Kategori: Norske utgivelser

Fjorårets debutalbum fra Spidergawd viste seg å bli en av de mest solgte vinylutgivelsene i Norge i 2014. Ikke spesielt overraskende, for det var en solid debut med fuzza og fengende bluesbasert rock, og lenken til Motorpsycho med Bent Sæther på bass hadde nok også sitt å si. Det ble tidlig varslet at album nummer to var underveis, og for et par uker siden ble det sluppet, med den enkle tittelen Spidergawd II. Musikalsk er dette mer av det samme, med grooveskruene strammet enda litt tettere til, alle låtene her klikker inn til rundt 5 minutter eller mindre. Likte du debutalbumet vil du finne minst like mye å glede deg over her, det er aldri langt mellom de hardtsvingende gitarriffene fra gitarist, vokalist og låtskriver Per Borten.

Det er selvfølgelig mange referanser som kan trekkes fram når retroelementene er samlet såpass tett som hos Spidergawd. Som på debuten er det tung blues i bunnen av mange av låtene, og Rival Sons kan være en relevant sammenligning hvis vi ser bort fra deres Led Zeppelin fiksering. I «… Is All She Says» hører jeg Billy Gibbons sin signatur i gitaren, men en bredere link til ZZ Top finner vi hvis vi tenker på deres supre album Degüello hvor medlemmene sper på med hver sin saksofon. I Spidergawd er det Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) som tar seg av det instrumentet, og selv om ikke saksofonen er like framtredende som på Degüello brukes den ofte på samme måte, for å fylle ut og gjøre gitarriffene enda fetere. Spidergawd sitt lydbilde har imidlertid generelt mer vreng så det kan av og til være vanskelig å skille disse instrumentene fra hverandre.

Som på debuten kan jeg fremdeles høre låter som minner meg om Queens of the Stone Age, men sikrere er jeg imidlertid på at «Sanctuary» må være inspirert av Thin Lizzy, gitarsoloen levner liten tvil om det. Borten henter også fram Bukka White sin gamle blueslåt «Fixin’ To Die» som tilføres et heftig riff med et lite metalelement. Ellers er det mye å glede seg over her for de som liker bluesbasert 70-talls gitarrock med en litt oppdatert lydproduksjon, blant annet med utstrakt bruk av fuzz på bassen. Nå er det ikke dette som gjør at nettopp produksjonen i enkelte tilfeller kan være et lite ankepunkt, men som på debutalbumet favoriseres ofte fullt trøkk fra alle sider framfor dynamikk. Dette gir høy intensitet, men enkelte ganger går det utover trommelyden, der cymbalene nesten blir et jevnt sus og skarptromma mister trøkk. Dette er imidlertid småpirk i den større sammenhengen, Spidergawd II er utvilsomt en solid oppfølger på alle måter.

Noe av grunnen til at debutalbumet ble en suksess og har solgt over 3.000 eksemplarer på vinyl må også tilskrives Crispin Glover Records og deres designer Håvard Gjelseth, som sammen med de flotte fargerike omslagene fra franske Émile Morel har gitt bandet en attraktiv visuell identitet (og bidrar sterkt til at jeg velger å tagge også denne omtalen med «psykedelia»). Vinylutgaven av Spidergawd II står ikke noe tilbake for debutalbumet sånn sett. Førstepressen på lilla vinyl kommer i 500 eksemplarer i en lignende ekstravagant presentasjon, denne gangen også med en stor plakat. Så lekkert at man nesten kan gå til innkjøp av utgivelsen av den grunn alene. Regn med at denne utgaven forsvinner fort, den er allerede utsolgt fra labelen. Jeg er litt usikker på hvilke utgaver de ulike nettbutikkene har inne nå, men albumet kan når dette skrives bestilles fra Tiger («1st press purple vinyl») og Big Dipper. Eventuelt kan man forsøke hos tyske Stickman Records.

