Om vinyl

Michael Fremer (Analog Planet/Stereophile): «Vinyl is not a perfect format, it’s got all kinds of problems, but for some reason it’s like magic. It sounds the best, and I don’t care why.»

Det finnes ulike innfallsvinkler til det å samle på vinyl. De litt eldre av oss vokste kanskje opp med vinyl og har fortsatt med å lytte på musikk på det formatet. Noen har en drivkraft i det å bygge opp en definert vinylsamling,  audiofile har fokus på lydkvaliteten du kan oppnå med vinyl, mens for andre vil den fysiske presentasjonen til en vinylutgivelse være viktig. Det jeg skriver her vil ikke være like relevant for alle, og en del vil nok også være kjent stoff for de som har samlet på vinyl en stund. Send meg gjerne en melding om du har innspill til innholdet på denne siden.

Vinylen er tilbake!

På 90-tallet så det stygt ut for vinylen, CD-en overtok etter hvert nesten hele markedet, mens vinylen mer eller mindre forsvant. Fra 1995 til langt ut på 2000-tallet ble det gitt ut lite vinyl, og mange av utgivelsene fra dette tidsrommet er av den grunn i dag ettertraktet på samlemarkedet fordi opplagene var så små. Men så, i 2007 skjedde det noe, vinylsalget begynte å øke igjen, i takt med en gryende ny interesse for vinylformatet. Da Record Store Day for første gang ble arrangert i 2008 var det med rundt 10 utgivelser. Siden den gang har vinylsalget mot alle odds og spådommer økt sterkt og kontinuerlig for hvert år som har gått, til tross for at strømmetjenester også har vokst fram i det samme tidsrommet. I dag deltar også de store selskapene på dette revitaliserte vinylmarkedet, og de hundrevis av utgivelsene som nå slippes på Record Store Day fører til at det i perioder rett og slett ikke finnes nok vinylpresser igjen i verden til å dekke etterspørselen. Industrihistorisk er det nok også ganske unikt at gammel teknologi hentes fram og settes i produksjon igjen, lenge etter at den ble avskrevet og henvist til museer og skraphauger.

Jeg kjøpte noen av mine første LP-er på det lokale samvirkelaget på slutten av 70-tallet. For få år siden hadde vel ingen forestilt seg at du igjen kom til å se LP-er på dagens Coop-butikker. Selv om vinylmarkedet nødvendigvis må flate ut før eller siden, er det betryggende å se at en ny og yngre generasjon av musikkforbrukere har omfavnet vinylformatet. Nå skal det selvfølgelig nevnes at den totale omsetningen av vinyl i dag utgjør en liten del av den totale omsetningen av musikk, men selv om salgsvolumet aldri kan nærme seg det det var på 70- og 80-tallet, har imidlertid antallet nye norske albumutgivelser på vinyl sannsynligvis aldri vært større enn det er i dag, noe også tall fra NorSike viser. Når musikkmarkedet ellers er inne i en turbulent tid er det gledelig å kunne konstatere at vinylen definitivt er tilbake!

Vinyl låter best

Jeg tilhører dem som mener at vinyl kan gi en uovertruffen lydkvalitet, men det er mange variabler som spiller inn. Alle ledd i produksjonen av en vinylutgivelse påvirker sluttresultatet, og i andre enden har det selvfølgelig mye å si hva slags avspillingsutstyr du har tilgjengelig. For meg er det åpenbart at vinylformatet har mer å tilby på lydsiden enn CD-formatet generelt sett, selv om en velmastret CD også kan høres svært bra ut. Med høyoppløste digitale lydformater vil forskjellene kunne bli mindre, selv om mange likevel vil mene at en god helanalog vinylutgivelse alltid vil være å foretrekke sammenlignet med et digitalt medium. Dessverre har mange i dag vokst opp med MP3-lyd og strømming i tilsvarende komprimerte formater som fjerner deler av innholdet i musikken. Når du i tillegg spiller av dette på billig utstyr, er det ikke overraskende at musikk for mange er noe du har i bakgrunnen mens du er opptatt med andre aktiviteter. Den tilgjengelige lydkvaliteten innbyr ikke til aktiv lytting, den er ikke god nok til å gripe tak og be om oppmerksomhet. Kombinert med at strømmetjenester legger vel til rette for springende lytting, så finner vi kanskje noe av forklaringen til vinylformatets comeback her, at vinyl hjelper oss å finne tilbake til mer fokusert musikklytting. Det å diskutere analog kontra digital lydkvalitet vil alltid bli subjektivt, men la meg bare avslutte denne bolken med å si at det at en så gammel og «enkel» teknologi som vinylformatet kan skape så god og naturlig lyd er som Fremer sier ganske så magisk!

