Forfatter: vinylknut

Ryanbanden markerte seg sterkt i fjor med sin solide dobbel-LP, og helt på tampen av året kom de med noe ekstra til fansen, en 10-tommer med 5 utvalgte låter fra LPen i alternative utgaver sammen med en liten instrumental fra Bent Sæther. Vi får også en helt ny låt, og kanskje noe overraskende er det en cover av Thåström sin «När Muren Föll», her omskrevet til norsk og kalt «Da Muren Falt». Originalen er arrangert med strykeorkester, mens Ryanbanden kjører på med fuzzgitarer og er mer rocka. Litt morsomt at Ryan selv ikke sa til de andre musikerne at det var en Thåström-låt de spilte inn: «Jeg var 93% sikker på at et forslag om å covre «han Imperiet-fyren» ikke ville blitt mottatt med jubel«. Vel, resultatet ble bra det, de drar på en måte låten hjem til Trøndelag og gjør den til sin egen.

Ellers får vi nye mikser av «Mandolin, Ikke Banjo», «Inn I Mengden», «Luremus» og «Skjenk», i tillegg til en instrumentalversjon av «Pernille», som runder av det hele med en fortreffelig vemodig stemning, skjøre gitarer satt i en enda skjørere ramme, rundt et bilde som nesten er visket bort. Vakkert! Du kan forøvrig høre denne versjonen som soundtrack til Time-Lapse: Drontheim, en video av John Arvid Johnsen. Sæther sin korte balafon-snutt er mer en gimmick, med 50 sekunders klunking på dette afrikanske xylofon-instrumentet.

Utgivelsen slippes kun på gul vinyl, fra Crispin Glover Records, i 250 nummererte eksemplarer. 10-tommeren har ingen B-side, men en «Side A» og en «Side 1», og det er vel like greit. Et fint supplement til albumet, som du selvfølgelig bør skaffe deg først, men denne lekre lille saken vil nok forsvinne kjapt, så ikke vent for lenge. Det eneste jeg finner å utsette er at det er litt dumt at nummereringen er på en klistrelapp på forseglingsplasten, og ikke på selve omslaget. Kan skaffes fra Ryanbanden, Big Dipper, The Garden og Platekompaniet.

The Dogs har gitt oss mye glede nå med fire superlimiterte vinylsingler gjennom et drøyt år, med rå garasjerock-punk i høy klasse. På tampen av fjoråret kom No Refuge og Death, fulgt av høydaren Dead Moon Is My Heavy Metal  i mars i år, og i sommer kom Liar. I november meldte Astma Records at en vinylsingelboks var på trappene, og i forrige uke dukket den endelig opp hos Big Dipper. I likhet med de tidligere singelutgivelsene var også denne nummerert i kun 45 eksemplarer, og den forsvant like fort ut fra hyllene som den kom inn. Innholdet viste seg å være de fire første singlene pluss en femte, som jeg ikke har sett tilgjengelig individuelt, men det kan jo godt være at jeg har gått glipp av den. Uansett, den femte singelen setter et fint punktum for serien, spesielt den mørke «Finally Forgotten» er herlig.

Vinylsingler er det ultimate formatet for The Dogs sine låter, det blir sikkert for mye av det gode å høre dette som et album, men sleng på en av disse singlene når feststemningen daler, og hvis den ikke snur, har du invitert feil gjester. Selv blir jeg i godt humør etter ti sekunder av energioverføringen her, selv om lydkvaliteten er hinsides pari og beyond lo-fi. Her har alt vært skrudd på fullt hele veien til vinylpresseriet, og The Dogs har klart å vinne loudness-krigen på egen hånd. Uansett hva slags anlegg du har, så vil dette høres like bra ut, bare du skrur opp volumet. Du er svinheldig om du finner denne under juletreet i år.

