Forfatter: vinylknut

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Mye namedropping i en-siders artikkelen om Nolan Potter’s Nightmare Band, i anledning deres nye album Nightmare Forever. Inspirasjonskildene listes i fleng: Pink Floyd, Mahavishnu Orchestra, Moody Blues, Mothers, Yes, King Crimson, Gong, Soft Machine, Hawkwind, Genesis … for å nevne noen. (Jethro Tull nevnes ikke, men bruken av fløyte gjør at de like godt kunne tatt med dem også.) Da skrus forventningene høyt, men selv om de bare skulle nå halvveis opp vil det være bra. Og dette 7-manns sterke ensemblet fra Austin, Texas, klarer det, absolutt verdt en lytt for psych/progrock-interesserte. Albumet er omtalt lenger bak i bladet, og får full pott, 5 stjerner: «Much of Nightmare Forever sounds like The Oh Sees covering Weather Report while The Fifth Dimension groove along in the background – a sunny afternoon at a jazz festival lost on quaaludes.»
• 5 stjerner til The Electric Banana: The Complete De Wolfe Sessions, en 3xCD utgivelse som «comprises the six LPs recorded by various incarnations of The Pretty Things, beginning just after the Emotions era and continuing to almost the end of the 70’s.» Her samlet med lyd fra originale mastertaper, etter signede med bedre lyd enn alle tidligere utgivelser. «Phenomenal, and a real treat to hear all in one place.» Ikke så mye å lure på, når man ikke har noe av dette fra før.
• 50th Anniversary Edition av The Band sitt selvtitulerte album fra 1969 får bare 4 stjerner. Selv om det er noe interessant bonusmateriale her så er det her som med den tilsvarende jubileumsboksen av debutalbumet Music From Big Pink (1968), de nye miksene/mastringene av selve albumene er ikke noe å hoppe i taket av i forhold til de originale. Jeg står over begge disse, og klarer meg lenge med 70-tallet pressinger av disse to fantastiske albumene.
• 4 stjerner til norske Lucifer Was og nyutgivelsen av deres album fra 1997, Underground And Beyond: «Sounds pretty damn authentic – crunchy Sabbath-esque riffing, stentorian Viking vocals, and not one, but two flautists.» Flott at spanske Sommor nå har gitt albumet ut på nytt både på vinyl og CD-formatet.
• 5 stjerner til Particles 5xCD boksen C’mon! C’mon! The Roots of Scottish Rock and Pop 1963-1970. Med hefte selvfølgelig: «There are some wonderful and intriguing nuggets of information to be gleaned from the text, as well as a ton of absolutely magnificent sounds to be enjoyed.»
• 4 stjerner til 40th Anniversary Edition av Frank Zappa: Zappa In New York (1978). Her kan man lett plusse på en stjerne for den utvidede triple vinylutgaven (var opprinnelig en dobbel-LP), som er presset direkte fra analoge mastertaper. Supre pressinger også (i hvert fall for den europeiske utgaven), og lydkvaliteten er upåklagelig. 5xCD boksen inneholder enda flere spor: «A generous ration of bonus live recordings and numerous alternate versions … this motherlode is a veritable feast guaranteed to satisfy the appetite of even the most ravenous of Zappa-tistas». Men 3xLP-en holder lenge for en gjennomsnittlig Zappa-interessert, og er et eksempel til etterfølgelse i forhold til hvor bra en nyutgivelse kan gjøres.
• 4 stjerner til nok et Hawkwind album: «Celebrating 50 years of active service, the space-rock legends return with their 32nd studio album.» All Aboard The Skylark «marks a return to the classic sci-fi informed psychedelic rock and proto-punk.»
• Nesten like produktive har Green Pajamas vært gjennom drøye 35 år. Vinylutgaven av Phantom Lake: Northern Gothic 3 (2018) er nå tilgjengelig, og 2xLP-en kommer med diverse bonusspor. 3 stjerner her synes litt lunkent, tror jeg oppjusterer denne til 4.
• 4 stjerner til Planet England, en 10″ EP som er er samarbeidsprosjekt mellom Robyn Hitchcock og Andy Partridge. Skal noe til at dette blir dårlig, «a record of sunny delights». (Følges opp av en 8 siders artikkel/intervju i Shindig! #100.)

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Reklame for Origin Of Muse boksen som inneholder nyutgivelser på vinyl av de to første albumene, Showbiz (1999) og Origins Of Symmetry (2001), pluss et lass av bonusmateriale. 4 LP-er, 9 CD-er pluss 48-siders bok betyr mye snadder for fansen, fra Muse sin beste og mest interessante periode. Enkelte klager på at også disse vinylutgavene er remastret med høyt volum og lite dynamikk, men i likhet med f.eks. Manic Street Preachers sine tidligere album så tror jeg vi må vente lenge på nyutgivelser som ikke lider av en viss loudness-problematikk på mastersiden. Likevel, dette er en veldig fin boks/bok, og vinylutgavene her holder seg nok fint opp mot originalutgivelsene, som jo er vanskelige å få tak i.
• 3×5 stjerner til nyutgivelser av Motörhead sine 3 første album, Motörhead (1977), Overkill (1979) og Bomber (1979), alle med diverse bonusmateriale, den første som enkel LP (+7″), de to andre som trippel-LP-er. Det vil forbause meg om lydkvaliteten er bedre på disse enn tidlige UK pressinger, og bonusmaterialet er jeg ikke spesielt interessert i, i hvert fall ikke konsertopptak. Det var vel utfordrende nok for lydteknikere å jobbe med dette bandet i studio, og live er det nok mye av diverse lydkvalitet, som like gjerne kan strømmes. Men studioalbumene bør jo finnes i enhver presentabel rocksamling.
• Bare 3 stjerner til 40-års jubileumsutgaven av Jethro Tull sitt Stormwatch album. Steven Wilson sin remiks og surround-miks er ikke grunnen til at jeg kjøper denne, men det følger med en konsert fra Den Haag i 1980 (2 CD-er) og en CD med outtakes. Har du lydanlegg for å spille HD-lyd så er den originale miksen av albumet også med her, i 24-bit/96 kHz kvalitet. Jeg oppjusterer glatt denne til 4 stjerner.