Råger Råger er en trio fra Trondheim med Jan Fredrik Pindsle på vokal og gitar, Erik Sundby på bass og Bjørn Tore Solli på trommer og vokal. De to første her med fortid 80-talls punkbandet Sprekte Pølser, som jeg tror ikke fikk gitt ut noe, de er i hvert fall ikke listet i Gleder meg til år 2000. Hvor har det blitt av norsk rock med mening, spør Råger Råger. Nå er ikke de det eneste norske punkrock-bandet i landet i dag som synger tekster med mening, her i betydning av et visst innslag av samfunnsengasjement, men debutalbumet deres er en god søknad om å være i første rekke.Â

Punkinspirert rock er det altså vi får servert her, av den gode gamle typen, ikke hardcore-kjapp men det er mange låter med bra driv her, noen kan kanskje minne om Raga Rockers når de tråkker på pedalen, for eksempel en låt som «Rasismen Herjer». De roer ned innimellom, men det er ikke langt mellom de kjappe og korte låtene med fengende allsangrefrenger her. «Mere, mere» er et godt eksempel på hvor enkelt og effektivt dette kan gjøres, et energikick på steroen og en låt som burde få bra liv i et konsertpublikum. Skikkelig gøy. Artig er også «Marit Larsen», en hyllest som jeg tror hovedpersonen ikke vil ha så veldig mye i mot. Men Råger Råger tar for seg mer seriøse temaer også, om å stå i mot sløvheten og likegyldigheten vi alle kan kjenne kryper inn i livet, i låter som «Føler ingenting» og «Toget går».

Det hele avsluttes med nok en hyllest, «I Denna Byn» handler vel om hjembyen, som selvfølgelig er vakrest på jord og den beste byen å bo i. Helt til slutt får vi det eneste innslaget på engelsk, en helt OK opprocka cover av Bowie/Eno sin «Heroes». Debutalbumet er absolutt et hyggelig møte med et band som ikke tar seg selv alt for høytidelig, har god humor, noe på hjertet og ikke minst fengende låter å by på. LP-en har blitt en flott sak med innleggsark hvor tekstene er trykket som fargerike ordskyer, limitert til 500 nummererte eksemplarer. Kan bestilles direkte fra bandet, og etter hvert fra Big Dipper.

Dette er så langt jeg har registrert første utgivelse på vinyl fra Stavanger-bandet Mikromidas, men de har to album bak seg på CD-formatet, Brennende Drømmer (2001) og Faunus (2005). Tre ut av tiden er ikke et nytt studioalbum, men innspillinger fra 1999-2000, alt tidligere uutgitt med unntak av deres versjon av «Go Now!» som var med på trippel-CD Moody Blues tribute-utgivelsen Higher And Higher fra 2006. Det åpner bra med «De dødes hus» som kan minne om Tusmørke selv om de nok litt mer å by på rent musikalsk med sin folk/psych/prog-miks. Mikromidas heller mer mot melodisk rock med en liten dragning mot hardere rock og proginspirerte akkordskifter. Det fortsetter også bra med «Mot vinter» som har et fengende gitarriff. Teksten her har også et visst fellestrekk med Tusmørke, litt lettere mytisk og mystisk/gåtefull språkbruk men da uten Tusmørke sin uttalte dragning mot det hedenske.

De resterende låtene her må jeg nok si blir mindre interessante for min del. Lydbildet med orgel og gitarer er flott og fyldig, men låtene blir litt uspennende samtidig som de enkelte ganger tenderer mot noe rockopera-aktig. Et lite unntak med noen fine kakofoni-sekvenser i «Reimer og jern», men den avsluttende Moody Blues coveren berger vel heller ikke inntrykket av at dette neppe er det Mikromidas albumet du bør starte med. Tatt i betraktning at Tre ut av tiden er en dokumentasjon av bandet i en tidlig fase, er det imidlertid en interessant utgivelse for de som har sansen for Mikromidas sine to tidligere album.

Vinylutgivelsen av Tre ut av tiden er en fin sak som alltid fra Panorama Records, med utbrettsomslag, og kommer i 100 eksemplarer på oransj vinyl og 300 på svart vinyl. Kan bestilles fra Panorama, Big Dipper eller The Garden.

Da jeg var innom Big Dipper i Trondheim for et drøyt år siden sto Torgeir Lund bak disken og fiklet med noe han sa var prototypen på det som skulle bli en utgivelse med unik og original innpakking. Torgeir driver som kjent også Crispin Glover Records, og da skjønner man at en attraktiv vinylutgivelse er på gang. «Med hvem da?» spurte jeg, men da fikk jeg bare et lurt smil tilbake, det kunne han dessverre ikke avsløre. Vel, jeg tenkte jo mitt, og var ikke så veldig overrasket da det et stykke ut i fjoråret ble annonsert en ganske spesiell 4×7″ utgivelse fra Motorpsycho. Her måtte man følge med i timen og legge inn bestilling i Motorpsycho sin nettbutikk, når fristen var ute var toget gått.