I Love Wynona er bandprosjektet til Frode Sander Øien (Sanderfinger), og The Whiteroom Sessions er deres andre album, debuten A Beautiful Noise kom i 2009, og høstet mange lovord. Øien har siden den gang arbeidet med denne oppfølgeren, sammen med Truls Lorentzen (gitar) og Ellen Ersfjord (bass), mens vi bak trommene finner Even Granås, som erstatter Vigdis Sjelmo. Einar Haave har kommet til på gitar, og Anders Langfjæran med lyder/sampling. Som på forrige album har også Lars Lien og Hans Magnus «Snah» Ryan fra Motorpsycho vært involvert, mens bandkollega Håkon Gebhardt har hjulpet til med å mikse albumet. Mange koblinger til flere Trondheimsband her.

De fleste låtene på The Whiteroom Sessions har innledningsvis en nedtonet stemning med enkle pianotoner og akustisk gitarer, men arrangementene glir gjerne ut i syrete, skeive fuzzgitarer som dras mellom psykedeliske toner og disharmonisk støy. Av og til krydres dette med skimrende synthlyder/samples, enkelte ganger som et fint dryss av krystaller, andre ganger som et ambient og dronete slør. Resultatet er introvert og shoegazer-aktig, men de nesten 10 minutter lange låtene dras ut på såpass interessant vis at det aldri blir kjedelig. Tvert i mot, det er akkurat passe av det meste, ikke for mye støy, ikke for lite melodi, ikke for repeterende, og på toppen av dette synger også Øien bra. «It’s My Time» skiller seg ut som det eneste korte sporet, og er noe overraskende en ganske kjapp og småfunky sak, svingende, fengende og et smart avbrekk. Alt i alt et supert album som flyter, bobler og bruser avgårde på sitt særegne og betagende vis. Nok en flott vinylutgivelse fra Crispin Glover Records, limitert til 300 eksemplarer på gjennomsiktig vinyl hvor CD medfølger. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Svart Jord er andrealbumet til hip-hop/rap-duoen Gode Ord Dør Sist (GODS), som er Erik «Børek» Bruset og Trond «Tfuzz» Wiger, begge fra Trondheim. Albumet er spilt inn på GODSterminalen, deres eget lydstudio på Svartlamon, og med tilhold her er det ikke uventet at de norske tekstene er samfunnsengasjerte/kritiske. Samtidig er de jordnære og tildels personlige, i den forstand at de fokuserer på det mellommenneskelige og det lokale framfor politiske slagord. Tekstmessig mye bra å finne her. Musikken baseres mye på forholdsvis enkle og stort sett mollstemte temaer som loopes, og av låtene kan jeg trekke fram «Stormen», en fin ganske rolig sak med innlagt stemningsskapende vinylknitring. Jeg trodde først det var pressingen, men dette er også tilstede på CDen som følger med. Den mer aggressive «Faenskap» fungerer også bra, det gjør også den dub-aktige «Nja». «Fly Prinsesse» er den roligste låten på albumet, med akustisk gitar og lave dronelyder, og et refreng som går over i vanlig sang, et lite gullkorn av en låt og et klart høydepunkt. «Havna» har et komp som flyter bra, men her, som på et par andre låter, blir jeg distrahert av innslag med smurfelignende koring/synging! Men alt i alt et variert album, med låter som burde kunne nå lyttere også utenfor deres umiddelbare målgruppe.

Vinylutgivelsen fra Crispin Glover Records er flott, strøken pressing, utbrettsomslag og medfølgende CD. Fine Dahls pils inspirerte labler, og artig melding på stickeren på omslaget: «Album trykket på 180g vinyl – inkluderer hele albumet på gammeldags CD». Hehe … Utgaven på det mer moderne mediet vinyl er limitert til 300 eksemplarer, og kan kjøpes hos Big Dipper eller Platekompaniet.