• 5 stjerner til «Newcastle avant-folker» Richard Dawson og hans (sjette) album 2020. Tekstene får mye skryt («a depressingly accurate state of the nation address for the Great Britain soon to come» … «pitch-black humour»), og dette er nok et album det er en fordel å lytte til med tekstarket i handa. Musikalsk sett innfallsrikt, sprekt, variert og tidvis fengende.
• En pussig 5-stjerners omtale av Big Thief sitt album Two Hands, hvor skribenten bruker omtrent hele omtalen til å argumentere mot hvorfor han tilsynelatende egentlig ikke liker albumet. «I’ve found it hard to love this band that many friends have fallen for … their music is a particular combination of ponderous and harrowing that I’ve never found myself in a rush to get back to … I’m wary of this record’s folksy, alt-country dinner-party potential … I accept that the problem is me.» Jeg har ingen problemer med å si at dette ikke var særlig interessant. Ikke dårlig, men ikke spesielt minneverdig, og i hvert fall ingen femmer.
• 4 stjerner til Bill Frisell sitt nye album Harmony, som også er hans debut på ærverdige Blue Note: «Frisell has opted for a more accessible song-based suite … [Petra] Haden’s voice provides the perfect foil for Frisell, who weaves his impressionistic web-like spells with patience, feeling and poise.» 4 stjerner pluss vil jeg si.
• 4 stjerner til Opeth sitt nye album In Cauda Venenum, som de har sluppet parallelt i engelsk og svensk språkdrakt: «An aural odyssey like no other». Jeg liker Opeth, men ikke nok til at jeg kjøper begge variantene på vinyl. Tror jeg foretrekker den engelske varianten.
• The Ballad of Jethro Tull: The official illustrated oral history er en forholdsvis dyr bok, selv den rimeligste varianten som ikke er limitert og signert. Får 4 stjerner her. Er utsolgt for øyeblikket, men forlaget melder at et nytt opplag er på vei.
• «A rare treat» og 4 stjerner går til nyutgivelsen av Wishbone Ash DVD-utgivelsen Live At Rockpalast 1976. Opptaket har lenge vært å få tak i, men når det nå er gitt ut offisielt så er bilde- og lydkvaliteten bedre enn hva vi har sett tidligere. Dette er besetningen med Laurie Wisefield på gitar, som er nesten like bra som den originale, kanskje til og med bedre på enkelte måter.
• Usle 2 stjerner til den 43 minutter lange dokumentarfilmen The Vinyl Revival, oppfølgeren til Last Shop Standing. Jeg er litt enig i at det er en tanke kjedelig å se på at folk snakker løselig og generelt om vinylens fortreffelighet. «A film that means well but is ultimately pointless … go buy a record instead.»

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Helsides artikkel om Coastal County: «This dynamic Norwegian duo channel the best work of David Axelrod and Jean Claude Vannier on their debut long-player … you’re transported into a world of languid, atmospheric and funky soundscapes that’s discinctly European, but with strong nods to the U.S. arrangers and jazz players whose samples were the foundations of hip hop.» Utgitt på vinyl av norske Preservation Records.
• Jeff Beck: Live At The Record Plant San Francisco 1968 får 5 stjerner, til tross for at lydkvaliteten på dette konsertopptaket ikke er all verden: «It’s a five-star performance, unlike the sound quality, although the playing is so good that might not matter when you crank it up.» Men jeg ser ikke nødvendigheten av å kjøpe dette på vinylformatet.
• Soft Machine: Harvest Albums 1975-1978 er en 3xCD utgivelse som samler Bundles (1975), Softs (1976) og Alive And Well Recorded In Paris (1978). «Nothing will ever replace the Robert Wyatt/Hugh Hopper/Mike Ratledge Volume Two line-up in my affections, but there’s still so much to admire here.» Denne samleutgivelsen fra Esoteric får 4 stjerner, men har man disse på vinyl fra før så har Esoteric tidligere også gitt ut en 2xCD utgave av live-albumet, med mye bonusmateriale.
• 5 stjerner til nyutgivelsen på vinyl av Bert Jansch albumet Avocet: «Overlooked on its initial release in 1979, Jansch’s 12th studio album is now rightly regarded as one of the guitarist’s finest works.» Dette er da en 40-års jubileumsutgave på hvit vinyl, en repress av utgaven som ble gitt ut i 2016, den gang til gode skussmål fra Hoffman-forum brukere i forhold til lyd- og pressekvalitet.
• 5 stjerner til Scott Walker: Scott 4, som da er en half-speed-mastered-at-Abbey-Road nyutgivelse på vinyl fra Mercury. «Should redress the sonic shortcomings of both 2013’s The Collection box set and 4 Men With Beards’ 2008 balls-up.» Brukere på Hoffman-forumet er ikke av samme mening, flere der melder at lydkvaliteten er langt fra så bra som man kunne ønsket seg, sammenlignet med tidlige utgaver. Merkelig at det skal være så vanskelig å få gitt ut Scott Walker katalogen på nytt på vinyl i bra kvalitet. Generelt sett så er jeg skeptisk til hype som «half-speed-mastering» og «Mastered at Abbey Road» relatert til nyutgivelser på vinyl. Ikke at det i seg selv er negativt, men det sier egentlig ingenting om kvaliteten på remastringen.
• Jon Savage’s 1969-1971: Rock Dreams On 45 er en 2xCD og siste tilvekst i Savage sine år-for-år samleutgivelser som alle har fått mye skryt. Det gjør denne også: «A bountiful haul of singles and B-sides from the early heyday of hairy, belligerent rock … thoughtful and pleasingly crunchy, this is one of Savage’s finest.» Et informativt hefte følger selvfølgelig med. (I Shindig! #98 finner du en to-siders artikkel relatert til denne utgivelsen.)
• «These veterans of Greek grunge deliver an album that’s a mature distillation of both classic 70’s heavy metal and 90’s stoner-rock. Think Sabbath, think Kyuss.» 4 stjerner her, og det groover bra fra Nightstalker og deres nye album Great Hallucinations, men det blir ikke originalt nok til at det blir snakk om noe innkjøp.
