Kategori: Utenlandske utgivelser

Nigel Cross, grunnleggeren av bladet Bucketfull of Brains, valgte ikke verdens mest attraktive labelnavn da han i 1990 startet Shagrat Records. Jeg har ingen av deres tidligere utgivelser i samlingen, men ble fristet av gode omtaler i blant annet Shindig!, til å sjekke ut et par av deres nyeste, blant annet The Darrow Mosley Band: Desert Rain. Dette bandet fikk aldri gitt ut noe i løpet av sin korte eksistens, men nå kommer altså denne 10-tommeren med tre låter, som er de eneste opptakene som finnes av dette bandet. Kjernen i bandet var Chris Darrow fra Kaleidoscope (fra US-LA, ikke deres britiske navnebrødre) og Bob Mosley fra Moby Grape. Verdt å nevne er også at Jennifer Warnes bidrar med koring.

Nå er det ikke mange minuttene med musikk vi får servert her, men av de tre låtene, er «Albuquerque Rainbow» helt klart vinneren, med fengende Stones-aktig bluesy rock’n’roll som gynger så bra at man nesten skulle tro at regnbuen strakk seg et godt stykke inn i sørstatene. En annen utgave av låta finnes forøvrig på Darrow sitt soloalbum fra 1973. Versjonen av The Temptations-låta «I Wish It Would Rain» ligger heller ikke langt etter. Den avsluttende country-pop balladen «Beautiful Day», skrevet av Mosley, fra albumet Moby Grape ’69, holder også mål, men siden Warner Bros. sa nei takk til å gå videre med bandet, får vi aldri vite hva mer de kunne fått utrettet enn disse demo-opptakene. Fint at denne fotnoten i rockhistorien nå er dokumentert, og selv om utgivelsen kanskje er litt dyr i forhold til innholdet, er det en flott sak med fargerikt omslag og insert med historien rundt innspillingene, skrevet av Darrow. Kan bestilles fra Shagrat Records.

Abigail Williams fra Arizona har vært gjennom mange personellskifter og stilendringer, og har visstnok i perioder lagt tett opp til både Emperor og Dimmu Borgir i uttrykk. Jeg har ikke hørt de tidligere albumene, men med Becoming kan det se ut som om bandet igjen har foretatt en musikalsk sjangermanøver. Metalguruene over hos Encyclopaedia Metallum er sterkt uenige i om albumet er bra eller ikke, kanskje skyldes dette delvis den nevnte instabiliteten, som noen vil mene går utover kredibiliteten til bandet, men jeg synes den atmosfæriske eller mørk-melodiske black metalen på Becoming fungerer bra. Finske Blood Music som har gitt ut vinylutgaven av albumet, har ellers stått for kvalitetsutgivelser med maudlin of the Well, men det spørs om ikke dette er det visuelt lekreste vinylproduktet fra dem så langt. Den blodrøde/svarte splatter utgaven er limitert til bare 150 eksemplarer, kommer med trippelt utbrettsomslag, og er så og si utsolgt, men Blood Music har noen få eksemplarer igjen.

Mitt første møte med Swans satte spor, med albumet Greed fra 1986. Jeg trengte lenger tid med Swans sin repetetive og aggressive ritualrock enn for eksempel The Birthday Party sin forvridde blues, som jeg syntes var ganske umiddelbart fengende, til tross for dissonante gitarer og skeive rytmer. Begge var med på VHS-utgivelsen Kings of Independence fra 1987, sammen med Crime and the City Solution, også et flott band, men det var The Birthday Party og Swans som var de «farlige» av disse, tilsynelatende både nihilistiske og destruktive, mens Crime and the City Solution virket mer innadvendte og sympatiske. Med Children of God fra samme år kom Swans med sitt mesterverk, de fikk orden på lyden, og vekslingen mellom Michael Gira sin messende dype vokal på de brutale låtene og den langt vakrere stemmen til Jarboe på de rolige, fungerte utmerket. Kjenner du ikke Swans fra før, er dette albumet å starte med. Så er det bare å gå videre i begge retninger, for her er det mye bra.

