Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Luke Haines benytter sin faste spalte til å skrive om brødrene Adrian og Kevin Godfrey, aka Nikki Sudden og Epic Soundtracks. Her nevnes mange av deres beste utgivelser, både solo og ting de har vært involvert i, som The Jacobites, Crime & The City Solution og These Immortal Souls. «The real tragedy is that you will never hear a Nikki Suddden or Epic Soundtracks song on any radio station in the world. And you should, because they were two of the greatest songwriters in all of rock’n’pop’n’roll.» Så er dette totalt ukjente navn for deg, har du en jobb å gjøre.- Nick Lowe har valgt ut 20 høydepunker fra sin karriere, både som låtskriver covret av andre, produsent, og utøver i ulike sammenhenger. Listen er innholdsrik: Brinsley Schwarz, Dr. Feelgood, The Damned, Rockpile, Little Village, Graham Parker og Elvis Costello, for å nevne noen navn som dukker opp her.
- Artikkel om The Last Poets fra New York, «pioneers of politically charged proto-rap», som har holdt det gående i 50 år. Deres to første album er klassikere, det selvtitulerte fra 1970 og This Is Madness fra året etter.
- En lang artikkel om King Crimson slukes bortimot rått, litt i anledning av at 50-års jubileums-deluxeboksen av The Court Of The Crimson King snart slippes, men de som kjøpte den tilsvarende 40-års boksen klarer seg nok lenge med den.
- 3 stjerner til 8xCD boksen The Polydor Years, som samler 8 album fra Atlanta Rhythm Section fra perioden 1974-1980. Dette bandet fra Georgia lå nærmere et glattere vestkystsound enn sine sørstatsfrender Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, men målt som softrock så finnes det imidlertid langt verre ting å lytte på enn Atlanta Rhythm Section. Jeg ville nok gått for tidlige vinylpressinger som har med analog gromlyd å by på enn denne CD-boksen, de kan umulig være særlig kostbare å oppdrive, og studioproduksjonene til ARS har unektelig mye god lyd å by på. «Deserving investigation by yacht-rock fans (and that’s a compliment)» avslutter Kris Needs sin omtale her med.
- 4 stjerner til nyutgivelsen av Iggy Pop sitt noe undervurderte album fra 1982, Zombie Birdhouse. Tilbakemeldinger på Hoffman-forumet tyder på at denne nye repressen på Caroline ikke når helt opp til originale vinylpressinger, som kan plukkes opp for en forholdsvis rimelig penge.
- 4 stjerner til Bruce Springsteen sitt nye album Western Stars. Det er det samme som Morten Ståle Nilsen gir albumet på tampen av sin gjennomgang av hele Springsteen diskografien, i form av en svær artikkel nylig publisert på iTromsø, som lett kan anbefales.
- 4 stjerner til Bill Callahan sitt nye album Shepherd in a Sheepskin Vest. «Appalachain-tinged country songs with a Spanish flourish (think a laconic Williw Nelson), mostly acoustic but with the odd harmonica and pedal steel to offset that trademark baritone.» Og for en gangs skyld så velger jeg å sitere Pitchfork: «A peerless storyteller gazes deep into domestic life and offers a long, sun-warmed double album that is a highlight of his career.» Eller som Big Dipper sier: «Om du tenker deg at Tim Hardin møter Leonard Cohen et sted mellom Greenwich Willage og Nashville. Eller lyden av en plaget ordsmed som endelig finner både personlig lykke og sitt beste sound på akkurat samme tid.» Et solid album, kommer som 2xLP.
- 5 stjerner til boka Muzak som samler «The visual roots of 00s Porcupine Tree«, en gild fotobok med Lasse Hoile sin omslagskunst/fotografier. Selv den rimeligste utgaven er ikke direkte billig, men for den som vil studere omkringliggende bilder til Porcupine Tree sine plateomslag fra de siste 20 årene er nok dette en godbit.
- Sannsynligvis en av de mest soleklare 5-stjernene som noensinne er levert ut i RC går til Amazing Grace, konsertfilmen med Aretha Franklin, tatt opp over to kvelder i L.A. New Temple Missionary Baptist Church i 1972. Filmen ble imidlertid ikke gitt ut den gang, blant annet pga. problemer med å synkronisere lyd og bilde. Nå er den jobben endelig gjort, og vi kan få bli med på en musikalsk nærmest ekstatisk opplevelse. Stones medlemmene Mick Jagger og Charlie Watts er å se blant et super-entusiastisk publikum, de snek seg kanskje over fra studio hvor de jobbet med å sluttføre albumet Exile on Main St. NRK Filmpolitiet sier det slik: «En dypt imponerende tidskapsel, og et fantastisk dokument over Aretha Franklins enestående evne til å formidle amerikansk gospelhistorie. Man trenger ikke engang være religiøs for å få en gudommelig følelse av denne utrolige filmen.»
- 4 stjerner til nyutgivelsen av Police filmen Everyone Stares: The Police Inside Out. Takket være at trommis Stewart Copeland brukte mye av tiden til å filme alt mulig både på og utenom scenen, i starten med et Super 8 kamera, så har dette blitt en ganske spesiell og absolutt severdig dokumentar.
Â