Såvidt jeg kjenner til er Astromalist det femte albumet fra de norske progrockerne Panzerpappa, men det første som kommer på vinylformatet. Det er nok en av grunnene til at dette da også er mitt første bekjentskap med dem. Og førsteinntrykket av Astromalist er absolutt positivt. Instrumental progrock som også har innslag av jazzrock, lettere symfonisk rock og folkemusikk. Selv om de har en gjennomgående forkjærlighet for odde taktarter som flyter over i hverandre (5/4, 7/4, og sikkert også 9/4 og 11/4), er gjennomføringen lett og ledig, og synkoperte melodilinjer flyter fint, så det føles aldri stressende å lytte til. Dette kan også skyldes at produksjonen er luftig, det skjer mye, uten at det blir overlesset. Saksofon, keyboards og gitar står bandet for selv, sammen med bass og trommer, men de får også hjelp fra mange andre musikere, og bidrag på strykere og blåseinstrumenter gir albumet god variasjon.
Et ankepunkt kan være at komposisjonene kanskje overbruker akkorder av den dramatiske/spooky typen, men på den annen side så skaper dette av og til et måpsykotisk uttrykk som fungerer bra. Jeg kunne også gjerne tenke meg å høre mer sologitar, Jarle Storløkken har en flott gitarsound og fine melodiske soloer. Presseskrivet trekker fram Canterbury-relaterte referanser som Caravan, National Health, Hatfield & The North, Soft Machine og Camel, og det er vel ikke helt ufortjent, selv om det kanskje er litt flatterende. «Femtende Marsj» kan forresten minne litt om King Crimson, mens albumtittelen gir meg assosiasjoner til låta «I’m a Mineralist» fra Nick Mason’s Fictitious Sports, et supert album fra 1981 hvor forøvrig også Robert Wyatt fra nevne Soft Machine bidrar på vokal.
Vinylutgaven fra Rune Grammofon er som vanlig av upåklagelig kvalitet. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden, Tiger, Platekompaniet, eller direkte fra Rune Grammofon. Så får vi håpe at noen av Panzerpappa sine tidligere utgivelser også kommer på vinylformatet etter hvert.