Fordelt på 3 ulike forsendelser utover året fikk man til slutt samlet den komplette 4×7″ utgivelsen, og kunne sette den sammen til en lekker enhet med multiutbrett og imitert skinnomslag. Nå var ikke dette uten videre noen enkel operasjon, og hvis du ikke er sikker på hvordan det skal gjøres så ligger det en instruksjonsvideo her. Sluttproduktet er selvfølgelig staselig, men direkte praktisk er det ikke, siden man blant annet må delvis plukke de ulike delene fra hverandre igjen hvis man skal komme til og få sett hele omslagene til de enkelte singlene. Men strengt tatt er ikke det nødvendig, det holder lenge å forholde seg til den sammensatte pakken som den er. Det som er av informasjon her er vanskelig å få tak på, det gjelder lablene også, her må man forholde seg til symboler og eksotisk tegnsetting. Kryptisk, men det fungerer, selv om man kanskje kan savne en mer normal låtoversikt, og mer informasjon om hva slags opptak det dreier seg om. Noe kan man imidlertid finne på nettet, for eksempel på Wikipedia, mens spesielt interesserte kan boltre seg på Camp Motorpsycho forumet, i denne tråden.

Med følger også en CD med alle låtene samlet, som da kan legges i en egen lomme. Nå ble det litt oppstyr da det overraskende dukket opp et niende fragment i form av en ensidig vinylsingel som fulgte med gatemagasinet Sorgenfri, 900 eksemplarer lagt i tilfeldige utgaver av bladet. For fans utenfor Trondheim og i utlandet ble denne svært vanskelig å få fatt i, det førte raskt til klager fra fansen. Ikke uventet dukket denne raskt opp til skyhøye priser ulike steder på nettet, noe bandet selv ikke satte pris på. Det som var ment å skulle bringe noen ekstra slanter til selgere av Sorgenfri, utnyttet enkelte vinyltradere til å skaffe seg selv enda langt større fortjenester. Men dette burde nok ikke komme som noen stor overraskelse for noen, Motorpsycho sine utgivelser er det mange samlere og fans som er ute etter, og da blir det alltid et visst jag etter de begrensede opplagene.

Det er som nevnt lite informasjon som følger The Motorpnakotic Fragments. Det er en samling av uutgitte opptak som har blitt lagt til side tidligere av ulike grunner, en gavepakke til fansen kan man trygt si. Det er ikke mange andre norske band som kunne gravd i arkivet og funnet fram til et knippe låter av så høy kvalitet som dette. Ekstra artig er det å finne kuttet «Whiskey And Rock ‘N Roll» her, med The Insect Machine med Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Per Borten, Burt Rocket og salige Willy B., en konstellasjon som spilte på hyllestkonserten til ære for Harald Are Lund på hans 60-års dag på Blå i Oslo i 2006. Tøft så det holder!

Dette er EP nummer to fra Fredrikstad-bandet HRPS, et band som i beste punktradisjon stiller med frisk humor og full-ladede batterier. Låttitler som «Alphamale Motorcycle», «Punks Are Just A Bunch Of Assholes» og «Mongo» i kofferten fra første EP tyder på en viss inspirasjon fra tidlig Turbonegro. De snur seg neppe tilbake for å se om de titlene/tekstene etterlater seg noe roadkill der de ruller framover som en østeuropeisk trailer med slitte sommerdekk på norske vinterveier. Selvmotsigende nok kaller de seg både punk og «anti-punk», og man skal kanskje ikke se bort fra at både partikler og antipartikler kræsjer sammen når HRPS setter i gang, for det går varmt for seg i forsterkerne i låter som «Selfdestructo Girl», «Destroy Bergen» og «DPRK», den siste en hyllest til Nord-Korea. Ironi og hardtslående humor så det holder i tekstene, men trøkket i musikken er nok det viktigste, og her innfrir HRPS for fullt med drivende låter og fengende refrenger. I så måte er «So You Wanna Be A Rockstar» min favoritt her. I følge bandet selv er produksjonen bedre denne gangen, det er kanskje enda et lite stykke igjen til trøkket åndsfrendene The Good, The Bad & The Zugly har klart å formidle på vinyl, men denne singelen fortjener likevel å stilles opp ved siden av dem i samlingen.

