Kategorier
Lest

Shindig! #63

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 2-siders rapport om innspillingen av Foxygen sitt nye album Hang. Vet at de er kritikerfavoritter i denne blekka, men heller ikke denne gangen fenger prøvelyttene jeg tar. Bandet går nok inn på listen over artister som av en eller annen grunn ikke fenger mine ører.
  • 2 sider også om Cockney Rebel sitt album The Psychomodo fra 1974 som her nærmest blir tildelt klassikerstatus, ikke helt ufortjent. Ikke det eneste Steve Harley gjorde på 70-tallet som jeg gjerne hører igjen, kan f.eks. anbefale 4xCD-en Cavaliers: An Anthology 1973-1974 og 3xCD utgaven av The Best Years Of Our Lives; Definitive Edition fra et par år tilbake, som inneholder noen svært gode konsertopptak. Med begge disse er man godt dekket opp.
  • Fin artikkel om Wales psykedelia, som minte meg på at jeg fremdeles har en del utgivelser på ønskelista av eminente Gorky’s Zygotic Mynci. Er mer oppdatert på en annen favoritt, Colorama.
  • Stor artikkel om The Flaming Lips som er aktuelle med det nye albumet Oczy Mlody. Ikke helt mitt band dette heller, men jeg likte deres versjon av Dark Side Of The Moon.
  • Den mono vinylboksen til The Kinks var flott den, men boka var litt tynn, så da er det flott at Shindig! kjører en svært lang artikkel i den anledning.
  • Bare 2 stjerner til The Band med gjester sin The Last Waltz; 40th Anniversay Collectors Edition virker litt surmaget, spesielt tatt i betraktning hvor løst stjernene ellers sitter her. Ta f.eks. 5 stjerner til Terry Dolan sitt til nå uutgitte album fra 1972 som nå er ute på High Moon. Sikkert en fin utgivelse på mange måter, men de 5 stjernene som tildeles den tidligere nevnte Bert Jansch boksen Living In The Shadows virker mer på sin plass!
  • Funkadelic: Live; Meadowbrook, Rochester, Michigan 12th September 1971 som kom på CD i 1996 er nå trykket på dobbel vinyl. Staselig musikk, men lydkvaliteten er vel ikke så bra at man får så veldig mye mer ut av vinyl i forhold til CD her. Men 5 stjerner blir det likevel her.
  • Nok et eksempel på at 5-erne sitter løst: Tall Tales Of Trauma ble opprinnelig gitt ut på kassett i 1986 av outsider folk/psych artisten Tommy Jay, og her får altså den nye 2xLP utgaven på Assophon toppkarakter, og for fans av mer eksentriske produksjoner er det muligens en godbit.
  • Grateful Dead sitt debutalbum fra 1967 er ute i 2xCD utgave fra Rhino. CD nummer 2 er et konsertopptak fra Vancouver, Canada, juli 1966. Og lydkvaliteten er god så her snakker vi om en skikkelig bonus godbit, og de 5 stjernene her er på sin plass.
  • Shindig! er litt snillere med Oriental Sunshine enn Record Collector, og gir Round 2 sin nyutgivelse av Dedicated To The Bird We Love 4 stjerner. «A lone, brilliant artefact» avslutter de omtalen med.
  • Husker du Lukk Opp Kirkens Dører; A Selection Of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980 fra noen år tilbake som etter sigende skulle samle kul norsk kristenmusikk? Vel, markedsføringsfeilskjær til side, nå er en tilsvarende samler med tysk kristenrock her, og det er ingen stor overdrivelse å si at underholdningsverdien er langt større på Music With A Message fra den tyske Tramp Records labelen.
  • Brent Cash sitt album The New High får 5 stjerner, og jeg sjekker ut. Multiinstrumentalist Cash fra Georgia gjør det meste selv her på det som er hans tredje album. Lett soft-pop, luftig og melodiøst, men litt for flyktig og nettopp lett til at det napper helt fra min side.
  •   Langt spenstigere toner fra australske King Gizzard And The Lizard Wizard og deres nye album Flying Microtonal Banana, visstnok det første av 4 eller 5 (!) planlagte album fra den kanten i 2017. Låta «Rattlesnake» er alene såpass fengende uptempo psych/kraut/garasjerock at dette frister til mer inngående utsjekking. Som tittelen antyder begir de seg inn på mikrotonale stemminger av instrumentene her, noe som gir en corny og speisa effekt, men det fungerer veldig bra. Av deres tidligere album som skal sjekkes ut er Quarters og Paper Mâché Dream Balloon, begge fra 2015.
  • Vi kan visstnok finne spor av både The Doors, Santana og Dire Straits i Lily & The Caves (UK). Jeg liker alle disse tre, så kan EP-en deres Wake Up Mr. Cave innfri forventningene jeg da sitter med? Vel, det var nok en god klype hype med namedroppingen her ja, og 4 stjerner var litt i overkant for dette som var litt pregløst og anonymt.
  • Hvis summen av Steely Dan, ELO og 70’s fusion høres fristende ut kan man sjekke ut Once & Future Band sitt selvtitulerte album. Glatt powerpop/jazz/prog miks, originalt nok til at man kan låne et øre, og de referer til og med Le Orme som inspirasjonskilder. Som labelen Castle Face Records sier: «making prog cool again, and then slightly more complicatedly, again.» Pen «mesospheric azur» vinyl også.
  • The Pavillion Of Magic And Trials Of The Seven Surviving Elohim er den nette tittelen på et Sendelica album fra 2011, som først nå kommer på vinyl, i flere ulike limiterte fargevarianter. Sannelig har de ikke klart å putte inn en Sun Ra referanse i omtalen også. 4 stjerner – space is the place!
  • Den svenske folk/psych duoen Us And Them er ute med to vinylutgivelser på to av de flotteste UK lablene for tida. Fading Within The Dwindling Sun kommer på Fruits de Mer og er en Sandy Denny tribute-EP, mens  singelen «When I Was Walking» / «Green Couch» er ute på Mega Dodo. Staselige saker, 4 stjerner til begge to her.
  • DVD-en Man Of The World; The Peter Green Story går selvfølgelig inn på skal-se lista. 4 stjerner.
  • Boka Lindo Sonho Delirante; 100 Psychedelic Records From Brazil 1968-1975 får 5 stjerner og 10 av albumene som er plukket ut av forfatteren Bento Araujo er også presentert over en 2-siders artikkel lengre fram i bladet.
  • Filminteresserte musikkfans bør notere seg boka Psychedelic Celluloid av Simon Matthews, som presenterer 300+ britiske og europeiske filmer.
Kategorier
Norske nyutgivelser