I 2012 høres Michael Gira og Swans fremdeles rimelig vitale ut. The Seer viser et band som liker å banke inn korte temaer til det suggererende, mens Gira messer sine historier. Aggressiviteten er noe nedtonet, det skingrer ikke like metallisk som i tidligere dager, lyden er mer organisk, men det småpsykotiske er ikke spesielt langt unna overflaten. The Seer blir gitt ut både som en dobbel CD og en trippel LP, og interessant nok så er låtene satt opp i helt ulike rekkefølger på de to formatene. Noe av dette har sannsynligvis rent praktiske årsaker, som det faktum at tittelkuttet er på hele 32 minutter langt, men låtrekkefølgen er også ellers radikalt forskjellig. Et kutt på over en halvtime med Swans kan høres ut som ekstremsport, men dette er delt inn i varierte temaer som hvert for seg ikke tværes ut så alt for lenge. Men enkel lytting er dette definitivt ikke, tidvis som å gå en bratt tur oppover fjellet, det er slitsomt når det står på som verst, men godt når man kommer til toppen. Og albumet gir heldigvis lytteren pusterom underveis også, med rolige partier innimellom. Swans innfrir forventningene med god margin med dette albumet. En kamerat og storfan av bandet sier at  Swans med The Seer nesten har funnet tilbake til formen fra tidligere stormaktsdager.

The Seer gis også ut som en «special edition» CD, hvor det følger med en DVD med opptak fra 2010/11-turneen til Swans. Deler av disse opptakene skal senere inngå i en dokumentar om bandet. Mitt førsteinntrykk er at dette selvfølgelig er interessant å se, men jeg synes musikken fungerer best uten bilde. 3xLP utgaven kommer i trippelt utbrettsomslag med en stor plakat og trykte tekster. Pressingene er fine, selv om LPene er litt bunglete, slik at stiften beveger seg en tanke opp og ned ved avspilling av alle tre LPene, men dette har ikke noen praktisk betydning ved avspilling. LP-utgaven kan bestilles fra Platekompaniet eller direkte fra Gira sitt Young God Records (som ser ut til å ha litt server-problemer for tiden).

Mark Knopfler er selvfølgelig en eminent gitarist, og jeg kan nesten ikke bli lei når han drar sine soloer med sin spesielle fingerteknikk, gjerne av den mollstemte typen. Vokalen hans fungerer også bra når låtene passer, men han kjenner nok sine begrensninger der. Det første albumet til Dire Straits er utrolig slitesterkt, og har ingen dårlige låter. Jeg liker alle deres album fram til og med Brothers In Arms, men spar meg for «Walk Of Life». Jeg har fulgt Knopfler sin solokarriere med et halvt øye, og hadde ikke så veldig høye forventninger til Privateering. Det var kanskje like greit, for dette var ikke så altfor interessant. Produksjonen er også lekker, gromlyd, uten noen skarpe kanter, og jeg har ingening i mot at albumet er lavmælt, sedat og tilbakelent, men for meg blir beholdningen en håndfull låter av den melankolske typen, hvor Knopfler krydrer stemningen med sine typiske soloer på elektrisk gitar. Tittelkuttet, «Redbud Tree» og «Kingdom Of Gold» hører jeg gjerne igjen, sammen med «Bluebird», som høres ut som en lett omskriving av «Black Magic Woman», spilt inn etter leggetid. Beklageligvis er dette den eneste av de mange bluesbaserte låtene jeg synes fungerer, resten av dem blir ganske uinteressante, spesielt de mer shuffle-baserte. Selv ikke munnspillet til Kim Wilson fra The Fabulous Thunderbirds klarer å få dem til å skinne. De tidlige Thunderbirds platene struttet av energi, de halvakustiske blueslåtene på Privateering er så slappe at man nesten ser gyngestolen vugge. Et par mer folk-inspirerte låter fungerer også brukbart, så noe å glede seg over er det, men også mye jeg aldri vil bruke tid på igjen. Teknisk sett er vinylutgaven super, strøkne pressinger, god lyd, solid utbrettsomslag i tykk papp, og fine fargerige innercovre. Kan kjøpes hos The Garden eller Platekompaniet.

