Kategori: Utenlandske nyutgivelser

Jeg har tidligere omtalt CD+DVD utgivelsen av Thick As A Brick 2 her på bloggen, og noe overraskende ble dette en ganske god oppfølger, tatt i betraktning av at 40 år har gått siden TAAB1 ble gitt ut. Jeg antydet da at det kunne komme en vinylutgave også av TAAB2, og nå er den her, i deluxe boksutgave med 80-siders bok i LP-størrelse. Den kommer da sammen med den originale TAAB fra 1972, her nyutgitt på vinyl i Steven Wilson sin nye remiks. Jeg har sammenlignet denne med min George Peckham mastrede original, og etter en  runde kan jeg ikke finne at Wilson har gjort de store endringene, men lyden på nyutgivelsen har en litt mer silkeaktig klang i diskanten, muligens litt mindre dynamikk i basstromma, og er generelt sett en tanke mer «kontrollert», der originalen blir litt rufsete i kantene. Siden min «Pecko» original er i ganske bra stand, setter jeg nok på den neste gang jeg skal høre LPen, men jeg ville vært godt fornøyd med denne nyutgivelsen.

Pressingen på begge LPene er strøkne, og TAAB2 vinylen låter helt klart bedre enn CD-utgaven, med lydkvalitet på høyde med 24-bits stereo filene som finnes på CD+DVD utgaven jeg omtalte tidligere. Noe av det første man legger merke til med lyden når man går fra TAAB1 til TAAB2 er basstromma, og dette er noe som gjelder mange innspillinger som gjøres i dag, sammenlignet med den typiske 70-talls lyden: Basstromma i en rock-produksjon av i dag har typisk en «fetere» lyd, men høres ikke ut som et akustisk instrument lenger. Selv om dette umiddelbart kan høres svært dynamisk ut, høres alle basstrommeslag også klin like ut, og i lengden blir det faktisk mindre spennende å lytte til hva som foregår der nede. Men øret omstiller seg raskt til dagens lydfilosofi, og musikalsk sett er det artig å lytte på disse albumene i rekkefølge, og blant annet legge merke til små elementer som videreføres i oppfølgeren. Sånn sett er dette en fin pakke, som jeg gjerne kjører flere runder på spilleren, noe som også kreves hvis man vil lytte til musikken mens man jobber seg gjennom alt innholdet i den omfattende boka.

Prisen på denne vinylboksen er litt stiv, men det er en solid sak, boka er innbundet og inneholder både gamle og nye St. Cleve Chronicle, mange bilder, intervjuer, historiske artikler, det meste i farger. Kan kjøpes fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet. Det kan se ut som om 2xLPen også blir å få kjøpt i regulær utgave etter hvert.

Hvor mange ganger skal denne kua melkes på nytt? Universal kjører hardt ut i år med en innholdsrik CD-boks av albumet med mye tilleggsmateriale over 3 CDer og 1 DVD, bok, 7″ med mere. I tillegg kommer denne vinylutgaven som ser strålende ut, med albumet på gul vinyl og en ekstra LP på rosa vinyl med et konsertopptak fra Happy House i Stockholm, fra juli 1977. Lyden på hovedalbumet er remastret av Tim Young sammen med den originale produsenten Chris Thomas, fra originale mastertaper, så alt skulle ligge til rette for best mulig lyd. Denne nyutgivelsen kommer også på svart vinyl, men denne på gul/rosa er limitert til 1977 nummererte eksemplarer, og kan fremdeles bestilles fra Universal. Til tross for en noe stiv pris, vil nok denne etter hvert bli ettertraktet på samlemarkedet, og med unntak av de tidligste pressingene, blir dette en av de staseligste utgavene man kan ha i platehylla av dette klassiske albumet.