EP-en er trykket på rød transparent vinyl i 250 eksemplarer, og er nummerert i form av et A4 tekstinnlegg. Kan bestilles (snart) fra Tiger og Big Dipper, eller direkte fra Hoppla Hesten Records, hvor også den første EP-en fra HRPS ennå er tilgjengelig.

Fjorårets debutalbum til den norsk/svenske prog-trioen Kaukasus er endelig ute på vinyl. Bandet kan vel beskrives som en supergruppe, med medlemmer Ketil Vestrum Einarsen (Jaga Jazzist, Motorpsycho) på fløyte og keyboards, Rhys Marsh (Opium Cartel, The Autumn Ghost) på vokal, gitar og bass, og Mattias Olsson (Änglagård, White Willow) på trommer og diverse andre instrumenter. I følge bandet selv kan vi vente oss mørk nordisk progressiv rock med utflukter inn i kraut- og kunstrocken. Hvor mørkt dette har blitt kan sikkert diskuteres, det er tidvis både melankolsk og mollstemt, men innenfor en lettere symfonisk progrock-ramme blir det et trygt, velklingende og polert mørke som egner seg fint til en behagelig stund fremfor stereoanlegget. Jeg kan vel heller ikke høre så mye krautrock her, men det er mulig at jeg ikke har den rette ballasten til å vurdere det. Når det er sagt så er det mye å hente for de som liker melodisk progrock her, albumet har blitt svært godt mottatt, og navn som Talk Talk, King Crimson og David Sylvian har blitt trukket fram som referansepunkter. Fløytespillet til Vestrum Einarsen har fått bra med plass, og bidrar til mye av det stemningsskapende her, som ellers minner meg om ting jeg har hørt fra Steven Wilson og hans No-Man prosjekt. Et variert album har det blitt, og progfans vil garantert finne mye å glede seg over her, spesielt om man liker den mykere og mer atmosfæriske siden av sjangeren.

Det er Panorama Records som står bak vinylutgaven, på deres Pancromatic label. 100 eksemplarer er presset på pen rød vinyl, 200 på svart. Kan bestilles fra Panorama eller Big Dipper.

Carsten «Cesh» Holt har lang fartstid i ulike musikalske sammenhenger. Vi finner han blant annet som medlem i Memphis News og Paal & Paal Band mot slutten av 80-tallet, hvor Paal Flaata også var medlem. Ellers står navn som Scream Opera, Neperud og The Bones Of My Uncle på resymeet til Holt, som nå er ute med sitt debutalbum under artistnavnet Cesh. I fjor vår pakket han bass og gitar og dro til Greaseland Studios i San Jose, California, der han teamet opp med blant andre Kid Andersen, bluesgitaristen fra Telemark som har gjort karriere i USA. Andersen er en sentral samarbeidspartner på dette albumet, hvor både han og Holt trakterer de fleste instrumenter med unntak av trommer, som spilles av Jay Hansen.

Alle låter her er signert Holt selv, to co-skrevet sammen med Andersen, og som presseskrivet antyder er dette et album med låter solid plantet i en rocktradisjonen hvor både country og blues er klare ingredienser. Av referansene som listes kan jeg skrive under på Rolling Stones, Gram Parsons og til en viss grad Beatles og Dream Syndicate, mens David Bowie og The Stooges kanskje blir litt vanskeligere å høre sporene av. For min egen del kan jeg derimot plusse på med Neil Young («Out Of Tune»), George Harrison (hør gitaren på «Dream Love»), litt Bachman Turner & Overdrive (i den Stones/»Honky Tonk Woman»-aktige «Hey Good Looking»), og Jerry Lee Lewis piano-r&r i «Down Again». Av de roligere låtene hører vi skygger av The Band i «Buried In The Haze», mens countryballaden «Nobody Denies» har koring som kan minne om god gammel Ry Cooder årgang. Enkelte av mid-tempo låtene kan kanskje minne om Lenny Kravitz, men han har jo også plukket ting fra felles inspirasjonskilder. En fint balansert album har det blitt, som sikkert vil glede mange lyttere med sans for gitarbasert rock med sterke bånd bakover.

