Texum kommer fra Oppdal og gav ut debutalbumet Different Strokes For Different Folks i 2007, lekkert produsert countryrock/americana av den litt roligere typen. Albumet fikk svært gode omtaler, men det skulle likevel ta hele 8 år før oppfølgeren nå er klar. Texum er spilt inn i deres eget studio i Trondheim, de har tatt seg god tid, og også produsert albumet selv. Her har det audiofile blitt blandet med det styggvakre, melder bandet, blant annet ved hjelp av så ulike teknologier som gamle båndspillere og små babycall monitorer. Miksing har den amerikanske lydteknikeren Ryan Freeland stått for, han har flere Grammyer i hylla, blant annet «best americana album» for Bonnie Raitt sin Slipstream utgivelse fra et par år tilbake.
Klarinett er kanskje ikke det instrumentet man forbinder mest med denne musikken, men fra første tone her i «It Don’t Mean A Thing» hører vi at dette tilfører et friskt og litt originalt element til Texum sitt tiltalende lydbilde når de tar det i bruk. For lekkert er det å lytte på denne gangen også, mykt, velklingende og behagelig. Fender Rhodes og orgel i perfekt samspill med varme gitarer i et bredt panorama med god plass. Glatt vil kanskje noen si, jeg vil heller kalle det en sofistikert produksjon, av typen vi kan høre på jazzpop type utgivelser. Texum høres da også litt smoothjazza ut her og der, og blir derfor mindre rendyrket country/americana enn for eksempel Sugarfoot selv om det slektskapet også er der.
At Texum i større grad har dratt meg seg et soft poputtrykk inn i musikken her er det liten tvil om. Til tider kan dette minne om et band som Prefab Sprout. Det er i det hele tatt bare å sette seg vel til rette i godstolen, strekke ut beina og la seg bli omfavnet av gromlyd, myke melodier og varme harmonier. Av de mest umiddelbare låtene her stiller balladen «It» sterkt med sin enkle oppbygging og sitt nakne arrangement der klarinetten drar den ytterligere i retning av utsøkt lounge music. At ikke alle låtene er like umiddelbare gjør likevel dette til et album man må gi noen runder før man blir kjent med, før man har fått med seg alle lekre detaljer.
Dette har ikke overraskende blitt en godbit for audiofile, og det er ekstra hyggelig å se at bandet selv har lagt omtanke i vinylutgaven. Her finner vi informasjon om hvem som har stått for vinylgravering (Ron McMaster/Capitol Studios), hva slags lydkilde som er benyttet (24 bit digital master) og hvor vinylen er presset (velrennomerte Pallas i Tyskland). Tommelen opp for denne type forbrukerinformasjon, som burde følge alle vinylutgivelser men i få tilfeller gjør det. Her skulle vinylutgaven ha alle forutsetninger for å gi bedre lydkvalitet enn CD-utgaven, og en kjapp sammenligning på mitt stereoanlegg bekrefter da også dette. Vinylen er som forventet strøken, utbrettsomslaget holder også høy kvalitet, i tykk papp med matt overflate. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.
