Desertör kommer fra Onsøy utenfor Fredrikstad og slapp for ikke så lenge siden sitt debutalbum. Vinylutgaven ser ut til å være selvtitulert, men albumet går også under betegnelsen Vol. 1. Desertör består av Jon Manstad (vokal), Geir Nilsen (bass og vokal), Öystein Warem (gitar) og Magnus Bekkevold (trommer). Med seg har de også Ingrid Prøsch (vokal) og Gard Eriksen (saksofon). Bandets egen beskrivelse på Facebook blir man ikke umiddelbart så klok av: «File under: Dyster polka/Tilbakelent trøkk/Rock of ages», men musikalsk sett byr Desertör på streit rock, til tider litt over middels hardtslående.
Tekstene til Desertör er på norsk, og er historiefortellende i tilnærmet fristil. Med låttitler som «Sjølportrett i E moll», «Svarte elv» og «Blank Insomnia Blues» blir det ingen overraskelse at historiene har et visst mørkt drag over seg. De kommer fra innsiden av ulike skjebner. Den utslåtte, den dødsdømte, den vingeklippede, den utstøtte. Stort sett fortellinger og øyeblikksbilder fra sliternes side, de som ikke passer inn, ikke vil passe inn, eller rett og slett har trukket feil lodd.
Helsvart er det imidlertid ikke, og musikalsk sett er det mindre mørkt, for det er langt mellom mollakkordene her, også i «Sjølportrett i E moll». Man kan høre likhetstrekk med Raga Rockers og Jokke her og der, men når Eriksen serverer sine spenstige saksofonsoloer går tankene automatisk til Springsteen for min del. Artig er det også med tilløp til blåserekke i et par låter (svært effektivt i «Desertör»), og ikke minst med herlige twin lead gitarer (sjekk for eksempel «Blank Insomnia Blues», hvor tankene lett går til Wishbone Ash).
I motsetning til de fleste andre bygger ikke Desertör opp låtene mot fengende refrenger som repeteres. Det vil si, musikalsk sett er det rett som det er fengende temaer som rulleres, men tekstene trår nye spor hele veien. Dette gjør også at låtene trenger noen runder før de vokser seg inn i lytteren, men da kommer også kvaliteten i flere av dem bedre fram. Hvis jeg skulle finne noe å sette fingeren på måtte det kanskje bli dynamikken i produksjonen, som heller litt mer i retning av en metal-estetikk enn musikken kanskje trenger. Det høres tidvis litt komprimert ut, for eksempel ved at skarptromma av og til får en litt tam og «mettet» karakter. Dette er imidlertid ikke noe unikt i rock-produksjoner av i dag, og blir flisespikkeri i den store sammenehengen. Desertör har begått et debutalbum det står respekt av.
Vinylutgivelsen kommer i et limitert opplag på 175 nummererte eksemplarer, og er en flott sak. Teknisk sett en strøken pressing på svart vinyl, innercover med tekster og et stilig omslag på matt papp. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.
