«This is a limited edition single of 500 made for Record Store Day 2012. Vinyl still rules.» Klar melding på baksiden av denne utgivelsen fra psych-garage-konge Nick Saloman. Enkelte ganger bruker han andre musikere på sine utgivelser som Bevis Frond, men her gjør han alt selv – «both songs by NS, all instruments & vocals by NS, produced by NS, recorded at home». Og da gir vel resultatet seg selv: en pen dose DIY garagerock som får det meste Jack White er involvert i til å høres glattprodusert ut. «Hard Meat At The Midnight Court» er basert rundt et typisk Bevis Frond gitarriff, mens B-siden, «Number One Defender», er litt mindre umiddelbart catchy. Har ikke sett denne til salgs her i landet, men man kan jo alltids prøve eBay eller Discogs.
Omnivore Recordings slapp nylig denne utgivelsen, tidligere bare tilgjengelig på CD (utgitt i 1996 med tittel 1970), men opptakene er absolutt av såpass bra kvalitet at en vinylutgivelse er på sin plass. Dette er en samling studioopptak som Alex Chilton gjorde i 1970, i tiden etter The Box Tops og før Big Star. Sistnevnte navn har jeg for lenge siden fått banket inn i hodet av kamerater med god musikksmak, og bør vel stå på listen over nødvendig innhold i enhver platesamling. I forhold til Big Star albumene blir denne utgivelsen selvfølgelig en parantes, men absolutt en med hyggelig innhold, som du kan høre smakebiter fra hos Amazon UK. Teknisk sett en upåklagelig vinylutgivelse fra Omnivore, strøken pressing og bra lyd, spesielt tatt i betraktning at dette er for demoer å regne. Omslaget er også av den solide typen, tykk papp med pålimt bakside. 1500 eksemplarer er presset på blank vinyl og av disse kommer 500 med en ekstra 7″, men da må du bestille direkte fra Omnivore. Jeg var ikke lur nok til å gjøre det, men den vanlige utgaven på svart vinyl kan også anbefales. Big Dipper har utgaven på blank vinyl (men uten 7″), er usikker på hvilken vinylvariant The Garden og Platekompaniet har inne.
Om ikke lenge (25. mai?) slipper John Lydon og PiL sitt nye studioalbum This is PiL, og på Record Store Day fikk vi en forsmak på albumet i form av EPen One Drop, som fysisk sett bare ble utgitt som en vinyl 12-tommer. Tittelkuttet «One Drop» kan du høre på SoundCloud, og sammen med «I Must Be Dreaming» går dermed A-siden i retning av ganske avslappet dub/ska/reggea-rock med dyp bass, mens B-siden er mer eksperimentell med Lydon som leser dikt over ECM-ambiente toner i «The Room I Am In», og noe slitsom rap-dub med «Lollipop Opera». Den siste setter jeg strek over for min del, og oppsummerer innholdet som midt-på-treet, og fansen ser da også ut til å være fornøyd. Teknisk sett er dette en av de bedre RSD-utgivelsene. Pent glossy omslag, strøken vinylpressing som attpåtil leveres i et svart innercover med plastforing, noe vi ser alt for lite til, selv for mer påkostede utgivelser, så pluss til Cargo Records her! Opplaget er ikke spesielt begrenset, og utgivelsen ser ut til å være forholdsvis lett tilgjengelig, for eksempel via eBay.
Rhino kjørte ut mange varianter av Misfits sin punkklassiker fra 1982, Walk Among Us, til årets Record Store Day. Flere ulike vinylfarger i diverse limiterte opplag. Det kan se ut som om ulike varianter ble solgt i USA og Europa, jeg endte opp med lilla vinyl (som ser mer rød ut på bildet nedenfor) i et opplag på 1500. Lydkvaliteten er det lite å si på, mens pressingen er OK, ikke helt strøken, men hvem bryr seg vel om at man hører et knitter her og der mellom sporene når man lytter på denne musikken. Omslaget er fint reprodusert, men innercoveret kunne vært bedre, det virker litt blast med såpass dårlige kontraster at det enkelte steder er vanskelig å tyde bokstavene i tekstene. Alt i alt en midt-på-treet nyutgivelse, grei nok.
