Om vinyl

Michael Fremer (Analog Planet/Stereophile): «Vinyl is not a perfect format, it’s got all kinds of problems, but for some reason it’s like magic. It sounds the best, and I don’t care why.»

Det finnes ulike innfallsvinkler til det å samle på vinyl. De litt eldre av oss vokste kanskje opp med vinyl og har fortsatt med å lytte på musikk på det formatet, samtidig som vinyl har fått en ny vår, en retro-trend som synes å være sterk. Noen har en samle-drivkraft, audiofile kan ha mer fokus på lydkvaliteten du kan oppnå med vinyl, mens for andre er det ganske enkelt det fysiske formatet som fenger. Det jeg skriver her vil ikke være like relevant for alle, og en del vil nok også være kjent stoff for de som har samlet på vinyl en stund. Send meg gjerne en melding om du har innspill til innholdet på denne siden.

Vinylen er tilbake!

På 90-tallet så det stygt ut for vinylen, CD-en overtok etter hvert nesten hele markedet, mens vinylen mer eller mindre forsvant. Fra 1995 til langt ut på 2000-tallet ble det gitt ut lite vinyl, men rundt 2007 begynte vinylsalget å øke igjen, i takt med en gryende ny interesse for vinylformatet. Først avfeid som et hipster-fenomen av enkelte, men det skulle vise seg at dette var starten på en langt større og dypere trend. Da Record Store Day for første gang ble arrangert i 2008 var det med rundt 10 skarve utgivelser. Siden den gang har vinylsalget mot alle odds og spådommer økt sterkt og kontinuerlig for hvert år som har gått, til tross for at strømmetjenester også har vokst fram i det samme tidsrommet. I dag deltar også de store selskapene for fullt på dette revitaliserte vinylmarkedet, og de vinylpresseriene som fremdeles finnes går for fullt for å dekke etterspørselen og produsere de tusenvis av vinylutgivelsene som nå slippes årlig.

Det er industrihistorisk ganske unikt at gammel teknologi hentes fram og settes i produksjon igjen, lenge etter at den ble avskrevet og henvist til museer og skraphauger. Kanskje har vi snart nådd toppen av vinyl-retrotrenden nå, men selv om omsetningen skulle halveres flere ganger de neste årene, vil det sannsynligvis være nok vinyl-interesserte der ute nå til at vi beholder et bærekraftig marked lenge. Dedikerte fans vil gjerne ha et fysisk produkt, og det vil mange artister selv også. Selv om fysisk musikkomsetning aldri vil komme tilbake til gamle nivåer, har ikke strømming og digitale formater klart å knuse behovet for fysiske formater. Ofte kan også det å kjøpe en fysisk utgivelse være en ganske direkte måte å støtte en artist på. Når fysiske formater også omfavnes av unge lyttere og artister, er sannsynligheten derfor stor for at både CD og vinylformatet (og kassetten!) vil leve videre en god stund til.

Vinyl låter best

Vinyl kan gi en uovertruffen lydkvalitet, men det er mange variabler som spiller inn. Alle ledd i produksjonen av en vinylutgivelse påvirker sluttresultatet. Mastring, gravering og pressing er kreative og manuelle prosesser der kunnskap og kvalitetskontroll er viktig. I andre enden har det mye å si hva slags avspillingsutstyr du har tilgjengelig som lytter. Det siste gjelder selvfølgelig også for digitale musikkformater, og en velmastret CD-utgivelse kan også høres svært bra ut. Høyoppløste digitale lydformater kan bli enda bedre, men en god vinylutgivelse kan overgå også dette. Det å diskutere analog kontra digital lydkvalitet vil alltid være subjektivt, men jeg velger å holde dette avsnittet kort, og avslutter med å si at det at en såpass gammel og «enkel» teknologi som vinylformatet faktisk fungerer minst like bra som den beste digital-teknologien er, som Fremer sier, nesten magisk!

