Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Reklame for Origin Of Muse boksen som inneholder nyutgivelser på vinyl av de to første albumene, Showbiz (1999) og Origins Of Symmetry (2001), pluss et lass av bonusmateriale. 4 LP-er, 9 CD-er pluss 48-siders bok betyr mye snadder for fansen, fra Muse sin beste og mest interessante periode. Enkelte klager på at også disse vinylutgavene er remastret med høyt volum og lite dynamikk, men i likhet med f.eks. Manic Street Preachers sine tidligere album så tror jeg vi må vente lenge på nyutgivelser som ikke lider av en viss loudness-problematikk på mastersiden. Likevel, dette er en veldig fin boks/bok, og vinylutgavene her holder seg nok fint opp mot originalutgivelsene, som jo er vanskelige å få tak i.- 3×5 stjerner til nyutgivelser av Motörhead sine 3 første album, Motörhead (1977), Overkill (1979) og Bomber (1979), alle med diverse bonusmateriale, den første som enkel LP (+7″), de to andre som trippel-LP-er. Det vil forbause meg om lydkvaliteten er bedre på disse enn tidlige UK pressinger, og bonusmaterialet er jeg ikke spesielt interessert i, i hvert fall ikke konsertopptak. Det var vel utfordrende nok for lydteknikere å jobbe med dette bandet i studio, og live er det nok mye av diverse lydkvalitet, som like gjerne kan strømmes. Men studioalbumene bør jo finnes i enhver presentabel rocksamling.
- Bare 3 stjerner til 40-års jubileumsutgaven av Jethro Tull sitt Stormwatch album. Steven Wilson sin remiks og surround-miks er ikke grunnen til at jeg kjøper denne, men det følger med en konsert fra Den Haag i 1980 (2 CD-er) og en CD med outtakes. Har du lydanlegg for å spille HD-lyd så er den originale miksen av albumet også med her, i 24-bit/96 kHz kvalitet. Jeg oppjusterer glatt denne til 4 stjerner.
- 5 stjerner til «Newcastle avant-folker» Richard Dawson og hans (sjette) album 2020. Tekstene får mye skryt («a depressingly accurate state of the nation address for the Great Britain soon to come» … «pitch-black humour»), og dette er nok et album det er en fordel å lytte til med tekstarket i handa. Musikalsk sett innfallsrikt, sprekt, variert og tidvis fengende.
- En pussig 5-stjerners omtale av Big Thief sitt album Two Hands, hvor skribenten bruker omtrent hele omtalen til å argumentere mot hvorfor han tilsynelatende egentlig ikke liker albumet. «I’ve found it hard to love this band that many friends have fallen for … their music is a particular combination of ponderous and harrowing that I’ve never found myself in a rush to get back to … I’m wary of this record’s folksy, alt-country dinner-party potential … I accept that the problem is me.» Jeg har ingen problemer med å si at dette ikke var særlig interessant. Ikke dårlig, men ikke spesielt minneverdig, og i hvert fall ingen femmer.
- 4 stjerner til Bill Frisell sitt nye album Harmony, som også er hans debut på ærverdige Blue Note: «Frisell has opted for a more accessible song-based suite … [Petra] Haden’s voice provides the perfect foil for Frisell, who weaves his impressionistic web-like spells with patience, feeling and poise.» 4 stjerner pluss vil jeg si.
- 4 stjerner til Opeth sitt nye album In Cauda Venenum, som de har sluppet parallelt i engelsk og svensk språkdrakt: «An aural odyssey like no other». Jeg liker Opeth, men ikke nok til at jeg kjøper begge variantene på vinyl. Tror jeg foretrekker den engelske varianten.
- The Ballad of Jethro Tull: The official illustrated oral history er en forholdsvis dyr bok, selv den rimeligste varianten som ikke er limitert og signert. Får 4 stjerner her. Er utsolgt for øyeblikket, men forlaget melder at et nytt opplag er på vei.
- «A rare treat» og 4 stjerner går til nyutgivelsen av Wishbone Ash DVD-utgivelsen Live At Rockpalast 1976. Opptaket har lenge vært å få tak i, men når det nå er gitt ut offisielt så er bilde- og lydkvaliteten bedre enn hva vi har sett tidligere. Dette er besetningen med Laurie Wisefield på gitar, som er nesten like bra som den originale, kanskje til og med bedre på enkelte måter.
- Usle 2 stjerner til den 43 minutter lange dokumentarfilmen The Vinyl Revival, oppfølgeren til Last Shop Standing. Jeg er litt enig i at det er en tanke kjedelig å se på at folk snakker løselig og generelt om vinylens fortreffelighet. «A film that means well but is ultimately pointless … go buy a record instead.»