• «There is something about the Fruits de Mer operation that has never sat all that well with this writer» åpner omtalen av Crystal jacqueline & The Honey Pot EP-en I Talk To The Wind med, med 2 usle stjerner i utbytte. Kan ikke huske å ha sett noe så negativt om FdM i Shindig! før, men jeg antar at dette går fort i glemmeboka. En annen FdM utgivelse (The Lounge Bar Orchestra: Omeroyd Sound EP) får 4 stjerner på siden etter, så der var det allerede glemt.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Luke Haines tar for seg Klaus Schulze (Tangerine Dream) sin diskografi, i en kjapp men svært informativ gjennomgang. Dette er en artist jeg gjerne skulle ha sett 70-talls utgivelsene til samlet i en svær boks.
• 7-siders artikkel/intervju med Steve Hillage, med fokus både på Gong og hans solo-karriere.
• Beatles: Abbey Road – 50th Anniversary Edition får 5 stjerner. Her finner du 23 outtakes, de fleste ikke tidligere utgitt (offisielt i hvert fall, mulig deler finnes på ulike bootlegs, men da sannsynligvis med dårligere lyd). Kommer både som 3xLP vinylboks og en 3xCD+Blu-ray variant. (Den sistnevnte varianten får 5 stjerner også i Shindig!, #97.)
• 5 stjerner til nyutgivelsen av Herbie Hancock albumet Sextant, opprinnelig utgitt i 1973, her på SACD formatet, med både stereo- og kvadrofonisk miks. Selv foretrekker jeg nok en analog 70-talls pressing av denne. Solid funk/fusion: «Sextant sold poorly at the time but it stands as one of Hancock’s creative peaks.»
• Miles Davis: Rubberband får magre tre stjerner. Inneholder tidligere uutgitt materiale fra 1985. Ikke spesielt organiske lydproduksjoner vi hører her, i pop/elektronika retning med produksjons-tidsstempel fra en tid hvor mange rotet seg bort med tidlig digital lydteknologi, så denne havner et godt stykke ned på min Davis wantliste.
• De tidligere nevnte Stereolab nyutgivelsene fra Warp Records (Transient Random-Noise Bursts With Announcements og Mars Audiac Quintet) følges opp av Emperor Tomato Ketchup, som også kommer i samme utvidede 3xLP format. Får 5 stjerner her, og dette er alle supre nyutgivelser.
• New Moon’s In The Sky – The British Progressive Pop Sounds Of 1970 er nok en 3xCD utgivelse fra Cherry Red. Får 4 stjerner her: «A fine excapsulation of this pivotal time, with a 52-page memorabilia-stacked book».
• 5 stjerner til første del av en spennende serie av utgivelser som tar utgangspunkt i NWW-lista. Ikke hørt om den? Det er en liste over 291 inspirasjonskilder til Nurse With Wound, publisert som et vedlegg til debutalbumet fra 1979, Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella. Her er også Norge representert med Min Bul og Terje Rypdal. Nå har Finders Keepers tatt for seg denne listen og lansert Strain Crack & Break: Music From the Nurse With Wound List – Volume 1, i form av en dobbel LP. Volum 1 tar for seg franske artister, og kommer i et par svært limiterte og kostbare utgaver, men den regulære utgaven har også et flott og informativt utbrettsomslag. «This is wigged-out fare for proud space cadets who travel the grooves and relish the spaces between genres.» Dette kan fort bli en en essensiell serie for de som vil trø et stykke utenfor allfarvei.
• Tre stjerner til Mark Lanegan Band sitt nye album Somebody’s Knocking, og her må jeg si meg enig. Deler her drar i elektronika/synthpop retning, og dette er vel det minst attraktive jeg har hørt fra denne kanten på lenge. Uten at det blir direkte dårlig.
• Iggy Pop har begått en klassiker med Free mener anmelderen her. Albumet får 5 stjerner: «It’s New York City jazz-noir tone poem setting Iggy’s crooning, caterwauling and speaking against evocative rooftop horns, glistening drones and occasional skeletal guitar.» Free er ikke dårlig, men det er lett en håndfull andre album i hans diskografi som havner høyere opp på lista over hans beste. Nærmere en svak 4-er, og et album jeg nok står over å skaffe meg på vinyl.
• En annen fra den eldre garde som fremdeles henger med er Robbie Robertson (The Band). Hans nye album Sinematic får 4 stjerner og selv om stemmen begynner å merke alderen så finner vi mye av den samme pulserende musikalske gumboen her som på den selvtitulerte debuten fra 1987. Velprodusert og variert.
• Amadjar er siste tilskudd av ørkenblues fra Tinariwen. De leverer alltid varene, og her får de også hjelp fra andre musikere, for eksmpel Warren Ellis (Bad Seeds). 4 stjerner: «One of Tinariwen’s most soulful albums to date.»
• Det har vært mye oppmerksomhet rundt Tool sitt nye album Fear Inoculum, og fansen er vel stort sett overveldet. Får 4 stjerner her. Dette er musikk som er godt gjennomtenkt og avansert oppbygd, men det  høres også noe grått og nedslått ut stemningmessig, og denne superkalkulerte emoprogmetal-miksen treffer ikke meg nok til at dette blir noe jeg tenker å bruke tid på. (Fans vil naturligvis mene at jeg har misforstått totalt, og det er jeg lett med på.)
• På tampen, i den faste «Under the radar» spalten/siden, er det The Bevis Frond aka Nick Saloman det fokuseres på. En kjapp oppsummering som bare rekker å nevne et lite utvalg av hans album, i tillegg til hans siste, We’re Your Friends, Man, fra 2016. En nyttig påminnelse, den 2xLP-en fra Fire Records bør inn i hylla sammen med alle de andre. Saloman er ikke verdens beste vokalist, men som gitarist og låtskriver stiller han svært sterkt. Det er ikke mange som kan dra i land en låt som den 13 minutter lange You’re On Your Own, med 3-4 akkorder og et hav av gitarsoloer (godt hjulpet av Bari Watts), men den sitter som en kule.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 4-siders artikkel om UK Canterbury-prog bandet Caravan, intervju med gitarist og sanger Pye Hastings. I anledning utgivelsen av den tidligere nevnte svære The Decca/Deram Years boksen.