Vinyl er et fullendt fysisk format

En vinylplate produsert for 60 år siden er i det store og hele ganske identisk med en produsert i dag, så vinylformatet er på mange måter et fullendt fysisk produkt, som ikke har så mye forbedringspotensiale. For mange er dette den beste måten å nyte musikk på, samtidig som du investerer i noe fysisk som har en viss verdi, og som kan gis videre til andre. Visuelt kan vinylutgivelser være flotte å se på, samtidig som omslag og innercover kan ha mye informasjon om innholdet. En CD-utgivelse blir litt fattigslig i forhold, men strømmetjenester stiller med et enda større handikap på presentasjonssiden. Der er informasjonen (metadata) som følger med ofte så tynn at du som lytter bare får helt overfladisk kunnskap om hva du lytter på, både når det gjelder hvem som er utøvere, og lydkilde-opphav (proveniens). Det siste er viktigere jo eldre innholdet er. Med vinylformatet er det motsatt, stadig oftere ser vi nye praktutgivelser, både nye og gamle album som presenteres i flotte utgaver med mye omkringliggende materiale, tekst og bilder som gjør lytteprosessen til en komplett multimedial opplevelsespakke.

Vinyl gir deg tid til å lytte

CD-formatet gjorde det langt enklere å hoppe over låter på et album, men strømmetjenester innbyr også til å hoppe videre til noe helt annet hvis musikken ikke umiddelbart fenger. Selvfølgelig kan du lytte oppmerksomt til et album som strømmes, men kanskje kan du også bli en mer utålmodig, rastløs og overfladisk lytter, når «all» annen musikk er bare et par tastetrykk unna. Når du derimot setter på en LP, har du som regel satt av 20 minutter til å lytte gjennom minst en side sammenhengende. Vinyl er derfor et ypperlig hjelpemiddel til å lede deg inn i en mer fokusert lyttestund.

Hva slags vinylsamler er du?

Som nevnt finnes det mange innfallsvinkler til det å samle på vinyl. Man kan samle på singler, LP-er eller begge deler, og bare fantasien setter begrensniner på hva slags fokus du ellers kan ha: enkeltartister, musikksjangre, labler, førsteutgaver, varianter av utgaver, omslagstemaer, lydkvalitet, samleverdi, tidsperioder, eller kanskje geografiske områder. Ingen platesamlinger er like, og ingen platesamlere er heller like. Noen har et smalt fokus, andre bredt og allsidig. Noen er «komplettister», andre tenker ikke på den måten i det hele tatt. Alle har kanskje ikke noe bevisst samlefokus i starten, men etter hvert trer det kanskje fram hva slags samletype du er. På platemesser er det lett å se at vinylsamling er noe som knytter mange ulike typer folk sammen.

Katalogisering av samlingen

Har du først en samling på noen hundre plater og er av den mer systematiske typen, melder kanskje behovet seg for å registrere samlingen på en eller annen måte. Et alternativ kan være å benytte den åpne nettdatabasen Discogs. Her ligger allerede veldig mange utgivelser ferdig registrert, og da er det bare å merke av de utgivelsene du har. Discogs er også en mye brukt markedsplass, hvor du både kan selge og kjøpe, og også organisere din egen ønskeliste («wantlist»). Et annet alternativ er å bruke et regneark, for eksempel Excel eller OpenOffice Calc, som er gratis. Dette vil holde for mange, og har den store fordelen at metadata lett kan eksporteres til andre systemer hvis behovet melder seg. 

Et viktig poeng med å ha en oversikt over samlingen når den kommer opp i en viss størrelse, er at dette vil være nyttig i forsikringssammenheng om uhellet skulle være ute. Et tips i den forbindelse er å oppbevare en kopi av samlingsoversikten på et trygt sted, gjerne sammen med bilder av samlingen. Mange innboforsikringer vil dekke samlinger opp til en viss størrelse, men for å være på den sikre siden bør du få dette bekreftet fra forsikringsselskapet.

