I kjølvannet av ISMBE EP følger I Sing My Body Electric opp med det nye albumet The Color Of Sound. I likhet med de to vinylutgivelsene fra ISMBE i 2012 (den doble LP-en Z N Z, og albumet Obstacles Hitchhike In Japan) er også disse to utgivelsene med to ulike konstellasjoner av ISMBE. Bandet kan vel mer beskrives som et kameleonsk prosjekt med poet Terje Dragseth som fast holdepunkt. På The Color Of Sound er det ham og Rune Tengs (Flying Crap) som utgjør den kreative kjernen, med noen gjester i studio.
Synther dominerer lydbildet i flere av låtene På The Color Of Sound, låter som gjerne er bygd opp med monotone basstoner og stødige rytmer. Det tonale holdes enkelt, av og til nesten fraværende, som den fuzzgitar-dronende «Sister» og den mer rytmisk baserte «Time Machine». Ellers er det også nakne melodiske grep som tas i bruk. En låt som «King Of Reason» er et eksempel på at dette likevel kan bli fengende, med få synth- og elgitartoner som spilles mot og inn i hverandre. Her setter de opp rammeverket til en synth-pop låt, men Dragseth plasserer sin vokal utenfor dette, og The King of Reason framstilles vel mer som sin rake motsetning.
«Be The Light» starter litt neo-folk aktig med Death In June type akustiske gitarer, men går over i en monoton rituell groove med messende variasjoner etter det tekstlige mønsteret «When the rain reaches you … be the rain.» Dette mønsteret følges helt til vi når «When the woman touches you …», da kortslutter det til «be the touch». Her oppstår samtidig et koblingspunkt til «World To Touch» fra ISMBE EP-en, en låt som på en måte tar tak i dette punktet i «Be The Light» og betrakter det med mer dempet belysning. Tilsiktet eller ikke, sammen utgjør disse to låtene et sterkt tospann i dette vårslippet fra ISMBE.
Koringen på «Be The Light» kan det for øvrig høres ut som at de to søstrene i Ondskapens Hotell står for, med skeiv og skummel doubletrack-vokaleffekt. Dragseth benytter den samme effekten selv også på andre låter. På «On The Moon» såpass mye at det overdøver det meste av det andre som foregår i denne litt slentrende poplåten, mens det er mer avstemt i den kvernende «Into The Woods». Bassen her kan minne om The Birthday Party, og strekker vi strikken litt kan vi kanskje si at stemningen også har noe til felles med «Deep in the Woods» fra deres eminente The Bad Seed EP.
«Doctor John» sin resept er et tungt gitarriff som får Dragseth til å snakke i tunger, i en slagferdig blanding av et ukjent urspråk og engelsk. Også ganske hardtsvingende er den lignende oppbygde «Sounds And Visions». Begge ligger nærmere et industrielt og noe metallisk uttrykk, og er låter man fort kan begynne å nikke hodet til. Tittellåten avslutter albumet litt sobrere og melankolsk. Dette er for øvrig eneste låt med importert tekst, skrevet av Rubén Dario (poet, Nicaragua 1867-1916): «World should paint / the color of sound / the aroma of a star».
Det er alltid interessant å finne ut hva ISMBE har seg fore, med sin store motstand mot stillstand. The Color Of Sound har blitt både et variert og et helstøpt album som bør fange interessen til de som gir seg selv anledning til å sjekke det ut, noe man kan gjøre på ISMBE sin Bandcamp-side. Her kan man også bestille vinylutgaven av albumet.