Trondheimsbandet -phy har eksistert i 15 år, så Tree House kan vel regnes som et comeback. Albumet ble utgitt i mars i fjor, og nå er endelig vinylutgaven her. Den nye vokalisten Kirsti Huke har jazzbakgrunn, men musikken drar ikke mye i den retningen, her er det drømmeaktig indiepop/rock som gjelder, flytende, småmørkt og lett melankolsk, med gitarer som av og til drar i postrock-retning. Gjennomgående lekkert produsert, rett og slett et vakkert album. Tittellåten kjenner du kanskje igjen fra radioen, der den fikk velfortjent fokus. Stemmen til Huke kan enkelte ganger minne om det Kjersti Bergesen gjorde i Ken-Dang, en fryd for øret. En annen Bergens-referanse som dukker opp er Corvine. Tittellåten «Nova» fra deres ganske oversette EP fra 2000 har noen likhetstrekk med -phy sin musikk. Utgivelsen fra Crispin Glover Records er limitert til 300 eksemplarer, kommer på lekker gul transparent vinyl i to omslagsvarianter, 200 med utstanset front, 100 uten. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.

Henie-Onstad sin label Prisma Records er svært aktiv for tiden, gledelig nok også på vinylsiden. Etter den fine nyutgivelsen av 2xLPen Popofoni, kommer enda en dobbelt-LP. I Want The Beatles To Play At My Art Center! har undertittelen «Music From the Henie Onstad Kunstsenter Archives 1969-2012«, og det må ha vært en utfordrende oppgave for Lars Mørch Finborud å plukke ut hva bidragene som fikk plass på dette albumet, for arkivet er sikkert så omfattende at man kunne gitt ut et slikt album hver måned i lang tid. Som ventet er det mye forskjellig å sette tennene i her. Fra Sigurd Berge sin «Excerpts from Blikk» (1970) med synthesizere som nesten bobler ut av høyttalerne, til «The Space Concerto for Piano and Tape» (1971) av Bjørn Fongaard, som kunne vært musikk til en psykiatrisk thriller. Fra opplesning fra Paal-Helge Haugen til mer boblende synther og rare lyder fra Hal Clark. Fra mer opplesning, eller nesten-synging fra John Cage, via et eksempel på hans preparerte piano fra Magne Hegdal, til støy/ambient-lydkollasjer fra Deathprod. Lasse Marhaug er også representert med et lite kutt fra hans Ear Era produksjon, som artig nok består av lydbiter fra nettopp Henie-Onstad sine arkiver! Jenny Hval, som avslutter ballet, høres ut som hun har med Jandek på gitar på «You Sign Your Name», skeivt, men vakkert.

For rock-interesserte er det også et par godbiter. I 2009 kom 2xLPen Soft Machine: Live At Henie Onstad Art Centre 1971, i et opptak fra 28. februar det året. Nå får vi «Teeth» i et annen utgave, tatt opp kvelden før. Norsk rock er også representert, The Aller Værste med «Dans til musikken» i et bra opptak fra 1980. Dette kuttet er riktignok tidligere gitt ut på samlealbumet Sjokk Rock fra samme år, men det er vel ikke så enkelt å få tak i den LPen i dag. Ellers er innholdet her svært variert. Eksperimentelt, improvisert, kunstmusikk, støy, ambient, spennet er stort, men det meste vil nok kunne favnes av det Tiger kategoriserer som pling-plong i sin katalog.

Det er også verdt å nevne at det parallelt med denne vinylutgivelsen har blitt gitt ut en DVD med samme tittel, men med helt annet innhold, så her kan man trygt kjøpe begge deler. På DVDen får vi blant annet to dokumentarer, Epoke fra 1968 og A Forum Of The Arts fra 1970, pluss en rekke opptak fra konserter og framføringer. Les mer om DVD-utgivelsen på Musikkfranorge.

Pressingen er absolutt lytefri, og dobbelt-LPen kan kjøpes fra Big Dipper, The Garden, Tiger, Platekompaniet, eller direkte fra Henie-Onstad, det samme kan DVDen.