Verdisetting av vinyl

På en måte kan vi si at en plate er verdt det en kjøper vil gi. På enkelte markedsplasser kan derfor samme utgivelse variere sterkt i pris også innenfor et kort tidsrom. Etablerte samleobjekter vil variere mindre, mens for eksempel nye limiterte utgivelser kan endre seg raskere. Det finnes likevel mange tjenester på nettet som kan hjelpe til med å anslå en veiledende verdi for en vinylutgivelse:

  • NorSike – Norsk LP-diskografi og prisguide tilbyr prisantydninger for mer enn 10.000 norske LP-utgivelser, basert på blant annet en gjennomgang av mer enn 27.000 norske LP-auksjoner.
  • Popsike tilbyr søk i historikk fra eBay-auksjoner som har endt over USD 20. Det betyr at en utgivelse kan ha blitt solgt billigere enn dette flere ganger på eBay uten at du vil finne spor av det i PopSike. Dermed kan PopSike-historikken i enkelte tilfeller være selektiv og ikke nødvendigvis representativ for utgivelser i prisområdet NOK 100-250. PopSike er likevel et ypperlig verktøy, men husk at det kan finnes mange ulike pressinger av samme utgivelse.
  • Discogs kan hjelpe til med verdiantydninger for både norske og utenlandske utgivelser. Vær imidlertid oppmerksom på at Discogs i mange tilfeller fungerer som et selgers marked. Når få selgere som tilbyr en spesifikk utgivelse møter potensielt pengesterke samlere  kan prisene på objekter til salgs der ligge på nivåer som ikke alltid bør oppfattes som generelt veiledende. Hvis du registrerer deg som bruker hos Discogs, får du tilgang til den faktiske salgshistorien for alle utgivelsene, og snittverdien her kan gi en brukbar verdiantydning.
  • Hva er den verdt? og Platepraten’s kjøp, salg, prisvurdering og diskusjon er norske Facebook-grupper hvor andre samlere kan hjelpe deg med å anslå verdi på vinylutgivelser.
  • Rare Record Price Guide lister verdier for mer enn 100.000 UK utgivelser, og er tilgjengelig både i trykt utgave og som en nett-tjeneste (abonnement).
  • Artikkelen «Hva er plater verdt?» fra Skien Platemesse v/Jørn R. Andersen kan også anbefales.

Gradering av vinyl

Tilstanden på omslag og vinyl har selvfølgelig mye å si for verdisetting. I forbindelse med kjøp og salg av vinyl er det helt klart en fordel om selgeren har beskrevet tilstanden på en eller annen måte. Seriøse selgere benytter som regel en graderingsskala, og referer da vanligvis til en av de to mest brukte skalaene, fra henholdsvis britiske Record Collector Magazine:

Fair (F) | Good (G) | Very Good (VG) | Excellent (EX) | Mint (M)

og amerikanske Goldmine:

Fair (F) | Good (G) | Very Good (VG) | Very Good Plus (VG+) | Near Mint (NM) | Mint (M)

Disse to ligner litt på hverandre, men er ikke helt identiske. Selgere bruker gjerne pluss/minus i kombinasjon med disse graderingene, kanskje også uten å si hvilken skala de refererer til. Tryggest er du når selgeren refererer eller beskriver graderingsskalaen som er benyttet. I motsatt ende kan du også finne mange eksempler på at selgere bare beskriver en LP som for eksempel «pen» eller «pent behandlet». Av praktiske årsaker foretar mange selgere bare en visuell gradering av tilstanden til en vinylplate, i motsetning til spill-gradert («play-graded»). Ikke all slitasje vil være synlig, og de nevnte graderingsskalaene tar hensyn til slitasje som bare kan identifiseres ved avspilling. Mulighetene du har for å klage på et kjøp du er misfornøyd med vil være bedre jo grundigere tilstanden er beskrevet av selger.

