Kategori: Norske utgivelser

Labelen Freshtea har startet friskt med Ørkenkjøtt, Tusmørke og Magister Templi, tre utgivelser innenfor litt ulike sjangre, men det kommer likevel som en liten overraskelse at nummer fire fra labelen er noe helt annet. Dag Aarestrup gav ut sin første utgivelse allerede i 1980 på BIT records, hans egen label, som nå også gjenoppstår som DagsTur sin egen label, selv om altså Frestea slipper denne første vinylsingelen. De to låtene her kan beskrives som melodisk pop-rock med norske tekster, og selv om DagsTur ikke har siktet inn låtskrivingen like uhemmet mot radiospilling som Postgirobygget, får jeg assosiasjoner i den retningen. Vinylsingelen kommer i 200 nummererte eksemplarer, og kan kjøpes direkte fra Freshtea eller fra The Garden.

Blood On Wheels leverte noen friske rock’n’roll minutter med singelen «Chemical High» / «We Ain’t Stoppin'» men kan de kan levere låter på samme nivå over en hel LP? Svaret på det er et ubetinget ja, gjennomsnittskvaliteten her ligger på høyde med hva Gluecifer presterte på sine album, et band det er naturlig å sammenligne dem med. Blood On Wheels har et lignende gitar-øs, låtene er av samme type no-bullshit R&R, og vokalen ligger ikke så veldig langt unna i karakter heller. Låtene er såpass varierte som man kan forvente innenfor denne formelen, og egner seg selvfølgelig bedre til vorspiel enn finlytting i godstolen, selv om jeg gjerne tar en runde til der også. Og jeg antar at Blood On Wheel er et forrykende liveband! Innpakkingen til vinylutgaven er ganske enkel, ikke noe innercover og omslaget er litt kjedelig, så her er det et visst potensiale for forbedring. Det kan man også si om selve vinylpressingen, som ankom med en del merker og lette riper, uten at disse hadde noe særlig å si for avspilling. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompaniet.

Retro-metal kan vel nesten kalles en trend nå. Gjerne med mer eller mindre okkult image, og da er det nesten umulig å ikke nevne Black Sabbath, som nesten på egenhånd definerte utgangspunktet for sjangeren som senere ukrystalliserte seg som doom metal. Magister Templi befinnser seg i dette landskapet, med heksagram på omslaget (og labelen) kjører de sterkt ut i det innledende åpningssporet «1st Enochioan Call», som setter stemningen tungt inspirert av Aleister Crowley, ikke så overraskende navnet tatt i betraktning, som jeg tror er hentet fra læremesteren. De fortsetter med 70-talls heavy/doom metal riffing i variert tempo over de tre øvrige låtene. Passe tungt, riffene er solide og låtene sitter bra, men vokalen er kanskje litt uvøren sett i forhold til gitararbeidet. Så litt å gå på der, men ellers er den litt mørke og vibrerende 70-talls lyd-estetikken fint gjenskapt på denne debuten. Nå er ikke jeg noen sjanger-connoisseur, men jeg tør påstå at denne tolv-tommer debuten er et godt utgangspunkt for videre fordypning. Pressingen er strøken og EPen kommer i et opplag på 200 nummererte eksemplarer fra Freshtea.no, og kan bestilles derfra eller hos Big Dipper, Tiger og The Garden.

