Kategori: Lest

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 4 stjerner til Frank Zappa: The Hot Rats Sessions, en 6xCD boks full med outtakes etc. relatert til Hot Rats albumet fra 1969. «This is a jewel in the crown of Zappa archival releases, sure to please fans of all persuasions.»
• Andy Partridge og hans Ape House label har fått mye skryt for deluxe utgivelsene av en lang rekke XTC album, og tilsvarende så får også Psurroundabaout Ride 5 stjerner her. Her samles utgivelsene til The Dukes Of Stratosphear over en CD og en Blu-ray, sammen med noe bonusmateriale. Samtidig slipper Ape House også både 12-tommeren 25 O’Clock (1985) og LP-en Psonic Psunspot (1987) på nytt på vinyl, selv om ingen av dem er direkte vanskelige å få tak i på bruktmarkedet. Til sammen blir vel dette som en oppstykket og litt rimeligere variant av vinyl/CD-boksen The Complete And Utter Dukes fra 2010.
• The Flys: Today Belongs To Me; The Complete Recordings 1977-1980 får 5 stjerner. Her har Cherry Red samlet alt tilgjengelig materiale over 2 CD-er: «Punk energy, pop sensibility and healthy slatherings of Mott, Bowie, Bolan … How often have you wondered ‘why were these guys not massive stars?’ and not come up with an answer?» spør den entusiastiske anmelderen her. Tja, låtmaterialet her er jevnt over bra, spenstig og energisk. Ofte fengende også, men kanskje mangler det lille ekstra, og litt mer variasjon. Eller kanskje var det bare manglende markedsføring som gjorde at ikke The Flys er mer kjent i dag. En fin samleutgivelse er det uansett.
• Full pott også til de første offisielle nyutgivelser av Maitreya Kali sine album Apache og Inca, begge gitt ut i 1972 og i dag sagnomsuste samleobjekter for psykedelia-fans: «A dazzling confection fo fragile, mesmerising acoustic singer-songwirter cuts; shimmering, off-kilter, acid-drenched rockers and wobbly, woozy folk-rock, all intercut with off-the-wall field recordings and deep-fried fragmentary glimpses.» Også anbefalt er Mike Stax (Ugly Things) sin bok Swim Through the Darkness: My Search for Craig Smith and the Mystery of Maitreya Kali.
• På At A Point Between Fate And Destiny; The Complete Recordings har Grapefruit samlet alt og mere til med britiske Mighty Baby: «An absolutely definitive repackaging that should shift the band’s reputation from rock manqués to overlooked pioneers.» Flott sak for psych-rock fans som ikke har noen av LP-ene fra før, og kanskje frister bonusmaterialet her uansett. Noe av dette er også gitt ut tidligere på Sunbeam utgivelsen Live In The Attic (2009), og konsertopptakene som i tillegg er inkludert i boksen her har en litt «rough and ready» lydkvalitet.
• Det svenske laidback-folkpsychpop bandet Greek Theatre fortsetter å få gode kritikker i Shindig! When Seasons Change er deres tredje album, får 4 stjerner her: «A sumptuous blend of folk and progressive rock pastoralism which pulls from darker, more melancholic ideas.» Jeg holder likevel en knapp på at debuten Lost Out At Sea fra 2013 er deres beste så langt. Alle deres album er på anbefalingsverdige Sugarbush Records.

 

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Jubileumsutgaven av RC inneholder et opptrykk av det aller første nummeret, som kom i september 1979. De første utgavene kom i A5 størrelse, og inneholdt opptrykk av Beatles fanzina The Beatles Book, noe som gjør at disse første RC-utgavene har stor samleverdi/interesse. Dessverre så er en del bilder utelatt i reproduksjonen her pga. opphavsrettigheter. Selv om A5-utgavene er artige, er det etter at RC gikk over til et større format at innholdet og omfanget begynner å bli mer interessant for platesamlere å bla tilbake til. Jubileumsnummeret her starter med bilder av et knippe faste lesere som stolt viser fram RC-samlingene sine. Blir det 500 til? Neppe, men så lenge vinylinteressen holder seg noenlunde på dagens nivå tror jeg RC vil eksistere som trykt publikasjon.
• «33 1/3 minutes with Robyn Hitchcock and Andy Partridge» sier man ikke nei-takk til, her er det overskriften til et helsides intervju i forbindelse med EP-en de nylig slapp sammen, Planet England. RH: «I had been listening to his Fuzzy Warbles demos and outtakes: his demos are more polished than my finished records. Beneath his polish, and my lack of it, we had a lot in common.» På spørsmål om det kommer et album, svarer Partridge «at least another EP». Bare å glede seg.
• Litt lenger ut i bladet møter vi Partridge igjen, i en lengre artikkel der artister snakker om sine favorittalbum. Litt overraskende har Partridge plukket ut The Tony Williams Lifetime sitt doble album Emergency!  En fusion/jazzrock-klassiker hvor John McLaughlin (gitar) og Larry Young (orgel) tøyer grensene sammen med trommis Williams.
• 5 stjerner til super deluxe utgaven av Prince albumet 1999 (fra 1982), en svær sak som kommer både som 5xCD+DVD og 10xLP boks. Om du ikke er blodfan så trenger du kanskje ikke alt bonusmaterialet her, men du bør ha 1999 i platehylla, og da har Rhino sin nyutgivelse fra 2011 fått mye skryt for god kvalitet, remastret av Bernie Grundman fra originale mastertaper. Og den er fremdeles mye enklere å finne enn en strøken original.
• Du bør kanskje nærme deg å være blodfan for også å ha behov for bonusmaterialet Esoteric sin 4xCD+DVD utgivelse av Be-Bop Deluxe sitt album Modern Music (1976) byr på, som i første rekke er en ny miks av albumet og noen gode konsertopptak. Da gjenstår det bare for Esoteric å gi Drastic Plastic fra 1978 samme behandling. (Får 4 stjerner i Shindig! #100: «Bill Nelson was (and still is) the guitarist that can take you on a new journey every time you open the door,yet never sound like he’s showing off».)