Se også Morten O. Reiten/Rocksirkus.com sin artikkel «Kvalitetsgraderinger av vinyl» (archive.org).

Digital lyd kan også låte bra

Selv om jeg foretrekker analog lyd fra vinyl, så har jeg også mye musikk på digitale formater, og CD-er er i mange tilfeller et helt kurant alternativ. Mot slutten av 70-tallet kom den digitale teknologien inn i musikkstudioene, og på 80-tallet kom CD-en ut til forbrukerne. Mens CD-en fremdeles har samme oppløsning i dag (16-bit/44.1 kHz), har studioene siden den gang gått gjennom flere generasjoner med digital innspillingsteknologi, slik at opptak og digitale mastere i dag har en langt bedre lydkvalitet enn det CD-formatet tilbyr. I 1999 kom SACDen, med en lagringskapasitet 10 ganger større en CDen, noe som betød en potensiell lydkvalitet nærmere studiokvaliteten. Året etter ble DVD-Audio introdusert, som åpnet for enda høyere oppløsning (opp til 24-bit/192 kHz). Begge disse formatene ligger langt over CD-en i potensiell lydkvalitet, men har i dag en ganske liten omsetning, også i forhold til vinyl, og forholdsvis få titler er tilgjengelig. Men det som har vært/er tilgjengelig på disse formatene er også gjerne lydproduksjoner av svært god kvalitet.

MP3 og tilsvarende komprimerte digitale lydformater er teknisk sett dårligere enn CD-formatet, og egner seg etter min mening best til å sjekke ut ny musikk, eller som bakgrunnsmusikk til andre aktiviteter. FLAC og andre ukomprimerte digtale lydformater er bedre alternativer, og kan lagre lyd i langt bedre kvalitet enn CD-formatet. Noen strømmetjenester tilbyr i dag lyd i høyere kvaliteter, og forhåpentligvis vil dette bli det normale etter hvert som tilgjengelig båndbredde ikke lenger er noen praktisk begrensning.

Det er også på sin plass her å nevne det norske plateselskapet 2L/Lindberg Lyd, som har et spesielt fokus på høykvalitets musikkproduksjoner og gir ut musikk på formater som SACD og Blu-Ray med 24-bit/192 kHz lydfiler, og selvfølgelig finnes også noen av deres utgivelser på det aller beste formatet. Slike høyoppløste digitale lydformater har potensiale til å kunne gi svært gode lytteopplevelser, men stiller selvfølgelig også høye krav til avspillingsutstyret hvis dette potensialet skal tas ut.

Platespiller og stereoanlegg

Får man kjøpt platespillere i dag? Dette er faktisk et spørsmål jeg ofte får når jeg forteller at jeg samler på vinyl. Svaret er selvfølgelig ja. Skal du først investere i en platespiller, så hold deg unna de aller billigste plastikkproduktene, se heller etter merker som for eksempel Project eller Rega, eller andre som produserer platespillere av god kvalitet i rimelige prisklasser. En vinylforhandler eller hi-fi butikk kan gi deg gode råd i forhold til valg av platespiller.

Lydutstyr betyr for mange i dag mobiltelefon med ørepropper, billige Bluetooth høyttalere eller andre løsninger hvor lydkvaliteten ikke er all verden. Men du trenger ikke svi av så mye penger for å få en forsterker og et par høyttalere av god kvalitet. Hvis ikke forsterkeren har RIAA-trinn/phono/platespiller-inngang kan dette kjøpes separat. Et skikkelig hi-fi anlegg koster, men god lyd trenger ikke å koste skjorta, og det er de første tusenlappene du investerer i et stereoanlegg som gir den beste avkastningen i forhold til økt lydkvalitet.

