Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Luke Haines tar for seg Klaus Schulze (Tangerine Dream) sin diskografi, i en kjapp men svært informativ gjennomgang. Dette er en artist jeg gjerne skulle ha sett 70-talls utgivelsene til samlet i en svær boks.- 7-siders artikkel/intervju med Steve Hillage, med fokus både på Gong og hans solo-karriere.
- Beatles: Abbey Road – 50th Anniversary Edition får 5 stjerner. Her finner du 23 outtakes, de fleste ikke tidligere utgitt (offisielt i hvert fall, mulig deler finnes på ulike bootlegs, men da sannsynligvis med dårligere lyd). Kommer både som 3xLP vinylboks og en 3xCD+Blu-ray variant. (Den sistnevnte varianten får 5 stjerner også i Shindig!, #97.)
- 5 stjerner til nyutgivelsen av Herbie Hancock albumet Sextant, opprinnelig utgitt i 1973, her på SACD formatet, med både stereo- og kvadrofonisk miks. Selv foretrekker jeg nok en analog 70-talls pressing av denne. Solid funk/fusion: «Sextant sold poorly at the time but it stands as one of Hancock’s creative peaks.»
- Miles Davis: Rubberband får magre tre stjerner. Inneholder tidligere uutgitt materiale fra 1985. Ikke spesielt organiske lydproduksjoner vi hører her, i pop/elektronika retning med produksjons-tidsstempel fra en tid hvor mange rotet seg bort med tidlig digital lydteknologi, så denne havner et godt stykke ned på min Davis wantliste.
- De tidligere nevnte Stereolab nyutgivelsene fra Warp Records (Transient Random-Noise Bursts With Announcements og Mars Audiac Quintet) følges opp av Emperor Tomato Ketchup, som også kommer i samme utvidede 3xLP format. Får 5 stjerner her, og dette er alle supre nyutgivelser.
- New Moon’s In The Sky – The British Progressive Pop Sounds Of 1970 er nok en 3xCD utgivelse fra Cherry Red. Får 4 stjerner her: «A fine excapsulation of this pivotal time, with a 52-page memorabilia-stacked book».
- 5 stjerner til første del av en spennende serie av utgivelser som tar utgangspunkt i NWW-lista. Ikke hørt om den? Det er en liste over 291 inspirasjonskilder til Nurse With Wound, publisert som et vedlegg til debutalbumet fra 1979, Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella. Her er også Norge representert med Min Bul og Terje Rypdal. Nå har Finders Keepers tatt for seg denne listen og lansert Strain Crack & Break: Music From the Nurse With Wound List – Volume 1, i form av en dobbel LP. Volum 1 tar for seg franske artister, og kommer i et par svært limiterte og kostbare utgaver, men den regulære utgaven har også et flott og informativt utbrettsomslag. «This is wigged-out fare for proud space cadets who travel the grooves and relish the spaces between genres.» Dette kan fort bli en en essensiell serie for de som vil trø et stykke utenfor allfarvei.
- Tre stjerner til Mark Lanegan Band sitt nye album Somebody’s Knocking, og her må jeg si meg enig. Deler her drar i elektronika/synthpop retning, og dette er vel det minst attraktive jeg har hørt fra denne kanten på lenge. Uten at det blir direkte dårlig.
- Iggy Pop har begått en klassiker med Free mener anmelderen her. Albumet får 5 stjerner: «It’s New York City jazz-noir tone poem setting Iggy’s crooning, caterwauling and speaking against evocative rooftop horns, glistening drones and occasional skeletal guitar.» Free er ikke dårlig, men det er lett en håndfull andre album i hans diskografi som havner høyere opp på lista over hans beste. Nærmere en svak 4-er, og et album jeg nok står over å skaffe meg på vinyl.
- En annen fra den eldre garde som fremdeles henger med er Robbie Robertson (The Band). Hans nye album Sinematic får 4 stjerner og selv om stemmen begynner å merke alderen så finner vi mye av den samme pulserende musikalske gumboen her som på den selvtitulerte debuten fra 1987. Velprodusert og variert.
- Amadjar er siste tilskudd av ørkenblues fra Tinariwen. De leverer alltid varene, og her får de også hjelp fra andre musikere, for eksmpel Warren Ellis (Bad Seeds). 4 stjerner: «One of Tinariwen’s most soulful albums to date.»
- Det har vært mye oppmerksomhet rundt Tool sitt nye album Fear Inoculum, og fansen er vel stort sett overveldet. Får 4 stjerner her. Dette er musikk som er godt gjennomtenkt og avansert oppbygd, men det høres også noe grått og nedslått ut stemningmessig, og denne superkalkulerte emoprogmetal-miksen treffer ikke meg nok til at dette blir noe jeg tenker å bruke tid på. (Fans vil naturligvis mene at jeg har misforstått totalt, og det er jeg lett med på.)
- På tampen, i den faste «Under the radar» spalten/siden, er det The Bevis Frond aka Nick Saloman det fokuseres på. En kjapp oppsummering som bare rekker å nevne et lite utvalg av hans album, i tillegg til hans siste, We’re Your Friends, Man, fra 2016. En nyttig påminnelse, den 2xLP-en fra Fire Records bør inn i hylla sammen med alle de andre. Saloman er ikke verdens beste vokalist, men som gitarist og låtskriver stiller han svært sterkt. Det er ikke mange som kan dra i land en låt som den 13 minutter lange You’re On Your Own, med 3-4 akkorder og et hav av gitarsoloer (godt hjulpet av Bari Watts), men den sitter som en kule.