Vinyl er et fullendt fysisk format

At vinylen har kommet tilbake i en tid da digitale musikkformater forlengst burde ha eliminert all konkurranse, er i seg selv et tegn på at vinylformatet på mange måter er et fullendt fysisk produkt. For mange er dette den mest attraktive og funksjonelle måten å nyte musikk på, samtidig som du investerer pengene dine i noe fysisk som også har en viss verdi. Visuelt kan vinylutgivelser være flotte å se på, samtidig som omslag og innercover kan ha mye informasjon om innholdet. En CD-utgivelse blir ganske fattigslig i forhold, men strømmetjenester stiller med et enda større handikap på presentasjonssiden. Der er informasjonen (metadata) som følger med ofte så tynn at du som lytter bare får overfladisk kunnskap om hva du egentlig lytter på. Skal du finne ut hvem som spiller bass på en låt du hører på må du ty til Google, og da er du allerede ute å kjøre i forhold til at oppmerksomheten din tas bort fra musikken, i langt større grad enn om du leser denne informasjonen på et innercover du holder i handa. Med vinylformatet er det motsatt, stadig oftere ser vi nye praktutgivelser, både nye og gamle album som presenteres i flotte utgaver med mye omkringliggende materiale, tekst og bilder som gjør lytteprosessen til en komplett multimedial opplevelsespakke.

Dedikerte fans av en artist vil gjerne ha et fysisk produkt, og når CD-omsetningen stuper, er vinylformatet i ferd med å bli det dominerende alternativet, men det bør nevnes at en del retrospektive samleutgivelser på CD-formatet også er svært flotte og praktiske. Limiterte LP-opplag, gjerne på farget vinyl, er det selvfølgelig stor stas for mange fans å ha i hylla. På den andre siden så leser jeg rett som det er at artister selv også synes det er like staselig å se sitt nye album på vinylformatet. Vil digitale strømmetjenester til slutt vinne over dette draget mot et fysisk produkt som åpenbart er tilstede både hos produsent og konsument? Det er godt mulig, men jeg tror ikke det vil skje med det første. Ved å kjøpe en fysisk utgivelse støtter du også på en ganske direkte måte en artist økonomisk, og her tror jeg strømmetjenestene vil slite med å finne fram til tilsvarende mekanismer.

Noen vil ha det til at vinylens comeback og spesielt det yngre vinylkjøpende publikummet langt på vei er et hipsterfenomen. Det tror jeg ikke stemmer i dag, selv om det nok var et element av dette i starten. Mange unge vinylentusiaster er genuint musikkinteresserte, og motivene de har for å velge vinylformatet er nok i mange tilfeller sammenfallende med de vi finner hos eldre kjøpegrupper. Og når vinylspillere dukker opp i nær sagt halvparten av alle nye TV-serier som produseres i dag så tyder vel det på at vinyl har blitt såpass tilstedeværende at hipsterfaktoren nå er borte.

Vinyl gir deg tid til å lytte

Vinyl er som nevnt et ypperlig format til å lede deg inn i en fokusert lyttestund. Når du setter på en LP-side, vil du ofte ta deg tid til å lytte gjennom den sammenhengende. Du forbereder deg på å sette av denne tidsbolken, og dette gir en fin ro og ramme rundt lytteprosessen. En CD varer kanskje i en hel time, og med fjernkontrollen i hånda blir det fort til at du hopper over kutt som ikke umiddelbart høres interessante ut. Lytteopplevelsen blir dermed lettere oppstykket og kanskje hopper du bare over låter som ikke fenger i løpet av de første sekundene. Dermed kan du fort bli en mer overfladisk og utålmodig lytter som bare plukker de umiddelbare godbitene og hopper til neste låt før den forrige er ferdig. Med strømmetjenester er risikoen for dette enda større, blant annet fordi grensesnittet til disse tjenestene som nevnt legger til rette for denne måten å lytte på, for eksempel ved at du lar spillelister bestemme låtvalget. Jeg sier ikke at du ikke kan lytte mer konsentrert på musikk via strømmetjenester, men sannsynligheten for at du vil gjøre det, er atskillig mindre enn ved lytting på vinyl, som er god medisin for denne formen for musikalsk rastløshet.