Av tilleggsutstyr bør du ha en støvbørste til bruk før avspilling av vinyl, og skaff deg også en stifttrykkmåler. En mekanisk variant er billig og sikrer at du spiller av plater uten at de tar skade. Og sist men ikke minst så må du ha rensemiddel/utstyr til å rense nålen på pickup-en, dette må gjøres med jevne mellomrom, hvis ikke vil både lyden bli dårligere etter hvert som skitt og støv fester seg til nålen, og i verste fall kan platene etter hvert bli skadet fordi pickup-en ikke sporer korrekt. For viderekomne vinylsamlere kan det også være aktuelt å skaffe seg platevaskemaskin, mer om dette senere.

Ny vinyl skal ikke knitre

Noen tror at det alltid medfølger en viss mengde støy og knitring når du spiller vinyl, men en ny vinylplate skal i utgangspunktet ikke knitre ved avspilling. Ny vinyl med synlige riper/merker bør du kunne returnere til forhandleren, det samme bør du gjøre om platen er dårlig sentrert (pickup-en svaier sidelengs ved avspilling) eller er bunglete (pickup-en går for mye opp og ned ved avspilling).

En ny LP kan også ha defekter i rillene uten at dette synes, for eksempel hvis presseriet har gjort en dårlig jobb eller benyttet vinylråvarer av dårlig kvalitet. En god pressing på kvalitetsvinyl skal ha så lite bakgrunnsstøy at du bare under svært volumsvake partier i musikken, eller i pauser mellom låtene, kan legge merke til dette. Du bør imidlertid akseptere at en vinylplate kan ha litt sus/knitring under de første sekundene på hver side. Dette er ikke uvanlig, det kan være en utfordring å unngå dette i produksjonsprosessen, spesielt for tykkere vinyl.

Lette merker i en nyinnkjøpt LP kan du også velge å la passere hvis disse ikke forårsaker noe knitring eller knepp ved avspilling. En del slike merker fra produksjonen kan ligge helt i overflaten av rillene og dermed ikke i et område hvor pickup-en sporer. Enkelte vinylutgivelser kan ha synlig slitasje men spille bortimot perfekt, mens andre kan ha litt ørlett slitasje som forårsaker utålelig knitring. Det er også viktig å være klar over at knitring og støy ved avspilling kan komme av at pickup-en ikke sporer korrekt. Dette kan for eksempel skyldes at stifttrykket er feil innstilt, at pickup-en er skadet eller at nålen er skitten. Og kjøper du brukt vinyl kan knitring selvfølgelig også skyldes at platen er skitten. (Mer om vasking av plater senere.)

Nå kan det kanskje høres ut som at vinyl er et svært ømfintlig medium, men selv om den fysiske avspillingsprosessen er utsatt for ytre påvirkninger er det ofte slik at resultatet blir bra selv når omstendighetene ikke er spesielt optimale. Gamle, slitte og ikke helt rene plater kan spille bra selv med pickup-er som ikke har blitt rengjort på mange år, men da kan også resultatet sannsynligvis bli enda bedre med noen enkle rengjørings-grep.

Originautgivelser vs. remastrede nyutgivelser

Tidlige utgaver/pressinger av en vinylutgivelse vil ofte ha den beste lydkvaliteten, men en nyutgivelse gjort med omtanke kan også være et bra alternativ, for eksempel hvis en originalutgivelse er for kostbar på bruktmarkedet. Enkelte labler og plateselskap har dessverre en slapp holdning til lydkvaliteten på sine nyutgivelser, og det er slett ikke alltid de store selskapene som er de beste. Hoffman-forumet kan gi svar på hvilke labler som er gode på nyutgivelser og hvilke du bør være mer skeptisk til. Se også Michael Fremer sin artikkel «Reissue Labels To Avoid and Some Best to Proceed With Caution«. Fremer sitt nettsted Tracking Angle er ved siden av Hoffman-forumet et godt startpunkt for de som ønsker å sette seg inn i den mer audiofile siden av vinylutgivelser. Her diskuteres ofte mastring og analoge kontra digitale produksjonsprosesser, noe jeg ikke skal begi meg mer inn på her, annet enn å si at helanaloge produksjoner nesten alltid vil være vil være å foretrekke, spesielt for innspillinger som også er gjort analogt (da inkludert alt som er spilt inn før 1980). Et godt eksempel på dette er de nyeste stereo- og monoboksene med Beatles sine samlede album, hvor stereoboksen ble digitalt mastret, mens monoboksen er en fullanalog produksjon. Monoboksen anses for å være svært gode alternativer til originale mono-pressinger, mens mange alternativer fra før 1980 sannsynligvis er bedre enn utgavene i stereoboksen.