Vinylutgaven av albumet har blitt en virkelig flott sak, utbrettsomslag med spreke fargetegninger av typen vi finner på The Birthday Party sitt Junkyard album. Pressingen er flat og fin også. 100 kom på oransj vinyl, som nok er vanskelig å oppdrive nå, mens 500 er presset av utgaven på svart vinyl. Sistnevnte kan besilles fra Big Dipper eller The Garden.

Etter 30 år som gitarist og låtskriver i Backstreet Girls var det på tide at Petter Baarli fikk gitt ut et soloalbum. Han har selvfølgelig gjort mye annet også, blant annet vært en sentral samarbeidspartner for Joachim Nielsen gjennom mange år. I Backstreet Girls har han utvilsomt stått for mye av den musikalske regien, men sikkert hatt lyst til å gjøre ting som ikke passet helt inn i den stramme sjangerbegrensingen det bandet alltid har holdt seg til. Et tegn på dette kunne vi kanskje se på deres siste album, Death Before Compromise, hvor de to mest utypiske Backstreet Girls låtene var signert Baarli alene, mens de øvrige var signert Baarli/Müller.

Som forventet har You Petter B. Goode blitt et solid rockalbum, og vi finner mer enn ett vink til Rolling Stones her. «Good Mad (But Not Evil)» holder fint Backstreet boogiedriv mens «Kill You» er en enkel men effektiv mollstemt ballade som minner litt om Rory Gallagher sin låt «Easy Come, Easy Go» fra hans supre album Jinx (1982). Om tittelen «Don’t Point Your Finger [at the Guitar Man]» er en referanse til det britiske pub/blues/r&r-bandet Nine Below Zero skal jeg ikke ha sagt, men dette er i hvert fall også tittelen på LP nummer to fra bandet som gav oss tidenes mest forrykende live-debutalbum med Live at the Marquee i 1980. Om ikke det er en bevisst tribute, så får Status Quo det i «The Best», hvor introen og gitarriffet i starten er en vri på deres klassiker «Whatever You Want». Her får vi en shufflelåt med er en herlig allsang-feststemning som avslutning på albumet. Baarli kan ta en velfortjent juleferie etter å ha levert både en strålende solodebut og et nytt solid Backstreet Girls album i 2014.

Vinylutgaven av You Petter B. Goode kommer ikke bare med et helt annet omslag enn CD/digital utgaven av albumet, innholdet er også ganske ulikt på de to formatene, hele 3 av de 10 låtene er unike for vinylutgaven. En vri som selvfølgelig gjør det aktuelt for mange å skaffe seg begge varianter, siden CD-utgaven inneholder 15 låter, og da 8 du ikke finner på vinylutgaven. LP-en kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Da gjenstår det bare å ønske god jul, og hva passer vel bedre her enn å fyre opp julestemningen med noen av Backstreet Girls sine julelåter: «Christmas Boogie«, «Rock’N’Roll X-Mess» og «A Merry Jingle (live)«. Deres to juleutgivelser på vinyl er forøvrig flotte saker, men vanskelige å få tak i: «Christmas Boogie» / «A Merry Jingle» (7″, 1987) og Christmas Crusher (EP, 1999).

Backstreet Girls burde forlengst hatt Kongens fortjenestmedalje for sin standhaftige tjeneste i rock’n’roll faget. I forbindelse med at bandet feirer 30-års jublium i år skriver Knut Schreiner i sin hyllest at de bør regnes som det «femte» av de «fire store» norske bandene på 80-tallet, selv om de da ikke skrev tekster på norsk. Ikke vanskelig å være enig i det. For meg sto de for de aller artigste konsertopplevelsene jeg hadde på den tiden, de blåste nesten ut trommehinnene mine i Isfjordshallen, men kvelden etter bar det til igjen på DH-kroa i Molde, hvor det ble enda heftigere. Dette var vel rundt tida da de hadde sluppet Boogie Till You Puke (1988), en norsk klassiker, selv om også debuten Mental Shakedown fra 1986 er en favoritt. Jeg har det sterkeste forholdet til de 3-4 første albumene, men du kan plukke stort sett hvilket album som helst med dem og få forventningene oppfylt. Trenger man et ekstra energikick i hverdagen så er et par Backstreet Girls låter mer effektivt enn alskens energidrikker.