Noen av de flotteste utgivelsene på årets Record Store Day var nyutgivelsene av tre album med The Kinks fra Sanctuary Records. Face To Face (1966), Something Else By The Kinks (1967), og Arthur Or the Decline and Fall of the British Empire (1969) kom alle i 2xLP utgaver med henholdsvis mono og stereo versjoner av LPene, på henholdsvis blå, rød og hvit vinyl, remastret fra originale mastertaper av Andrew Sandoval. Ikke noe ekstramateriale altså, da får du heller skaffe deg disse deluxe CD-utgavene av albumene som nylig ble gitt ut. Jeg har ikke noen førsteutgaver av disse albumene, men når jeg sammenlignet lyden med mine 70-talls reissuer, er disse nye minst like gode. Pressingene er strøkne, innpakningen likeså. Albumene kommer med utbrettsomslag og svært lekre inneromslag med mange bilder og mye informasjon. Da blir det lett å anbefale disse tre nye utgivelsene, som vanskelig kan overgås. I følge The Kinks sine hjemmesider er disse utgivelsene limiterte til 500 nummererte eksemplarer, men det gjelder sannsynligvis innen UK. De jeg har er i hvert fall ikke nummerert, men uansett tyder alt på at opplagene er såpass små at det kan lønne seg å ikke vente for lenge. Her hjemme har både Big Dipper eller The Garden fremdeles igjen noen eksemplarer ser det ut til.
At utenlandske labler utviser interesse for norske obskuriteter er ikke noe nytt, og nå har japanske 1977 Records gitt ut Front Page sitt debut album Qualified fra 1981 på CD. Ikke nok med det, de har også trykket opp 250 eksemplarer på vinyl av debutsingelen «Monster» / «Kick Them» fra 1979! Sikkert ikke så mange som har den i samlingen, ikke jeg heller, og originalen gikk nylig for tusenlappen på QXL, så dette setter vi pris på. Dette er også en offisiell utgivelse, godkjent av medlemmer av bandet, og både vinylpressing og gjengivelse av omslag er av god kvalitet. Til og med labelen er utformet med samme layout som originalen, men da med «1977 Records» i stedet for «New Noise», labelen originalen ble gitt ut på. Mastertapene var ikke tilgjengelige for denne utgivelsen, og det er derfor en strøken original vinylutgivelse som har vært benyttet som lydkilde. (Det samme gjelder sannsynligvis Qualified CDen.) Dette kan imidlertid gi svært gode resultater, og i dette tilfellet er det ikke noe å si på lydkvaliteten. Nå er labelen i Japan utsolgt, men det er mulig tyske Incognito Records fremdeles har noen eksemplarer igjen. Ellers tipper jeg enkelte eksemplarer vil dukke opp på QXL med ujevne mellomrom. (Og takk til Frank for tips om denne utgivelsen!)
Ulver: Roadburn EP ltd 500
Ulver er snart klare med sitt kommende album Childhood’s End, hvor de gjør coverversjoner av 60-talls psykedelia låter. I forbindelse med Ulver sin konsert på Roadburn festivalen 12. april i år, slapp Roadburn Records denne 7″ singelen. Her får vi en forsmak på hvordan «the sunshine era gets the dark music treatment», for å sitere forhåndsomtalen fra Kscope. På A-siden får vi The Electric Prunes sin «I Had Too Much To Dream (Last Night)», som også er med på albumet. Det er ikke B-siden, hvor de gjør sin versjon av 13th Floor Elevators sin «Reverberation (Doubt)», og dermed blir dette en enda større godbit for fansen og samlere. Ulver sine versjoner her er overraskende lite eksperimentelle og det er vel først og fremst vokalen som drar disse i Ulver-retning, men det er nok til at jeg ser frem til det kommende albumet. Ikke uventet er distribusjonen av denne et ubeskrevet blad, men Big Dipper fikk inn et lite parti for 14 dager siden, og da meddelte de at de antageligvis var eneste platebutikk i verden som solgte denne utgivelsen. Den ble utsolgt i løpet av noen få dager, men de kan jo tenkes at de får inn et lite knippe til. Ellers er jeg redd denne kan bli vanskelig å få tak (men enkelt på eBay eller Discogs for de med mye penger), Ulver sine limiterte vinylutgivelser er svært ettertraktede, spesielt utenfor Norge. Kommer i 500 eksemplarer, og et mindre antall av dem er presset på gullfarget vinyl (som ser «krøllete» ut på bildet nedenfor, men kommer av fargenyansene). Happy hunting!