Ulike måter å samle på

Som nevnt finnes det mange innfallsvinkler til det å samle på vinyl. Noen samler på singler, andre mest på LP-er, og bare fantasien setter begrensniner på hvilket fokus du ellers kan ha: enkeltartister, musikksjangre, labler, førsteutgaver, varianter av utgaver, omslagstemaer, lydkvalitet, samleverdi, tidsperioder, eller kanskje geografiske områder. Ingen platesamlinger er like, og ingen platesamlere er heller like. Noen har et smalt fokus, andre bredt og sprikende. Noen er «komplettister», andre tenker ikke på den måten i det hele tatt. Enkelte har kanskje ikke noe bevisst samlefokus i starten, men når samlingen begynner å omfatte noen hundre utgivelser, vil det nok etter hvert tre fram hva slags samletype du er. For andre vil kanskje samlegleden bli vel så viktig som det å lytte på innholdet, men en ting har de fleste av oss likevel felles, og det er lidenskapen til og gleden over vinylformatet. På platemesser er det lett å se at dette er noe knytter mange ulike typer folk sammen.

Katalogisering av samlingen

Har du først en samling på noen hundre LP-er og er av den mer systematiske typen, melder kanskje behovet seg for å registrere samlingen på en eller annen måte. Et alternativ kan være å benytte den åpne nettdatabasen Discogs. Her ligger allerede mange utgivelser ferdig registrert, og da er det bare å merke av de utgivelsene du har. En fordel med Discogs er at de også tilbyr muligheter for kjøp og salg. Et enkelt alternativ er å bruke et regneark, for eksempel Excel eller OpenOffice Calc, som er gratis. Dette vil holde for mange, og har den store fordelen at metadata lett kan eksporteres til andre systemer hvis behovet melder seg. Det finnes også programvare tilpasset registrering av platesamlinger. Disse løsningene blir gjerne mer komplekse, men kan passe for de som vil gå grundigere til verks. Et viktig poeng med å ha en oversikt over samlingen når den kommer opp i en viss størrelse, er at denne kan brukes i forsikringssammenheng om uhellet skulle være ute. Et tips i den forbindelse er å oppbevare en kopi av oversikten på et trygt sted, gjerne sammen med bilder av samlingen. Mange innboforsikringer vil dekke samlinger opp til en viss størrelse, men for å være på den sikre siden bør du få dette bekreftet fra forsikringsselskapet.

Verdisetting av vinyl

På en måte kan vi si at en plate er verdt det en kjøper vil gi. På enkelte markedsplasser kan derfor samme utgivelse variere flere hundre prosent i pris bare med noen ukers mellomrom. Etablerte samleobjekter vil variere mindre, mens for eksempel nye limiterte utgivelser kanskje kan være mest ettertraktet bare i en kortere periode da mange er ute etter den. Det finnes likevel mange tjenester på nettet som kan hjelpe til med å anslå en veiledende verdi for en vinylutgivelse:

  • NorSike – Norsk LP-diskografi og prisguide tilbyr prisantydninger for mer enn 10.000 norske LP-utgivelser, basert på blant annet en gjennomgang av mer enn 27.000 norske LP-auksjoner.
  • Popsike tilbyr søk i historikk fra eBay-auksjoner som har endt over USD 20. Det betyr at en utgivelse kan ha blitt solgt billigere enn dette flere ganger på eBay uten at du vil finne spor av det i PopSike. Dermed kan PopSike-historikken i enkelte tilfeller være selektiv og ikke nødvendigvis representativ for utgivelser i prisområdet NOK 100-250. PopSike er likevel et ypperlig verktøy, men husk at det kan finnes mange ulike pressinger av samme utgivelse.
  • Discogs kan hjelpe til med verdiantydninger for både norske og utenlandske utgivelser. Vær imidlertid oppmerksom på at Discogs i mange tilfeller fungerer som et selgers marked. Når få selgere som tilbyr en spesifikk utgivelse møter pengesterke samlere som ikke finner utgivelsen tilgjengelig andre steder, kan prisene drives raskt oppover til nivåer som i mange tilfeller ikke kan oppfattes som generelt veiledende. Hvis du registrerer deg som bruker hos Discogs, får du tilgang til den faktiske salgshistorien for alle utgivelsene, og snittverdien her kan gi en brukbar verdiantydning.
  • Hva er den verdt? og Platepraten’s kjøp, salg, prisvurdering og diskusjon er norske Facebook-grupper hvor andre samlere kan hjelpe deg med å anslå verdi på vinylutgivelser.
  • Rare Record Price Guide lister verdier for mer enn 100.000 UK utgivelser, og er tilgjengelig både i trykt utgave og som en nett-tjeneste (abonnement).
  • Goldmine lister verdier for mer enn 150.000 US utgivelser, men er bare i trykt utgave.
  • Artikkelen «Hva er plater verdt?» fra Skien Platemesse v/Jørn R. Andersen kan også anbefales.