• 7-siders artikkel om UK folk-bandet Pentangle.
  
• 6-siders artikkel om LA-bandet Redd Kross, som faktisk har eksistert i over 40 år. Albumet Third Eye ramlet tilfeldigvis inn i samlingen min tidlig på 90-tallet, uten å gjøre spesielt inntrykk. Kanskje ikke deres beste, men senere forsøkk på å like disse kritikerfavorittene innen powerpop-sjangeren har også feilet. Ikke at albumene deres er dårlige, men de fenger ikke meg nok, og jeg tviler på at fjorårets album Beyond The Door får meg til å endre oppfatning.
• 8-siders artikkel om Status Quo, og da er det selvfølgelig den tidlige pop-psych perioden på slutten av 60-tallet det er fokus på. Men som redaktør Jon ‘Mojo’ Mills understreker i sin leder: «I do have a sneaking suspicion that a few long time readers are well-versed in the ‘psych era’ Quo, but will be a bit more sniffy about the ensuing years. Don’t be. They expanded their sound wonderfully, with strong elements of pop, jangle and genleness. A far broader palette than you may expect. More about that next time.» Som en som liker 70-talls Quo vel så mye som 60-talls Quo, så gleder jeg meg.
• 4 stjerner til deluxe-boksen av The Kinks sitt album Arthur Or The Decline And Fall Of The British Empire. Denne boksen er i et mindre og mer miljøvennlig format enn den tilsvarende The Kinks Are The Village Green Preservation Society boksen. Men en flott sak dette også, med 64-siders bok. (Record Collector kjører en 10-siders artikkel om The Kinks og Arthur i #498, og gav boksen 5 stjerner i #499. Ugly Things omtaler denne i #53 og er imponert over boka, som «is beautifully done, and in itself well worth the price of admission».)
  
• 5 stjerner til 12xCD+DVD boksen Love From Planet Gong: The Virgin Years 1973-1975. Også den med 64-siders bok. «127 tracks featuring 70% rare and previously unreleased material remastered form original master tapes by original engineer Simon Heyworth.» Vanskelig å hoppe over denne.
• 4 stjerner til 2xCD-en Who Knows What The Day Will Bring? The Complete Transatlantic Recordings 1969-1971, som inneholder innspillinger med Gerry Rafferty fra denne perioden. Dette sammenfaller da med hans soloalbum Can I Have My Money Back? fra 1971, som også er inkludert her. Rafferty klarte ikke å følge opp hiten «Baker Street» fra albumet City To City (1978), men Night Owl fra året etter er også et bra album. Jeg likte også Snakes & Ladders fra 1980, men på det tidspunktet hadde nok Raffery dessverre blitt «urelevant» for nyhetsbildet i musikkbransjen, så albumet er stort sett glemt for alle andre enn kjernefansen. Noe glemt er vel også Humblebums, som er godt representert på denne 2xCD-en. Rafferty var også sentralt med i Stealers Wheel, som gav ut 3 album mellom 1972 og 1975. De to første av dem er nylig gitt ut på nytt på vinyl, vel verdt å sjekke ut.
• 5 stjerner til Particle 7xCD boksen Tony The Tyger Presents Fuzz, Flaykes & Shakes Vols 1-7, som samler denne 60-talls garasjerock serien som startet i 1999. Kommer med 76-siders hefte. «Each volume features an array of 60’s garage sounds, from punk to psychedelia to folk-rock, with the accent always on fuzz and associated crude weirdness … essential listening for any discerning garage fan.»
• Scott Walker: Live On Air 1968-1969 samler lydopptak fra 8 BBC TV-show. Filmopptakene er tapt, og lydkvaliteten på disse opptakene er nok litt under vanlig BBC-kvalitet. «Even though some ears will find the audio quality too cloudy to tolerate, I can only inform you that this package is essential.» Ser at denne ligger tilgjengelig på strømmetjenestene, og lydkvaliteten tatt i betraktning er det et greit valg.
• 5 stjerner til album nummer tre fra GospelbeacH, Let It Burn. «If their previous records were all about proud summer, this one favours a kind of setting that’s distinctively autumnal.» Ikke verst dette, men som med de foregående så lander jeg på en litt svak firer. Strengt kanskje, men det er et stykke igjen til klassikerstatus, og det mangler noe identitet og særpreg i forhold til f.eks. Tom Petty, som gjerne trekkes fram som et referansepunkt for dette LA-bandet.
• Full pott også til Nathan Hall And The Sinister Locals sitt album Scattersparks. Dette er soloprosjektet til Hall, som figurerer sentralt i Soft Hearted Scientists, og musikalsk ligger dette ikke langt unna hverandre. Begge med flere album bak seg som bør sjekkes ut hvis du har sansen for nyere britisk pop-psykedelia med stilsikkert retropreg. Hall kommer fra Cardiff, og walisiske Gorky’s Zygotic Mynci kan også være et referansepunkt, de har mye av den samme feelgood-stemningen i uttrykket som vi finner på Scattersparks.

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Liten artikkel om Levitation Room og deres nye album Headspace. «Headspace is a floating psychedelic bubble of an album … it’s trippy whilst remaining musically grounded and undoubtedly Californian.» Lett fordøyelig småpsykedelisk sunshine-pop, liker at de bruker en del klar gitarlyd, men låtene blir litt anonyme.
• 5-siders artikkel og intervju med Francis Rossi, litt relatert til at hans autobiografi er ute. Status Quo er havner kanskje ikke så ofte på min platespiller i dag, men i små doser kan jeg like det meste til og med Whatever You Want (1979). Boka til Rossi, I Talk Too Much, er nok også frisk underholdning, Rossi legger ikke fingrene mellom når han snakker om dopbruk i musikkbransjen. (Record Collector #497 inneholder en 14-siders tilsvarende artikkel om Rossi/Status Quo.)
• 6-siders artikkel om Love og Arthur Lee, med fokus på historien etter den udødelige klassikeren Forever Changes (1967), i forbindelse med at Four Sail (1969) relanseres, og for første gang i komplett utgave med Lee sine originale miks.
