Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
To-siders artikkel om Teenage Fanclub i anledning at de fleste av deres album nå gjenutgis på vinyl. Originaler kan være litt vanskelig å få tak i, så dette blir en fin anledning for de som ikke snappet dem opp på 90-tallet. Tilbakemeldinger på Hoffman forumet tyder på at disse lydmessig er på høyde med originalene, men enkelte melder om litt laber kvalitetskontroll i forhold til selve pressingene, med LP-er som ikke er helt flate og med enkelte merker. Andre igjen melder om null slike problemer, så her får man ev. satse på at man ikke har uflaks. Hyggelige priser fra enkelte europeiske Amazon-filialer også.- Bak navnet Melody’s Echo Chamber finner vi franske Melody Prochet, og på hennes nye (og andre) album Bon Voyage har hun dratt til Sverige og fått med seg folk fra Dungen og The Amazing. Gitarist Reine Fiske er en fellesnevner her og selv om det borger for kvalitet, så er jeg litt lunken til resultatet, i likhet med de senere tingene fra The Amazing. Glatt og døsig psych-elektronika.
- 3-siders artikkel om Mu. Med gitaristene Merrell Fankhauser og Jeff Cotton i front gav de ut et selvtitulert album i 1971, og navner har de etter det mytiske tapte kontinentet. «A fantastic fusion of twisted desert blues and karmic psychedelia» sies det her, og skribenten har sine ord i behold, dette er både originalt og fascinerende. Originalutgivelsen er umulig å få tak i, og det gikk meg hus forbi at Guerssen gav albumet ut på nytt på vinyl for noen år siden, men det er ikke for sent å skaffe seg den. Det finnes også en 2xCD fra Sundazed i 1997 (også bare kalt Mu), som samler det meste med dem. Mye ble spilt inn på Hawaii i 1974, men først gitt ut som på 80-tallet. Litt vanskelig å oppdrive denne CD-samleren, og kanskje er det også det første albumet som er mest interessant. Fankhauser sine prosjekter fra 60-tallet med Fapardokly og H.M.S. Bounty bør også sjekkes ut av psychpop-fans, men Mu albumet er nok mer spesielt og essensielt, og sannsynligvis det mest interessante Fankhauser har vært involvert i.
- Når Shindig! tar for seg 80-tallet og presenterer «30 key long-players from the decade» er det lurt å notere. De største navnene lar de ligge, «and instead dig deep into the paisley and black denim-clad underbelly». Selv hadde jeg bare en tredjedel av disse i samlinga, for eksempel The Soft Boys, Wipers, Hoodoo Gurus, Lyres, Fuzztones, The Dukes Of Stratosphear, The Church, TV Personalities, Bevis Frond og Thee Hypnotics. Som vi ser er det et visst fokus på garasjerock også, en sjanger jeg gjerne skummer fløten av, men frastår å dykke alt for langt ned i. Dermed blir det lett å sjalte ut noen navn her, men jeg står igjen med disse påminnelsene om hull i samlingen: The Rain Parade, The Barracudas, The Times, Plasticland, og The Dentists. En artikkel det tar lang tid å jobbe seg gjennom dette.
- «Masterful and obscure 1970’s funk and soul from George and Alabama» er programerklæringen på CD-samleren Southern Groove: Hotlanta, Aware & Clintone Funk & Soul. Og omtalen her i Shindig! starter funky også: «The General Recording Company aka The GRC was a record label out of Atlanta run by a pornographer and peepshow manufacturer called Michael Thevis who tried to get legit by diversifying into candy stores, mail-order cheese, and that bastion of respectability, the music biz.» 70-tallet var et herlig tiår.
- My World of Make Believe; Sunshine, Soft & Studio Pop 1966-1972 fra australske Teensville Records dekker ikke så mye fra sitt hjemlige område, her er det mest artister fra USA det er snakk om, men ikke utelukkende. Får 5 stjerner her, og så finner jeg ut at den lignende utgivelsen Take A Mind Excursion 32 Pop Gems: From Sunshine To Soft 1966-1972 fra samme label også må sjekkes ut. Labelen fokuserer tydeligvis på easy listening sunshine/teen-pop fra 60-tallet, og selv om jeg vanligvis foretrekker mer psych-elementer i samlere fra denne perioden, er dette sikkert trivelige utgivelser å sette seg ned med, kommer innholdsrike hefter.
- 5 stjerner til RW Hedges og hans nye album The Hunters In The Snow. «These woody outdoor lullabies twinkle in the stars as a references to sea and sailors, booze and opium, give a gentle woozy and hallicunatory effect … recalling the first Fleet Foxes album … Ray Davies in reflective mood.» 5 stjerner blir i overkant, men det fenger meg mer enn nevnte Fleet Foxes, som jeg ikke har spesielt fot for.
- Linus of Hollywood sitt album Cabin Life er omtalt i en power pop bolk, og dette er alter ego til den amerikanske singer/songwriteren Kevin Dotson som har langt fartstid både som soloartist og fra andre sammenhenger. 5 stjerner og «perhaps is best effort yet» sies det her, og dette er frisk og oppløftende popsnekring, lett å lytte på men med nok små melodiske krumspring til at interessen holdes ved like. Når ELO, George Harrison og Gerry Rafferty popper opp som referansepunkter blir det bra, selv om det er strømlinjeformet produsert dette. Cabin Life er tilgjengelig på vinylformatet fra deres hjemmeside, sammen med flere av de tidligere albumene. Signerte varianter får man også, bra!
- Nest Egg og deres album Nothingness Is Not A Curse får 4 stjerner og holdes fram som et band som skiller seg ut blant «literally hundreds of bands these days doing this kind of metronomic kraut-punk», men jeg synes verken dette eller beskrivelser som «a mash-up between The 13th Floor Elevators and Wire» innfrir.