Jeg har sett det forsiktig antydet at dette kan være Norges første offisielle Record Store Day utgivelse (RSD-logoen er trykket på baksiden), og i så fall er det bare å gratulere både The South og Universal. Antall utgivelser på RSD i år har vært massivt, så det skulle bare mangle at det ikke også slippes norske utgivelser på denne dagen. The South sin singel har «I’ll be the one» fra debutalbumet på A-siden, og de gjør en fin cover på baksiden – Ivy Jo Hunter/Stevie Wonder sin Four Tops låt «Loving You Is Sweeter Than Ever». Innpakningen er nøktern, ikke noe overdådig sak, både det tynne papiromslaget og labelen er ganske enkelt utformet, men pressingen er bra. The South melder på sine Facebook-sider at utgivelsen er limitert til 250 eksemplarer. Kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.
I fjor kom Ba Da Bing! med nyutgivelse på vinyl av av Talk Talk sitt Laughing Stock album fra 1991, og nå slipper EMI de to foregående albumene, The Colour of Spring (1986) og Spirit of Eden (1988). En sterk periode for bandet, vakre og interessante produksjoner, med dybde under en elegant og sofistikert overflate. I løpet av disse tre albumene beveget de seg fra synthpop til mer atmosfærisk og eksperimentell musikk, men alle ble jevnt over rost opp i skyene av musikkkritikere, og andre musikere slenger fremdeles rundt seg med superlativer om bandet, noe den kommende boken Spirit of Talk Talk sikkert vil vise. Jeg har ikke hørt reissuen av Laughing Stock, men disse to fra EMI er rett og slett førsteklasses, noe også tilbakemeldingene på Hoffman forumet viser. Strøkne pressinger med en lydkvalitet som sannsynligvis også overgår originalutgivelsene, og det skal vel godt gjøres å finne tidligere pressinger som har like lite bakgrunnsstøy fra rillene som disse nye fra EMI. Med begge utgivelsene følger en DVD (ikke DVD-Audio) med albumene i 96khz/24bits lyd samt ekstra låter («It’s Getting Late This Evening» på The Colour of Spring og «John Cope» på Spirit of Eden). Så her kan jeg bare gi mine varmeste anbefalinger!
Jeg omtalte tidligere Ørkenkjøtt sin 7″ Livets Frø/Profeten i ganske positive ordelag, og selv om disse to låtene er blant høydepunktene på debutalbumet Ønskediktet, innfrir albumet forventningene. Variasjon er et nøkkelord, som på singelen veksles det mellom vanlig sang og ekstremvokal, i seg selv ikke så uvanlig (f.eks. Opeth og Enslaved). Det som gjør Ørkenkjøtt friskt på vokalsiden er at de legger seg mot en ganske lyrisk og teatralsk stil når de synger «rent», uten at det høres parodisk ut, selv om man kan begynne å lure når de avslutter med diktopplesning i dokumentarisk NRK-arkiv stil, hvor de forvirrer lytteren med et seriøst innhold («Barnet kan ikke bære») og en syvende-far-i-huset framføring. Musikalsk brer albumet seg enda videre enn singelen, og vi får servert den ene godbiten etter den andre. Albumet er produsert og mikset av Ihsahn (Emperor) og Heidi, og de har også hjulpet til med nyttige tillegg på keyboards og orgel. Bruk av slidegitar åpner ytterligere opp lydbildet. Ikke noe å si på lyden, den er åpen og klar, men for å sette fingeren på noe, så har vinylpressingen fra Nordic Records teknisk sett et hakk igjen opp til toppen av skalaen. Mitt eksemplar ser bortimot strøkent ut, men det høres noe knitter og knepp enkelte steder (selv etter en runde i platevaskemaskinen), og platen er heller ikke helt flat. Når det er sagt, dette er av mindre betydning for lytteopplevelsen, så jeg anbefaler uansett LPen. Stilig og fargerikt utbrettsomslag også! Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, The Garden eller Platekompaniet.