The Dream: Get Dreamy LP ltd 200 lilla vinyl

The Dream: Get Dreamy Den norske 60-talls klassikeren Get Dreamy har jeg omtalt tidligere, blant annet i forbindelse med tyske Shadoks sin flotte nyutgivelse på vinyl. Det er bare knappe 5 år siden den kom, men den er utsolgt, så da er det hyggelig at norske Round 2 tar på seg jobben med å gjøre den tilgjengelig igjen. I likhet med Shadoks så har Round 2 benyttet samme lydkilde for sin utgivelse, basert på en høykvalitets digital kopi av de originale mastertapene som befinner seg i Nasjonalbiblioteket sine arkiver. Shadoks og Round 2 har imidlertid mastret hver for seg, og for Round 2 er dette gjort av Christian Obermayer hos Strype Audio. Dette betyr at disse to utgivelsene ikke nødvendigvis er helt identiske på lydsiden, men begge inneholder da hele albumet i stereo, noe du ellers må tilbake til den originale førsteutgaven for å finne. Fremdeles har heller ikke strømmetjenestene fanget opp at de tilbyr Get Dreamy med lyd som skriver seg fra 1976-remasteren, hvor store deler av albumet er i mono.

Både Shadoks og Round 2 sine nyutgivelsene er gjennomgående av høy kvalitet, men noen forskjeller er det når man sammenligner deres respektive utgaver av Get Dreamy. Begge har omfattende og gode liner notes på engelsk, mens Shadoks er alene om å tilby en brettet plakat med tosidig fargetrykk og mange kule bilder. Reproduksjonen av omslaget har Shadoks gjort ørlite hvassere, i sin sedvanlige laminerte og svært tykke papp. Shadoks har også reprodusert den originale røde Polydor labelen, mens Round 2 kjører med sin egen variant. Begge vinylpressingene er på 180g vinyl og teknisk sett jevngode. Sammenligner vi lyden er det imidlertid lett å høre at dette er to ulike mastringer. Grovt sett kan vi si at Round 2 sin utgivelse har mer bass og en litt mer avrundet diskant. Shadoks sin kan dermed høres litt spinklere ut, med mindre kropp og noe spissere i toppen, enkelte detaljer kommer tydeligere frem, men på bekostning av at det kan bli litt spisst enkelte steder når man drar på volumet. Round 2 sin er snillere sånn sett. Hvilken av disse som ligger nærmest opp til originalen kan jeg ikke uttale meg om, og jeg klarer heller ikke utrope en klar favoritt når det gjelder lydsiden av disse to nyutgivelsene. Uansett er det ikke vanskelig å anbefale denne nyutgivelsen fra Round 2, dette er nok en kvalitetsnyutgivelse fra dem.