• Songs For Groovy Children – The Fillmore East Concerts inneholder rubbel og bit av Hendrix-Miles-Cox konsertene fra 31. desember 1969 og 1. januar 1970, nå tilgjengelig som 5xCD eller 8xLP. Deler av dette har vært utgitt tidligere, først på albumet Band of Gypsys (enkelt-LP fra 1970), men også i sterkt utvidet utgave på 3xLP-en Live at The Fillmore East fra 1999. Men vil du høre tilnærmet alt som skjedde på scenen disse to kveldene, har du den definitive utgaven her. Og det vil man jo, dette er Hendrix i storform, og lydkvaliteten er upåklagelig. 5 stjerner her. (Og 5 stjerner i Shindig! #99.)
• For Gentle Giant fans var julegaven i fjor klar: Unburied Treasure samlet alt og mere til i en gigantisk 29xCD+Blu-ray boks. Inneholder blant annet alle de offisielle albumene pluss 15 konserter og to CD-er med outtakes. Boksen kommer også signert av alle (levende) medlemmer, og var opprinnelig limitert til 2000 eksemplarer. Disse solgte såpass fort ut at bandet/utgiver bestemte seg for å trykke opp et nytt identisk opplag, som attpåtil også ble signert på samme vis. Akkurat signaturene kunne de vel kanskje ha spart seg for det nye opplaget, slik at de mest ivrige som forhåndsbestilte i god tid kunne fått den lille godbiten for seg selv. (Record Collector #501 har en 6-siders artikkel om Gentle Giant.)
• Pink Floyd: The Later Years blir den første av senere års PF-bokser jeg står over. Albumene fra perioden 1987 og utover står riktignok i hylla, og det er ikke slik at jeg ikke har sans for denne Gilmour-dominerte perioden, men outtakes og tidligere uutgitte live-opptak synes jeg ikke er så interessant at jeg går for denne. Når det er sagt så er David Gilmour: Live In Gdansk fra 2008 et glimrende konsertalbum hvor vi også finnes Richard Wright på keyboards. Og Phil Manzanera på gitar. Og Baltic Philharmonic Orchestra! Vinylutgaven her er dessverre nesten umulig å oppdrive i dag.
• Jan Garbarek sitt nye album Remember Me, My Dear får 4 stjerner: «Recorded in a Swiss church on a 2014 tour, it presents a haunting selection of sacred material where ghostly vocal harmonies accompany Garbarek’s desolate, echo-drenched saxophone.» Utgitt på ECM, som også nylig har nyutgitt Witchi-Tai-To (Garbarek/Bobo Stenson Quartet, med Palle Danielsson og Jon Christensen), men bare på CD så langt jeg kan se: «This classic from 1974 is now revived as part of ECM’s Touchstones series.» Får også 4 stjerner her.
• 5 stjerner til Thanks For The Dance, det aller siste albumet fra Leonard Cohen. Innholdet er basert på enkle demo-opptak av nye låter som Cohen selv ikke fikk produsert eller arrangert ferdig. Dette har andre artister og musikere tatt seg av her, og blant de som bidrar finner vi Daniel Lanois, en gammel favoritt. Resultatet har blitt langt bedre enn man kunne frykte, og et verdig punktum.
• 5 stjerner til Just A Shot Away: 1969 Revisited Part One, en ny bok fra Kris Needs, med fokus på «… retro-cliches about how Manson and Altamont signalled the death of the 60s». Artister det handler om er f.eks. Hendrix, Rolling Stones, James Brown, Sly Stone, Funkadelic, MC5, Marianne Faithfull, Nico, Captain Beefheart og Graham Bond.
• 5 stjerner til Western Stars fra Bruce Springsteen, og her snakker vi ikke om albumet, men om filmen (DVD/Blu-ray) med samme navn. Her spiller Springsteen gjennom hele albumet, «Yet there’s also much more to the film than just the live performance. Each song is preceded by a vignette scored by Springsteen.»

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten notis om den andre Go-Betweens boksen. G Stands For Go-Betweens: The Go-Betweens Anthology Volume 1 og 2 er kostbare saker, hvor studioalbumene er remastret og presset på vinyl mens et stort volum av bonusmateriale er samlet over flere CD-er. Synd at bonusmaterialet ikke selges for seg, her må man altså kjøpe LP-ene på nytt for å få ta i det. Håper at det blir tilgjengelig på annet vis senere, en egen CD-boks hadde gjort seg. (Volum 2 boksen får 5 stjerner i Record Collector #500.)
• 4 stjerner til Cherry Red nyutgivelsen av Dinosaur Jr. albumet Hand It Over (1997), som her er presset over 2 LP-er og inkluderer noe bonus konsertmateriale. Repressene/remastringen får godkjent på Hoffman-forumet og på tilbakemeldinger på Discogs, så dette er nok et godt alternativ til en original pressing fra det som var midt i perioden da vinylen lå nede for telling. Green Mind (1991), Where You Been (1993) og Without A Sound (1994) er utgitt på samme vis av Cherry Red.
• 4 stjerner til Travelin’ Tru, 1967-1969: The Bootleg Series Vol. 15, fra Bob Dylan. Med blant annet outtakes fra John Wesley Harding, Nashville Skyline og diverse studiosessions sammen med Johnny Cash. Ser ut til at 3xLP og 3xCD utgavene inneholder det samme.
• 4AD har tatt for seg Gene Clark sitt album No Other fra 1974 og gitt ut en svær boks med LP, CD-er og Blu-ray. Den gang et svært kostbart studioprosjekt som var tenkt som en dobbelt-LP, men Asylum mistet interessen og albumet floppet. Men både dette albumet og andre fra Clark er verdt en lytt, og for min egen del ser jeg at her er det et lite hull i hylla som bør fylles. Tilbakemeldinger på Hoffman-forumet tilsier at selve vinylutgivelsen av albumet her fra 4AD ikke kommer helt opp mot en original pressing, 4AD har vært greie og tilbyr en 2xCD med noe av bonusmaterialet.
