Forfatter: vinylknut

Jeg ble nylig tipset av JR Bruun om at Holy Toy er ute med nytt album. Tilsynelatende bare i Polen foreløpig, kalt Mental Castration. Lite info å finne, det meste på polsk, som her, men Google Translation hjelper til med oversettelse til norsk. Da kan vi lese at Nebb sier dette om det nye albumet: «Kanskje lytte til hele CD, klarte jeg å få inntrykk av at jeg ikke ville føle seg som en eksperimentell kanin«. Om oversettelsen er helt perfekt skal jeg ikke ha sagt, men i følge Bruun er det ikke usannsynlig ut at Nebb kunne sagt det på den måten. Uansett, Lars Pedersen er selvfølgelig med, dette lover bra!

Vinylutgivelsene fra Ringnesfestivalen er alltid verdt å få med seg, flotte saker hvor også innpakkingen er i ypperste klasse. Så også med årets utgivelse, som dokumenterer fjorårets konsert med Wannskrækk over to LP-sider. Opprinnelig et opptak gjort av Martin Hagfors, med to mikrofoner «oppunder verandataket» og en kanal fra PA, mikset direkte til en C90-kassett. Dette er overført med omtanke til vinylmediet, rått og ekte bør resultatet bli da, og her formidler da også rillene en konsertopplevelse som selvfølgelig passer Wannskrækk som hånd i hanske. Spillegleden og energien er upåklagelig, dette bandet spiller nok ringer rundt mange andre i så måte, trøkket her minner om den første DumDum Boys konserten jeg var på, da utstyret fremdeles var enkelt, før det ble femstrengs-bass og dyre miksepulter. Genuin rock, organisk og uten tilsetningsstoffer, god underholdning rett og slett. Denne utgivelsen blir vel en ganske så stor samlegodbit for fansen etter hvert.

Utgivelsen kommer i diverse ulike varianter, den gjeveste i 100 nummererte eksemplarer har låttitlene preget inn i innercoveret og inkluderer også plakaten fra 2013, i tillegg til 2014-plakaten og ytterligere to plakater med Mette Randem sine fotografier fra Wannskrækk-konserten og 2013-festivalen forøvrig, samt noen klistremerker. Det finnes også noen øvrige varianter som ligner på denne, med diverse test/feil-trykk, men den regulære varianten er også fin, nummerert i 500 eksemplarer, også den kommer med de to plakatene med Randem sine fotografier og 2014-plakaten. (For flere detaljer om de ulike variantene, se her.) Så selv om toget er gått for deluxe-utgaven, får du det aller vesentlige også i den regulære utgaven, som fremdeles kan bestilles direkte fra festivalen. Den blir nok utsolgt den også etter hvert.

Ardor ble gitt ut i fjor, men vinylutgaven kommer først nå, fra Panorama Records, på deres Pancromatic label. The Opium Cartel er prosjektet til gitarist og låtskriver Jacob Holm-Lupo fra det norske progrock-bandet White Willow. På Ardor har han fått hjelp av ganske mange musikere, sentralt er Mattias Olsson, kjent som trommis i Änglagård, men her bidrar han også på keyboards og gitarer, instrumenter som også Holm-Lupo selv tar seg av. Vi finner også tre White Willow medlemmer til her: Ketil Vestrum Einarsen (fløyter på tre låter), Ellen Andrea Wang (bass på en låt) og Lars Fredrik Frøislie (keyboards på flere kutt, trommer på ett, også kjent fra Wobbler og Tusmørke for å nevne noen av mange andre sammenhenger). Til slutt har vi engelskmannen Stephen James Bennett som bidrar på keyboards på enkelte låter (pluss sang på to), og jazz-saksofonisten Harald Lassen på «Mariner, Come In».