Gradering av vinyl

Tilstanden på omslag og vinyl har selvfølgelig mye å si for verdisetting. I forbindelse med kjøp og salg av vinyl er det helt klart en fordel om selgeren har beskrevet tilstanden på en eller annen måte. Seriøse selgere benytter som regel en graderingsskala, og referer da vanligvis til en av de to mest brukte skalaene, fra henholdsvis britiske Record Collector Magazine:

Fair (F) | Good (G) | Very Good (VG) | Excellent (EX) | Mint (M)

og amerikanske Goldmine:

Fair (F) | Good (G) | Very Good (VG) | Very Good Plus (VG+) | Near Mint (NM) | Mint (M)

Disse to ligner litt på hverandre, men er ikke helt identiske. Selgere bruker gjerne pluss/minus i kombinasjon med disse graderingene, kanskje også uten å si hvilken skala de refererer til. Tryggest er du når selgeren refererer eller beskriver graderingsskalaen som er benyttet, men du finner også mange eksempler på at enkelte selgere bare beskriver en LP som for eksempel «pen» eller «pent behandlet». Av praktiske årsaker foretar mange selgere bare en visuell gradering av tilstanden til en vinylplate. Ikke all slitasje vil være synlig, og de nevnte graderingsskalaene tar hensyn til slitasje som bare kan identifiseres ved avspilling. Mulighetene du har for å klage på et kjøp du er misfornøyd med vil være bedre jo grundigere tilstanden er beskrevet av selger.

Se også Morten O. Reiten/Rocksirkus.com sin artikkel «Kvalitetsgraderinger av vinyl«.

Digital lyd kan også låte bra

Mot slutten av 70-tallet kom den digitale teknologien inn i musikkstudioene, og på 80-tallet kom CD-en ut til forbrukerne. Mens CD-en fremdeles har samme oppløsning i dag (16-bit/44.1 kHz), har studioene siden den gang gått gjennom flere generasjoner med digital innspillingsteknologi, slik at opptak og digitale mastere i dag har en langt bedre lydkvalitet enn det en CD kan tilby. I 1999 kom SACDen, med en lagringskapasitet 10 ganger større en CDen, noe som betød en potensiell lydkvalitet nærmere studiokvaliteten. Ã…ret etter ble DVD-Audio introdusert, som åpnet for enda høyere oppløsning (opp til 24-bit/192 kHz). Begge disse formatene ligger langt over CD-en i potensiell lydkvalitet, men har i dag en ganske liten omsetning, også i forhold til vinyl, og få titler er tilgjengelig.

MP3 og tilsvarende komprimerte digitale lydformater er teknisk sett dårligere enn CD-formatet, og egner seg etter min mening best til å sjekke ut ny musikk, eller som bakgrunnsmusikk til andre aktiviteter. FLAC og andre ukomprimerte digtale lydformater er bedre alternativer, og kan lagre lyd i langt bedre kvalitet enn CD-formatet. Strømmetjenester som Tidal tilbyr i dag lyd i langt høyere kvaliteter, og forhåpentligvis vil dette bli det normale etter hvert som tilgjengelig båndbredde ikke lenger er noen praktisk begrensning. (Det norske DAB-eventyret (les: marerittet) låser forbrukerne til en lydkvalitet på et digitalt steinaldernivå, og vil nok i løpet av få år bli sett på som en fatal feilsatsning.)