Som vanlig presser Round 2 to varianter av sine vinylutgivelser, en på svart vinyl og en mer limitert utgave på farget vinyl. Get Dreamy på lilla vinyl kommer i 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

The Dream: Get Dreamy

The Dream: Get Dreamy

Kategorier
Lest

Record Collector #462, January 2017

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • To-sides artikkel om Dark sin ultraobskure UK-prog utgivelse Round The Edges fra 1972, som du sannsynligvis aldri vil få tak i en originalutgivelse av, siden det opprinnelig bare ble presset rundt 50 eksemplarer, og bare 12 av disse hadde farget omslag! Det finnes heldigvis represser der ute, men nå produserer Dark-mainman Steve Giles på nytt et eksklusivt opplag på 30 eksemplarer, som han legger ut enkeltvis på eBay. Prisen blir deretter, men de vil nok gå unna.
  • Livet er ikke bare vinyl, det finnes også kassetter, og RC har her en lengre artikkel om samleverdige utgivelser fra 80-tallet på det formatet.
  • Lang artikkel om David Bowie sitt soundtrack til filmen The Man Who Fell To Earth (1976), som aldri ble realisert som det, men deler havnet i stedet på utgivelsene Station To Station (1976) og Low (1977).
  • Bob Stanley And Pete Wiggs Present English Weather er tittelen på en kul samleplate fra Ace Records med britisk psych/prog fra rundt 1970. Når vi finner navn som Van der Graaf Generator, Camel, Caravan, T2, John Cale, Daevid Allen og Matching Mole på samme utgivelse, så kan det ikke bli annet enn flott. 4 stjerner.
  • Fruits de Mer labelen har kommet til sin utgivelse nummer 100. Den æren får The Honey Pot, med den doble LP-en Ascending Scales, 4 stjerner her. Dette bandet fra Devon er et av de bedre i nye britisk psykedelia, har flere utgivelser bak seg på Mega Dodo, en label som også bør sjekkes ut av psych-fans.
  • The Burberry Vinyl Box er en eksklusiv sak fra Elton John som samler 6 album (4 fra tidlig 70-tall), limitert til 800 eksemplarer og priset svært høyt. Dette er nok grunnen til at den bare får 3 stjerner her. Eneste som ikke har vært ute på vinyl tidligere er Songs From the West Coast (2001).
  • Merl Saunders og Jerry Garcia sin Keystone Companions; The Complete 1973 Fantasy Recordings kom som en 4xCD boks i 2012, nå er 6xLP boksen her. 4 stjerner og en garantert lengre og laidback hyggestund.
  • Ozric Tentacle relaterte The Ullulators har våknet til liv igjen. Etter en rekke kassettutgivelser på 80- og 90-tallet (og en på vinyl) har det vært stille, men nå er de ute med nytt album kalt Dark Nights In Paradise. 4 stjerner her, psych-space gitar-instrumental rock, minte meg litt om tidlig Joe Satriani, men mer psykedelisk selvfølgelig. Kun på CD ser det ut til, og den er limitert til 1000 eksemplarer. De nevnte kassettutgivelsene skal visstnok også nå remastres og gis ut på nytt, det blir kanskje enda mer spennende.
  • Liverpool International Festival Of Psychedelia må vel være en av de største festivalen i denne sjangeren. Nå er de ute med sin andre samler, kalt PSYK Volume 2; Further Adventures In The PZYK Diaspora. Som den første så har du valget mellom lekker farget trippel vinyl og dobbel CD. Begge deler gir deg en inngang til mye av det mest interessante i dagens ganske så store utvalg av psych-artister.
  • Boka Total Chaos, The Story Of The Stooges, As Told By Iggy Pop. 5 stjerner, «raw power in book form», bør vel inn i rockbiblioteket.
Kategorier
Lest