• Svenske E.S.T. eller Esbjörn Svensson Trio kommer til å bli stående som en av de aller beste jazz piano-trioene. Svensson døde i 2008, men tyske ACT har tydeligvis mye bra konsertmateriale i arkivet. 2xLP-en Live In London kom i 2018, mens Live In Gothenburg, tatt opp i 2001, får 4 stjerner her, og kommer på trippel vinyl. Enda gjevere er 4xLP utgaven av Live In Hamburg, opprinnelig gitt ut i 2007, som ACT gav ut på vinyl i 2013.
• 5 stjerner til Ghosteen, det nye albumet fra Nick Cave. Står selvfølgelig i hylla sammen med 30 bredde-cm andre Cave-plater. Har fulgt med fra ganske tidlig av, og med diverse forgreninger med utspring i The Birthday Party, f.eks. relatert til Mick Harvey og Rowland S. Howard, blir det en god del hyllecentimeter mer. Mye kvalitetsmusikk.
• Det samme kan jeg si om The Swans, og jeg er også rimelig komplett på dem i forhold til vinylutgivelser, og deres nye, Leaving Meaning, står også i hylla. Michael Gira er ikke i stand til å gi ut noe dårlig. Denne nye får 4 stjerner her: «Since 2010 their music has been expanding outwards exponentially, and Leaving Meaning has just pushed things one giddying step further.» Årets begivenhet så ut til å bli The Swans i Nidarosdomen i august, nå ser det mer usikkert ut, men det hadde virkelig vært noe. Forhåpentligvis blir dette gjennomført en gang.
• 4 stjerner til Neil Young & Crazy Horse og deres nye album Colorado, med Young i fin form: «Colorado recalls the rustic simplicity of Harvest Moon or Prairie Wind; warm and user-friendly Americana but with the edge and bite of a prolific artist at his most fully enganged in years.»
• Jeg er litt mer skeptisk til om 4 stjerner til det nye albumet fra The Who er like fortjent. Who er deres første album på 13 år, og selv om fansen sikkert er fornøyd, er det lenge siden The Who har føltes like potent og relevant som f.eks. da Neil Young. Kjekt at de er tilbake, men jeg må tilbake til 70-tallet for å få skikkelig godfot for et studioalbum fra The Who.
• 4 stjerner til volum 1 av The Progressive Underground, det første av tre bind som samler det beste av Kev Rowland sine omtaler og intervjuer fra 1990 og utover, publisert i Feedback og diverse andre prog-relaterte fanziner, samt nettsteder som ProgArchives etc. som han har vært skribent for. Prog-rock fans er ganske entydige i tilbakemeldingene på Amazon, denne serien bør stå i bokhylla til alle prog-fans. «Will be quicky referred to as a bible.» Ser ut til at de to første er ute nå, nummer 3 kommer forhåpentligvis senere i år.
  
• Dokumentaren Bill Evans: Time Remembered; The Life & Music får full pott: «Superlative documentary of jazz genius». Sannsynligvis en doku verd å se selv om man ikke har full jazzfot: «Evans’ gorgeous music is well represented from the records (often against atmospheric New York period footage) and many priceless TV spots.»

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Mye namedropping i en-siders artikkelen om Nolan Potter’s Nightmare Band, i anledning deres nye album Nightmare Forever. Inspirasjonskildene listes i fleng: Pink Floyd, Mahavishnu Orchestra, Moody Blues, Mothers, Yes, King Crimson, Gong, Soft Machine, Hawkwind, Genesis … for å nevne noen. (Jethro Tull nevnes ikke, men bruken av fløyte gjør at de like godt kunne tatt med dem også.) Da skrus forventningene høyt, men selv om de bare skulle nå halvveis opp vil det være bra. Og dette 7-manns sterke ensemblet fra Austin, Texas, klarer det, absolutt verdt en lytt for psych/progrock-interesserte. Albumet er omtalt lenger bak i bladet, og får full pott, 5 stjerner: «Much of Nightmare Forever sounds like The Oh Sees covering Weather Report while The Fifth Dimension groove along in the background – a sunny afternoon at a jazz festival lost on quaaludes.»
• 5 stjerner til The Electric Banana: The Complete De Wolfe Sessions, en 3xCD utgivelse som «comprises the six LPs recorded by various incarnations of The Pretty Things, beginning just after the Emotions era and continuing to almost the end of the 70’s.» Her samlet med lyd fra originale mastertaper, etter signede med bedre lyd enn alle tidligere utgivelser. «Phenomenal, and a real treat to hear all in one place.» Ikke så mye å lure på, når man ikke har noe av dette fra før.
• 50th Anniversary Edition av The Band sitt selvtitulerte album fra 1969 får bare 4 stjerner. Selv om det er noe interessant bonusmateriale her så er det her som med den tilsvarende jubileumsboksen av debutalbumet Music From Big Pink (1968), de nye miksene/mastringene av selve albumene er ikke noe å hoppe i taket av i forhold til de originale. Jeg står over begge disse, og klarer meg lenge med 70-tallet pressinger av disse to fantastiske albumene.
• 4 stjerner til norske Lucifer Was og nyutgivelsen av deres album fra 1997, Underground And Beyond: «Sounds pretty damn authentic – crunchy Sabbath-esque riffing, stentorian Viking vocals, and not one, but two flautists.» Flott at spanske Sommor nå har gitt albumet ut på nytt både på vinyl og CD-formatet.
• 5 stjerner til Particles 5xCD boksen C’mon! C’mon! The Roots of Scottish Rock and Pop 1963-1970. Med hefte selvfølgelig: «There are some wonderful and intriguing nuggets of information to be gleaned from the text, as well as a ton of absolutely magnificent sounds to be enjoyed.»
• 4 stjerner til 40th Anniversary Edition av Frank Zappa: Zappa In New York (1978). Her kan man lett plusse på en stjerne for den utvidede triple vinylutgaven (var opprinnelig en dobbel-LP), som er presset direkte fra analoge mastertaper. Supre pressinger også (i hvert fall for den europeiske utgaven), og lydkvaliteten er upåklagelig. 5xCD boksen inneholder enda flere spor: «A generous ration of bonus live recordings and numerous alternate versions … this motherlode is a veritable feast guaranteed to satisfy the appetite of even the most ravenous of Zappa-tistas». Men 3xLP-en holder lenge for en gjennomsnittlig Zappa-interessert, og er et eksempel til etterfølgelse i forhold til hvor bra en nyutgivelse kan gjøres.