Det er også på sin plass her å nevne det norske plateselskapet 2L/Lindberg Lyd, som har et spesielt fokus på høykvalitets musikkproduksjoner og gir ut musikk på formater som SACD og Blu-Ray med 24-bit/192 kHz lydfiler, og selvfølgelig finnes også noen av deres utgivelser på det aller beste formatet. Og så har vi norske GubeMusic, som blant annet selger 24-bit 48-192 kHz lydfiler. Slike høyoppløste digitale lydformater har potensiale til å kunne gi svært gode lytteopplevelser, men stiller selvfølgelig også høye krav til avspillingsutstyret når dette potensialet skal tas ut.

Platespiller og stereoanlegg

Får man kjøpt platespillere i dag? Dette er faktisk et spørsmål jeg ofte får når jeg forteller at jeg samler på vinyl. Svaret er selvfølgelig ja. Skal du først investere i en platespiller, så hold deg unna de aller billigste plastikkproduktene, se heller etter merker som for eksempel Project eller Rega, eller andre som produserer platespillere av god kvalitet i rimelige prisklasser. En vinylforhandler eller hi-fi butikk kan gi deg gode råd i forhold til valg av platespiller.

Lydutstyr betyr for mange i dag bærbare avspillere med ørepropper, PC-høyttalere eller andre løsninger hvor lydkvaliteten ikke er all verden. Men du trenger ikke svi av så mye penger for å få en forsterker og et par høyttalere av god kvalitet. Hvis ikke forsterkeren har RIAA-trinn/phonoinngang kan dette kjøpes separat. Et skikkelig hi-fi anlegg koster, men god lyd trenger ikke å koste skjorta, og det er de første tusenlappene du investerer i et stereoanlegg som gir den beste avkastningen i forhold til økt lydkvalitet.

Av tilleggsutstyr bør du ha en støvbørste til bruk før avspilling av vinyl, og skaff deg også en stifttrykkmåler. En mekanisk variant er billig og sikrer at du spiller av vinylen uten at den tar skade av feiljustering. Og sist men ikke minst så må du ha rensemiddel/utstyr til å rense nålen på pickup-en, dette må gjøres med jevne mellomrom, hvis ikke vil både lyden bli dårligere etter hvert som skitt og støv fester seg til nålen, og i verste fall kan platene etter hvert bli skadet fordi pickup-en ikke sporer korrekt. For viderekomne vinylsamlere kan det også være aktuelt å skaffe seg platevaskemaskin, mer om dette senere.

Se også «Dette bør du vite før du kjøper platespiller«, en god begynnerguide skrevet av Tore Neset.

Ny vinyl skal ikke knitre

Noen tror at det alltid medfølger en viss mengde støy og knitring når du spiller vinyl, men en ny vinylplate skal i utgangspunktet ikke knitre ved avspilling. Ny vinyl med synlige riper bør du kunne returnere til forhandleren uten problemer, det samme bør du gjøre om platen er dårlig sentrert (pickup-en svaier sidelengs ved avspilling) eller er buklete (pickup-en går for mye opp og ned ved avspilling).

En ny LP kan også ha defekter i rillene uten at dette synes, når presseriet har gjort en dårlig jobb eller benyttet vinylråvarer av dårlig kvalitet. En god pressing på kvalitetsvinyl skal ha så lite bakgrunnsstøy at du bare under svært volumsvake partier i musikken, eller i pauser mellom låtene, kan legge merke til dette. Du bør imidlertid akseptere at en vinylplate kan ha litt sus/knitring under de første sekundene på hver side. Dette er ikke uvanlig, det kan være en utfordring å unngå dette i produksjonsprosessen, spesielt for tykkere vinyl.

Lette merker i en nyinnkjøpt LP kan du også velge å la passere hvis disse ikke forårsaker noe knitring eller knepp ved avspilling. En del slike merker fra produksjonen kan ligge helt i overflaten av rillene og dermed ikke i et område hvor pickup-en får kontakt med rillene. Enkelte vinylutgivelser kan ha synlig slitasje men spille bortimot perfekt, mens andre kan ha litt ørlett slitasje som forårsaker utålelig knitring. Det er også viktig å være klar over at knitring og støy ved avspilling kan komme av at pickup-en ikke sporer korrekt. Dette kan for eksempel skyldes at stifttrykket er feil innstilt, at pickup-en er skadet eller at nålen er skitten. Og kjøper du brukt vinyl kan knitring selvfølgelig også skyldes at platen er skitten. (Mer om vasking av plater senere.)

