Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
- 4 stjerner til nyutgivelsen av Still, dobbel-LP fra 1981 som samlet en del uutgitte studio- og konsertopptak med Joy Division. Innholdet er ubestridelig nødvendig for fans, men dekkes også godt opp av den flotte Heart & Soul
4xCD boksen fra 1997 som har blitt represset flere ganger. - 4 stjerner til «20th anniversary edition» av The Coral sitt debutalbum, som kommer med diverse bonusmateriale (den første EP-en og en del single B-sider blant annet). Albumet er også remastret, men kvalitetskontrollen på vinylutgaven har ikke vært helt på topp, så kanskje er Music On Vinyl utgaven fra 2011 et bedre valg. Mye av bonusmateralet og mere til finnes for øvrig også på Singles Collection fra 2008, som 3xLP eller 2xCD. (Nyutgivelsen får full pott i Shindig# 124: «… melding 60’s guitar pop, psychedelia and folk-rock under a contemporary umbrella … still sounds fresh and full of promise.»)
- Cherry Red har nå kommet til C91, den sjette utgivelsen i 3xCD serien som samler britisk indiepop. 4 stjerner for denne også, med band som Catherine Wheel, The Cranberries, The Charlatans, Chapterhouse, Saint Etienne, Lush, Slowdive, The Boo Radleys, Manic Street Preachers, Ned’s Atomic Dustbin, og mange andre du sannsynligvis ikke kjenner så godt om du ikke var innbitt UK indie-fan på 90-tallet: «Grunge was on its way from across the Atlantic, and independent British music was in hibernation, ahead of the eventual Britpop explosion later in the decade. What the latest in Cherry Red’s series of year-centric, post-C86 compilations demonstrates, though, is that the year was anything but creatively bankrupt.»
- To 5-stjernere som bør nevnes: Både Johnny Marr og Tears For Fears får toppkarakter for sine nye album, kalt henholdsvis Fever Dreams Pts 1-4 og The Tipping Point. Du finner ikke så mye med disse artistene i min platesamling, men Tears For Fears har vært innom, og dette comebacket skuffer nok ikke de som likte dem på slutten av 80-tallet.
- Spidergawd får positive ord i singlespalten for «Prototype Design»/»Disidentity»: «Touches on early 70’s metal, but with a precision most bands didn’t deliver back then … when the sax arrives it takes you aback; everything else is so sharp-edged that the breathy buzz of brass and reed changes the feel.» I mine ører føles ofte Spidergawd som en noe mettet lydopplevelse, rent dynamisk sett, og beskrivelsen her berører kanskje noe av det samme. Vinylsingelen fra Crispin Glover Records kommer som vanlig i ulike limiterte varianter, og innpakningen er som alltid upåklagelig.