Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!
Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Øyvind Ryan om …
DumDum Boys: Transit
DumDum var helt over the top herlig da jeg hørte Harald Are Lund spille «en demo fra trondheimsgruppa», «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. – DumDum Boys, tidligere Wannskrækk, med en sang de har kalt Sorgenfri», sa Harald. «Og det får man jo ikke være». Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede dumdumfan. De fortsatte å være utrolig gode, skjønt det avtok noe, fram t.o.m. første lp’en, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. (Dumdum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, 4-5 ganger bare det første året etter mini-lp’en Bapshuari).
Etter Blodig Alvor ble de grusomt spiselige, veldig ok, og så ut til å ha funnet sin hylle i livet, i nærheten av Norsktoppen. Platene kom og gikk; tekstene var oftere og oftere flaue, lyden sjokkerende kjedelig, og spesielt fisle-synthen trakk ned mer enn godt var. («Sorgenfri» var jo til alt overmål spennende og retro. Kanskje det nødvendigvis ikke er en motsetning, men) De tre første langspillerne ble produsert av Roger Valstad og hadde en guffen, safe trønderrocklyd. At en så fantastisk hitlåt som «Splitter Pine» kan stinke som den gjør på Dumdums andre langspiller er for meg enda et stort mysterium. Hvordan fikk han det til?
Så kom Transit og alt var annerledes. De var mer pønk enn Aerosmith igjen. Bandet var rått, men framfor alt var det flust av gode låter og riff. Tekstene hadde det gamle pussige ved seg, og Kjartan hadde noe å si. Yngve Sætre hadde overtatt som produsent og tilførte sine Sigma Studio/Barbie Bones-triks til et fra før av særegent band, og Sætre fikk ikke prestasjonsangst om noen sleiva litt eller VU-metrene gikk i rødt. På andreplata Splitter Pine, og tredje, Pstereo, bidro mangelen av sangmelodier til at det hele ble bare enda tristere. Det var fiksa på Transit, og toppa av Yngve Sætres småting rundtomkring; en liten melodilinje ekstra her, noe pussig og pent der. Ubåter og englekor.
Med unntak av tittellåten, som etter min smak er for… hva skal jeg si… helt feil country og i trøndheimsk lynne – noe sånt, sitter alt som bare det. På den annen side, den gale, er tittellåten et godt stykke arbeid; skal en på Nitimen og selge noen skiver sånn at skuta fortsetter å flyte, så er blemma en sprengmoden kvise av en selger.
Transit er ei pønkplate, med ni snerte schlägers, samt en Scud med skinnvest, spilt av folk som har spilt pønk før. Oppfølgeren Ludium (2006) var akkurat så daff som en kunne frykte, og ga meg en emmen følelse av at … nå er toget gått. Det hadde jo gått, men det kom tilbake (Gravitasjon fra 2006 er enda en favoritt, om ikke like buldrende overlasta med gode låter).
Før jeg tok sjansen på å liste Transit øverst, måtte jeg selvfølgelig dobbeltsjekke. Lyden skrudd til 9, samboer og ungene ute av huset, … og, jo… den virker! Hakka-hakka-hakka-hakka-burning-love! Litt digital lyd… men, dette var jo 1992 og DAT var hi-tech og det eneste riktige. Hadde det hangla, ville Transit falt ut av ti på topp.
Og jeg fikk gåsehud av kvalen på Amen!!! Det er noe bunnløst ved «Amen», og i «Hybelshake» rister Prepple som en høy Marc Bolan. Ubåter og englekor. Transit Sigmata Exit (mini-cd/ep… whatever) kom noen måneder etter Transit, og inneholder bl.a. en alternativ miks av «Hybelshake» og en litt morsommere («crewversjon») utgave av «Transit», men også ytterligere en perle av en Kristiansen Classic: «Flyte dødmann», første låt innspilt i Sigma til Transit, men ikke brukt. Det var nok ikke bare enkelt å komme seg ut av junkhelvetet for Kjartan, i exil på en gård i Nederland. Men gode låter ble det.
Dagene er blinklys / Sengen er tom / Sengen er min / Tom en god stund / Begynner sikkert å bli ensom [«Levende lys»]
Øyvind Ryan