Nå kan det kanskje høres ut som at vinyl er et svært ømfintlig medium, men selv om den fysiske avspillingsprosessen er utsatt for ytre påvirkninger er det ofte slik at resultatet blir bra selv når omstendighetene ikke er spesielt optimale. Gamle, slitte og ikke helt rene plater kan spille frekt bra selv med pickup-er som ikke har blitt rengjort på mange år, men da kan også resultatet bli enda bedre med noen enkle rengjørings-grep.

Originautgivelser vs. remastrede nyutgivelser

En original førsteutgave av en vinylutgivelse vil ofte ha den beste lydkvaliteten, men en nyutgivelse gjort med omtanke kan også være et bra alternativ, for eksempel hvis en originalutgivelse er for dyr til å gå til innkjøp av på bruktmarkedet. Enkelte labler og plateselskap har dessverre en slapp holdning til lydkvaliteten på sine nyutgivelser, og det er slett ikke alltid de store selskapene som er de beste. Hoffman-forumet kan gi svar på hvilke labler som er gode på nyutgivelser og hvilke du bør være mer skeptisk til. Se også Michael Fremer sin artikkel «Reissue Labels To Avoid and Some Best to Proceed With Caution«. Fremer sitt nettsted Analog Planet er ved siden av Hoffman-forumet er godt startpunkt for de som ønsker å sette seg inn i den mer audiofile siden av vinylutgivelser. Her diskuteres ofte mastring og analoge kontra digitale produksjonsprosesser, noe jeg ikke skal begi meg mer inn på her, annet enn å si at helanaloge produksjoner nesten alltid vil være de beste. Et godt eksempel på dette er stereo- og monoboksen med Beatles sine samlede album, hvor stereoboksen ble digitalt mastret, mens monoboksen er en fullanalog produksjon. Gjett hvilken som har den beste lyden …

Mason Williams hos Rhino, sier det slik i et intervju i Flashback nr. 1: «We want to replicate the title as close as humanly possible as we can from the original. That includes finding the first pressing copy, making sure that we’re using the right style of jacket and we have the right era of LP label, and that we’re actually cutting from the original analog master. Anytime we get to a title where one of those things we can’t determine, or if we don’t have the original analog tape for whatever reason, we’ll kind of take a step back and assess whether this is something we want to do or not.«.

For de leter etter den optimale lyden kan det være en utfordring å finne fram til hvilken pressing som er den beste. Japanske pressinger hadde i en periode en sterk posisjon blant audiofile, men du bør nok vurdere i hvert enkelt tilfelle om det er japanske, tyske, britiske, amerikanske eller andre pressinger som er den ultimate. For mange blir dette en type perfeksjonisme man ikke begir seg inn på, men Hoffman-forumet er uansett et bra sted å oppsøke hvis du er ute etter vurderinger av varianter av spesifikke utgivelser.

«Remastret» brukes ofte som et ledd i presentasjon og markedsføring av nyutgivelser på vinyl. Eller kanskje vi heller kan si misbrukes, for uten mer spesifikk informasjon, betyr dette lite eller ingenting. Rent konkret betyr det bare at de ikke har benyttet de originale mastertapene som direkte kilde til vinylgravering, men at en remastring har blitt gjort, en eller annen gang. Selv «remastered from original tapes» kan i verste fall bety at de bare har hentet fram en eller annen digital remaster som ble benyttet til en CD-utgivelse for mange år siden. I beste fall betyr det at man faktisk har gått til de originale mastertapene og forsøkt å gjøre en så god jobb som mulig med dem, utført av dyktige (og helst navngitte) fagfolk, men selv da kan vi ikke være sikre på at den remastrede nyutgivelsen vil høres bedre ut enn originalutgivelsen. Det er ikke til å unngå at flere tiår gamle analoge mastertaper har gjennomgått en eller annen grad av forringelse, og de aller fleste av dagens remastringer for nyutgivelser på vinyl innebærer en digitaliseringsprosess, hvor de kanskje da også forsøker å bøte på de lydmessige slitasjene på den originale tapen. Min erfaring er at i de aller fleste tilfeller så vil originale vinylutgivelser fra 60- og 70-tallet høres bedre ut enn senere nyutgivelser. Det finnes selvfølgelig unntak fra denne regelen, men det er som oftest fordi originale mastringer og pressinger ble spesielt dårlig utført, eller når nyutgivelsene gjøres hel-analogt fra spesielt godt bevarte mastertaper.