• 4 stjerner til nok et Hawkwind album: «Celebrating 50 years of active service, the space-rock legends return with their 32nd studio album.» All Aboard The Skylark «marks a return to the classic sci-fi informed psychedelic rock and proto-punk.»
• Nesten like produktive har Green Pajamas vært gjennom drøye 35 år. Vinylutgaven av Phantom Lake: Northern Gothic 3 (2018) er nå tilgjengelig, og 2xLP-en kommer med diverse bonusspor. 3 stjerner her synes litt lunkent, tror jeg oppjusterer denne til 4.
• 4 stjerner til Planet England, en 10″ EP som er er samarbeidsprosjekt mellom Robyn Hitchcock og Andy Partridge. Skal noe til at dette blir dårlig, «a record of sunny delights». (Følges opp av en 8 siders artikkel/intervju i Shindig! #100.)

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Reklame for Origin Of Muse boksen som inneholder nyutgivelser på vinyl av de to første albumene, Showbiz (1999) og Origins Of Symmetry (2001), pluss et lass av bonusmateriale. 4 LP-er, 9 CD-er pluss 48-siders bok betyr mye snadder for fansen, fra Muse sin beste og mest interessante periode. Enkelte klager på at også disse vinylutgavene er remastret med høyt volum og lite dynamikk, men i likhet med f.eks. Manic Street Preachers sine tidligere album så tror jeg vi må vente lenge på nyutgivelser som ikke lider av en viss loudness-problematikk på mastersiden. Likevel, dette er en veldig fin boks/bok, og vinylutgavene her holder seg nok fint opp mot originalutgivelsene, som jo er vanskelige å få tak i.
• 3×5 stjerner til nyutgivelser av Motörhead sine 3 første album, Motörhead (1977), Overkill (1979) og Bomber (1979), alle med diverse bonusmateriale, den første som enkel LP (+7″), de to andre som trippel-LP-er. Det vil forbause meg om lydkvaliteten er bedre på disse enn tidlige UK pressinger, og bonusmaterialet er jeg ikke spesielt interessert i, i hvert fall ikke konsertopptak. Det var vel utfordrende nok for lydteknikere å jobbe med dette bandet i studio, og live er det nok mye av diverse lydkvalitet, som like gjerne kan strømmes. Men studioalbumene bør jo finnes i enhver presentabel rocksamling.
• Bare 3 stjerner til 40-års jubileumsutgaven av Jethro Tull sitt Stormwatch album. Steven Wilson sin remiks og surround-miks er ikke grunnen til at jeg kjøper denne, men det følger med en konsert fra Den Haag i 1980 (2 CD-er) og en CD med outtakes. Har du lydanlegg for å spille HD-lyd så er den originale miksen av albumet også med her, i 24-bit/96 kHz kvalitet. Jeg oppjusterer glatt denne til 4 stjerner.
• 5 stjerner til «Newcastle avant-folker» Richard Dawson og hans (sjette) album 2020. Tekstene får mye skryt («a depressingly accurate state of the nation address for the Great Britain soon to come» … «pitch-black humour»), og dette er nok et album det er en fordel å lytte til med tekstarket i handa. Musikalsk sett innfallsrikt, sprekt, variert og tidvis fengende.
• En pussig 5-stjerners omtale av Big Thief sitt album Two Hands, hvor skribenten bruker omtrent hele omtalen til å argumentere mot hvorfor han tilsynelatende egentlig ikke liker albumet. «I’ve found it hard to love this band that many friends have fallen for … their music is a particular combination of ponderous and harrowing that I’ve never found myself in a rush to get back to … I’m wary of this record’s folksy, alt-country dinner-party potential … I accept that the problem is me.» Jeg har ingen problemer med å si at dette ikke var særlig interessant. Ikke dårlig, men ikke spesielt minneverdig, og i hvert fall ingen femmer.
• 4 stjerner til Bill Frisell sitt nye album Harmony, som også er hans debut på ærverdige Blue Note: «Frisell has opted for a more accessible song-based suite … [Petra] Haden’s voice provides the perfect foil for Frisell, who weaves his impressionistic web-like spells with patience, feeling and poise.» 4 stjerner pluss vil jeg si.
• 4 stjerner til Opeth sitt nye album In Cauda Venenum, som de har sluppet parallelt i engelsk og svensk språkdrakt: «An aural odyssey like no other». Jeg liker Opeth, men ikke nok til at jeg kjøper begge variantene på vinyl. Tror jeg foretrekker den engelske varianten.
• The Ballad of Jethro Tull: The official illustrated oral history er en forholdsvis dyr bok, selv den rimeligste varianten som ikke er limitert og signert. Får 4 stjerner her. Er utsolgt for øyeblikket, men forlaget melder at et nytt opplag er på vei.
• «A rare treat» og 4 stjerner går til nyutgivelsen av Wishbone Ash DVD-utgivelsen Live At Rockpalast 1976. Opptaket har lenge vært å få tak i, men når det nå er gitt ut offisielt så er bilde- og lydkvaliteten bedre enn hva vi har sett tidligere. Dette er besetningen med Laurie Wisefield på gitar, som er nesten like bra som den originale, kanskje til og med bedre på enkelte måter.
• Usle 2 stjerner til den 43 minutter lange dokumentarfilmen The Vinyl Revival, oppfølgeren til Last Shop Standing. Jeg er litt enig i at det er en tanke kjedelig å se på at folk snakker løselig og generelt om vinylens fortreffelighet. «A film that means well but is ultimately pointless … go buy a record instead.»

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides artikkel om Coastal County: «This dynamic Norwegian duo channel the best work of David Axelrod and Jean Claude Vannier on their debut long-player … you’re transported into a world of languid, atmospheric and funky soundscapes that’s discinctly European, but with strong nods to the U.S. arrangers and jazz players whose samples were the foundations of hip hop.» Utgitt på vinyl av norske Preservation Records.