Fruits de Mer Records er inne i en svært aktiv periode, med utgivelser av to solide samlealbum, den doble krautcover-samleren Head Music, og Sorrow’s Children, et tilsvarende album med coverlåter, men her gjenskaper de utvalgte artistene hele S.F. Sorrow, som The Pretty Things gav ut i 1968, et av rockens første (og beste) konseptalbum. Det er mange ukjente navn blant artistene som deltar her, men det ser ut som  de fleste kommer fra enten England eller USA. I likhet med Head Music samleren får vi mange spennende tolkninger, og begge disse utgivelsene fungerer bra både som introduksjon til nye artister, og til inspirasjon til å finne fram til originalene. En svært vellykket og svært fortjent hyllest til The Pretty Things har det blitt, LPen kommer med utbrettsomslag inneholdende et intervju med bandet, og rosinen i pølsa må være at de selv avslutter med en nynnspilling av «Loneliest Person«. Denne er spilit inn «live at the 100 Club», og har jeg forstått det riktig, kommer det en egen utgivelse med flere opptak herfra senere i år, fra Ugly Things. Kan også nevne at Fruits de Mer Records snart slipper en 7″ med The Pretty Things med nok et opptak fra 100 Club, «Honey, I Need», hvor B-siden inneholder en hittill uutgitt demo-versjon av «I Can Never Say», funnet på en nylig oppdaget 1965 acetat-pressing. Sorrow’s Children ble trykket i minst to ulike vinylfarger, og 100 av dem kom med et nummerert spesialopptrykk av et utkast til omslaget, men hvis du ikke forhåndsbestilte, skal du være fornøyd om du i dag får tak et et av de 750 andre eksemplarene, eBay er nok et av få alternativer nå.

Jeg har tidligere omtalt denne utgivelsen på bloggen, men når jeg nå har den i hus, må den nesten presenteres med bilde også. Fruits de Mer Records har stort sett gitt ut 7″ singler tidligere, men kom i fjor med deres første LP-samler, den flotte Keep Off The Grass 2xLPen. Head Music er som nevnt en samle-LP hvor ulike artister covrer kraut-låter. Sjekk Fruits de Mer sin presentasjon for en oversikt over hvem som covrer hva. Musikalsk sett er dette både en innføring i de mest kjente krautrock-artistene, og et møte med et fint utvalg alternative og mer eller mindre psykedeliske band som gjør sine tolkninger. Vinylutgaven, som endte opp i totalt 850 eksemplarer, ikke 750 som først annonsert, er i tillegg utrolig lekker, de to LPene har blitt presset i minst to ulike fargevarianter hver. Anbefales varmt for alle som har et snev av interesse for eksperimentell og/eller psykedelisk rock. Da jeg tidligere forhåndsomtalte denne anbefalte jeg forhåndsbestilling på grunn av antatt stor interesse, og nå ser det dessverre ut til at den er utsolgt fra både britiske Heyday og nederlandske Shiny Beast. Prisene på eBay begynte vel å stige samme dag albumet ble sluppet …

19.06.12: Det har kommet meg for øre at Sulatron Records og Arachnid Records ennå har igjen av Head Music LPen. Last call! 🙂