Se også The Loudness War, som førte til at mastringen på pop/rock produksjoner i løpet av et par tiår mistet mye av dynamikken.

Svart vinyl  vs. farget vinyl

Vinyl er i utgangspunktet et blankt råmateriale, og svarte LP-er inneholder derfor også et fargestoff. Lydguruen Steve Hoffman sier imidlertid: «Vinyl is clear. There is however, an agent in the black vinyl that makes it smoother and quieter. Colored vinyl (other than black) can be noisier because it doesn’t have this agent in it.» Gotta Groove Records går enda lenger og tilbyr en oversikt over i hvor stor grad ulike fargetilsetninger påvirker lydkvaliteten. Jeg har ikke selv noe erfaringsgrunnlag som tilsier at fargede vinylvarianter generelt sett innehar mer støy enn f.eks. svart eller transparent vinyl, og det er kanskje viktigere at pressingen ellers er av god kvalitet. Det er imidlertid lettere å se støv/merker/slitasje på svart vinyl, og det kan jo være en fordel. Når det gjelder picture discs derimot, hvor det ligger det et bildelag mellom de to vinylsidene som gjør at tilgjengelig dybde til rillene blir mindre, kan dette i sterkere grad påvirke lydkvaliteten i negativ retning. Min erfaring med picture discs er at de generelt sett har mer bakgrunnsstøy og knitring enn vanlige LP-er. 

180 grams vinyl

«180 grams vinyl» brukes også mye i markedsføring av vinylutgivelser i dag, men for sluttresultatet har det lite å si om en LP veier 150 eller 180 gram. Langt viktigere er den generelle kvaliteten på vinylen, hvilke lydkilder som er benyttet og om selve pressingen teknisk sett ellers holder høy kvalitet.

Oppbevaring og behandling av vinyl

De fleste vet vel at du ikke skal ta på rillene med fingrene, og at du ellers bør behandle vinylen så varsomt som mulig for å unngå smuss og riper. Viktig er det også å oppbevare vinylen oppstilt loddrett og ikke liggende i en haug oppå hverandre. Det siste vil medføre at støv og skitt kan bli presset så langt ned i rillene at dette blir vanskelig å fjerne. Fukt vil selvfølgelig kunne skade omslag og labler, mens høy varme og temperatursvingninger absolutt ikke er bra for selve platene. Blir plater utsatt for direkte sollys, kan de i verste fall rett og slett smelte og bli deformert.

Plastomslag og forede innercovre

Jeg anbefaler bruk av forede innercovre, dette vil minske slitasje på LP-ene. Her finnes det mange varianter å velge mellom, i ulike priskategorier. Selv om syrefrie pappomslag er det beste til langtidsbevaring av vinyl, så er det som typisk kalles «polylined inners» et godt alternativ for LP-er som er i bruk. Vil du ta godt vare på selve LP-omslaget, kan du også kjøpe plastomslag til disse. Her finnes det flere varianter å velge mellom:

Polyester / Mylar: Disse er superblanke, helt gjennomsiktige, men også ganske kostbare i innkjøp. En bakdel er at omslagene er veldig glatte, så legger du 3-4 plater oppå hverandre f.eks. når du rydder i samlinga, så sklir de fort utover bordet, og i verste fall utover bordkanten.

Polyethylene / polythene: Disse er ikke helt gjennomsiktige, men forholdsvis rimelige og praktiske i bruk. Selv foretrekker jeg denne typen, middels tykke og litt romslige/oversized, slik at de er lette å tre på. Siden de sitter litt løst må man tre dem på med åpningen i toppen (som også er den mest fornuftige måten å bruke plastomslag på etter manges mening), ellers glir de fort av når du setter inn/tar ut plater i/fra hylla.

Merk at både tykkelse og størrelse varierer fra leverandør til leverandør for alle plasttyper. Ender du opp med en litt trangere type vil disse være vanskelig å tre på tykkere omslag, så det lønner seg å få tak i noen testeksemplar før du bestiller mange. Har du behov for større mengder vil det nesten alltid lønne seg å bestille fra utenlandske leverandører. Selv har jeg gode erfaringer med Covers33 i England.

