Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
- Liten artikkel om Levitation Room og deres nye album Headspace. «Headspace is a floating psychedelic bubble of an album … it’s trippy whilst remaining musically grounded and undoubtedly Californian.» Lett fordøyelig småpsykedelisk sunshine-pop, liker at de bruker en del klar gitarlyd, men låtene blir litt anonyme.
- 5-siders artikkel og intervju med Francis Rossi, litt relatert til at hans autobiografi er ute. Status Quo er havner kanskje ikke så ofte på min platespiller i dag, men i små doser kan jeg like det meste til og med Whatever You Want (1979). Boka til Rossi, I Talk Too Much, er nok også frisk underholdning, Rossi legger ikke fingrene mellom når han snakker om dopbruk i musikkbransjen. (Record Collector #497 inneholder en 14-siders tilsvarende artikkel om Rossi/Status Quo.)
- 6-siders artikkel om Love og Arthur Lee, med fokus på historien etter den udødelige klassikeren Forever Changes (1967), i forbindelse med at Four Sail (1969) relanseres, og for første gang i komplett utgave med Lee sine originale miks.
5-siders artikkel om det franske avant-prog bandet Magma sin 50-årige historie. Den franske labelen Jazz Village har de siste årene jobbet seg gjennom et sett med nyutgivelser av den mest essensielle delen av deres diskografi. Har inntrykk av at dette er nyutgivelser av god kvalitet.- 7-siders artikkel om The Stooges sitt selvtitulerte debutalbum og punk/garasjerock klassiker fra 1969.
- Light In The Attic ser aldri ut til å gå tomme for Lee Hazlewood materiale. 400 Miles From LA 1955-56 får lunkne 3 stjerner her, og denne samlingen med tidlige og forholdsvis enkle demo-opptak havner nok litt ned på lista over LITA/Hazlewood utgivelser du bør slå kloa i.
- Labelen Wienerworld får 5 stjerner for Down Home Blues Chicago Volume 2: Sweet Home Chicago, en 5xCD boks. Utgivelsen er en del av en serie av åpenbart flotte boksutgivelser, med hefter på opp mot 100 sider inkludert. «Impeccable set» er konklusjonen her, og jeg må nok snuse på denne og de andre boksene i denne Down Home Blues serien. Tror dette er nummer 4 så langt.
- «Their finest hour so far» er stemplet som gis til Temples sitt album Hot Motion, som får 4 stjerner. UK psych band, kan ikke si at dette fenget så veldig, kanskje mye på grunn av produksjonen, som virker litt syntetisk, trommelyden for eksempel. Ble derfor ikke så overrasket da jeg leste at albumet er «recorded as a trio without drummer Sam Toms».
- Australske The Ivory Elephant og deres album Stoneface får også 4 stjerner, og fenger et par hakk mer og vel så det. «On Stoneface they set out to explore the cathartic possibilities of desert-psych.» Spor av deres landsmenn King Gizzard kan finnes i The Ivory Elephant sine bluesbaserte locked-groove psych-riff som de improviserer lett rundt. Jeg blir ikke overrasket om de kan dra disse låtene ut i 10 minutter eller mer live, men på albumet får vi et fengende utvalg der de fleste er kondensert ned til 3-4 minutters lengde. Ikke blir det for tungt/heavy heller, de har mer snert enn trøkk i gitarplektrene, et smart trekk som skiller dem litt fra den store mengden av heavy-blues-psych band der ute. Tror jeg strekker meg etter 5 stjerner for Stoneface, som er album nummer to fra dette bandet, begge utgitt på vinyl av tyske Kozmic Artifactz. Virker som at de har tatt et steg oppover kvalitetsmessig fra Number 1 Pop Hit (2017).
- Mothboxer: Time Capsule Volume One får 5 stjerner: «This is for those who wonder what XTC might have sounded like in the late 80’s if they were a bit less quirky and bit more rockin’.» Vi finner omtalen under powerpop vignetten, og her strekkes nok betydningen av «might» et godt stykke. Ikke så veldig spennende, forventningene etter XTC-namedroppinga tatt i betraktning.
- 4 stjerner til boka Scott Walker: The Rhymes Of Goobye av Lewis Williams, som er ute i ny og revidert utgave. «For anyone interested in Scott’s incredible body of work, it’s an excellent companion.»