Mason Williams hos Rhino, sier det slik i et intervju i Flashback nr. 1: «We want to replicate the title as close as humanly possible as we can from the original. That includes finding the first pressing copy, making sure that we’re using the right style of jacket and we have the right era of LP label, and that we’re actually cutting from the original analog master. Anytime we get to a title where one of those things we can’t determine, or if we don’t have the original analog tape for whatever reason, we’ll kind of take a step back and assess whether this is something we want to do or not.«.

For de leter etter den optimale lyden kan det være en utfordring å finne fram til hvilken pressing som er den beste. For analoge innspillinger (det meste før 1980) kan en tommelfingerregel kan være at tidlige utgaver fra det landet innspillingen ble gjort er det beste alternativet. Pressinger fra andre land ble som regel basert på kopier av mastertapen, og som regel vil en slik kopiering forringe lydkvaliteten noe. Men det er mye som påvirker sluttresultatet, ikke minst vinylgravering og selve den fysiske pressingen av platene. Både i USA, England, Tyskland, Nederland og i skandinavia fantes det dyktige vinylgravører (vinyl cutting) og gode vinylpresserier. Eksempelvis kan George Peckham nevnes, sjansene er store for at du har en LP han har gravert, og ser du «Porky» eller «Pecko» inngravert i matrisen er det noe som borger for kvalitet. For mange blir dette kanskje et detaljnivå man ikke begir seg inn på, men Hoffman-forumet er uansett et bra sted å oppsøke hvis du er ute etter vurderinger av varianter av spesifikke utgivelser.

«Remastret» brukes ofte som et ledd i presentasjon og markedsføring av nyutgivelser på vinyl. Eller kanskje vi heller kan si misbrukes, for selv «remastered from original tapes» sier lite om kvalitet uten mer spesifikk informasjon. Rent konkret betyr det bare at de ikke har benyttet de originale mastertapene som direkte kilde til vinylgravering, men at en remastring har blitt gjort, en eller annen gang. I beste fall betyr det at man faktisk har gått til de originale mastertapene og forsøkt å gjøre en så god jobb som mulig med dem, utført av dyktige (og helst navngitte) fagfolk.

Selv om remastring er gjort under de beste omstendigheter så betyr ikke det at den remastrede nyutgivelsen vil høres bedre ut enn originalutgivelsen. Snakker vi om flere tiår gamle analoge mastertaper så har de kanskje gjennomgått en eller annen grad av forringelse. De aller fleste av dagens remastringer innebærer også en digitaliseringsprosess. For analoge innspillinger betyr dette at de originale (pre-digitale) vinylutgivelsene sannsynligvis vil ha et fortrinn. Min erfaring er i hvert fall at i de aller fleste tilfeller så vil originale vinylutgivelser fra 60- og 70-tallet høres bedre ut enn senere nyutgivelser. Det finnes selvfølgelig unntak, men det er som oftest fordi originale mastringer og/eller pressinger var spesielt dårlige, eller når nyutgivelsene gjøres hel-analogt fra spesielt godt bevarte mastertaper (jf. den tidligere nevnte Beatles mono-boksen).