PVC: Disse er tykke og tunge, trenger litt ekstra høyde i hylleplass, og er forholdsvis kostbare. Var mye brukt på 70/80-tallet, men i dag ser det ut til at de lettere plasttypene over er mer brukt. Vær også klar over at PVC i motsetning til de andre plasttypene er mer kjemisk ustabilt, og kan forårsake skade på både omslag og selve LP-en. Under visse forhold kan PVC-omslaget feste seg og etterlate merker i glansede platecovre, og i enkelte tilfeller kan PVC også reagere kjemisk med selve LP-en. Typisk vil dette gi seg utslag i lyse flekker på LP-en. (Bildet til høyre over viser hvordan dette kan ta seg ut.) Visuelt sett er LP-en da ødelagt, og i enkelte tilfeller vil slike flekker også være hørbare i form av en slags sus ved avspilling. Det er vanskelig, om ikke umulig, å reparere slike skader. Jeg vil derfor anbefale at man holder seg unna PVC-omslag, og velger noen av de lettere plasttypene, som både er billigere, mer praktisk i bruk, og ikke minst tryggere. Når det er sagt så kommer for eksempel norske Crispin Glover Records sine flotte vinylutgivelser gjerne i spesialdesignede PVC-omslag som vi må regne er trygge i bruk. Det betyr i så fall at enkelte PVC-omslag som produseres i dag ikke har denne type problemer knyttet til langtidslagring, men generelt sett er jeg skeptisk til PVC så lenge produsenten ikke har gitt en uforbeholden garanti relatert til dette. Det finnes for øvrig en lang diskusjonstråd på Discogs om temaet: «Does PVC Sleeves damage the vinyl?«.

Det finnes hundrevis av videoer på YouTube fra samlere som demonstrerer og anbefaler ulike varianter av plastomslag og innercovre til vinyl. Dette er også et tema som er hyppig diskutert på ulike nettforum, som f.eks. Hoffman-forumet.

Vasking av vinyl

Selv middels skitne plater som avspilles med en pick-up som aldri har blitt renset kan faktisk låte helt OK, så er det virkelig nødvendig å vaske eller rengjøre vinylplater? Resultatet vil bli enda mye bedre om både plate og pick-up er vasket og renset, og har du lagt litt penger i et godt stereoanlegg og en god platespiller, vil du kunne få det beste ut av selv en litt slitt LP om den er rengjort. Lettere slitasje ligger som regel i øvre sjikt av rillene, mens stiften graver dypere og støy du hører kan likegodt skyldes støv og skitt som befinner seg der. En god platevaskemasking vil kunne fjerne mye av dette.

En platevaskemaskin er forholdsvis kostbar i innkjøp, men skal du rengjøre mye vinyl vil dette være en fornuftig investering. Selv har jeg slitt ut en Nitty Gritty gjennom årene, og er i dag fornøyd med en litt rimeligere Okki Nokki, som fungerer utmerket. Plater kan selvfølgelig vaskes for hånd, men hvis du ikke har gjort dette før bør du søke etter veiledninger på nettet, så du ikke gjør med skade enn gagn. Platevaskemaskinene kommer med veiledning om hva slags rensemidler som bør brukes, men hvis du ikke ønsker å bruke penger på dyre spesialrensemidler er det mange gode råd der ute om hva du kan bruke til vasking og rensing av vinylplater. Ikke alle er like gode, og noen bør du nok  være forsiktig med. Library of Congress anbefaler renset vann tilsatt litt Tergitol (kan kjøpes rimelig via eBay) til rensing av plater (ser ut til at de har fjernet oppskriften fra nettsiden sin nå, men en eldre utgave er tilgjengelig via archive.org). Til spesielt skitne plater trenger du gjerne et rensemiddel som inneholder litt Isopropanol eller tilsvarende. Her finnes det mange varianter på markedet, eller du kan lage din egen blanding etter oppskrifter som det finnes mange av på nettet, for eksempel her.

Ultralydbaserte platevaskemaskiner er i følge enkelte det absolutt optimale, men disse er kostbare og en DIY-variant basert på denne teknologien ville jeg ikke utsatt mine plater for. En annen effektiv metode skal visstnok være å bruke trelim, men dette blir jo tungvint og tidkrevende og kanskje bare noe man vurderer å prøve hvis vanlig platevask ikke fungerer.

That’s It!