Vinylutgaven av Paal Flaata sin samling av Chip Taylor tolkninger, Wait By The Fire, kom nå på nyåret. Taylor er kanskje mest kjent for sin «Wild Thing», både The Troggs, Jimi Hendrix, og mange andre har gjort sin versjon av den, men utvalget her fokuserer på mer rootsbaserte og langt roligere låter, i hvert fall i Flaata sine utgaver. Americana-melankolien preger store deler av albumet, både tekstmessig og musikalsk, og med et lydbilde som fokuserer på Flaata sin stemmeprakt blir resultatet selvfølgelig svært lekkert. Arrangementene er stort sett beherskede og framføringen lavmælt. De få smakfulle og vakre instrumental-innslagene fra slidegitar og orgel kunne det gjerne ha vært flere av, men når dette porsjoneres ut såpass knepent som her, blir det også mer stas når de først kommer. Låtutvalget er det lite å si på, og det topper seg på en måte med «This Darkest Day», låten Taylor skrev i forbindelse med at Down On The Farm festivalen ble avlyst i juli 2011, og framførte sammen med Flaata på gratiskonserten som ble arrangert i den forbindelse.
Innpakkingen her er super, med et flott utbrettsomslag med mange bilder, og et informativt innercover med tekster. Her er det tydelig at man har tenkt på vinylformatet når man har jobbet med layout, all honnør til Rootsy/Norskamerikaner for dette. Når det gjelder selve pressingen, så var det dessverre litt småknitring enkelte steder, jeg har hørt pressinger hvor stillheten er blankere enn hva som er tilfelle her, men nå skal det jo sies at denne musikken med disse nakne arrangementene er krevende for vinylformatet. Denne beskjedne småknitringen her og der er heller ikke så framtredende at det blir generelt distraherende. Den svarte vinylutgaven kan kanskje være bedre i så måte, vanligvis skal ikke dette spille noe rolle, men det kan jo skje at det er kvalitetsforskjeller på råvarene som brukes til de ulike pressingene.
Utgaven på gullfarget vinyl kommer i bare 100 eksemplarer, og du burde vel vært på hugget hvis du ønsket å sikre deg den, ser ut til å være utsolgt nå, men den regulære utgave på svart vinyl er fremdeles tilgjengelig fra Big Dipper, The Garden og Platekompaniet. Selv sikret jeg meg et eksemplar fra Big Dipper pent signert av Flaata, med sølvpenn som matcher omslaget for øvrig, svært lekkert! Egentlig burde vel også vinylen vært sølvfarget, for optimal visuell gjennomføring …