• Jeff Beck: Live At The Record Plant San Francisco 1968 får 5 stjerner, til tross for at lydkvaliteten på dette konsertopptaket ikke er all verden: «It’s a five-star performance, unlike the sound quality, although the playing is so good that might not matter when you crank it up.» Men jeg ser ikke nødvendigheten av å kjøpe dette på vinylformatet.
• Soft Machine: Harvest Albums 1975-1978 er en 3xCD utgivelse som samler Bundles (1975), Softs (1976) og Alive And Well Recorded In Paris (1978). «Nothing will ever replace the Robert Wyatt/Hugh Hopper/Mike Ratledge Volume Two line-up in my affections, but there’s still so much to admire here.» Denne samleutgivelsen fra Esoteric får 4 stjerner, men har man disse på vinyl fra før så har Esoteric tidligere også gitt ut en 2xCD utgave av live-albumet, med mye bonusmateriale.
• 5 stjerner til nyutgivelsen på vinyl av Bert Jansch albumet Avocet: «Overlooked on its initial release in 1979, Jansch’s 12th studio album is now rightly regarded as one of the guitarist’s finest works.» Dette er da en 40-års jubileumsutgave på hvit vinyl, en repress av utgaven som ble gitt ut i 2016, den gang til gode skussmål fra Hoffman-forum brukere i forhold til lyd- og pressekvalitet.
• 5 stjerner til Scott Walker: Scott 4, som da er en half-speed-mastered-at-Abbey-Road nyutgivelse på vinyl fra Mercury. «Should redress the sonic shortcomings of both 2013’s The Collection box set and 4 Men With Beards’ 2008 balls-up.» Brukere på Hoffman-forumet er ikke av samme mening, flere der melder at lydkvaliteten er langt fra så bra som man kunne ønsket seg, sammenlignet med tidlige utgaver. Merkelig at det skal være så vanskelig å få gitt ut Scott Walker katalogen på nytt på vinyl i bra kvalitet. Generelt sett så er jeg skeptisk til hype som «half-speed-mastering» og «Mastered at Abbey Road» relatert til nyutgivelser på vinyl. Ikke at det i seg selv er negativt, men det sier egentlig ingenting om kvaliteten på remastringen.
• Jon Savage’s 1969-1971: Rock Dreams On 45 er en 2xCD og siste tilvekst i Savage sine år-for-år samleutgivelser som alle har fått mye skryt. Det gjør denne også: «A bountiful haul of singles and B-sides from the early heyday of hairy, belligerent rock … thoughtful and pleasingly crunchy, this is one of Savage’s finest.» Et informativt hefte følger selvfølgelig med. (I Shindig! #98 finner du en to-siders artikkel relatert til denne utgivelsen.)
• «These veterans of Greek grunge deliver an album that’s a mature distillation of both classic 70’s heavy metal and 90’s stoner-rock. Think Sabbath, think Kyuss.» 4 stjerner her, og det groover bra fra Nightstalker og deres nye album Great Hallucinations, men det blir ikke originalt nok til at det blir snakk om noe innkjøp.
• «There is something about the Fruits de Mer operation that has never sat all that well with this writer» åpner omtalen av Crystal jacqueline & The Honey Pot EP-en I Talk To The Wind med, med 2 usle stjerner i utbytte. Kan ikke huske å ha sett noe så negativt om FdM i Shindig! før, men jeg antar at dette går fort i glemmeboka. En annen FdM utgivelse (The Lounge Bar Orchestra: Omeroyd Sound EP) får 4 stjerner på siden etter, så der var det allerede glemt.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines tar for seg Klaus Schulze (Tangerine Dream) sin diskografi, i en kjapp men svært informativ gjennomgang. Dette er en artist jeg gjerne skulle ha sett 70-talls utgivelsene til samlet i en svær boks.
• 7-siders artikkel/intervju med Steve Hillage, med fokus både på Gong og hans solo-karriere.
• Beatles: Abbey Road – 50th Anniversary Edition får 5 stjerner. Her finner du 23 outtakes, de fleste ikke tidligere utgitt (offisielt i hvert fall, mulig deler finnes på ulike bootlegs, men da sannsynligvis med dårligere lyd). Kommer både som 3xLP vinylboks og en 3xCD+Blu-ray variant. (Den sistnevnte varianten får 5 stjerner også i Shindig!, #97.)
• 5 stjerner til nyutgivelsen av Herbie Hancock albumet Sextant, opprinnelig utgitt i 1973, her på SACD formatet, med både stereo- og kvadrofonisk miks. Selv foretrekker jeg nok en analog 70-talls pressing av denne. Solid funk/fusion: «Sextant sold poorly at the time but it stands as one of Hancock’s creative peaks.»
• Miles Davis: Rubberband får magre tre stjerner. Inneholder tidligere uutgitt materiale fra 1985. Ikke spesielt organiske lydproduksjoner vi hører her, i pop/elektronika retning med produksjons-tidsstempel fra en tid hvor mange rotet seg bort med tidlig digital lydteknologi, så denne havner et godt stykke ned på min Davis wantliste.
• De tidligere nevnte Stereolab nyutgivelsene fra Warp Records (Transient Random-Noise Bursts With Announcements og Mars Audiac Quintet) følges opp av Emperor Tomato Ketchup, som også kommer i samme utvidede 3xLP format. Får 5 stjerner her, og dette er alle supre nyutgivelser.
• New Moon’s In The Sky – The British Progressive Pop Sounds Of 1970 er nok en 3xCD utgivelse fra Cherry Red. Får 4 stjerner her: «A fine excapsulation of this pivotal time, with a 52-page memorabilia-stacked book».
