Kategori: Norske utgivelser

Norske Ping er ute med sitt fjerde album, The Hurricane Spoof, og som vanlig beveger de seg i en eklektisk miks av ulike stilarter. Her går det fra fine soft-pop harmonier via skrekktegnefilmmusikk til jazzprog i krappe svinger, mens det synges over alle registre. Bandet sier selv at humor, spontanitet og improvisasjon er utgangspunktet for hvordan låtene blir til, men de bruker også mye tid på å arrangere i etterkant, og det vi sitter igjen med er variert pakke med godbiter. På dette albumet låner de også inn en del ekstra musikere, og instrumenter som trompet, saksofon og fiolin gjør det hele både mer fargerikt og organisk. Nok et solid album hvor Ping levererer musikk som er lettfordøyelig, men samtidig er dette gøy og passe utfordrende å lytte på. Vinylutgaven er fin, god pressing, utbrettsomslag og trykt innercover. Kan kjøpes hos Big Dipper (som også har albumene The Castle Massacre og Discotheque of Madness tilgjengelig), The Garden eller Platekompaniet. 

Man kunne sette post-rock labelen på The Samuel Jackson Five sine tidligere instrumentale utgivelser, men på deres nye selvtitulerte album har de nærmest trykket inn reset-knappen. Med vokal drahjelp fra blant andre Truls Heggero (Lukestar, Truls & The Trees) og Magnus Moriarty, serverer de her i stedet en fin miks av falsettsang-indiepop og math-rock, et sted mellom Lukestar og 22. Sissyfus fra Metronomicon Audio bidrar med blant annet klarinett, og ellers tar de øvrige her i god Metronomicon ånd i bruk et lass med ulike instrumenter, uten at det på noen måte høres overlesset ut. Tvert i mot, resultatet høres både lett og luftig ut, og stemningen er gjennomgående positiv, så dette blir et alternativt om enn småspastisk sommeralbum. Vinylutgaven kommer fra tyske Denovali Records, og er som vanlig fra den kanten en lekker sak, med utbrettsomslag. Varianten på blå transparent vinyl er fremdeles tilgjengelig fra Denovali (ltd 300), mens svart vinyl kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet. Ser at Big Dipper også har inne den 4xLP boksen The Samuel Jackson Five Collection fra Denovali, den bør du snappe opp kjapt hvis du er interessert.

Tusmørke har faktisk en historie som går tilbake til 1994, men først nå er de ute med debutsingelen, som imponerer med sin musikalske miks av folk og psykedelia, og en dæsj hedensk aura. A-siden med «Salomonsens Hage» har mest særpreg, sprelsk og spooky med norske tekster. På B-siden synger de på engelsk («Singers & Swallows») og hinter i større grad til både Jethro Tull og tidlig Pink Floyd, uten at det av den grunn blir mindre interessant. Klarer de å fylle det varslede debualbumet, Underjordisk Tusmørke, med låter av tilsvarende kaliber, har vi virkelig noe å glede oss til. Vinylsingelen er en liten lekker sak med innleggsark i farger, med tekster. Et friskt pust nummerert i 200 eksemplarer. Big Dipper er for tiden utsolgt, men den kan forhåpentligvis fremdeles bestilles direkte fra labelen Freshtea.

