitet mellom nyutgivelsen og pressingen jeg har fra Sonet 1988, men vokalen høres hakket mer naturlig ut på originalen, mens s-ene har en tendens til å være litt i overkant spisse på nyutgivelsen. Omslaget er som flere av de andre reprodusert noe mørkere enn originalen, og nyutgivelsen ser kanskje av den grunn ut til å ha litt mindre detaljer i skinn-bakgrunnen, men dette spiller vel mindre rolle. Inneromslaget holder også OK kvalitet, men bildet av bandet ser litt mer grovkornet ut i forhold til originalen. Pressingen er flat og bortimot strøken.
Â
Raga Rockers: Perler For Svin
Dette albumet ble opprinnelig bare presset i 500 eksemplarer på (rosa) vinyl, det er derfor fint at det gis ut på nytt nå, slik at det blir tilgjengelig for flere. Jeg har ikke originalutgivelsen, og har derfor sammenlignet lydkvaliteten med CD-utgivelsen. Og jeg kan ikke ikke høre noen vesentlig forskjell mellom CD-en og denne nyutgivelsen. Omslaget er vel ikke det vanskeligste å reprodusere, og ser også OK ut. Pressingen er ikke helt strøken, det er litt knitring enkelte steder, og mitt eksemplar kom også med to «hairlines» og det jeg vil karakterisere som en lettere 3 cm lang ripe.
Oppsummering:
Lydmessig sett vil jeg si at utgivelsene absolutt holder mål, men en del av de eldre utgivelsene vil sannsynligvis høres bedre ut i originale utgaver (The Pussycats, Åge Aleksandersen og Prudence). Utgivelsene fra 80- og 90-tallet synes jeg ligger ganske tett opp til originalutgivelsene i lydkvalitet (TNT og Raga Rockers), nyutgivelsen av Radka Toneff LPen i enda større grad. Universal sier ingenting om hvilke lydkilder de har benyttet, det kunne de gjerne ha gjort. Nå blir det gjetting, og da tipper jeg at tidligere CD-mastre eller vinylripper er det som har blitt benyttet her. Jeg er også ganske sikker på at flere av disse nyutgivelsene har fått et løft i diskanten i forhold til de originale utgivelsene, det gjelder i hvert fall The Pussycats, Åge Aleksandersen og Prudence. Det høres umiddelbart freshere ut, men betyr ikke automatisk bedre lyd, i et mer audiofilt perspektiv. Jevnt over vil jeg si at Universal her tilbyr CD-lyd på vinyl, i den forstand at man ut fra disse nyutgivelsene på vinyl neppe vil kunne hente noe særlig bedre lyd enn fra tilgjengelige CD-utgivelser. Greit nok for mange vinylkjøpere kanskje, men i den grad originale mastertaper er tilgjengelig, og spesielt analoge slike, vil det sikkert være mulig å remastre spesielt for vinylutgivelser, med et enda bedre resultat. Og glippen med Positivitet singelen og den nedjusterte hastigheten på «Hotell Norge» er mildt sagt merkelig, og nesten utilgivelig, om ikke Universal har en fornuftig forklaring.
Når det gjelder reproduksjonen av omslagene, kan man ikke unngå å være noe mer kritisk til den jobben Universal har gjort. At et par av utgivelsene mangler originale tekstvedlegg (Toneff) og hefter (Prudence) får så være, men langt verre er det at flere av omslagene er dårligere enn originalene rent kvalitetsmessig, med et lavere detaljnivå, i overkant oppjusterte farger, og i enkelte tilfeller for mørkt reprodusert. Dette ses best når det er snakk om fotografier, som er gjengitt med svært varierende kvalitet. Lirekassa er ikke spesielt bra i så måte, mens baksiden av TNT-omslaget er en fadese som Universal bør rette opp i snarest mulig. Når selv shady italienske labler som Akarma klarer å lage strålende reproduksjoner av norske albumomslag (deres Aunt Mary: Janus omslag er nesten bedre enn originalen!), bør Universal kunne klare det også. I stedet har de valgt å ta litt lettere på det, og noen av omslagene må dessverre kategoriseres som langt fra optimale reproduksjoner.
Selve vinylpressingene er stort sett OK, flate og de fleste er uten nevneverdig knitring. Noen har visuelle merker og flekker, og et par ankom med lettere riper/»hairlines», men ikke verre enn at kvalitetskontrollen her kan sies å være tilfredsstillende. (Men får du et eksemplar med riper som kan høres ved avspilling, bør du klage til forhandleren.) Den forholdsvis lave utsalgsprisen på nyutgivelsene tilsier vel at man ikke kan forvente forede innercovre, noe som absolutt er å foretrekke, og som kanskje hadde forhindret enkelte av merkene jeg så. Det er også verdt å nevne at originale labler er pent reprodusert, kanskje med litt oppjusterte farger her også, men absolutt godkjent.
Her er forøvrig de andre titlene som er nyutgitt som en del av Universal sin norske vinylkampanje:
- Mods: Revansj
- Vazelina Bilopphøggers: Blå Lys
- Vazelina Bilopphøggers: Fem Fyrer Med Ved
- Knutsen & Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter!
- Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba
- Raga Rockers: Blaff
- Turbonegro: Ass Cobra
- Turbonegro: Apocalypse Dudes