• 5-siders artikkel om det franske avant-prog bandet Magma sin 50-årige historie. Den franske labelen Jazz Village har de siste årene jobbet seg gjennom et sett med nyutgivelser av den mest essensielle delen av deres diskografi. Har inntrykk av at dette er nyutgivelser av god kvalitet.
• 7-siders artikkel om The Stooges sitt selvtitulerte debutalbum og punk/garasjerock klassiker fra 1969.
• Light In The Attic ser aldri ut til å gå tomme for Lee Hazlewood materiale. 400 Miles From LA 1955-56 får lunkne 3 stjerner her, og denne samlingen med tidlige og forholdsvis enkle demo-opptak havner nok litt ned på lista over LITA/Hazlewood utgivelser du bør slå kloa i.
• Labelen Wienerworld får 5 stjerner for Down Home Blues Chicago Volume 2: Sweet Home Chicago, en 5xCD boks. Utgivelsen er en del av en serie av åpenbart flotte boksutgivelser, med hefter på opp mot 100 sider inkludert. «Impeccable set» er konklusjonen her, og jeg må nok snuse på denne og de andre boksene i denne Down Home Blues serien. Tror dette er nummer 4 så langt.
• «Their finest hour so far» er stemplet som gis til Temples sitt album Hot Motion, som får 4 stjerner. UK psych band, kan ikke si at dette fenget så veldig, kanskje mye på grunn av produksjonen, som virker litt syntetisk, trommelyden for eksempel. Ble derfor ikke så overrasket da jeg leste at albumet er «recorded as a trio without drummer Sam Toms».
• Australske The Ivory Elephant og deres album Stoneface får også 4 stjerner, og fenger et par hakk mer og vel så det. «On Stoneface they set out to explore the cathartic possibilities of desert-psych.» Spor av deres landsmenn King Gizzard kan finnes i The Ivory Elephant sine bluesbaserte locked-groove psych-riff som de improviserer lett rundt. Jeg blir ikke overrasket om de kan dra disse låtene ut i 10 minutter eller mer live, men på albumet får vi et fengende utvalg der de fleste er kondensert ned til 3-4 minutters lengde. Ikke blir det for tungt/heavy heller, de har mer snert enn trøkk i gitarplektrene, et smart trekk som skiller dem litt fra den store mengden av heavy-blues-psych band der ute. Tror jeg strekker meg etter 5 stjerner for Stoneface, som er album nummer to fra dette bandet, begge utgitt på vinyl av tyske Kozmic Artifactz. Virker som at de har tatt et steg oppover kvalitetsmessig fra Number 1 Pop Hit (2017).
• Mothboxer: Time Capsule Volume One får 5 stjerner: «This is for those who wonder what XTC might have sounded like in the late 80’s if they were a bit less quirky and bit more rockin’.» Vi finner omtalen under powerpop vignetten, og her strekkes nok betydningen av «might» et godt stykke. Ikke så veldig spennende, forventningene etter XTC-namedroppinga tatt i betraktning.
• 4 stjerner til boka Scott Walker: The Rhymes Of Goobye av Lewis Williams, som er ute i ny og revidert utgave. «For anyone interested in Scott’s incredible body of work, it’s an excellent companion.»

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Richard Morton Jack (Flashback Magazine) står bak boka Galactic Ramble, som i fjor kom i en oppdatert og utvidet utgave. Dette er en samling av plateomtaler hentet fra magasiner som Melody Maker, NME, Sounds, IT (International Times), Oz, etc., og fokuset er på sjangre som beat, prog, psych og folk. I tillegg er det supplert med nyskrevne omtaler fra et knippe utvalgte skribenter. Og resultatet er «the best rock reference book to date for documenting a specific era with such detail and blend of enjoyable criticism with hard information». Boka er innbundet, limitert til 500 eksemplarer, og ikke spesielt billig, men verdt hver krone.
• David Hepworth (tidligere Old Grey Whistle Test programleder, journalist/redaktør i bl.a. Q Magazine og Mojo) har skrevet bok om album/LP-formatet, og A Fabulous Creation: How The LP Saved Our Lives går inn på ønskelista uten større betenkninger.
• Boka The Birth of Loud: Leo Fender, Les Paul, and the Guitar-Pioneering Rivalry That Shaped Rock ‘n’ Roll fra Ian S. Port ser også ut til å havne i kategorien anbefalt lesning, om man har litt interesse for elgitarens historie og utvikling: «Port manages the neat trick of writing a scholarly work that’s still a fun and electrifying read.»
• Descent Into The Maelstrom: The Radio Birdman Story er en dokumentarfilm som lett havner på må-se lista. «The story of Radio Birdman and how they essentially invented Australia’s punk ethic is thrilling, and one which should be deeply familiar to any Ugly Things reader.» Ligger for tida fritt tilgjengelig på YouTube, så her er det bare å forsyne seg.
• Captain Beefheart & The Magic Band albumet Trout Mask Replica fra 1969 er en klassiker, og nå gitt ut på nytt på vinyl av Third Man Records, remastret fra en sikkerhetskopi av den originale masteren (som er tapt), men da via et digitalt ledd. Dette gjør at en tidlig pressing kanskje vil være å foretrekke, og det kan man godt koste på seg for denne utgivelsen. Ser at det har kommet tilbakemeldinger på Hoffman-forumet om diverse problemer med pressekvaliteten, og dette har også vært tilfelle med andre pressinger fra Third Man. Så i hvert fall innimellom har de hatt utfordringer med kvalitetskontrollen, noe som gjør at jeg er litt skeptisk til nyutgivelser på den labelen. Musikken? «It’s unlike anything you’ve every heard, thought, or experienced in the subjective little corner of your life.» (Nyutgivelsen fra Third Man får full pott fra Shindig!, som også understreker at den er «newly remastered from the pristine safety masters held in the Zappa family vault … and featuring a higher resolution cover image taken from the original Cal Schenkel photo.» Verken RC eller Shindig! gjør noe forsøk på å sammenligne lydkvaliteten med en original pressing, men det er jo sjelden de tar seg bryet med sånt.)
• Stadig flere titler fra The Fall katalogen er ute på nytt på vinyl, nå har Beggars Banquet slått sammen Bend Sinister (1986) og Domesday Pay Off  (1987) til en 2xLP og plusset på med diverse bonuskutt. 2xCD utgaven inneholder enda mer av det siste, da blir det også et fristende alternativ.