Shindig! #62

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • To-siders utdrag av Chris Wade sin nye bok The Music Of Hawkwind, som lenger bak i bladet blir omtalt og får 4 stjerner. Inneholder mange intervjuer med bandmedlemmer og er nok underholdende lesning.
  • Den tidligere nevnte 5xCD+bok Super Deluxe utgaven av The Who sin My Generation får her 5 stjerner og går samtidig opp som årsbeste på Shindig! sin liste over boksutgivelse.
  • The Hollies sine 1967 album Evolution og Butterfly er nå begge gitt ut som 2xLP-er med både mono- og stereoutgaver med lyd fra originale mastertaper. Fem stjerner her for den førstnevne her, og begge utgivelsene for tomler opp på Hoffman-forumet.
  • 22 Somerset Dr er tittelen på en samling av for det meste tidligere uutgitte innspillinger med Neftali Santiago, trommeslager i Mandrill. Kul 70-talls funk med fet lyd, men kanskje best å sjekke ut Mandrill sine beste først.
  • Den tidligere nevnte 3xCD samleren Let’s Go Down and Blow Our Minds; The British Psychedelic Sounds Of 1967 (med 44-siders hefte) på Cherry Red/Grapefruit får som forventet mye skryt, 4 stjerner her.
  • Nytt soundtrack ute fra Nick Cave & Warren Ellis, denne gang fra filmen Hell Or High Water, om to brødre som begir seg ut på en ransbølge for å berge gård og grunn, god film hvor filmmusikken også gjør sitt og vel så det. På strømmetjenestene er originallåtene med andre artister utelatt, men på fysisk format (tilgjengelig både på CD og vinyl) får du godbiter fra Townes van Zandt, Waylon Jennings og flere innkapslet i Cave & Ellis sitt verk. 4 stjerner her.
  • Den tidligere nevnte Chris Wood 4xCD-LP+bok boksen Evening Blue slippes om et par uker og får 4 stjerner her. Prisen på forhåndsbestilling av de 1000 nummererte eksemplarene varierer etter hvor lavt nummer du vil ha. Litt dyrt kanskje selv med innbundet bok, men det kommer kanskje et unummerert opplag senere? Eller kanskje ikke …
  • Som i Record Collector så ble det full pott til det nye albumet til The Rolling Stones, Blue & Lonesome, også i Shindig!
  • Solo-debuten til Hilma Nikolaisen (kjent fra Serena-Maneesh og Loch Ness Mouse), Puzzler, får god omtale her, og fire stjerner. Jeg trekkes vel litt mer mot JP i Luna Kafé sin noe lunkne betraktning.
  • Sundazed har presset på nytt 2×7″ utgivelsen Diddy Wah Diddy som samler 4 kutt med Captain Beefheart & His Magic Band fra 1966. Fikk du ikke med den denne på Record Store Day i 2012 får du dermed muligheten nå.
  • Sun Ra sin diskografi er så svær at jeg så langt har latt være å oppsøke den, i frykt for de økonomiske konsekvensene om man skulle bli fanget av musikken. Mange nyutgivelser på vinyl i det siste har det vært også, siste tilvekst er samleren Singles; The Definitive 45s Collection, som får 5 stjerner her. Det er da 3xCD utgaven som er omtalt, men den kommer også som 3xLP med ganske mye mindre innhold, og som en enda lekrere 10×7″ boks men med enda færre låter. Så her får man  mer musikk for pengene jo mindre man betaler, selv om den singleboksen selvfølgelig er en pen sak. Det følger hefte med alle tre variantene.
  • Hvis du ikke har kjøpt førsteutgaven av Becoming Elektra: The True Story of Jac Holzman’s Visionary Record Label, kan du fryde deg over at Mick Houghton nå har gitt ut en utvidet utgave av denne flotte boka, som får 5 stjerner her.
Kategorier
Lest