• 5 stjerner til første del av en spennende serie av utgivelser som tar utgangspunkt i NWW-lista. Ikke hørt om den? Det er en liste over 291 inspirasjonskilder til Nurse With Wound, publisert som et vedlegg til debutalbumet fra 1979, Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella. Her er også Norge representert med Min Bul og Terje Rypdal. Nå har Finders Keepers tatt for seg denne listen og lansert Strain Crack & Break: Music From the Nurse With Wound List – Volume 1, i form av en dobbel LP. Volum 1 tar for seg franske artister, og kommer i et par svært limiterte og kostbare utgaver, men den regulære utgaven har også et flott og informativt utbrettsomslag. «This is wigged-out fare for proud space cadets who travel the grooves and relish the spaces between genres.» Dette kan fort bli en en essensiell serie for de som vil trø et stykke utenfor allfarvei.
• Tre stjerner til Mark Lanegan Band sitt nye album Somebody’s Knocking, og her må jeg si meg enig. Deler her drar i elektronika/synthpop retning, og dette er vel det minst attraktive jeg har hørt fra denne kanten på lenge. Uten at det blir direkte dårlig.
• Iggy Pop har begått en klassiker med Free mener anmelderen her. Albumet får 5 stjerner: «It’s New York City jazz-noir tone poem setting Iggy’s crooning, caterwauling and speaking against evocative rooftop horns, glistening drones and occasional skeletal guitar.» Free er ikke dårlig, men det er lett en håndfull andre album i hans diskografi som havner høyere opp på lista over hans beste. Nærmere en svak 4-er, og et album jeg nok står over å skaffe meg på vinyl.
• En annen fra den eldre garde som fremdeles henger med er Robbie Robertson (The Band). Hans nye album Sinematic får 4 stjerner og selv om stemmen begynner å merke alderen så finner vi mye av den samme pulserende musikalske gumboen her som på den selvtitulerte debuten fra 1987. Velprodusert og variert.
• Amadjar er siste tilskudd av ørkenblues fra Tinariwen. De leverer alltid varene, og her får de også hjelp fra andre musikere, for eksmpel Warren Ellis (Bad Seeds). 4 stjerner: «One of Tinariwen’s most soulful albums to date.»
• Det har vært mye oppmerksomhet rundt Tool sitt nye album Fear Inoculum, og fansen er vel stort sett overveldet. Får 4 stjerner her. Dette er musikk som er godt gjennomtenkt og avansert oppbygd, men det  høres også noe grått og nedslått ut stemningmessig, og denne superkalkulerte emoprogmetal-miksen treffer ikke meg nok til at dette blir noe jeg tenker å bruke tid på. (Fans vil naturligvis mene at jeg har misforstått totalt, og det er jeg lett med på.)
• På tampen, i den faste «Under the radar» spalten/siden, er det The Bevis Frond aka Nick Saloman det fokuseres på. En kjapp oppsummering som bare rekker å nevne et lite utvalg av hans album, i tillegg til hans siste, We’re Your Friends, Man, fra 2016. En nyttig påminnelse, den 2xLP-en fra Fire Records bør inn i hylla sammen med alle de andre. Saloman er ikke verdens beste vokalist, men som gitarist og låtskriver stiller han svært sterkt. Det er ikke mange som kan dra i land en låt som den 13 minutter lange You’re On Your Own, med 3-4 akkorder og et hav av gitarsoloer (godt hjulpet av Bari Watts), men den sitter som en kule.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 4-siders artikkel om UK Canterbury-prog bandet Caravan, intervju med gitarist og sanger Pye Hastings. I anledning utgivelsen av den tidligere nevnte svære The Decca/Deram Years boksen.
• 7-siders artikkel om UK folk-bandet Pentangle.
  
• 6-siders artikkel om LA-bandet Redd Kross, som faktisk har eksistert i over 40 år. Albumet Third Eye ramlet tilfeldigvis inn i samlingen min tidlig på 90-tallet, uten å gjøre spesielt inntrykk. Kanskje ikke deres beste, men senere forsøkk på å like disse kritikerfavorittene innen powerpop-sjangeren har også feilet. Ikke at albumene deres er dårlige, men de fenger ikke meg nok, og jeg tviler på at fjorårets album Beyond The Door får meg til å endre oppfatning.
• 8-siders artikkel om Status Quo, og da er det selvfølgelig den tidlige pop-psych perioden på slutten av 60-tallet det er fokus på. Men som redaktør Jon ‘Mojo’ Mills understreker i sin leder: «I do have a sneaking suspicion that a few long time readers are well-versed in the ‘psych era’ Quo, but will be a bit more sniffy about the ensuing years. Don’t be. They expanded their sound wonderfully, with strong elements of pop, jangle and genleness. A far broader palette than you may expect. More about that next time.» Som en som liker 70-talls Quo vel så mye som 60-talls Quo, så gleder jeg meg.
• 4 stjerner til deluxe-boksen av The Kinks sitt album Arthur Or The Decline And Fall Of The British Empire. Denne boksen er i et mindre og mer miljøvennlig format enn den tilsvarende The Kinks Are The Village Green Preservation Society boksen. Men en flott sak dette også, med 64-siders bok. (Record Collector kjører en 10-siders artikkel om The Kinks og Arthur i #498, og gav boksen 5 stjerner i #499. Ugly Things omtaler denne i #53 og er imponert over boka, som «is beautifully done, and in itself well worth the price of admission».)
  
• 5 stjerner til 12xCD+DVD boksen Love From Planet Gong: The Virgin Years 1973-1975. Også den med 64-siders bok. «127 tracks featuring 70% rare and previously unreleased material remastered form original master tapes by original engineer Simon Heyworth.» Vanskelig å hoppe over denne.
• 4 stjerner til 2xCD-en Who Knows What The Day Will Bring? The Complete Transatlantic Recordings 1969-1971, som inneholder innspillinger med Gerry Rafferty fra denne perioden. Dette sammenfaller da med hans soloalbum Can I Have My Money Back? fra 1971, som også er inkludert her. Rafferty klarte ikke å følge opp hiten «Baker Street» fra albumet City To City (1978), men Night Owl fra året etter er også et bra album. Jeg likte også Snakes & Ladders fra 1980, men på det tidspunktet hadde nok Raffery dessverre blitt «urelevant» for nyhetsbildet i musikkbransjen, så albumet er stort sett glemt for alle andre enn kjernefansen. Noe glemt er vel også Humblebums, som er godt representert på denne 2xCD-en. Rafferty var også sentralt med i Stealers Wheel, som gav ut 3 album mellom 1972 og 1975. De to første av dem er nylig gitt ut på nytt på vinyl, vel verdt å sjekke ut.