• Esoteric sine (typisk 2xCD) deluxe nyutgivelser av diverse kvalitetsmusikk frister stadig. For eksempel når de nå har tatt for seg Greenslade sine album Greenslade (1973), Bedside Manners Are Extra (1973), Spyglass Guest (1974) og Time and Tide (1975). Album nummer er kommer for øvrig med en DVD som bonusmateriale i stedet for en CD, men alle med for det meste konsertopptak som bonusmateriale, og alle med informative hefter.
• Scott Morgan’s Powertrane: Ann Arbor Revival Meeting inneholder konsertopptak fra 2002 som nå er nyutgitt på vinyl. Lydkvaliteten tilsier at CD-utgaven holder lenge, den er ikke dårlig, men nyansene kommer nok fint fram på dette formatet også. I den grad man kan snakke om nyanser her, dette er full-oktan rock, fra en line-up som inkluderer Deniz Tek (Radio Birdman) og Ron Asheton (Stooges). Her får du supre liveversjoner av låter fra begge disse bandene, dette er bare forrykende gøy. «Potent enough to catch Iggy Pop’s antennae. Pick this up, and hear what convinced him it was time to reactivate The Stooges.»
• Unpentangled: The Sixties Albums er en 6xCD boks som samler album fra John Renbourn (Pentangle), de fleste med noen få bonusspor. Jeg er ennå ikke ferdig samlet i forhold til Bert Jansch sine soloutgivelser, og Renbourn sine havner nok litt lenger ned på prioriteringslista. Som det sies her: «Renbourn’s own records weren’t as exciting or groundbreaking as his group’s. Nor were his own records as exciting as Jansch’s, since he wasn’t quite as creative a guitarist, and more decisively not as good a singer or songwriter.» Men for mer dedikerte UK folk fans er nok dette en flott samleboks. (Record Collector #497 inneholder en 4-siders gjennomgang av Renbourn sin diskografi, i samme forbindelse.)
• Nok en samler fra Cherry Red, 1977 – The Year Punk Broke. Denne 3xCD utgivelsen inneholder nok mye jeg kjenner godt til eller har i hyllene fra før, men et tykt og informativt hefte kan forsvare et innkjøp. «David Wells did an impeccable job collecting and annotating this set. Treat it either as a killer mixtape of England 1977, or a document of the scope of punk’s early influence.» Dette er vissnok starten på en serie utgivelser med fokus på UK punk, år for år da antageligvis.

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• Reklame for Mute Records sin deluxe-utgave av The Pop Group sitt debutalbum Y (1979). Her utvidet med outtakes og liveopptak til en 4xLP boks, eventuelt en 3xCD utgave. Et interessant band dette, som drev funky industriell eksperimentering, og ble sammen med likesinnede som f.eks. A Certain Ratio og Public Image Ltd. sentrale i UK post-punken. (Denne får 5 stjerner i Record Collector #598: «Post-punk’s most delirious LP reissued.»)
  
• Den nye og massive Caravan boksen The Decca/Deram Years presenteres over en hel side. Denne var opprinnelig limitert til 1990 eksemplarer, men da disse ble raskt utsolgt valgte Madfish/bandet å trykke opp et nytt opplag, som etter sigende skal være helt identisk med førsteopplaget. Det nye opplaget kommer også signert, men akkurat det kunne de vel spart seg, så de som var først ute fikk noe igjen for innsatsen. Uansett, selv om man har flere av Caravan sine ypperlige album fra før, er det veldig mye bonusmateriale å finne her over de 9 CD-ene, i tillegg til mye trykt snadder. En lekker julegave til Canterbury-prog fans.
• En sides hurtigintervju med David Coverdale, hvor det blant annet kommer fram at Ready An’ Willing (1980) og Come An’ Get It (1981) er to album som han gjerne ville gitt ut på nytt. «They’re the best we did» sier han, og det er jeg helt enig i. På den tiden var Whitesnake rett og slett et førsteklasses bluesbasert rockband, og disse albumene flommer over av gode låter og drivende vellyd. Men han sier videre at rettighetene til disse albumene sitter hos andre i dag, så dermed blir det vel lenge til vi får sett noen utvidede utgaver av dem, dessverre.
• 4 stjerner til The Complete Matrix Tapes, som inneholder 4 live-sett med Velvet Underground fra slutten av 1969, tatt opp på klubben The Matrix i San Francisco. Lydkvaliteten er stort sett OK, og å ha denne i form av en 8xLP boks lar seg sånn sett forsvare, spesielt når den tilsvarende 4xCD boksen fra 2015 nå ser ut til å være utgått. Brukere på Hoffman-forumet melder om at heftet mer eller mindre er en forstørret variant av heftet fra CD-utgaven, men de fleste er fornøyd med pressingene og presentasjonen for øvrig. (LP-boksen er også omtalt i Shindig! #96, hvor den får 5 stjerner: «The balance between old and new material, the staggering range in dynamics, volume and mood, alongsede the dark humour and constantly surprising improvisation demonstrate that the Velvet’s were much more than simply a rock’n’roll band.»
  
• 5 stjerner til den nye Cherry Red 4xCD boksen Electrical Language: Independent British Synth-Pop 78-84. Med 80-siders hefte er denne verdt å se nærmere på. Blant navn vi finner her er Orchestral Manoeuvres in the Dark, Human League, Chris & Cosey, Fad Gadget, The Legendary Pink Dots og Colin Potter.
• 5 stjerner til Corpse Flower sitt selvtitulerte album, som er et samarbeid mellom Mike Patton og Jean-Claude Vannier. «The results are likely to delight fans of either artist. For fans of both, Corpse Flower is, quite simply, exquisite.» Franske Vannier kjenner jeg ikke særlig til, komponist og arrangør for blant andre Serge Gainsbourg og Jane Birkin. Det er aldri godt å vite hva Patton finner på, vokalist i Faith No More den ene dagen, svært eksperimentell i andre sammenhenger den neste. Låtene her er stort sett ganske laidback og lounge-crooner-aktig, og selv om det er en del snodig og snurrig som foregår arrangementsmessig, havner ikke dette veldig langt ute på eksperiment-skalaen til Patton. Mer skrudd enn f.eks. croonere som Mick Harvey og Richard Hawley, men ikke så langt unna musikalsk. Ja, jeg liker dette, 5 stjerner er ikke helt borte for denne.