Record Collector #461, Christmas 2016

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Charly gir ut The Million Dollar Quartet på 2×10″ vinyl. Disse historiske opptakene av en jam-session med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins, og Johnny Cash fra 1956 er selvfølgelig interessante, men lydmessig sett er nok en CD-utgave mer enn bra nok. Eller strømming for den del, det er jo neppe noe man hører gjennom så mange ganger.
  • Mer grumsete lyd er det nok på det som beskrives som «earliest known recordings» av The Doors, en helsides reklame for London Fog 1966, «limitert» til 18.000 eksemplarer, boks med CD, 10-tommer, diverse trykksaker og ta opptak fra mai 1966. Sikkert stilig nok og selvfølgelig igjen historisk interessant, men dyrt for 5 coverlåter og 2 originale («Strange Days» og «You Make Me Real»). Og som med mye annet arkivmateriale så er musikken der ute på nettet.
  • En en-sides hyllest til The Incredible String Band og spesielt deres to album The Hangman’s Beautiful Daughter og oppfølgeren Wee Tam And The Big Huge, begge fra 1968, og begge i følge Luke Haines solide klassikere. En påstand få vil finne gode argumenter mot.
  • En sides lang rapport om den nye deluxe-utgaven av The Alan Parsons Project sitt debutalbum fra 1976, Tales Of Mystery And Imagination. 2x45RPM vinyl, CD, Blu-ray og 60-siders bok. Rapportene på Hoffman er litt ymse i forhold til GZ-pressingene av LP-ene her, og jeg er vel heller ikke så fan at boka og bonusmaterialet frister tilstrekkelig.
  • Kate Bush sitt comeback på scenen er dokumentert på Before The Dawn, over 3 CD-er eller 4 LP-er. Får 4 stjerner og mye skryt her.
  • De mer eksperimentelt anlagte av progfolket bør vel sjekke ut Philippe Besombes: Anthology 1975-1979. Fransk elektronika pioner. Er oppført på Nurse With Wound lista. 4 stjerner for denne 4xCD boksen som inneholder … vel, mye forskjellig. Filmmusikken til Libra og de to albumene til bandet Hydravion er med her, pluss hefte. En fyr på Amazon har gitt 1 stjerne til denne utgivelsen der fordi lyden delvis kommer fra vinylplater, men det er jo bare bra, selvfølgelig. Andre på Amazon er svært fornøyde og utgivelsen får 4 stjerner her i Shindig!. En interessant sak som du kan snappe opp billig om du leter litt.
  • 4 stjerner til konsertutgivelsen Eric Clapton: Live In San Diego With Special Guest J.J. Cale. Vel, det flrste jeg lytter på er «Key To The Highway», en gammel favoritt som her ikke går i shuffle-rytme, og stamper trasig avgårde. De andre kuttene jeg hører på gir meg heller ikke spesielt kick. Hvis denne får 4 stjerner må vel Just One Night fra 1980 sprenge skalaen.
  • Action Time Vision: A Story Of Independent UK Punk 1976-1979. 4 stjerner for denne 4xCD boksen fra Cherry Red med 111 spor og 64-siders hefte. Say no more, den skal jeg ha.
  • Med Future Standards sklir Howe Gelb (Giant Sand) inn i baren en sen kveld og serverer soft lounge-jazz. Mulig jeg står over denne, selv om deler her minner meg om vignettmusikken til Trailer Park Boys.
  • Roy Harper er det skammelig lite av i min platesamling. Nå er tre av hans tidlige 70-talls album gitt ut på nytt på hans egen Science Friction label, som skulle borge for bra kvalitet: Flat Baroque & Beserk, Stormcock og Lifemask. Alle får 4 stjerner her.
  • 4 stjerner til The Kinks: The Mono Collection, 10xLP boksen som samler deres første 8 album pluss 2xLP samleren The Black Album. Kommer med 48-siders bok. Passer bra å stille opp i hylla ved siden av mono-boksene til The Rolling Stones eller The Beatles.
  • Round 2 sin nyutgivelse av Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love får 3 stjerner, men omtalen er ganske så positiv («quite a pleasure to find these little gems»).
  • Full pott til det nye albumet til The Rolling Stones, Blue & Lonesome. Her går de tilbake til bluesrøttene og gjør det ganske så friskt. Det første Stones albumet jeg fikk lyst til å skaffe meg på en god stund.
  • Den britiske folk-artisten Bridget St. John har jeg ikke noe med, så Cherry Red sin Fly High ser ut fra undertittelen ut til å være en fin introduksjon: A collection of album highlights, singles and B-sides, demos, live recordings and interviews«. Visstnok ikke helt overlappende med Cherry Red sin mer omfattende 4xCD boks fra 2015, Dandelion Albums & BBC Recordings Collection.
  • Deluxe nyutgivelsene av Uriah Heep fortsetter med 2xCD utgave av album nummer to, Salisbury fra 1971. «One of the overlooked heavy rock albums from the genre’s golden age». Alle albumene til Uriah Heep ble totalslaktet i The Rolling Stone Record Guide i sin tid, så det er vel bare rett at de nå skrytes opp litt. Også her får vi en bonusdisk med en hel alternativ utgave av albumet.
  • Light In The Attic fortsetter å gi ut Lee Hazlewood på nytt på vinyl, denne gangen er det hans svenske album Cowboy In Sweden (1970) det gjelder, som kommer som LP+DVD, med tv-filmen inkludert. Hvis du ikke har hørt dette albumet før så sjekk versjonen han gjør sammen med Nina Lizell av «Vem Kan Segla Förutan Vind». Den alene er verdt de 4 stjernene RC tildeler her.
  • 5xCD 50th Anniversary Super Deluxe utgaven av The Who sin My Generation skulle vel holde for de fleste. Kommer med 80-siders bok. 4 stjerner og sikkert en rålekker sak.
  • Wolf People sitt album Ruins som fikk 5 stjerner i Shindig! får bare 3 her. Da lander vi vel på mer realistiske fire. RC-anmelderen henger seg for øvrig opp i hvordan fyrene ser ut («looking like supply teachers on a rambling mini break») og trekker sikkert en på terningen på grunn av det.
  • XTC sin klassiker Skylarking fra 1986 kommer i nok en deluxe-utgave fra Ape House, også denne gang selvfølgelig med polaritetsfeilen fra den originale utgivelsen rettet opp. 2xLP 45RPM utgaven kommer ikke med noe bonusmateriale, men med 16-siders hefte, og er vel egentlig ganske lik den tilsvarende utgaven som kom i 2010, da som innbundet bok. CD+Blu-ray utgaven kommer derimot med en del bonus-snadder for de spesielt interesserte.
  • Det nye albumet til Neil Young, Peace Trail, får 4 stjerner. Frister mye mer enn hans forrige, her med mer laidback backing, med blant andre Jim Keltner på trommer og Paul Bushnell på bass.
  • Soul Jazz Records sin flotte punksamler-serie Punk 45 fortsetter med Les Punks; The French Connection. The First Wave Of Punk 1977-80. Som alltid på dobbel vinyl eller enkel CD. Mulig jeg er litt forutinntatt, men dette blir kanskje første del av serien jeg velger å stå over, selv om det blir 4 stjerner her.
  • Robbie Robertson (The Band) har skrevet sin historie i Testimony, 4 stjerner og rett inn på ønskelista.
Kategorier
Norske utgivelser

