Steinar Karlsen er blant annet kjent som gitarist i Good Time Charlie. Jeg gikk glipp av hans solo debutalbum Ulydium fra 2011, men nå er hans soloalbum nummer to her, og det er et udelt hyggelig bekjentskap. En stor utfordring med å begi seg inn på instrumentale gitaralbum er selvfølgeilg å holde interessen til lytteren gjennom hele albumet. Det klarer Karlsen med glans her, ikke ved å spille flest mulig toner på kortest mulig tid, men med stilsikre, nakne arrangementer, og enkle melodilinjer. Albumet framstår dermed som mindre flashy enn Hellbillies-gitarist Lars Haavard Haugen sitt instrumentale album Six Strings And The Truth fra i fjor. Sjangermessig har Hanens Død et skarpt fokus, med begge beina plantet på 60-tallet, og blikket mot surf-instrumentaler, og mot det b-filmatiske og spaghetti-western aktige. Litt i samme gate som Los Plantronics, men med mer nedtonede stemninger framfor garasjerock-øs, selv om vi får noen doser av dette også. Ellers inneholder albumet et variert låtutvalg, noen sparsomt krydret med smakfulle orgeltoner i tillegg til bass og trommer, de aller fleste med minneverdige riff eller melodier. Romklangen rundt gitaren er også verdt å nevne, jeg antar dette er «ekte» fjær-rørklang, så får jeg heller spise de ordene om den skulle være digitalt skapt. Så og si alt fungerer bra her, med to rolige låter som høydepunkter. «Snø» sin nesten begravelsesaktige melankoli toppes bare av den svært vakre og sørgmodige «Cigar», som sannsynligvis vil ende opp som filmmusikk før eller senere. Det kan sikkert gjelde flere låter her, men først og fremst er dette et helstøpt album som viser den gode låtskriveren like mye som den eminente gitaristen.
Hanens Død er gitt ut på Orangutwang, og de har produsert en feiende flott vinylutgave med lekkert utbrettsomslag, og en strøken pressing med god lydkvalitet. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.