  
• 4 stjerner til Pixies sitt nye album Beneath The Eyrie. Mulig dette er deres beste på en stund, kjekt at de fremdeles er aktive, men 4 stjerner antyder at dette er på høyde med deres 4 første, og det er det bare ikke. For øvrig, hvis du ikke har noen av de 4 første albumene til Pixies så skal visstnok Mobile Fidelity Sound Lab sine nyutgivelser av Surfer Rosa (1988), Dolittle (1989), Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) være knallbra remastringer og pressinger.
• 5 stjerner til Girl Band sitt album The Talkies. Låta «Going Norway» gi meg sterke assosiasjoner til The Fall, og vokalisten må ha snappet opp et par vokale vendinger fra Mark E. Smith her. Støyende, dissonant og monotont fundamentert. Ellers er nok dette gjennomsnittlig et par hakk mer psykotisk og kaotisk enn The Fall. «Of the current crop of noisy young bands emerging from Ireland, it’s Girl Band who punch the hardeste in a field already pungching pretty dam hard.» Intenst og støyende, men elendig bandnavn da. «Going Norway» er også gitt ut som single, det holder kanskje med den.
• 4 stjerner til Tropical Fuck Storm sitt album nummer to, Braindrops. Da må i så fall debuten A Laughing Death in Meatspace være verdt minst en femmer, som er noe av det beste du kan finne av ny og energisk psych-rock. Mens deres australske kollegaer og åndsfrender King Gizzard for meg blir litt … anstrengende … formelbasert … kalkulert …  så har TFS sin debut noe annet ved seg, med mørke stemninger som flyter ut av en original og musikalsk variert sjangermiks. Oppfølgeren treffer ikke meg like umiddelbart men jeg bør kanskje gi den en runde til.

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• 13-siders artikkel om/intervju med Lenny Kaye, gitarist i Patti Smith Group, men fokus her er like mye på hans rolle som rock-historiker og ikke minst det faktum at han er mannen bak en av de utgivelsene som 95% av alle Ugly Things leserne har i hylla, den essensielle psych/garage samleboksen Nuggets: Original Artyfacts from the First Psychedelic Era. Utgitt som dobbel-LP i 1972 på Elektra labelen, senere utvidet og nyutgitt av Rhino, og CD-boksen fra 1998 tilbyr en omfattende innføring.
• «Wow! This is a major discovery, one that needs to be listened to by every dedicated 1970’s punk rock fan.» Omtalen av Banned From Chicago og albumet 1978 er det som blir innledet på denne måten. Innspillingene er nylig oppdaget/gjenfunnet, og anmelderen her er såpass overbegeistret at han tar et forbehold mot slutten: «Sorry if I sound a bit over-excited, but this just blew my mind.» Vel, dette treffer ikke meg like hardt, og er for eksempel et langt stykke unna kvalitetene som det noe sammenlignbare bandet Death fra Detroit hadde å by på. Halv-brukbar lydproduksjon, men graden av romklang/ekko som er lagt på vokalen trekker en del ned synes jeg. Eller kanskje jeg bare ikke er dedikert nok.
• Nyutgivelsen av Fifty Foot Hose sitt album Cauldron (1968) fra Modern Harmonic (underbruk av Sundazed) får skryt for godt remastret lyd. Dette er en psykedelisk klassiker som trekker inn avant-garde elementer og tidlig elektronisk eksperimentering. Samtidig slapp Modern Harmonic LP-en Bad Trip, som samler demoer og outtakes. Den er nok mer for spesielt interesserte mens Cauldron trygt kan sjekkes ut, og denne utgaven er nok langt å foretrekke framfor f.eks. den uoffisielle LP-utgivelsen fra Phoenix Records.
• Det har kommet mye bra fra Hendrix arkivene de siste årene, men Record Store Day (Black Friday 2018) singelen Burning of the Midnight Lamp (som også har med låtene «Crosstown Traffic» og «Gypsy Eyes») havner mer i klassen mellom unødvendig melking og kjekt-å-ha for samlere. Utgivelsen får riktignok mye skryt her, også for den gode mono-lyden, men på Hoffman forumet hevder flere at to av sporene her er «stereo fold down» mono, og da ikke genuine mono-mikser.
• Idle Race: BBC Radio Sessions 1967-1969 er en «uoffisiell» LP-utgivelse på Maida Vale labelen, men den får likevel mer enn godkjent stempel her: «Ultimately, it’s great having all this material in one place and on vinyl.» Idle Race da pop-psych bandet Jeff Lynne befant seg i før Electric Light Orchestra. De gav ut to album med Lynne, og et tredje uten. Og det er kanskje de to første, The Birthday Party (1969) og Idle Race (1969), som i første omgang bør sjekkes ut av pop-psych fans.
• Jack White sitt selskap Third Man Records har blitt ganske så aktive med nyutgivelser, og har nå hentet australske Laughing Hyenas fram i lyset igjen, et band som fra andre halvdel av 80-tallet og et stykke utover på en måte videreførte The Birthday Party sin aggressivitet . Anmelderen her trekker fram EP-en Crawl (1992) som noe av det beste de gav ut, og den har nå Third Man slått sammen med albumet Hard Times (1995) og gitt ut som dobbel-LP, spedd på med noen live-opptak for å fylle den siste siden. Hvis du liker Stooges-inspirert høy-oktan rock så bør Laughing Hyenas sjekkes ut på linje med tidligere australske band som Radio Birdman og The Saints.
• «A must have addition to your 60’s psych core collection» sies det om The Neighb’rhood Childr’n sitt selvtitulerte (og eneste) album fra 1968. Det er Sundazed som har gitt ut et nytt opplag av sin repress av albumet, som først ble gitt ut i 2011. Sundazed har også gitt ut en 2xLP utgave av albumet, under tittelen Long Years In Space, som også inneholder en del tidligere uutgitt bonusmateriale. Kanskje et enda bedre alternativ, ikke så veldig vanskelig å finne et eksemplar til en rimelig pris. Joda, dette garasje-pop-psych bandet fra Oregon/San Francisco har absolutt mye å by på.