• 5 stjerner til Particle 7xCD boksen Tony The Tyger Presents Fuzz, Flaykes & Shakes Vols 1-7, som samler denne 60-talls garasjerock serien som startet i 1999. Kommer med 76-siders hefte. «Each volume features an array of 60’s garage sounds, from punk to psychedelia to folk-rock, with the accent always on fuzz and associated crude weirdness … essential listening for any discerning garage fan.»
• Scott Walker: Live On Air 1968-1969 samler lydopptak fra 8 BBC TV-show. Filmopptakene er tapt, og lydkvaliteten på disse opptakene er nok litt under vanlig BBC-kvalitet. «Even though some ears will find the audio quality too cloudy to tolerate, I can only inform you that this package is essential.» Ser at denne ligger tilgjengelig på strømmetjenestene, og lydkvaliteten tatt i betraktning er det et greit valg.
• 5 stjerner til album nummer tre fra GospelbeacH, Let It Burn. «If their previous records were all about proud summer, this one favours a kind of setting that’s distinctively autumnal.» Ikke verst dette, men som med de foregående så lander jeg på en litt svak firer. Strengt kanskje, men det er et stykke igjen til klassikerstatus, og det mangler noe identitet og særpreg i forhold til f.eks. Tom Petty, som gjerne trekkes fram som et referansepunkt for dette LA-bandet.
• Full pott også til Nathan Hall And The Sinister Locals sitt album Scattersparks. Dette er soloprosjektet til Hall, som figurerer sentralt i Soft Hearted Scientists, og musikalsk ligger dette ikke langt unna hverandre. Begge med flere album bak seg som bør sjekkes ut hvis du har sansen for nyere britisk pop-psykedelia med stilsikkert retropreg. Hall kommer fra Cardiff, og walisiske Gorky’s Zygotic Mynci kan også være et referansepunkt, de har mye av den samme feelgood-stemningen i uttrykket som vi finner på Scattersparks.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten artikkel om Levitation Room og deres nye album Headspace. «Headspace is a floating psychedelic bubble of an album … it’s trippy whilst remaining musically grounded and undoubtedly Californian.» Lett fordøyelig småpsykedelisk sunshine-pop, liker at de bruker en del klar gitarlyd, men låtene blir litt anonyme.
• 5-siders artikkel og intervju med Francis Rossi, litt relatert til at hans autobiografi er ute. Status Quo er havner kanskje ikke så ofte på min platespiller i dag, men i små doser kan jeg like det meste til og med Whatever You Want (1979). Boka til Rossi, I Talk Too Much, er nok også frisk underholdning, Rossi legger ikke fingrene mellom når han snakker om dopbruk i musikkbransjen. (Record Collector #497 inneholder en 14-siders tilsvarende artikkel om Rossi/Status Quo.)
• 6-siders artikkel om Love og Arthur Lee, med fokus på historien etter den udødelige klassikeren Forever Changes (1967), i forbindelse med at Four Sail (1969) relanseres, og for første gang i komplett utgave med Lee sine originale miks.
• 5-siders artikkel om det franske avant-prog bandet Magma sin 50-årige historie. Den franske labelen Jazz Village har de siste årene jobbet seg gjennom et sett med nyutgivelser av den mest essensielle delen av deres diskografi. Har inntrykk av at dette er nyutgivelser av god kvalitet.
• 7-siders artikkel om The Stooges sitt selvtitulerte debutalbum og punk/garasjerock klassiker fra 1969.
• Light In The Attic ser aldri ut til å gå tomme for Lee Hazlewood materiale. 400 Miles From LA 1955-56 får lunkne 3 stjerner her, og denne samlingen med tidlige og forholdsvis enkle demo-opptak havner nok litt ned på lista over LITA/Hazlewood utgivelser du bør slå kloa i.
• Labelen Wienerworld får 5 stjerner for Down Home Blues Chicago Volume 2: Sweet Home Chicago, en 5xCD boks. Utgivelsen er en del av en serie av åpenbart flotte boksutgivelser, med hefter på opp mot 100 sider inkludert. «Impeccable set» er konklusjonen her, og jeg må nok snuse på denne og de andre boksene i denne Down Home Blues serien. Tror dette er nummer 4 så langt.
• «Their finest hour so far» er stemplet som gis til Temples sitt album Hot Motion, som får 4 stjerner. UK psych band, kan ikke si at dette fenget så veldig, kanskje mye på grunn av produksjonen, som virker litt syntetisk, trommelyden for eksempel. Ble derfor ikke så overrasket da jeg leste at albumet er «recorded as a trio without drummer Sam Toms».
• Australske The Ivory Elephant og deres album Stoneface får også 4 stjerner, og fenger et par hakk mer og vel så det. «On Stoneface they set out to explore the cathartic possibilities of desert-psych.» Spor av deres landsmenn King Gizzard kan finnes i The Ivory Elephant sine bluesbaserte locked-groove psych-riff som de improviserer lett rundt. Jeg blir ikke overrasket om de kan dra disse låtene ut i 10 minutter eller mer live, men på albumet får vi et fengende utvalg der de fleste er kondensert ned til 3-4 minutters lengde. Ikke blir det for tungt/heavy heller, de har mer snert enn trøkk i gitarplektrene, et smart trekk som skiller dem litt fra den store mengden av heavy-blues-psych band der ute. Tror jeg strekker meg etter 5 stjerner for Stoneface, som er album nummer to fra dette bandet, begge utgitt på vinyl av tyske Kozmic Artifactz. Virker som at de har tatt et steg oppover kvalitetsmessig fra Number 1 Pop Hit (2017).
