Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!
Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Brynjar Bjerkem om …
Jaga Jazzist: A Livingroom Hush
Post-rock var og er en genre som i Norge fikk feste rundt da Tortoise først spilte her i 96/97, vil jeg tenke. Dette kom samtidig med fremveksten av miljøet rundt Blå, etableringen av labels som Rune Grammofon og Smalltown Supersound – for slik å være et nytt tenkevis for unge musikere fra jazzutdanning. I en periode fikk vi en rekke norske band som skulle passe inn i denne genren som ellers er nesten like Chicago-basert som grunge på sin side var fra Seattle. Noen år senere forestiller jeg meg at genrens aller beste skive ble spilt inn av Jørgen Træen i Duper Studios / Bergen, våren 2000, – debutskiva A Livingroom Hush til Jaga Jazzist. Godt er det å tenke at vi her har en genreplate som evner også internasjonalt, som ikke kun havner i den klamme sekkebetegnelsen -bra til å være norsk- / terningkast fem i de tabloide Oslo-avisene.
A Livingroom Hush har en inspirert sjelfylt ro og selvtillit som perfekt krysser 70-tallets jazzrock (Robert Fripp, Ian Carr, Mike Ratledge) og tilbakelent latinjazz med nedtonet rocketakt, som bringer med seg godlyden fra det nevnte Chicago-miljøet på 90-tallet, men med en orginal stemme. Magien – for magi er det snakk om her – ligger i samspillet mellom Lars Horntveth og Jørgen Munkeby, begge kreditert på komposisjon og henholdsvis sax, fløyte, klarinett og keyboards. Jeg har også stor glede av Andreas Mjøs sine vibrafon og mariambapartier. Denne Horntveth – Munkeby-alliansen er tydelig en skjør affære, som allerede ved neste skive spilt inn to år senere begynner å svikte, erstattet av større grad av ‘flinkis’-perfeksjon på en fortsatt meget hørbar skive. Etter det forlater Jørgen Munkeby laget, og så med egen gruppe Shining gjøre veldig spennende ting skal vi vite. Men på A Livingroom Hush lyder balansen alldeles perfekt, en symbiose som like nok snakker til progrock-segmentet som til unge jazzkretser. Platen kommer ut av en spennende musikalsk tid og er soundtracket for den første halvdel av det forrige tiåret her hjemme. Bortsett fra den norske metallscenen på samme tid, så har vel aldri heller vårt hjemmelige musikkmiljø vært mer i front på den store arenaen.
Brynjar Bjerkem