Se også The Loudness War, som førte til at mastringen på pop/rock produksjoner i løpet av et par tiår mistet mye av dynamikken.

Svart vinyl  vs. farget vinyl

Vinyl er i utgangspunktet et blankt råmateriale, og svarte LP-er inneholder derfor også et fargestoff. Lydguruen Steve Hoffman sier imidlertid: «Vinyl is clear. There is however, an agent in the black vinyl that makes it smoother and quieter. Colored vinyl (other than black) can be noisier because it doesn’t have this agent in it.» Gotta Groove Records går enda lenger og tilbyr en oversikt over i hvor stor grad ulike fargetilsetninger påvirker lydkvaliteten. Jeg har ikke selv erfart at fargede vinylvarianter generelt sett har mer bakgrunnsstøy enn f.eks. svart eller transparent vinyl, og det er kanskje viktigere at pressingen ellers er av god kvalitet. Det er imidlertid lettere å se støv/merker/slitasje på svart vinyl, og det kan jo være en fordel. Når det gjelder picture discs derimot, hvor det ligger det et bildelag mellom de to vinylsidene som gjør at tilgjengelig dybde til rillene blir mindre, kan dette i sterkere grad påvirke lydkvaliteten i negativ retning. Så man kan trygt si at picture discs  generelt sett har mer bakgrunnsstøy og knitring enn vanlige LP-er. 

180 grams vinyl

«180 grams vinyl» brukes mye i markedsføring av vinylutgivelser i dag, men for sluttresultatet har det lite å si om en LP veier 150 eller 180 gram. Langt viktigere er andre ting som kvalitet på mastring, gravering og om selve pressingen teknisk sett ellers holder høy kvalitet.

Oppbevaring og behandling av vinyl

De fleste vet vel at du ikke skal ta på rillene med fingrene, og at du ellers bør behandle plater så varsomt som mulig for å unngå smuss og riper. Det er også viktig å oppbevare vinylen oppstilt loddrett og ikke ha plater liggende i en haug oppå hverandre. Det siste vil medføre at støv og skitt kan bli presset ned i rillene. Fukt vil selvfølgelig kunne skade omslag og labler, mens høy varme og temperatursvingninger absolutt ikke er bra for selve platene. Blir plater utsatt for direkte sollys, kan de i verste fall rett og slett smelte og bli deformert.

Plastomslag og forede innercovre

Jeg anbefaler bruk av forede innercovre, dette vil minske slitasje på LP-ene. Her finnes det mange varianter å velge mellom, i ulike priskategorier. Selv om syrefrie pappomslag er det beste til langtidsbevaring av vinyl, så er det som typisk kalles «polylined inners» et godt alternativ for LP-er som er i bruk. Vil du ta godt vare på selve LP-omslaget, kan du også kjøpe plastomslag til disse. Her finnes det flere varianter å velge mellom:

Polyester / Mylar: Disse er superblanke, helt gjennomsiktige, men også ganske kostbare i innkjøp. En bakdel er at omslagene er veldig glatte, så legger du 3-4 plater oppå hverandre f.eks. når du rydder i samlinga, så sklir de fort utover.

Polyethylene / polythene: Disse er ikke like gjennomsiktige, men forholdsvis rimelige og praktiske i bruk. Selv foretrekker jeg denne typen, middels tykke og litt romslige/oversized, slik at de er lette å tre på, også dobbelt-LP-er. Siden de sitter litt løst er det greiest å tre dem på med åpningen i toppen, ellers glir de fort av når du setter inn/tar ut plater i/fra hylla.

Merk at både tykkelse og størrelse varierer for alle plasttyper. Ender du opp med en litt trangere type vil disse være vanskelig å tre på tykkere omslag, så det lønner seg å få tak i noen testeksemplar før du bestiller mange. Har du behov for større mengder vil det nesten alltid lønne seg å bestille fra utenlandske leverandører. Selv har jeg gode erfaringer å bestille både innercover og plastomslag fra Protected i Tyskland og Covers33 i England.