Bergensk-britiske Ocean of Lotion sitt album Dive In musikalsk hadde jeg nok neppe fattet interesse for om det ikke hadde vært for den flotte innpakningen, og etter de første smakebitene av musikken var jeg sterkt i tvil om dette var noe for meg: syntetisk dansemusikk med falsettsang. Men Ocean of Lotion er mer interessante enn det litt kjappe førsteinntrykket jeg fikk. Jo, de står opp til halsen i retroaktig synth-pop, men de pompøse synthene er av og til over-cheesy og falsettsangen kan grense til det parodiske, så bandet har åpenbart et ganske lekent forhold til sitt eget uttrykk. Samtidig har de sting og glimt av mørke her og der, og summen av dette blir ganske underholdende. Ikke alle låtene er lite slitesterke, for eksempel så blir «Pussycat» aldri like morsom som Funkadelic sin «Pussy». De to siste låtene skiller seg litt ut fra resten av låtene på albumet, «3Some4Some» ligger nærmere et tradisjonelt rock-uttrykk, mens den avsluttende balladen «Diana» rett og slett er vakker og sørgmodig i sitt smektende synth-arrangement. Men innpakkingen her drar albumet sikkert i havn, den er så gjennomført og fargesprakende flott at det blir gøy å sitte gjennom albumet med omslag og hefte mellom hendene. Det delvis glansede utbrettsomslaget har futuristiske figurer i alle regnbuens farger, og det følger med en stor plakat med samme visuelle uttrykk. Det samme gjelder også det medfølgende 12-siders heftet, som ikke bare har tekster, men også besifring! Selve LPen kommer på hvit vinyl, har labler i samme fargerike design, og leveres i et foret innercover. CD følger også med, og det er vel nesten unødvendig å nevne at denne har følger samme designmal. Alt i alt et av de flotteste og visuelt sett mest gjennomførte vinylprodukter jeg har sett på lenge! Kan bestilles fra bandets hjemmeside, eller fra Platekompaniet. (Om bandet virkelig har noen britiske medlemmer eller om alle kommer fra Odda har jeg ikke klart å finne ut av … 🙂

Personen på omslaget av denne singelen har kanskje ikke gått i gulvet av musikken, men Blood On Wheels smeller til så det holder på A-siden med «Chemical High», en låt som ligger farlig nær Queens of the Stone Age, men er så catchy og den tettede gitarriffingen så gjennomført bra at man kjapt glemmer å legge noe negativt i slike sammenligninger. Og de stopper heller opp for å tenke seg om i «We Ain’t Stoppin» på B-siden, en låt som er marginalt mer variert enn tidlig AC/DC. Supert! Tror jeg setter denne sammen med min komplette samling av Gluecifer singler! På flott gjennomsiktig rød vinyl fra Crispin Glover Records, presset i 300 eksemplarer. Kan bestilles fra Big Dipper, hvor du også kan lese en artig beskrivelse av innholdet.

Mitt forhold til jazz er mye mer begrenset enn jazzrock, og når det gjelder jazzpianister må jeg vel med skam melde at man må lete godt i platesamlingen for å finne noe som helst, svenske Jan Johansson blir nesten alene. Til gjengjeld er jeg svært glad i hans Jazz På Svenska album fra 1963, hvor melankolske folketoner blir ikledd jazzdrakt på en særdeles utsøkt måte. Denne rolige, glidende og svært melodiske måten å improvisere på har også Espen Eriksen, og denne vinylutgivelsen, som samler albumene You Had Me At Goodbye (2010) og What Took You So Long (2012), får min varmeste anbefaling. Trenger du en rolig stund, fungerer denne musikken som balsam for sjelen, og du trenger ingen jazzforkunnskaper for å nyte den. Vil du ha en litt mer spretten musikalsk opplevelse i samme gate, bør du sjekke ut Helge Lien Trio, som også har utgivelser tilgjengelig på supre vinylpressinger fra Ozella Music. Like fin er denne vinylutgivelsen fra Rune Grammofon, upåklagelige pressinger og lydkvalitet, som alltid. Kan bestilles fra Rune Grammofon, Big Dipper eller Platekompaniet.

Metronomicon Audio har nettopp sluppet det som sannsynligvis blir årets mest spesielle norske vinylutgivelse, i hvert fall rent teknisk sett. Jeg er litt usikker, men dette ser ut til å være en gjennomsiktig picture disc, med et tørket blad «innbakt» i labelområdet, og dermed blir alle eksemplarene unike! Now We’ve Got Members er noe av det mest spennende Metronomicon Audio har å by på, og forrige vinylutgivelse fra bandet, 2xLPen Then Is Just Another Kind Of Now, var et ganske så forrykende bra album. Teleologies  er kanskje ikke like energisk, men til gjengjeld er de smått balkan-inspirerte låtene en tanke mer varierte. Dette gjelder også arrangementene, som i tillegg har ryddet plass til litt mer luft mellom instrumentene. Utgivelsen er limitert til 300 eksemplarer, og kan bestilles direkte fra Metronomicon Audio eller Big Dipper.

