Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
- Spenstig månedens-samler presentasjon, hvor Dave Richardson stolt viser fram sin samling av plater. Tema? Tigrer. Det vil si album med tiger på omslag eller tiger nevnt i album- eller låttitler. 2000 plater han han så langt. «How often do you listen to the stuff in your collection? I listen to every purchase at least once, for the purpose of putting tracks together for tiger exhibitions and proposals [Richardson er designer og har jobbet for artister som Mick Jagger, Stranglers og Black Sabbath]. For example, I’ve just put together Survivor’s Eye Of The Tiger; Elvis’ Tiger Man; Lulu’s I’m A Tiger; The Tigermen’s Tiger Girl; The Killers’ Neon Tiger and Mud’s Tiger Feet.«
- Luke Haines skriver om Cluster og albumet Zuckerzeit i sin spalte, et album han plukket opp i den tro at tittelen var Fuckerzeit. Feilen fanget han først opp da han 10 år senere leste om albumet i Julian Cope sin eminente bok
Krautrocksampler. «Even in these rock’n’roll times, when hardened heads think we’ve heard it all, you can put Zuckerzeit on in a room full of guests and guarantee that someone will pipe up with, ‘And what in God’s name is that?‘» - 6-siders intervju med Dave Brock, som er den som sørger for at Hawkwind fremdeles lever videre. Var ikke klar over at han hadde gått gjennom en lignende situasjon som Andy Powell gjorde med Wishbone Ash, i juridisk krangel med et annet originalmedlem i forhold til bruken av bandnavnet. I likhet med Martin Turner i Wishbone Ash så tapte også Nik Turner i Hawkwind sine respektive rettigheter til å turnere under det originale bandnavnet. Begge feidene medførte opprivende og langvarige konflikter i rettsvesenet. Beklagelig for fans også, spesielt når man jo i begge tilfeller setter pris på de tidlige utgavene av bandene, hvor samarbeidene mellom partene gav frukter. Nik Turner har for øvrig vært svært så aktiv på egen hånd med kurante spacerock-utgivelser. Ellers artig å se at Brock trekker fram E.S.T. (Esbjörn Svensson Trio) av musikk som har inspirerert ham i det siste, som han beskriver som «from the jazz area, but also rather heavy». Pluss i boka for Eric Clapton også, i en konsertomtale lenger bak i bladet kommer det fram at han er en gammel «pal» av Brock, og stilte opp med gitaren på en halv konsert med Hawkwind i Guildford nylig.
- Alltid noe bra fra Pat Metheny, på From This Place trekker han inn strykere og tar i bruk mer orkestrale arrangementer. Stemningsfullt og lekkert. 4 stjerner her.
- Esoteric har nå samlet Eric Burdon & The Animals sin psykedeliske periode på andre halvdel av 60-tallet i 5xCD boksen When I Was Young: The MGM Recordings, som inneholder albumene Winds of Change (1967, både i stereo og mono mikser), The Twain Shall Meet (1968), Every One of Us (1968) og Love Is (1968). «Unlike The Animals’ R&B hits for Columbia and Decca, which are considered bona fide classics, Eric Burdon’s reconfigured band’s MGM recordings are undervalued, their worth hidden beneath his over-enthusiastic proselytising for LSD an all things late 60’s countercultural. The mix of psych blues, social commentary, spoken word and wigged-out acid rock might be ostentatious but it’s also his most ambitious, groundbreaking music and deserves reappraisal.» Litt pussig at de lander på bare 3 stjerner da, men denne helsides omtalen tilsier ellers at dette er en fin mulighet til å skaffe seg denne musikken for å tette eventuelle hull i samlingen, med 10 bonusspor fra singler, og informativt hefte, selvfølgelig. Tilbakemeldingene på Hoffman-forumet tyder også på at remastringene som er gjort for denne boksen er av ypperste klasse.
- Helt på tampen, under «Under the radar» vignetten, får vi en svært fortjent påminnelse om The Young Gods, sveitserne som fikk en del oppmerksomhet også her i landet for sine tidlige utgivelser på tampen av 80-tallet. Industriell eksperimentell elektronika, tidvis hardtsvingende og en tanke gitar-tungt. Men som de selv sier her: «In the States, we had people coming to the concerts having heard the records and expecting a wall of Marshall stacks.» Skuffede headbangere måtte konstatere at de ikke en gang hadde med seg en gitarist på scenen. Jeg har gjentatte ganger hatt ambisjoner om å utforske katalogen deres lenger enn til de to første LP-ene som står i hylla, The Young Gods (1987) og L’Eau Rouge (1989). Det er på tide nå, og fjorårets utgivelse Data Mirage Tangram tyder på at de fremdeles har mye å by på.