The Dogs: Death By Drowning LP ltd 250

The Dogs: Death By Drowning The Dogs og Kristopher Schau starter året friskt, med nytt album ute allerede på årets andre dag. Nå er dette neppe for å feire at nok et år har gått eller at et nytt tar til, for Schau sine tekster er i hvert fall ikke noe lystigere enn tidligere. Bildene som tegnes og de små historiene drar så og si alle i en mørk eksistensiell retning, med temaer som ensomhet, isolasjon, savn, tristhet og desperasjon. Mot dette står musikken som en redningsplanke man kan klamre seg til, en distraksjon av rå energi som gjør låtene til små kraftpakker av feltkost. De tunge temaene det synges om er ikke det første man tenker på å kombinere med et såpass festlig musikalsk uttrykk som det The Dogs står for. Denne siden av låtene kommer nok best fram med de trykte tekstene foran seg hjemme i godstolen og LP-en snurrende på platespilleren. På scenen vil nok energien fra et landets mest drivende rockeband overskygge i hvert fall deler av tekstene.

Musikalsk sett kjører The Dogs videre med garasjerock-estetikken intakt, smakfullt med vreng fordelt utover på det meste bortsett fra trommene, og Farfisa-aktige orgeltoner vel integrert i fuzzgitarveggen. At de har med cello og strykere på en låt her («Why Is The Flesh So Strong?») hadde ikke jeg fått med meg om det ikke stod nevnt på omslaget. Dette er for øvrig en av de aller beste låtene på albumet, og når det går roligere for seg som her så høres det ut til at Schau er en smule inspirert av Iggy Pop sin dype vibrato. Uansett så gjør han en stadig bedre jobb også på de litt roligere låtene, som her er med på å skape et balansert album, noen pusterom i rock’n’roll øset vi ellers får servert. Det går riktig nok ikke like fort hele tiden, men det er gjennomgående fengende låter The Dogs har snekret sammen denne gangen også, på det som er deres femte album. Det er nok av kandidater her som bør inn blant live-favorittene både hos dem selv og fansen.

Skiftet fra Astma Records til Drabant Music ser ikke ut til å ha medført noen andre merkbare endringer enn at det er første gang vi ser en strekkode på omslaget til et av The Dogs sine album. Også denne gangen er den mest limiterte varianten på svart vinyl, 250 nummererte eksemplarer. Varianten på blå vinyl er presset i 700 eksemplarer. De som var tidlig ute kunne bestille signerte eksemplarer fra Big Dipper, i anledning av at The Dogs holdt releasekonsert der.