At dette er mer et prosjekt enn et band, skjønner vi også når vi får høre hele fem ulike vokalister, i tillegg til at Holm-Lupo selv synger på et spor. I tillegg til Rhys Marsh og Alexander Stenerud, finner vi Venke Knutson som synger på flest låter, og står for et kuttene her hvor vokalen på en måte drar låten, en noe overraskende cover av Blue Öyster Cult sin klassiske ballade «Then Came The Last Days Of May». Her er tempoet skrudd et hakk ned i forhold til originalen, instrumentene legger seg i bakgrunnen slik at teksten sin tragiske konklusjon får god anledning til å tre fram. Denne versjonen er både stemningsfull og vakker, men det skal selvfølgelig noe til å toppe originalen. Stenerud kan minne litt om Morten Harket i måten han synger på i sine bidrag, men det er Tim Bowness fra Porcupine Tree relaterte No-Man (og Henry Fool) som med «Silence Instead» står for det aller sterkeste bidraget på vokalsiden, svært vakkert har det blitt. Eller er det verdt å nevne den over 10 minutter lange avsluttende «Mariner, Come In», som etter hvert vender seg mot en litt småmørk film-noir aktig stemning, mye på grunn av Lassen sin saksofon.

Stort sett beveger Ardor seg i et musikalsk landskap hvor 80-talls synthpop, elektronika og lettere prog-rock er hovedingrediensene, i et slags skjæringspunkt mellom Alan Parsons Project og a-ha. Gitaren har ikke fått så mye plass, synther desto mer, og selv om man kanskje kan høre en lett amerikansk AOR tendens et par steder, ligger alt til rette for en svært behagelig lyttestund foran stereoanlegget med denne vellydende produksjonen spinnende. Panorama har presset 300 eksemplarer på svart vinyl og 100 på hvit av denne utgivelsen, som kan bestilles i deres nettbutikk.

Oppdatert 14/10-2014: Den hvite utgaven er nå utsolgt fra Panorama, men kan ennå bestilles fra Big Dipper, mens den svarte kan skaffes fra både Big Dipper og The Garden.

I tillegg til den doble LPen Z N Z har I Sing My Body Electric med Terje Dragseth i spissen også nylig sluppet albumet Obstacles Hitchhike In Japan, hvor vi møter en litt annen konstellasjon av prosjektet/bandet. Flere av de samme folkene er involvert, men uten Rune Tengs, som var en sentral bidragsyter på Z N Z. Det ser ut som om dette albumet ble spilt inn like etter at innspillingene til Z N Z var fullført, i desember 2013. «Why Don’t You Come And See Me (When I’m Dead And Gone)» er også med på Z N Z, den holder litt høyere tempo her, og framstår nå mer som en skrudd blueslåt, i en litt mindre eksperimentell tapning, selv om det hele raser ut i vokalskriking og gitarstøy i perioder. «Obstacles» trår litt overraskende ut i slakk funk, et ustresset kutt som nesten kunne vært et ubenyttet opptak fra en av Clash sine nattlige Sandinista!-sesjoner, fin stemning. «Home Again» er en rolig indieballade, med fin flerstemt CSNY-koring som balanseres mot den noe uortodokse vokalen til Dragseth. «Heaven Above» sitt flytende og atmosfæriske utgangspunkt kjøres rått over av boogietakter som drar avgårde mot spacerock, mens «Kindness» avslutter albumet harmonisk med drømmepop-gitarer og lysglimtende klokkespill.

Sammenlignet med Z N Z framstår Obstacles Hitchhike In Japan som et litt mer sammenhengende album og også noe mer velklingende, en litt glattere produksjon. Den musikalske dynamikken virker mer planmessig satt opp, og det er vel også mer et bandprodukt. Det tekstmessige og det musikalske står seg imidlertid godt til hverandre på begge albumene, og sammen er dette to sterke bidrag til norsk eksperimentell rock anno 2014. Obstacles Hitchhike In Japan er gitt ut på Fedi Forma, Lyd (Lovlydia) sin label, og Lyd selv bidrar forøvrig på gitar og vokal på både dette albumet og Z N Z. Obstacles Hitchhike In Japan kommer på lekker transparent oransj vinyl, er limitert til 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper.

