The Dogs og Kristopher Schau starter året friskt, med nytt album ute allerede på årets andre dag. Nå er dette neppe for å feire at nok et år har gått eller at et nytt tar til, for Schau sine tekster er i hvert fall ikke noe lystigere enn tidligere. Bildene som tegnes og de små historiene drar så og si alle i en mørk eksistensiell retning, med temaer som ensomhet, isolasjon, savn, tristhet og desperasjon. Mot dette står musikken som en redningsplanke man kan klamre seg til, en distraksjon av rå energi som gjør låtene til små kraftpakker av feltkost. De tunge temaene det synges om er ikke det første man tenker på å kombinere med et såpass festlig musikalsk uttrykk som det The Dogs står for. Denne siden av låtene kommer nok best fram med de trykte tekstene foran seg hjemme i godstolen og LP-en snurrende på platespilleren. På scenen vil nok energien fra et landets mest drivende rockeband overskygge i hvert fall deler av tekstene.
Musikalsk sett kjører The Dogs videre med garasjerock-estetikken intakt, smakfullt med vreng fordelt utover på det meste bortsett fra trommene, og Farfisa-aktige orgeltoner vel integrert i fuzzgitarveggen. At de har med cello og strykere på en låt her («Why Is The Flesh So Strong?») hadde ikke jeg fått med meg om det ikke stod nevnt på omslaget. Dette er for øvrig en av de aller beste låtene på albumet, og når det går roligere for seg som her så høres det ut til at Schau er en smule inspirert av Iggy Pop sin dype vibrato. Uansett så gjør han en stadig bedre jobb også på de litt roligere låtene, som her er med på å skape et balansert album, noen pusterom i rock’n’roll øset vi ellers får servert. Det går riktig nok ikke like fort hele tiden, men det er gjennomgående fengende låter The Dogs har snekret sammen denne gangen også, på det som er deres femte album. Det er nok av kandidater her som bør inn blant live-favorittene både hos dem selv og fansen.
Skiftet fra Astma Records til Drabant Music ser ikke ut til å ha medført noen andre merkbare endringer enn at det er første gang vi ser en strekkode på omslaget til et av The Dogs sine album. Også denne gangen er den mest limiterte varianten på svart vinyl, 250 nummererte eksemplarer. Varianten på blå vinyl er presset i 700 eksemplarer. De som var tidlig ute kunne bestille signerte eksemplarer fra Big Dipper, i anledning av at The Dogs holdt releasekonsert der.