The Dogs: Death By Drowning

The Dogs: Death By Drowning

Kategorier
Lest

Record Collector #460, December 2016

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • I anledningen 40-års jubileum for den legendariske avskjeds-konsertfilmen The Last Waltz (The Band med et lass meg gjester) kommer den i sterkt utvidet utgave på lydsiden, vi får alle opptak over 4 CD-er eller 6 LP-er. Disse inneholder da «complete audio» fra konserten, inkludert øvinger. CD-utgaven inkluderer også filmen på Blu-ray, kanskje den er mest aktuell for de som har en vinylutgave fra før.
  • Det ser ut som at Kickstarter-kampanjen for den offisielle dokumentarfilmen om Psychic TV er i mål, det betyr vel at A Message From The Temple etter hvert blir mulig å få sett.
  • Living In The Shadows er tittelen på en boks som samler 3 av den skotske folk/folk-rock gitarist/sangeren Bert Jansch (Pentangle) sine album fra 90-tallet. Inneholder The Ornament Tree, When The Circus Comes To Town, og Toy Balloon pluss et fjerde album med outtakes, mest opptak fra Jansch sitt hjemmestudio og private arkiv. Kommer både på CD-formatet og som 4xLP, ser lekkert ut begge deler.
  • Elvis Presley: Memphis Recording Service; The Complete Works 1953-1955 ser ut til å være en fin sak for de som ikke har Sun Sessions opptakene i en eller annen form fra før. Kommer med 100-sider bok/hefte og 2 CD-er. Inkluderer da en rekke ulike takes, men neppe noe som ikke er utgitt tidligere. I følge rapportene er lyden her imidlertid remastret etter alle kunstens regler og er etter sigende bedre enn på f.eks. den tilsvarende A Boy From Tupelo samleboksen.
  • Sveitsiske Brainticket sitt album Cottonwoodhill fra 1971 er en psych/kraut-klassiker, «one of the trippiest records ever made» sier Allmusic. Lang artikkel om både den og bandets øvrige utgivelser, som etter å ha lest dette også bør sjekkes ut.
  • Alltid artig å lese intervjuer med John Lydon, her i anledning deluxe-nyutgivelsene av Public Image Ltd. sine album Metal Box og Album. Begge disse er også omtalt lenger bak i bladet, til hhv. 5 og 4 stjerner, begge kommer her i 4xLP og 4xCD utgaver. CD-utgavene inneholder mye mer bonusmateriale enn vinylutgavene.
  • Må vel nevne igjen den svære boksen til Pink Floyd, The Early Years 1965-1972, som fullt fortjent får full pott her.
  • Jeg er nok ikke fan nok til å skaffe meg Trials Of Eyeliner; Anthology 1979-2016, som oppsummerer Marc Almond sin produksjon, inkludert Soft Cell. Men en flott utgivelser er det nok, 10 CD-er og 64-siders bok.
  • 4 stjerner til You Want It Darker som ble Leonard Cohen sitt siste album. Som tidligere er det ikke noe fancy over Cohen sine vinylutgivelser. Cohen-fans som liker vinylformatet har vært spart for de store utgiftene, alle hans album tar tilsammen ca. 6 cm i platehylla,(ingen utbrettsomslag så vidt jeg kan se), og de fleste albumene er vel fremdeles forholdsvis lett tilgjengelige.
  • Round 2 sin nyutgivelse av Firebeats Inc. og den tilhørende single/outtakes-samleren Let Me Tell You får nokså streng bedømmelse her, henholdsvis 3 og 2 stjerner. «We’re being somewhat harsh.» sier de selv også.
  • 4 stjerner for Pixies sitt nye album Head Carrier er nok alt for mye sett i lys av deres tidligere langt sterkere saker, det er i hvert fall ikke Nimrod’s Son hos Luna Kafé i tvil om.
  • Jeg trodde først det var en stygg skrivefeil da jeg så omtalen av Mick Harvey sitt album Intoxicated Women. Intoxicated Men fra 1995 står allerede i hylla, det er det første av tre album hvor Harvey synger engelske versjoner av utvalgte Serge Gainsbourg låter. Men neida, Intoxicated Women er et nytt Gainsbourg-album fra Harvey det, denne gangen blant annet med et utvalg av Gainsbourg sine duetter, da med ulike kvinnelige vokalister, som tittelen henspeiler på. Som vanlig så får de som forhåndsbestiller fra Mute muligheten til å sikre seg en signert vinylutgave.
  • Det sier litt om hvor sørgelig det står til med norsk musikkpresse når man blir oppmerksom på norske artister via Record Collector. Spring Vibes Arkestra er en norsk psych-trio får vi vite, aktuelle med albumet George & Jaqueline; A Love Story Set in Kaleidoscope Dreams. 3 stjerner her, «not everthing works, but they definitely have a psychedelic mind-set». Kan ikke finne at albumet er sluppet på noe fysisk medium så langt, dessverre.
  • Australske Paul Kelly har jeg noen album av fra 80-tallet og der er det mye bra. På Death’s Dateless Night backes han av gitaren til Charlie Owen og tar for seg kjente låter som «Let It Be» (Beatles), «Bird On A Wire» (Cohen) og «Don’t Fence Me In» (Cole Porter) i tillegg til noen av sine egne. 4 stjerner ble det her, et sobert album for kveldslytting.
  • The Magnetic Fields/Stephen Merritt sitt album 69 Love Songs blir også her hyllet som et indie-pop mesterverk, med 5 stjerner. Vel, album er vel å ta lite i, det er faktisk 69 låter fordelt over 3xCD-er eller 6×10-tommere. Opprinnelig gitt ut i 1999 på CD, mens vinylutgaven kom først i 2010, og blir nå gitt ut på nytt. Sjekk også ut intervjuet med Merritt i Luna Kafé hvor han snakker om denne utgivelsen.
  • Padang Food Tigers har slått seg sammen med Sigbjørn Apeland på det nye albumet Bumblin’ Creed, som blir tildelt 4 stjerner. Filmmusikk-aktig og stemningsfull strengeplukking med Apeland sine organiske orgeltoner, det går ganske så rolig for seg.
  • Har ikke noe bøker om Bruce Springsteen så når han nå er ute med sin selvbiografi blir det en bok som kommer på ønskelista. Tittelen? Born To Run, selvfølgelig. 704 sider og 4 stjerner.
  • Opptaket av Peter Hammill & The K Group: Live At Rockpalast Hamburg 1981 har nok vært tilgjengelig der ute, men nå er den offisielt utgitt på DVD+2xCD. Obligatorisk for Hammill/Van der Graaf Generator fans. Bildet på omslaget ligner mer på en Michael Palin parodi av Mark Knopfler, men la ikke pannebåndet til Hammill stoppe deg i å skaffe deg denne.
Kategorier
Lesestoff