PVC: Disse er tykke og tunge, trenger litt ekstra høyde i hylleplass, og er forholdsvis kostbare. Var mye brukt på 70/80-tallet, men i dag ser det ut til at de lettere plasttypene nevnt ovenfor er mer brukt. Vær også klar over at PVC i motsetning til de andre plasttypene er mer kjemisk ustabilt, og kan forårsake skade på både omslag og selve LP-en. Under visse forhold kan PVC-omslaget feste seg og etterlate merker i glansede platecovre, og i enkelte tilfeller kan PVC også reagere kjemisk med selve LP-en. Typisk vil dette gi seg utslag i lyse flekker på LP-en. (Bildet til høyre over viser hvordan dette kan ta seg ut.) Visuelt sett er LP-en da ødelagt, og i enkelte tilfeller vil slike flekker også være hørbare i form av en slags sus ved avspilling. Jeg vil derfor anbefale å bruke noen av de lettere plasttypene, som både er billigere, mer praktisk i bruk. Når det er sagt så kommer for eksempel norske Crispin Glover Records sine flotte vinylutgivelser gjerne i spesialdesignede PVC-omslag, som vi må regne er trygge i bruk. Det finnes for øvrig en lang diskusjonstråd på Discogs om temaet: «Does PVC Sleeves damage the vinyl?«.

Vasking av vinyl

Selv middels skitne plater som avspilles med en pick-up som aldri har blitt renset kan faktisk låte helt OK, så er det virkelig nødvendig å vaske eller rengjøre vinylplater? Resultatet vil bli enda mye bedre om både plate og pick-up er vasket og renset, og har du lagt litt penger i et godt stereoanlegg og en god platespiller, vil du kunne få det beste ut av selv en litt slitt LP om den er rengjort. Lettere slitasje ligger som regel i øvre sjikt av rillene, mens stiften graver dypere og støy du hører kan likegodt skyldes støv og skitt som befinner seg der. En god platevaskemasking vil kunne fjerne mye av dette.

En platevaskemaskin er forholdsvis kostbar i innkjøp, men skal du rengjøre mye vinyl vil dette være en fornuftig investering. Selv har jeg slitt ut en Nitty Gritty gjennom årene, og er i dag fornøyd med en litt rimeligere Okki Nokki, som fungerer utmerket. Plater kan selvfølgelig vaskes for hånd, men hvis du ikke har gjort dette før bør du søke etter veiledninger på nettet, så du ikke gjør med skade enn gagn. Platevaskemaskinene kommer med veiledning om hva slags rensemidler som bør brukes, men hvis du ikke ønsker å bruke penger på dyre spesialrensemidler er det mange gode råd der ute om hva du kan bruke til vasking og rensing av vinylplater. Ikke alle er like gode, og noen bør du nok  være forsiktig med. Library of Congress anbefaler renset vann tilsatt litt Tergitol (kan kjøpes rimelig via eBay) til rensing av plater (ser ut til at de har fjernet oppskriften fra nettsiden sin nå, men en eldre utgave er tilgjengelig via archive.org). Til spesielt skitne plater trenger du gjerne et rensemiddel som inneholder litt Isopropanol eller tilsvarende. Her finnes det mange varianter på markedet, eller du kan lage din egen blanding etter oppskrifter som det finnes mange av på nettet, for eksempel her.

Ultralydbaserte platevaskemaskiner er i følge enkelte det absolutt optimale, men disse er kostbare og en DIY-variant basert på denne teknologien ville jeg ikke utsatt mine plater for. En annen effektiv metode skal visstnok være å bruke trelim, men dette blir jo tungvint og tidkrevende og kanskje bare noe man vurderer å prøve hvis vanlig platevask ikke fungerer.

That’s It!