Bak navnet Mellow Subterrain finner vi Pål Buhl-Mortensen, som også leder an i Det Syrefaste Lettmetallensamblet fra Bergen, godt hjulpet av medprodusent Tore Steen (Coalmine:5). Buhl-Mortensen har forøvrig tidligere operert under psevdonymet Felix Filius i diverse musikalske sammenhenger, se JP sin omtale av Submerged i Luna Kafé for flere detaljer. Mellow Subterrain oppgis å være videreføring av et prosjekt kalt Yellow Samarin, startet av Buhl-Mortensen sin sønn Alf i ganske så ung alder, og han har også vært delaktig i utformingen av omslaget til denne vinylutgaven av Submerged.

I følge Mellow Subterrain er dette musikk som består av lydtepper, kollasjer av analog lyd tatt opp ulike steder i verden. Selv om mange av de 12 kuttene her har et eksperimentelt utgangspunkt ved at de benytter ulike «field recordings», betyr ikke det at resultatet alltid har blitt spesielt abstrakt. Mye her har tvert i mot ganske faste strukturer med repetetive rytmer, harmonier og instrumentale motiver. Det rytmiske elementet har en noe syntetisk karakter, og kommer enkelte ganger såpass i fokus i miksen at det på en måte kan tilsløre eller overdøve det mer eksperimentelle innholdet. De lett eksentriske gitarsolene som legges over dette på «Airbus Caravan» fungerer imidlertid svært bra og gjør dette åpningskuttet til et av de mest vellykkede.

Beskrivelsen av hvordan enkelte av låtene er konstruert, opphavet til lydene, beriker utvilsomt lytteopplevelsen. Et godt eksempel på dette er tittelkuttet, som visstnok setter verdensrekord i dypvannspoesi, med Jürgen Schauer som leser dikt 250 meter dypt nede i havmørket i fjorden Stjernsund i Finnmark. «Submerged» vil garantert oppleves annerledes hvis man ikke kjenner til disse omstendighetene. Ledsaget av vinden som blåser forbi halvfulle flasker (også tatt opp i båt i samme område), blir dette en ganske så stemningsfull opplevelse. Det eneste andre undervannsopptaket jeg kommer på at jeg har i samlingen er «The KREV Underwater National Anthem«, og det blir nok litt puslete, og på langt nær så dyp en opplevelse.

Fem av kuttene her er bygd opp rundt lest poesi (tre med engelske tekster, to på norsk), som på en måte peker ut en retning for lytteren. Men ser vi bort fra tekstene og bakgrunnsfortellingene er det rent musikalske ganske åpent i forhold til stemningene man sitter igjen med, kanskje med unntak av «Rotating Elements», som tydelig drar mot det dunkle. Med tanke på at Buhl-Mortensen også er havforsker, er det fristende å si at det ligger en slags objektiv og nøytral aura over det musikalske innholdet, men den konklusjonen blir for nok for fiffig. Det ligger en lekende eksperimentering bak hele veien, og oppsummert har resultatet blitt både variert og interessant. En flott vinylutgivelsen har dette også blitt, med trykte tekster inne i et fargerikt utbrettsomslag, i et opplag på 500 eksemplarer. Det ser ut til at albumet foreløpig må bestilles direkte fra Mellow Subterrain, men det ville forundre meg om det ikke dukket opp i Tiger sin pling-plong avdeling og andre nettbutikker etter hvert.

PS: Mellow Subterrain er ikke den eneste i Norge som står bak utgivelser med forskningsrelatert undervannslyd. Jana Winderen har spesialisert seg på dette, og står bak en lang rekke utgivelser. Nå er nok hennes lydproduksjoner langt mer organisk-ambiente og abstrakte, men sannelig har ikke hun også en utgivelse kalt Submerged!Â