Irske Thin Lizzy med bassist/vokalist Phil Lynott i spissen, har alltid vært en av mine favoritter, og jeg har ingen problemer med å anbefale de fleste av albumene deres gjennom hele 70-tallet. Utover 80-tallet, fra og med Renegade, falt jeg av lasset, selv om også Thunder and Lightning fra 1983 snurret noen runder på platespilleren i sin tid, men de fleste fans vil sikkert trekke fram noen av 70-talls albumene som de store favorittene. Fighting (1975), Jailbreak (1976), Johnny The Fox (1976) og Bad Reputation (1977) er alle gode kandidater. Og Live and Dangerous (1978) er en av de virkelig gode doble live-LPene. Black Rose (1979) var det siste gjennomført gode albumet, men jeg liker også Chinatown (1980). Thin Lizzy er et godt eksempel på at et band tidligere gjerne brukte mange LPer før de fikk finpusset formelen, og det er interessant å følge utviklingen fra debutalbumet fra 1971. I dag er det mer typisk at et band debuterer med et tilsynelatende modent uttrykk, gjør sine beste ting på debuten eller oppfølgeren, og så er de enten ferdige, eller starter med repetisjonsøvelser og drøvtygging.

Debutalbumet er, i likhet med både Shades of a Blue Orphanage (1972), Vagabonds of the Western World (1973, med «Whiskey in the Jar»!) og Night Life (1974), alle gode album, og alle kanskje noe oversett og undervurdert. Vokalisten Lynott er suveren allerede på detuben, en av de beste stemmene i rocken, etter min mening. Thin Lizzy var her en trio, med Eric Bell på gitar og Brian Downey på trommer, ikke en besetning å kimse av, og Downey var med hele veien til bandet ble oppløst på 80-tallet. Det er faktisk først nå når Light in the Attic slipper debuten Thin Lizzy på nytt på vinyl at jeg får dette albumet inn i samlingen. Produksjonen er kanskje noe flat, innspillingsbudsjettet var sikkert ikke av de største, men Light in the Attic har benyttet en 24-bit/96kHz remaster av de origale mastertapene, og pressingen er som alltid god fra den labelen, så lydmessig sett blir dette så optimalt man kan få det. Jeg stusset litt da omslaget ankom med det som så ut til å være en pålimt papir-remse med informasjon rundt ryggen, men den var festet med strekk-gummi og lot seg lett fjerne.

Omslaget er nydelig reprodusert, utbrettsutgave i tykk papp, med det originale Decca-omslaget på for/bakside og London-utgaven på innsiden. Som om ikke det var nok, så følger det med et innlegg med historien rundt albumet, hvor de også nevner hvem som har gjort remastringen (Dave Cooley), noe alt for få tar seg bryet med å gjøre. For å toppe det hele, har de også lagt ved en kul poster, og LPen kommer i et foret innercover. Vel, hva skal man si? At Light in the Attic klarer å holde prisen noenlunde moderat er rett og slett imponerende, med tanke på alt arbeidet de legger ned i sine nyutgivelser, og hvor gjennomført solid alt gjøres, fra omslag til pressing. Dette er rett og slett verdens beste reissue-label! Flere andre har noe å lære, og enkelte bør gå i skammekroken. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden, eller Platekompaniet.

