Ottorpedo sin historie går tilbake til 1996, og selv om navnet har vært brukt om et band/prosjekt med flere medlemmer, er Ottorpedo i dag soloprosjektet til Otto Egil Sætre. Han står også bak Gymnocal Industries og Pistache Records, begge med hovedsete i Loddefjord, og tilknytningen til disse lablene er nok ikke eneste fellesnevner mellom Ottorpedo og rocksirkuset Optima Rubra fra samme sted. Vi snakker om rock med stor humorfaktor, og med låttitler som vitner om et visst slektskap til Ottorpedos åndsfrender og slektninger fra hovedstaden, Duplex-familien med Bare Egil, Gartnerlosjen, Black Debbath, for ikke å nevne navnelikheten med Hurra Torpedo. Ottorpedo Med Venner er resultatet av et arbeid som strekker seg over flere år, og som tittelen antyder er det mange gjester med og drar lasset. Minst en gjest i hver låt ser ut til å ha vært utgangspunktet, og blant dem finner vi folk fra Seigmen/Zeromancer (Noralf Ronthi), Ljungblut/Zeromancer (Dan Heide), Wobbler/Tusmørke (HlewagastiR) og Helheim (V’gandr) for å nevne noen, samt andre fra tidligere nevnte Optima Rubra (Kriss LeMale, Dum Juan, Fluffy 01) og Black Debbath (Aslag Guttormsgaard).
Bildene som preger omslag og enkelte av låttitlene skaper forventninger om solide doser med absurd humor, men man blir litt tatt på senga over den mørke og dystre åpningslåten «100 Fristende Kaker», som teksten til tross nærmer seg en Seigmen-aktig patos og alvor. Av andre høydepunkter kan nevnes den temamessig beslektede «Frukt» (om å spise frukt …), «Kaste Agurk (I Gulv)» (lun og rolig låt om det som må sies å være en forholdsvis akseptabel måte å avreagere på når tingene tårner seg opp, med vokalbidrag fra Aslag Guttormsgaard og Dan Heide på gitar), den småkoselige «Sitronbrus» («en sann historie om en brusglad oldemor»), og en sprek hyllest til Erik Bye («Erik Bye») hvor store deler av Optima Rubra er med i studio.
Tekstene handler mye om mat og drikke på dette albumet, men det er jo essensielle ting for oss alle. Når den episke hyllesten til saus («Saus») runder av serveringen fra Ottorpedo og hans venner, kan vi vel bare oppsummere med at i kategorien rock+humor så legger Ottorpedo Med Venner seg på et helt OK kvalitetsnivå, med solide høydepunkter mens andre låter går fortere i glemmeboka. Presentasjonen av utgivelsen er det imidlertid lite å si på, den er staselig. Vinylutgaven kommer i 250 eksemplarer på rosa/hvit marmorert vinyl, med lekkert utbrettsomslag og innlegg med fargetrykk. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.
Sick On You: The Disastrous Story Of Britain’s Great Lost Punk Band er tittelen på boka fra Andrew Matheson, vokalist i The Hollywood Brats. «Anyone who was ever in a band or is in a band will relate to this book, and, after reading, anyone who was never in a band won’t want to be in a band, but weill be immensely entertained» avsluttes omtalen med her. Av spesiell interesse for oss nordmenn selvfølgelig, Casino Steel var jo medlem her.
Ohmwork er en hardrock/metaltrio fra Tromsø bestående av Anders L. Rasmussen (gitar, vokal), Helge Nyrud (bass) og Børge Bendiksen (trommer). Alle med lang erfaring, men Ohmwork er en forholdsvis ny konstellasjon, bandet slapp sitt debutalbum 
Round 2 ser ut til å være inspirert av den flotte US labelen Light In The Attic. Konkret ved at vinylutgivelsene deres har samme type OBI-strip gimmick, men langt viktigere er at de ser ut til også å sikte etter tilsvarende kvalitetsnivå både med tanke på innpakking, presentasjon, lydkvalitet og pressinger. Og det vi har sett så langt viser at de langt på vei kan være et forbilde for andre i så måte, med flotte nyutgivelser av blant andre Firebeats Inc., Folque og Undertakers Circus. Når labelen som er «dedicated to rediscovering, restoring and reissuing the Norwegian classic albums on vinyl, both the obscure and the well known» nå har gitt seg i kast med Oriental Sunshine sitt album Dedicated To The Bird We Love er det på sin plass å ta en nærmere titt.
Astma Records og Big Dipper har slått seg sammen og byr på garasjerock-ekstravaganse i vinylform når de nå har sluppet konsertalbum med The Dogs. «Nothing, WHATSOEVER, has been done to enhance this recording. No overdubs. Nothing. This is exactly what happened at Big Dipper, March 5th 2016.» Og rått, hardt og tøft er det når The Dogs med Kristopher Schau i spissen kjører gjennom 10 låter fra deres allerede omfangsrike katalog. Det var sikkert ikke enkelt å skru lyd til opptaket i dette lille lokalet, men vellykket har det blitt, selv når det kjøres med vreng på det alt unntatt trommene. Dynamikken kommer godt fram når bass og vokal får noen sekunder alene i lydbildet her og der, men må for det meste vike for et salig øs, som The Dogs ikke overraskende leverer med stor overbevisning.
Crazy Horse er mest kjent for å være backingbandet til Neil Young, utvilsomt en av rockens mer fortreffelige kombinasjoner, men de har også gitt ut egne album. Den selvtitulerte debuten fra 1971 regnes for å være det beste, de to neste bar tydelig preg av gitarist Danny Whitten sin bortgang (Neil Young skrev «The Needle and the Damage Done» med ham i tankene) og at andre prominente medlemmer som Nils Lofgren og Jack Nitzsche trakk seg ut. På Crazy Moon fra 1978 fant derimot kjernen i bandet, bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, tilbake til godformen, sammen med den nye vokalisten/gitaristen Frank Sampedro.