Richard Hawley sine tidligere album har vært fine bekjentskap hvor han har vist seg som en crooner verdig å bli sammenlignet med Scott Walker, mens gitaristen Hawley har holdt en lavere profil. Dette tar han igjen i fullt monn på det nye albumet Standing At The Sky’s Edge, hvor fuzzgitarer maler de forholdsvis enkle låtene utover et bredt lerret. Og med hjelpemidler som ekko, romklang og flanging/phasing, kan resultatet også kategoriseres som en slags mørk og vibrerende psykedelia. Det fargerike omslaget trekker også inntrykket i den retningen, og passer godt til innholdet, for dette er til tider utrolig lekkert. Ser vi på selve låtene, er det lett å trekke sammenligninger til Simon Bonney (Crime and the City Solution) og hans like vakre Forever album, gitt ut på Mute Records i 1992. Og da må jeg også trekke frem Mick Harvey (Birthday Party & The Bad Seeds) på samme label. Hawley har med Standing At The Sky’s Edge gjort det klart at han hører hjemme blant de beste av disse mørke stemmene litt utenfor allfarvei. Vinylutgaven er upåklagelig: dobbel vinyl, strøkne pressinger, utbrettsomslag, booklet og albumet på CD. Kan  bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompeniet. Albumet er så bra at jeg vurderer å bestille et opptrykk av omslaget, nummerert i 500 eksemplarer. Vinylfans bør også sjekke ut Richard Hawley Singles Club.

Selv om jeg foretrekker vinylformatet, kjøper jeg jo CDer av og til, når dette er det eneste, det beste eller kanskje det rimeligste alternativet. Det aller billigste er selvfølgelig å laste ned musikk gratis når anledningen byr seg. Nå er ikke dette noe jeg prioriterer bruke tid på, men av og til dukker det opp utgivelser som absolutt er verdt å få med seg. Denne samleren fra Les Disques du 7ème Ciel faller lett inn i den kategorien, og anbefales til alle som vil stifte nye bekjentskap med artister som beveger seg i, rundt og omkring indie-folk sjangeren. Du kan laste ned albumet i enten 320kbps MP3 eller WAV format, og det følger med grafikkfiler med CD-omslag og innlegg. Selv kjenner jeg ikke mange navn her, men når favoritter som In Gowan Ring og Birch Book er med, regner jeg med at en del av resten er interessant også. Sjekk også ut den 10″ vinyl utgivelsen med sistnevnte som kan bestilles fra samme label.

For meg startet mitt kjennskap til Dr. John med albumet City Lights fra 1978, en utgivelse som satte varige spor. Det er muligens mer interessant å jobbe seg bakover enn framover i diskografien i forhold til det utgangspunktet, men selv om voodoo-doktoren fra New Orleans nå har rundet 70 er han fremdeles produktiv. Hans siste album Locked Down inneholder i likhet med de fleste av hans nyere utgivelser mye å glede seg over for de som liker hans musikalske miks av blues og funk med groovy rytmer, en miks nært knyttet til New Orleans, som også The Neville Brothers er fine eksponenter for. Aaron Neville har en helt unik stemme, det samme kan sies om Dr. John, men mens Aaron Neville har en gullstrupe er Dr. John sin vokal mer rusten og street-smart, og er en av hovedgrunnen til at jeg liker nesten alt han gir ut. Også teknisk sett er denne vinylutgivelsen fra Nonesuch Records enkel å anbefale, fin pressing og bra lyd, med informativt innercover og CD-utgaven av albumet inkludert. Et kvalitetsprodukt.

«This is a limited edition single of 500 made for Record Store Day 2012. Vinyl still rules.» Klar melding på baksiden av denne utgivelsen fra psych-garage-konge Nick Saloman. Enkelte ganger bruker han andre musikere på sine utgivelser som Bevis Frond, men her gjør han alt selv – «both songs by NS, all instruments & vocals by NS, produced by NS, recorded at home». Og da gir vel resultatet seg selv: en pen dose DIY garagerock som får det meste Jack White er involvert i til å høres glattprodusert ut. «Hard Meat At The Midnight Court» er basert rundt et typisk Bevis Frond gitarriff, mens B-siden, «Number One Defender», er litt mindre umiddelbart catchy. Har ikke sett denne til salgs her i landet, men man kan jo alltids prøve eBay eller Discogs.