Jeg skrev i går om svenske Universal sine nyutgivelser av November, men minst like interessant er to andre album de slapp på årets Record Store Day, to av 60-talls albumene til duoen Hansson & Karlsson. Mens Janne Carlsson senere ble skuespiller og svensk TV-kjendis, fortsatte Bo Hansson med sin musikalske solokarriere, og gav blant annet ut en serie med fine album på 70-tallet, kanskje mest kjent er hans album med musikk inspirert av Lord of the Rings. Men på 60-tallet var det duoen Hansson & Karlsson som gjaldt, og deres progressive jazzmiks av orgel og trommer slo såpass godt an også internasjonalt at de gjerne delte konsertscener med storheter som Jimi Hendrix og Frank Zappa. Den noe begrensede instrumentale besetningen er ikke til hinder for at både Monument (1967) og Man At The Moon (1969) absolutt er verdt en lytt. Jeg har ikke originale utgivelser å sammenligne lydkvaliteten med, men som med November nyutgivelsene, så høres dette helt OK ut. Kvaliteten på omslagene er god, begge med utbrett. Utgivelsene kommer i nummererte opplag på 1000 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Svenske Universal var aktive under Record Store Day tidligere i år, og slapp blant annet alle de tre albumene til November på nytt på vinyl. November var et av de legendariske svenske hardrock-bandene fra tidlig på 70-tallet, som også var populære i England, mot alle odds, med sine svenske tekster. De forsøkte da å oversette tekstene til engelsk, men dette ble droppet siden britene foretrakk å høre låtene på originalspråket! Har du et snev av interesse for bluesbasert hardrock, bør du sjekke ut dette bandet, som er essensielt i så måte i skandinavisk sammenheng. Originalutgivelsene, og spesielt 2:e November og 6:e November er for samleobjekter å regne, så slik sett er disse nyutgivelsene på sin plass. Reproduksjonene av omslagene er fine, to av dem med utbrettsomslag, og LPene har fått Sonet labler som ligner originalene. Også lydmessig holder disse nye utgivelsene mål, med pene og rimelig støyfrie pressinger. Jeg har ikke originale LPer å sammenligne lyden med, så det er godt mulig at lyden har litt mer dynamikk og «vinyl magic» der, men det skal jo godt gjøres å finne strøkne og knitrefrie brukt-eksemplarer. Har ikke funnet noe informasjon om hvilke lydkilder som er brukt, kan godt være vinylrip for alt jeg vet. Utgivelsene kommer i nummererte opplag på 1000 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Rhino kjørte ut mange varianter av Misfits sin punkklassiker fra 1982, Walk Among Us, til årets Record Store Day. Flere ulike vinylfarger i diverse limiterte opplag. Det kan se ut som om ulike varianter ble solgt i USA og Europa, jeg endte opp med lilla vinyl (som ser mer rød ut på bildet nedenfor) i et opplag på 1500. Lydkvaliteten er det lite å si på, mens pressingen er OK, ikke helt strøken, men hvem bryr seg vel om at man hører et knitter her og der mellom sporene når man lytter på denne musikken. Omslaget er fint reprodusert, men innercoveret kunne vært bedre, det virker litt blast med såpass dårlige kontraster at det enkelte steder er vanskelig å tyde bokstavene i tekstene. Alt i alt en midt-på-treet nyutgivelse, grei nok.

Noen av de flotteste utgivelsene på årets Record Store Day var nyutgivelsene av tre album med The Kinks fra Sanctuary Records. Face To Face (1966), Something Else By The Kinks (1967), og Arthur Or the Decline and Fall of the British Empire (1969) kom alle i 2xLP utgaver med henholdsvis mono og stereo versjoner av LPene, på henholdsvis blå, rød og hvit vinyl, remastret fra originale mastertaper av Andrew Sandoval. Ikke noe ekstramateriale altså, da får du heller skaffe deg disse deluxe CD-utgavene av albumene som nylig ble gitt ut. Jeg har ikke noen førsteutgaver av disse albumene, men når jeg sammenlignet lyden med mine 70-talls reissuer, er disse nye minst like gode. Pressingene er strøkne, innpakningen likeså. Albumene kommer med utbrettsomslag og svært lekre inneromslag med mange bilder og mye informasjon. Da blir det lett å anbefale disse tre nye utgivelsene, som vanskelig kan overgås. I følge The Kinks sine hjemmesider er disse utgivelsene limiterte til 500 nummererte eksemplarer, men det gjelder sannsynligvis innen UK. De jeg har er i hvert fall ikke nummerert, men uansett tyder alt på at opplagene er såpass små at det kan lønne seg å ikke vente for lenge. Her hjemme har både Big Dipper eller The Garden fremdeles igjen noen eksemplarer ser det ut til.

I fjor kom Ba Da Bing! med nyutgivelse på vinyl av av Talk Talk sitt Laughing Stock album fra 1991, og nå slipper EMI de to foregående albumene, The Colour of Spring (1986) og Spirit of Eden (1988). En sterk periode for bandet, vakre og interessante produksjoner, med dybde under en elegant og sofistikert overflate. I løpet av disse tre albumene beveget de seg fra synthpop til mer atmosfærisk og eksperimentell musikk, men alle ble jevnt over rost opp i skyene av musikkkritikere, og andre musikere slenger fremdeles rundt seg med superlativer om bandet, noe den kommende boken Spirit of Talk Talk sikkert vil vise. Jeg har ikke hørt reissuen av Laughing Stock, men disse to fra EMI er rett og slett førsteklasses, noe også tilbakemeldingene på Hoffman forumet viser. Strøkne pressinger med en lydkvalitet som sannsynligvis også overgår originalutgivelsene, og det skal vel godt gjøres å finne tidligere pressinger som har like lite bakgrunnsstøy fra rillene som disse nye fra EMI. Med begge utgivelsene følger en DVD (ikke DVD-Audio) med albumene i 96khz/24bits lyd samt ekstra låter («It’s Getting Late This Evening» på The Colour of Spring og «John Cope» på Spirit of Eden). Så her kan jeg bare gi mine varmeste anbefalinger!