Airbag ser ut til å snike seg opp bak Gazpacho som et av Norges bedre band i den noe roligere delen av progrocksjangeren. All Rights Removed har en flott produksjon, med et lydbilde som synes å være sterkt inspirert av Pink Floyd, det strekker seg vidt og skaper store rom for blant annet gitarsoloer. Låtene inneholder også den type melankoli som Gilmour har stått for etter at Waters forlot skuta, så du bør nok ha sansen for Pink Floyd etter 1985 for å like dette albumet, selv om vi også hører spor tilbake til for eksempel synthene på Wish You Were Here. Classic Rock skrev at Airbag hørtes ut som om et Coldplay som spiller Pink Floyd låter, og for å trekke en noe frekk norsk parallell, kanskje litt som om September When skulle forsøkt det samme. For meg blir det instrumentalt sett litt for lite utfordrende og låtene litt for ensidige i sitt sørgmodige uttrykk, men det er lekkert å høre på og kompetent utført. Musikken er likevel mer raffinert enn de emo/angst-aktige tekstene, som ikke treffer meg helt. Men albumet har mottatt strålende omtaler enkelte steder, så for noen vil nok dette være midt i blinken. Teknisk sett er vinylutgaven flott, med utbrettsomslag og gode pressinger. Kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Enhver ny utgivelse med DumDum Boys er selvfølgelig en begivenhet. Ti Liv er produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho og omtalene så langt tyder på at dette har vært en gunstig kombinasjon i studio. Etter en første gjennomlytt må jeg si meg enig, dette låter ganske sprekt og det er bra variasjon i låtutvalget, et hyggelig gjensyn med gamle helter. Vinylutgaven er i følge Big Dipper presset i 850 eksemplarer, et passelig antall vil jeg anta, ikke så lite at det blir blodpriser på QXL i løpet av få uker, men det er heller ikke større enn at det kanskje selger ut i løpet av et års tid. Omslaget er et av DumDum Boys sine stiligere, og gjør seg godt i glanset utgave på LPen, som også har utbrettsomslag og medfølgende CD utgave. Et kvalitetsprodukt, pressingen er strøken også. Kan kjøpes hos Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Så var ikke The South sin I’ll Be The One 7″ Norges første offisielle Record Store Day utgivelse likevel! I hvert fall ikke alene, for Hubro slapp også Stein Urheim sin Kosmolodi LP denne dagen, og selv om det ikke framgår av omslaget som på The South sin singel, var dette i følge pressemeldingene et bevisst RSD slipp. Nå er det heller ikke mye annet som framgår av omslaget på Kosmolodi, for det er helt hvitt (bildet til venstre her er hentet fra Hubro sitt nettsted), i likhet med lablene. Det gir utgivelsen et preg av testpressing, men det følger med et innlegg på rød papp med informasjon, hvor utgivelsen også er nummerert, i et opplag på magre 150 eksemplarer. Urheims akustiske slidegitar kan til tider minne om Ry Cooder i filmmusikkmodus, og kanskje litt Leo Kottke, men altså med en stor vilje til å eksperimentere, som først og fremst kommer til uttrykk i den 12 minutter lange «Vårbopvariasjoner». Teknisk sett en OK pressing, men ørlite knitring enkelte steder på lave partier, selv om vinylen ser strøken ut. Men la ikke dette hindre deg i å gå ti linnkjøp av utgivelsen, dette er et vakkert og spennende stykke gitarmusikk, og de 150 eksemplarene bør ikke bli liggende lenge på lager hos Hubro, Big Dipper eller Platekompaniet.

Ulver er snart klare med sitt kommende album Childhood’s End, hvor de gjør coverversjoner av 60-talls psykedelia låter. I forbindelse med Ulver sin konsert på Roadburn festivalen 12. april i år, slapp Roadburn Records denne 7″ singelen. Her får vi en forsmak på hvordan «the sunshine era gets the dark music treatment», for å sitere forhåndsomtalen fra Kscope. På A-siden får vi The Electric Prunes sin «I Had Too Much To Dream (Last Night)», som også er med på albumet. Det er ikke B-siden, hvor de gjør sin versjon av 13th Floor Elevators sin «Reverberation (Doubt)», og dermed blir dette en enda større godbit for fansen og samlere. Ulver sine versjoner her er overraskende lite eksperimentelle og det er vel først og fremst vokalen som drar disse i Ulver-retning, men det er nok til at jeg ser frem til det kommende albumet. Ikke uventet er distribusjonen av denne et ubeskrevet blad, men Big Dipper fikk inn et lite parti for 14 dager siden, og da meddelte de at de antageligvis var eneste platebutikk i verden som solgte denne utgivelsen. Den ble utsolgt i løpet av noen få dager, men de kan jo tenkes at de får inn et lite knippe til. Ellers er jeg redd denne kan bli vanskelig å få tak (men enkelt på eBay eller Discogs for de med mye penger), Ulver sine limiterte vinylutgivelser er svært ettertraktede, spesielt utenfor Norge. Kommer i 500 eksemplarer, og et mindre antall av dem er presset på gullfarget vinyl (som ser «krøllete» ut på bildet nedenfor, men kommer av fargenyansene). Happy hunting!