• Mothboxer: Time Capsule Volume One får 5 stjerner: «This is for those who wonder what XTC might have sounded like in the late 80’s if they were a bit less quirky and bit more rockin’.» Vi finner omtalen under powerpop vignetten, og her strekkes nok betydningen av «might» et godt stykke. Ikke så veldig spennende, forventningene etter XTC-namedroppinga tatt i betraktning.
• 4 stjerner til boka Scott Walker: The Rhymes Of Goobye av Lewis Williams, som er ute i ny og revidert utgave. «For anyone interested in Scott’s incredible body of work, it’s an excellent companion.»

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Richard Morton Jack (Flashback Magazine) står bak boka Galactic Ramble, som i fjor kom i en oppdatert og utvidet utgave. Dette er en samling av plateomtaler hentet fra magasiner som Melody Maker, NME, Sounds, IT (International Times), Oz, etc., og fokuset er på sjangre som beat, prog, psych og folk. I tillegg er det supplert med nyskrevne omtaler fra et knippe utvalgte skribenter. Og resultatet er «the best rock reference book to date for documenting a specific era with such detail and blend of enjoyable criticism with hard information». Boka er innbundet, limitert til 500 eksemplarer, og ikke spesielt billig, men verdt hver krone.
• David Hepworth (tidligere Old Grey Whistle Test programleder, journalist/redaktør i bl.a. Q Magazine og Mojo) har skrevet bok om album/LP-formatet, og A Fabulous Creation: How The LP Saved Our Lives går inn på ønskelista uten større betenkninger.
• Boka The Birth of Loud: Leo Fender, Les Paul, and the Guitar-Pioneering Rivalry That Shaped Rock ‘n’ Roll fra Ian S. Port ser også ut til å havne i kategorien anbefalt lesning, om man har litt interesse for elgitarens historie og utvikling: «Port manages the neat trick of writing a scholarly work that’s still a fun and electrifying read.»
• Descent Into The Maelstrom: The Radio Birdman Story er en dokumentarfilm som lett havner på må-se lista. «The story of Radio Birdman and how they essentially invented Australia’s punk ethic is thrilling, and one which should be deeply familiar to any Ugly Things reader.» Ligger for tida fritt tilgjengelig på YouTube, så her er det bare å forsyne seg.
• Captain Beefheart & The Magic Band albumet Trout Mask Replica fra 1969 er en klassiker, og nå gitt ut på nytt på vinyl av Third Man Records, remastret fra en sikkerhetskopi av den originale masteren (som er tapt), men da via et digitalt ledd. Dette gjør at en tidlig pressing kanskje vil være å foretrekke, og det kan man godt koste på seg for denne utgivelsen. Ser at det har kommet tilbakemeldinger på Hoffman-forumet om diverse problemer med pressekvaliteten, og dette har også vært tilfelle med andre pressinger fra Third Man. Så i hvert fall innimellom har de hatt utfordringer med kvalitetskontrollen, noe som gjør at jeg er litt skeptisk til nyutgivelser på den labelen. Musikken? «It’s unlike anything you’ve every heard, thought, or experienced in the subjective little corner of your life.» (Nyutgivelsen fra Third Man får full pott fra Shindig!, som også understreker at den er «newly remastered from the pristine safety masters held in the Zappa family vault … and featuring a higher resolution cover image taken from the original Cal Schenkel photo.» Verken RC eller Shindig! gjør noe forsøk på å sammenligne lydkvaliteten med en original pressing, men det er jo sjelden de tar seg bryet med sånt.)
• Stadig flere titler fra The Fall katalogen er ute på nytt på vinyl, nå har Beggars Banquet slått sammen Bend Sinister (1986) og Domesday Pay Off  (1987) til en 2xLP og plusset på med diverse bonuskutt. 2xCD utgaven inneholder enda mer av det siste, da blir det også et fristende alternativ.
• Esoteric sine (typisk 2xCD) deluxe nyutgivelser av diverse kvalitetsmusikk frister stadig. For eksempel når de nå har tatt for seg Greenslade sine album Greenslade (1973), Bedside Manners Are Extra (1973), Spyglass Guest (1974) og Time and Tide (1975). Album nummer er kommer for øvrig med en DVD som bonusmateriale i stedet for en CD, men alle med for det meste konsertopptak som bonusmateriale, og alle med informative hefter.
• Scott Morgan’s Powertrane: Ann Arbor Revival Meeting inneholder konsertopptak fra 2002 som nå er nyutgitt på vinyl. Lydkvaliteten tilsier at CD-utgaven holder lenge, den er ikke dårlig, men nyansene kommer nok fint fram på dette formatet også. I den grad man kan snakke om nyanser her, dette er full-oktan rock, fra en line-up som inkluderer Deniz Tek (Radio Birdman) og Ron Asheton (Stooges). Her får du supre liveversjoner av låter fra begge disse bandene, dette er bare forrykende gøy. «Potent enough to catch Iggy Pop’s antennae. Pick this up, and hear what convinced him it was time to reactivate The Stooges.»
• Unpentangled: The Sixties Albums er en 6xCD boks som samler album fra John Renbourn (Pentangle), de fleste med noen få bonusspor. Jeg er ennå ikke ferdig samlet i forhold til Bert Jansch sine soloutgivelser, og Renbourn sine havner nok litt lenger ned på prioriteringslista. Som det sies her: «Renbourn’s own records weren’t as exciting or groundbreaking as his group’s. Nor were his own records as exciting as Jansch’s, since he wasn’t quite as creative a guitarist, and more decisively not as good a singer or songwriter.» Men for mer dedikerte UK folk fans er nok dette en flott samleboks. (Record Collector #497 inneholder en 4-siders gjennomgang av Renbourn sin diskografi, i samme forbindelse.)
• Nok en samler fra Cherry Red, 1977 – The Year Punk Broke. Denne 3xCD utgivelsen inneholder nok mye jeg kjenner godt til eller har i hyllene fra før, men et tykt og informativt hefte kan forsvare et innkjøp. «David Wells did an impeccable job collecting and annotating this set. Treat it either as a killer mixtape of England 1977, or a document of the scope of punk’s early influence.» Dette er vissnok starten på en serie utgivelser med fokus på UK punk, år for år da antageligvis.