Jeg forhåndsomtalte denne utgivelsen tidligere, og forsøkte da å ikke skru mine egne forventninger alt for høyt. Det er derfor hyggelig å kunne melde at TAAB2 mer enn innfrir. Musikalsk sett er dette en ren fornøyelse, med Anderson i godt slag, varierte låter og det hele er spenstig arrangert og fremført. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg inn i tekstene og fortsettelsen av historien om Gerald Bostock, men det musikalske holder mer enn mål, i hvert fall om man har litt sans for Jethro Tull slik de har fremstått fra 80-tallet og utover. Den originale vinylutgivelsen fra 1972 kom som kjent med et omslag formet som en papiravis, St. Cleve Chronicle, og sannelig har ikke magasinet Prog laget en 2012 utgave av avisen også! (Se bilde av begge utgavene nedenfor.) Den kommer som vedlegg til nr. 24 (March 2012) som har Anderson på omslaget og en lang relatert artikkel i bladet. Steven Wilson (Porcupine Tree) har virkelig skrudd sammen en gromlyd, og er du så heldig at du kan spille av 24-bit stereomiksen som finnes på DVDen her kan du glede deg enda et hakk ekstra, og savnet av en vinylutgave blir litt mindre. Det store spørsmålet blir selvfølgelig om denne senere kommer som dobbel vinyl og utbrettsomslag med ny avis … men CD/DVD-utgaven kan bestilles for eksempel fra Burning Shed, Amazon UK eller Platekompaniet. Prog magazine nr 24 kan du bestille også fra Burning Shed, litt billigere enn å kjøpe det på Narvesen.

Den engelske Black on Black labelen har etter hvert etablert seg som en av de største innen nyutgivelser av metal på vinyl, og nå har de rette blikket mot progrock med deres nye serie eller underlabel Prog Classics. Nylig slapp de den doble live-LPen Nothing Is Easy med Jethro Tull, og nå er de klare med fire av de beste albumene til Van der Graaf Generator: The Least We Can Do Is Wave to Each Other (1970), H to He Who Am the Only One (1970), Pawn Hearts (1971) og Godbluff (1975). Alle albumene kommer i utvidede utgaver som doble LPer med ekstra materiale. Dette ser ut vil å være identisk med det som var bonus på de remastrede CD-utgivelsene fra 2005. Vi kan kanskje gå ut fra at disse remastringene av albumene fra 2005 også er benyttet som lydkilde her, selv om det ikke nevnes. Jeg har sammenlignet lydkvaliteten på The Least … med en UK Charisma 70-talls repress («Mad Hatter» label), og Pawn Hearts med en tysk 70-talls pressing på Philips. Begge disse nye på Back on Black Prog Classics kommer godt ut av den sammenligningen. Lyden høres kanskje ørlite mindre organisk ut, men til gjengjeld er pressingene så gode at også de lave partiene gjengis utmerket. Strøkne originale førsteutgaver låter sannsynligvis bedre (det gjør de nesten alltid), men ellers er nok dette gode alternativer til senere represser. Alle kommer i utbrettsomslag som har OK grafisk kvalitet, men er nok litt mer kornete enn originalomslagene. Vær obs på at også amerikanske 4 Men With Beards gir ut de tre første albumene parallellt, men som enkle LPer uten bonusmateriale, og disse er nok generelt noe mindre forseggjorte (svart/hvite labler meldes det om – BoB utgivelsene har flotte labler) i forhold til utgavene på Back on Black Prog Classics. Pressingene var i hvert fall teknisk sett strøkne på mine eksemplarer. Kan bestilles fra RockStop eller Platekompaniet.