Litt overraskende kanskje, at Ulver kommer med et helt album hvor de covrer utvalgte låter fra den psykedeliske delen av 60-tallet, men vi vet jo at deres Jester Records også har gitt ut album med psykedelisk pop og rock, for eksempel fra Kåre Joäo og When, men utover det er vel ikke psykedelia det første man tenker på i forhold til Ulver sin musikk. Kristoffer Rygg håper da også at utgivelsen, i tillegg til å være en hyllest til originalartistene og låtene, kan inspirere noen av deres kjernefans til å utforske dennne delen av musikkhistorien. Innspillingene til Childhood’s End ble gjort i to omganger, en i fjor, og en i 2008, hvor blant andre Lars Pedersen (When) bidrar. For en fullstendig oversikt over hvilke artister og låter som covres, se presentasjonen av albumet hos Kscope, men av artister kan nevnes The Byrds, Jefferson Airplane, 13th Floor Elevators, The Troggs, Left Banke, Electric Prunes og ikke minst The Pretty Things. De ble nylig ble beæret ved at hele deres S.F. Sorrow album ble gjenskapt av ulike artister på Sorrow’s Children LPen fra Fruiits de Mer Records, og da er det morsomt at også Ulver har plukket en låt fra S.F. Sorrow, «Bracelet of Fingers». Vinylutgaven fra Kscope er en fin sak med utbrettsomslag og gode pressinger, og kan bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden.

The Dogs fortsetter sin svært eksklusive serie av 7″ singler presset i et nummerert opplag på 45 eksemplarer med «Liar» / «Never Alone», som er nummer fire i rekken. De tre foregående har alle inneholdt knallbra punk/garasjerock-låter med matchende rølpete lydproduksjon, og det hadde vel vært for mye å forvente at låtmaterialet skulle holde seg på det nivået hele veien. Ikke det at disse to nye låtene er dårlige, men om disse singlene senere skulle bli samlet på et album, vil nok låter fra de tre første singlene i større grad være blant favorittene. Med et opplag på bare 45 eksemplarer, forsvant denne fra markedet på få dager, så hvis du ikke fulgte med i timen (dvs. enten på Astma Records sine Facebook-sider, eller på VinylKnut sin hovedside hvor blant annet alle Big Dipper sine vinylnyheter listes etter hvert som de legges ut), skal det godt gjøres å få tak i denne nå.

Nylig kom norske Airbag med sin ganske så Pink Floyd inspirerte utgivelse All Rights Removed, og det samme kan til en viss grad sies om albumet Gravitation av Kosmoratik, selv om det er færre gitarsoloer og musikken drar mer i glattere popretning. Og som med Airbag – ikke tenk tidlig Pink Floyd psykedelia, her går referansen mer i melankolsk spacepop, som Gilmour raffinerte etter at Waters forlot skuta. Nå går Airbag dypere ned i det melankolske enn Kosmoratik, som her presenterer en fin balanse av moll- og durstemte låter. Et par av dem kunne gjerne vært skrevet av David Gilmour («Cosmorama», «Years Ago, Miles Apart»), men ellers er hintene til progrock ikke spesielt i fokus, og kommer for eksempel i form av korte gitarsoloer eller keyboard/synth innslag som i enkelte tilfeller gav meg flashbacks til både Genesis og Rick Wakeman. Også verdt å nevne er «Don Quixote», som kjører løpet helt ut mot 80-talls luksuriøs loungepop, så det nesten tipper over, men ender opp som en skikkelig godbit for stereoanlegget. Kosmoratik er forøvrig prosjektet og platedebuten til Eivind Johansen, som står for alle tekster og all musikk. Resultatet er et popalbum for et voksent publikum, med en sofistikert lydproduksjon som heller mer mot 80-tallet enn 70-tallet, ispedd mindre elementer av melodisk og symfonisk progrock. Vinylutgaven fra Nordic Records er en lekker sak, utbrettsomslag med tekster, og pressingen er bra. Kan bestilles fra Big Dipper eller Platekompaniet.