Pop og rock i Rana – 1950-60-70-tallet

Årbok for Rana 2016 Årets årbok fra Rana historielag inneholder en skikkelig godbit for musikk- og rockinteresserte. Over hele 40 sider får vi presentert Mo i Ranas pophistorie fra 50 til 70-tallet, ført i pennen av Terje Solås, som tok på seg oppgaven med å fullføre dette dokumentasjonsprosjektet som opprinnelig ble startet av Ronal Solås og Torbjørn Meringdal. Første bolk er en lengre artikkel som forteller om utviklingen fra orkestre som stort sett spilte til dans, fester og tilstelninger til etableringen av legendariske Bleak House (som bør få sin egen historie dokumentert langt grundigere enn det har blitt plass til her), konsertlokalet som fikk navn etter Terje Rypdal sitt album, og var hus for mange konserter med storheter fra både inn- og utland, i tillegg til at lokale helter som Music opptrådte der ofte. Andre bolk er bandkatalogen, en oversikt over band i Rana i perioden, med informasjon om besetning i tillegg til historien om hvert band, med bilder. Her finner vi også mange små anekdoter og artige fakta som gjør at også denne delen gjerne kan leses fra begynnelse til slutt, og ikke bare kan brukes som et oppslagsverk.

Da er det bare å vente på at noen tar på seg oppgaven med å dokumentere den videre pophistorien om Rana, som blir mer omfattende men ikke mindre interessant. (Hvor ble det forresten av Rana Rockekrypt, det «lokale musikkleksikonet på nett»?) Årbok for Rana 2016 anbefales for alle som er interessert i norsk lokal pop/rock-historie, og den kan bestilles fra Rana historielag.

Årbok for Rana 2016

Kategorier
Norske utgivelser

Neperud: So Unhip It Hurts LP

Neperud: So unhip it hurts So Unhip It Hurts er Neperud sitt fjerde album, men det første på vinylformatet så vidt jeg kan se. 3 vinylsingler har imidlertid kommet fra dette bandet fra Skien som ble stiftet rundt årtusenskiftet, den første må vi tilbake til 2001 for å finne, 4-spors EP-en The Murder Act på ScHlup Records. Sin over 15-årige historie og diskografi til tross så har vel navnet Neperud gått mange forbi, selv om de også har dukket opp på hele tre svært så gilde tribute-utgivelser: Det Beste Til Meg Og Mine Venner; En Hyllest Til Joachim Nielsen (2005), Leaving Home; A Norwegian Tribute To The Ramones (2005) og Scandinavian Friends; A Tribute To Roky Erickson (2007). Da kommer det ikke som noen overraskelse at Neperud står for rock’n’roll med et visst trøkk, sjangermessig mot garasjerock, eller punkabilly som er betegnelsen de selv har satt.

De til tider litt skakke men varme og smågrumsete fuzzgitarene gjør at enkelte låter her også får et lett psykedelisk anstrøk, selv om dette i bunn og grunn er streit og jordnær rock. Låtene gjør ikke noe stort vesen ut av seg, men er lette å sette pris på når man først blir kjent med dem. En noe grå vokal passer bra til det tekstlige innholdet, her handler det om liv med bulker, liv som skrangler og ikke strekker helt til i forhold til hva det nå enn det er vi forsøker å strekke oss etter og tilpasse oss til. Det er likevel langt unna depperock dette, de går for eksempel ikke av veien for å trekke inn funkrytmer i «Whispers Of Luck», en av de mer umiddelbart fengende låtene på albumet. Og med «The Million Dollar Pen» gjør de en klassisk rockballade hvor så og si alt stemmer. Her som andre steder bygger gitarene opp et gjørmete bakteppe av lett støy og kaos samtidig som de beholder det melodiøse. Det er som om Neperud har funnet en låt av Neil Young i rennesteinen, tørka av den og på sitt vis fått den til å skinne igjen. Vi har selvfølgelig hørt akkordrekkene før, men Neperud setter lett sitt eget stempel på her. Albumet ellers kan kanskje høres litt anonymt ut ved første lytt, men etter noen runder vokser det til en helhetlig og godt gjennomført utgivelse som jeg gjerne vender tilbake til.

Vinylutgaven kommer ikke i en skitten gråfarge, men på lekker grønn transparent vinyl i et stilig svart/hvitt utbrettsomslag. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Neperud: So Unhip It Hurts

Neperud: So Unhip It Hurts

Kategorier
Norske utgivelser

Howlin’ Of The Wolf: Please Don’t Listen / The Caretaker 7" ltd 325

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin’ Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. «Please Don’t Listen» ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. «The Caretaker» er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin’ Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen