Irske Thin Lizzy med bassist/vokalist Phil Lynott i spissen, har alltid vært en av mine favoritter, og jeg har ingen problemer med å anbefale de fleste av albumene deres gjennom hele 70-tallet. Utover 80-tallet, fra og med Renegade, falt jeg av lasset, selv om også Thunder and Lightning fra 1983 snurret noen runder på platespilleren i sin tid, men de fleste fans vil sikkert trekke fram noen av 70-talls albumene som de store favorittene. Fighting (1975), Jailbreak (1976), Johnny The Fox (1976) og Bad Reputation (1977) er alle gode kandidater. Og Live and Dangerous (1978) er en av de virkelig gode doble live-LPene. Black Rose (1979) var det siste gjennomført gode albumet, men jeg liker også Chinatown (1980). Thin Lizzy er et godt eksempel på at et band tidligere gjerne brukte mange LPer før de fikk finpusset formelen, og det er interessant å følge utviklingen fra debutalbumet fra 1971. I dag er det mer typisk at et band debuterer med et tilsynelatende modent uttrykk, gjør sine beste ting på debuten eller oppfølgeren, og så er de enten ferdige, eller starter med repetisjonsøvelser og drøvtygging.
Debutalbumet er, i likhet med både Shades of a Blue Orphanage (1972), Vagabonds of the Western World (1973, med «Whiskey in the Jar»!) og Night Life (1974), alle gode album, og alle kanskje noe oversett og undervurdert. Vokalisten Lynott er suveren allerede på detuben, en av de beste stemmene i rocken, etter min mening. Thin Lizzy var her en trio, med Eric Bell på gitar og Brian Downey på trommer, ikke en besetning å kimse av, og Downey var med hele veien til bandet ble oppløst på 80-tallet. Det er faktisk først nå når Light in the Attic slipper debuten Thin Lizzy på nytt på vinyl at jeg får dette albumet inn i samlingen. Produksjonen er kanskje noe flat, innspillingsbudsjettet var sikkert ikke av de største, men Light in the Attic har benyttet en 24-bit/96kHz remaster av de origale mastertapene, og pressingen er som alltid god fra den labelen, så lydmessig sett blir dette så optimalt man kan få det. Jeg stusset litt da omslaget ankom med det som så ut til å være en pålimt papir-remse med informasjon rundt ryggen, men den var festet med strekk-gummi og lot seg lett fjerne.
Omslaget er nydelig reprodusert, utbrettsutgave i tykk papp, med det originale Decca-omslaget på for/bakside og London-utgaven på innsiden. Som om ikke det var nok, så følger det med et innlegg med historien rundt albumet, hvor de også nevner hvem som har gjort remastringen (Dave Cooley), noe alt for få tar seg bryet med å gjøre. For å toppe det hele, har de også lagt ved en kul poster, og LPen kommer i et foret innercover. Vel, hva skal man si? At Light in the Attic klarer å holde prisen noenlunde moderat er rett og slett imponerende, med tanke på alt arbeidet de legger ned i sine nyutgivelser, og hvor gjennomført solid alt gjøres, fra omslag til pressing. Dette er rett og slett verdens beste reissue-label! Flere andre har noe å lære, og enkelte bør gå i skammekroken. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden, eller Platekompaniet.