Jeg omtalte tidligere Ørkenkjøtt sin 7″ Livets Frø/Profeten i ganske positive ordelag, og selv om disse to låtene er blant høydepunktene på debutalbumet Ønskediktet, innfrir albumet forventningene. Variasjon er et nøkkelord, som på singelen veksles det mellom vanlig sang og ekstremvokal, i seg selv ikke så uvanlig (f.eks. Opeth og Enslaved). Det som gjør Ørkenkjøtt friskt på vokalsiden er at de legger seg mot en ganske lyrisk og teatralsk stil når de synger «rent», uten at det høres parodisk ut, selv om man kan begynne å lure når de avslutter med diktopplesning i dokumentarisk NRK-arkiv stil, hvor de forvirrer lytteren med et seriøst innhold («Barnet kan ikke bære») og en syvende-far-i-huset framføring. Musikalsk brer albumet seg enda videre enn singelen, og vi får servert den ene godbiten etter den andre. Albumet er produsert og mikset av Ihsahn (Emperor) og Heidi, og de har også hjulpet til med nyttige tillegg på keyboards og orgel. Bruk av slidegitar åpner ytterligere opp lydbildet. Ikke noe å si på lyden, den er åpen og klar, men for å sette fingeren på noe, så har vinylpressingen fra Nordic Records teknisk sett et hakk igjen opp til toppen av skalaen. Mitt eksemplar ser bortimot strøkent ut, men det høres noe knitter og knepp enkelte steder (selv etter en runde i platevaskemaskinen), og platen er heller ikke helt flat. Når det er sagt, dette er av mindre betydning for lytteopplevelsen, så jeg anbefaler uansett LPen. Stilig og fargerikt utbrettsomslag også! Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger, The Garden eller Platekompaniet.

Vokalist Silje Halstensen er fra Bergen, men Bendik er ellers for et Trondheimsband å regne. De debuterer på vinylformatet med en utgivelse som nok vil bli stående som en av årets lekreste norske vinylsingler. Utbrettsomslaget er designet av gatekunstkollektivet Skurktur, og når du åpner det reiser et svart papirtre seg og står i fin kontrast til den hvite vinylen. Med følger også et innlegg med tekster, et klebemerke og en lapp med nedlastingskode for MP3er. Musikken er tilsvarende vakker og gjennomført, atmosfærisk indiepop med et delvis elektronisk lydbilde og melodiske hint til post-rock, og omtalene har vært positive, som for eksemple fra Ny Musikk Hver Dag og PlanB. A-siden med den fulle tittelen «Og At Den Som Mistet Drømmene Sine Ble Meg» kan du høre på SoundCloud. I følge Discogs er utgivelsen limitert til 500 eksemplarer, noe som i så fall skulle gjøre den tilgjengelig til glede for vinylfans en god stund framover. Kan bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden.

Artisten Lovlydia kommer fra Kristiansand og har stått bak utgivelser i flere sammenhenger, men såvidt jeg har oversikt over er dette LP nummer to fra hans Cast of Ludo. Sound Asleep kom i 2009, gitt ut på 100 eksemplarer på hvit vinyl, 250 på svart, alle nummererte. En utgivelse som fremdeles er tilgjengelig både fra Lovlydia selv og Big Dipper, i hvert fall den svarte varianten. Et flott album som anbefales, og det samme gjelder deres nye album Atlas Hugs, hvor Lovlydia byr på mer av sin spesielle variant av gitarbasert indierock. Her blandes Neil Young sin varme, vibrerende gitarvreng med dissonanser vi kjenner fra for eksempel Sonic Youth, mens vokalen har fått andre til å trekke fram tidlig The Cure som referanse. Likevel har Lovlydia sin egen attraktive sound og Atlas Hugs inneholder varierte låter og ingen dødpunkter. Når utgivelsen attpåtil kommer i lekker lilla transparent vinyl er det lite å utsette. Limitert til 250 eksemplarer og kan bestilles fra Lovlydia eller Big Dipper.