Petter Baarli har alltid vært en av de beste gitaristene på sitt felt, ingen over når det gjelder boogie rock’n’roll Chuck Berry riffing med tiger på tanken. Bjørn Müller skal imidlertid ha sin store del av æren for at Backstreet Girls ble så supre som de ble, en perfekt vokalist for bandet og en perfekt frontfigur ved siden av eller rettere sagt en halvmeter over gitarist Baarli. Sammen med rytmeseksjonen bestående av bassist Pål Kristensen og trommis Bjørn Terje Baarli var dette en drømmebesetning som kunne dra i gang en adrenalinfylt feststemning få klarte å matche. Siden den gang har det vært en del skiftende besetninger, Müller var ute av bandet en periode, mens Petter Baarli alltid har vært det faste punktet. Når begge de to er med på det nye albumet Death Before Compromise vet vi at det bare er å sette kryss i margen og notere at varene er levert. Med unntak av de to låtene signert Petter Baarli, den litt funky og Aerosmith-aktige «Hello Lucy» og den noe roligere «Backstreet Island», er det full rulle hele veien med gode Baarli/Müller-låter. Vi må selvfølgelig også nevne bassist Dan Thunderbird og svenske Martin H-Son på trommer, som begge er med og bidrar til at Backstreet Girls fremdeles er på toppen på den norske rock’n’roll tronen.

Omslaget til vinylutgaven føles litt som et oppblåst CD-cover, men ellers har Voices of Wonder gjort en god jobb, fin pressing og innercover med en side fullt av konsertbilder. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

Etter den sterke EP-debuten var det lov å ha store forventninger til Torgeir Waldemar sitt debutalbum. EP-en viste en moden låtskriver og en sanger med så stor autoritet og så mye inderlighet i stemmen at han i norsk sammenheng nesten stiller i sin egen divisjon. Tre av låtene fra EP-en har blitt med over til albumet, men versjonene her har fått et løft produksjonsmessig og er i likhet med de øvrige låtene blitt krydret med små detaljer og enkle arrangementsmessige grep. Resultatet har blitt et helstøpt album som både er lekkert å høre på samtidig som det er gitaren, stemmen og låtene som er i fokus. Enkelte av låtene er bygd opp rundt samme lest, «Across The River» har for eksempel likhetstrekk med «Take Me Home», men det gjør lite når det uansett er snakk om variasjoner innenfor en amerikansk folk/rock-tradisjon. «Streets» legger seg tett opp til Neil Young på flere vis, en hyllest i så måte kanskje. En mer konkret hyllest får Townes Van Zandt, hans «Highway Kind» er eneste coverlåt på albumet. Dette føles som et naturlig valg, både låten og måten Waldemar gjør den på glir rett inn i helheten her. Waldemar har tidligere trukket fram The Notting Hillbillies sitt album som en stor inspirasjonskilde, en låt fra det albumet hadde vært et spenstig og kanskje modigere valg, siden Knopfler sin melankoli lett kan bli tatt for ikke å stikke så dypt, noe som selvfølgelig ikke stemmer. Det ser for øvrig ut som om «Highway Kind» ikke er inkludert i den digitale utgaven av Waldemar sitt debutalbum.

Av andre høydepunkter kan den nærmest episke «Insomnia» nevnes, med en fantastisk slidegitar, men det er rett og slett ingen dødpunkter på dette albumet, ikke noe fyllmateriale. Låtene er sterke i seg selv, det ligger mye livserfaring i tekstene, men ikke minst så oser det autentisitet av framføringene. Et album som fortjener at man setter seg ned med tekstene i handa og blir med på reisen med full oppmerksomhet. Det er mye melankoli og moll her, men selv om den avsluttende «Remedy» ikke akkurat er lystig, setter den strek på en oppløftende måte og understreker at balansen mellom å skue ned og opp er ivaretatt, også gjennom albumet. Årets norske utgivelse? Utvilsomt en sterk kandidat, som nærmest tatoverer Waldemar inn på det norske blues/folk/americana-kartet for alltid.

Denne dobbelt-LPen er i motsetning til debut EP-en presset på tykk vinyl, og gravering er gjort i Oslo, av Tor Harald Degerstrøm. Skal vi dømme av lyd- og pressekvaliteten her, ser det ut til at «THD» gravert inn i matrisen blir for et norsk kvalitetsstempel å regne framover. Og med sitt flotte utbrettsomslag og innercovre med tekster er dette rett og slett et førsteklasses vinylprodukt. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.