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

• «There’s No Bones In Ice Cream will become the first book anyone should read if they want to know about the New York Dolls«, sies det i omtalen av boka til Sylvain Sylvain.
• Burkhard Jaerisch sitt oppslagsverk Flex! Discography of North American Punk, Hardcore, and Powerpop 1975-1985 kan trygt anbefales. Nå er han også ute med Flex! Discography of Japanese Punk, Hardcore, Mod, No Wave 1975-1986, et omfattende verk på 580 sider. Mer for spesielt interesserte enn US-diskografien, men et imponerende produkt. «Essential for anyone with more than a passing interest in the scene.»
• Boka The Turkish Psychedelic Explosion: Anadolu Psych 1965-1980 fra Daniel Spicer omtales over 3 sider og får mange tomler opp, med unntak av omslaget («Three friends on three continents used the exact same phrase: What where they thinking?»). Denne går rett inn på ønskelista, selv om kanskje bare Erkin Koray er representert i platesamlinga av artistene som omtales i boka, pluss kanskje enkelte spor på ulike psykedelia-samle-CDer.
• Lang artikkel om Death of Samantha, post-punk band fra Cleveland som var aktive på 80-tallet (og hadde et lite comeback for ikke så mange år siden). Slett ikke dårlig musikk, men heller ikke noe som havner øverst på prioriteringslista.
• All You Need Is Fuzz: 30 Years In A Garage Band er tittelen på en dokumentarfilm om Arizona-bandet Marshmallow Overcoat. «In these troubled times, a film like All You Need Is Fuzz does one’s heart good.»
• En annen dokumentar jeg må prøve å få sett er Bang! The Bert Berns Story. Berns var en låtskriver («Twist and Shout» er kanskje den mest kjente) og stod også bak 60-talls lablene BANG Records og Shout Records. «This is one of the greatest rock’n’roll documentaries made … you’ll be thrilled, entertained, and educated. And likely be demanding a complete Bert Berns box set for Christmas.»
• Nyutgivelsen av den svenske punk EP-en Attentat: Born To Be Malaj får god omtale. «Operahuset is a minor classic in its own right, and this track alone makes the record a worthy grip.» EP-en ble opprinnelig gitt ut i 1980 og punken her er tidlig Clash-stil, frisk og fengende. Labelen Ken Rock har presset 600 eksemplarer av denne, i tre ulike farger.
• Esoteric sin 2xCD utgave av Curved Air sitt Second Album (Expanded & Remastered Edition, CD+DVD) får positiv omtale. Esoteric har gitt ut tilsvarende utvidede utgaver av deres første (Airconditioning, 1970) og tredje (Phantasmagoria, 1972) album, som bør sjekkes ut av fans. For min del blir det nok andre Esoteric utgivelser (og dem er det mange av) som havner før disse på ønskelista, litt pga. det fiolin/keyboard-dominerte uttrykket, og litt fordi låtmaterialet ikke er av det mest prog-interessante. Esoteric sin 4xCD samleboks The Albums 1970-1973 er sikkert mer aktuell for middels interesserte.
• Jeg har Sunbeam sin flotte nyutgave på vinyl av Mark Fry sitt 1972 debutalbum Dreaming With Alice stående i hylla. Nå gitt ut på nytt på CD av Merlin’s Nose, til strålende omtale her: «I would recommend this platter wholeheartedly to anyone with even the most remote interest in UK folk.»
• Nicholas Greenwood sitt album Cold Cuts fra 1970 er bortimot umulig å oppdrive i originalutgave, så i min hylle står derfor en noe uoffisiell nyutgivelse fra Akarma. Den er grei nok, så jeg er usikker på om britiske Swordfish har gjort en spesielt bedre jobb med sin nyutgivelse, finner ikke noe info verken fra label eller andre steder som eventuelt skulle underbygge det. Om musikken: «If progressive sounds aren’t your bag, you will more than likely find it a chore, but to those who like their prog with a bit more soulfulness ala Atomic Rooster, Spooky Tooth and the aforementioned Graham Bond, this will be your cup of meat.
• Swordfish er også ute med nyutgivelse av Arthur Brown/Kingdom Come sitt tredje album Journey (1973): «Taking the trilogy of Kingdom Come releases as a whole, I’d have to say that Journey might be the oddest due to circumstances and execution, but it is also the most accessible of the lot.» Er ikke helt sikker på det siste, og uansett så står førstealbumet Galactic Zoo Dossier (1971) høyere opp på min ønskeliste. Og litt over der igjen The Crazy World Of Arthur Brown (1968). I omtalen her av Journey får Swordfish spesifikt skryt for «their usual loving treatment for this reissue with fine packaging and even better sound quality». Dessverre er det minimalt med info på Swordfish sine nettsider knyttet til nyutgivelsene fra dem, så jeg vet ikke … de har gitt Galactic Zoo Dossier også på nytt på vinyl, men er fremdeles litt skeptisk.
• Debutalbumet til supergruppa The Lords Of The New Church (Steve Bator – vokalist/gitarist i Dead Boys, Brian James  – gitarist i The Damned, Dave Tregunna – bassist i Sham 69 og Nick Turner – trommis i Barracuda) fra 1982 er verdt et nytt besøk, som skribenten her (Tim Stagell) anbefaler. Det henger en tiltalende mørk post-punk stemning over mye her. Stagell trekker fram gitarist James sin utstrakte bruk av chorus-effekten som et ankepunkt, men det reagerer ikke jeg så mye på, det passer fint inn i den ellers tidstypiske 80-talls produksjonen.
• Samleren Gathered From Coincidence: The British Folk-Pop Sound Of 1965-66 fra Grapefruit blir varmt anbefalt over en nesten helsides omtale. Kommer med 44-siders hefte «jammed with photos, sleeve reproductions, and othe memorabilia».
• Try A Little Sunshine: The British Psychedelic Sounds Of 1969 kommer også fra Grapefruit, får stempel OK her, 3xCD boks med hefte. Dette er del tre av en serie utgivelser, som sikkert da er verdt å sjekke ut.