Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Reklame for Mute Records sin deluxe-utgave av The Pop Group sitt debutalbum Y (1979). Her utvidet med outtakes og liveopptak til en 4xLP boks, eventuelt en 3xCD utgave. Et interessant band dette, som drev funky industriell eksperimentering, og ble sammen med likesinnede som f.eks. A Certain Ratio og Public Image Ltd. sentrale i UK post-punken. (Denne får 5 stjerner i Record Collector #598: «Post-punk’s most delirious LP reissued.»)- Den nye og massive Caravan boksen The Decca/Deram Years presenteres over en hel side. Denne var opprinnelig limitert til 1990 eksemplarer, men da disse ble raskt utsolgt valgte Madfish/bandet å trykke opp et nytt opplag, som etter sigende skal være helt identisk med førsteopplaget. Det nye opplaget kommer også signert, men akkurat det kunne de vel spart seg, så de som var først ute fikk noe igjen for innsatsen. Uansett, selv om man har flere av Caravan sine ypperlige album fra før, er det veldig mye bonusmateriale å finne her over de 9 CD-ene, i tillegg til mye trykt snadder. En lekker julegave til Canterbury-prog fans.
- En sides hurtigintervju med David Coverdale, hvor det blant annet kommer fram at Ready An’ Willing (1980) og Come An’ Get It (1981) er to album som han gjerne ville gitt ut på nytt. «They’re the best we did» sier han, og det er jeg helt enig i. På den tiden var Whitesnake rett og slett et førsteklasses bluesbasert rockband, og disse albumene flommer over av gode låter og drivende vellyd. Men han sier videre at rettighetene til disse albumene sitter hos andre i dag, så dermed blir det vel lenge til vi får sett noen utvidede utgaver av dem, dessverre.
- 4 stjerner til The Complete Matrix Tapes, som inneholder 4 live-sett med Velvet Underground fra slutten av 1969, tatt opp på klubben The Matrix i San Francisco. Lydkvaliteten er stort sett OK, og å ha denne i form av en 8xLP boks lar seg sånn sett forsvare, spesielt når den tilsvarende 4xCD boksen fra 2015 nå ser ut til å være utgått. Brukere på Hoffman-forumet melder om at heftet mer eller mindre er en forstørret variant av heftet fra CD-utgaven, men de fleste er fornøyd med pressingene og presentasjonen for øvrig. (LP-boksen er også omtalt i Shindig! #96, hvor den får 5 stjerner: «The balance between old and new material, the staggering range in dynamics, volume and mood, alongsede the dark humour and constantly surprising improvisation demonstrate that the Velvet’s were much more than simply a rock’n’roll band.»
- 5 stjerner til den nye Cherry Red 4xCD boksen Electrical Language: Independent British Synth-Pop 78-84. Med 80-siders hefte er denne verdt å se nærmere på. Blant navn vi finner her er Orchestral Manoeuvres in the Dark, Human League, Chris & Cosey, Fad Gadget, The Legendary Pink Dots og Colin Potter.
- 5 stjerner til Corpse Flower sitt selvtitulerte album, som er et samarbeid mellom Mike Patton og Jean-Claude Vannier. «The results are likely to delight fans of either artist. For fans of both, Corpse Flower is, quite simply, exquisite.» Franske Vannier kjenner jeg ikke særlig til, komponist og arrangør for blant andre Serge Gainsbourg og Jane Birkin. Det er aldri godt å vite hva Patton finner på, vokalist i Faith No More den ene dagen, svært eksperimentell i andre sammenhenger den neste. Låtene her er stort sett ganske laidback og lounge-crooner-aktig, og selv om det er en del snodig og snurrig som foregår arrangementsmessig, havner ikke dette veldig langt ute på eksperiment-skalaen til Patton. Mer skrudd enn f.eks. croonere som Mick Harvey og Richard Hawley, men ikke så langt unna musikalsk. Ja, jeg liker dette, 5 stjerner er ikke helt borte for denne.
- 4 stjerner til Pixies sitt nye album Beneath The Eyrie. Mulig dette er deres beste på en stund, kjekt at de fremdeles er aktive, men 4 stjerner antyder at dette er på høyde med deres 4 første, og det er det bare ikke. For øvrig, hvis du ikke har noen av de 4 første albumene til Pixies så skal visstnok Mobile Fidelity Sound Lab sine nyutgivelser av Surfer Rosa (1988), Dolittle (1989), Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) være knallbra remastringer og pressinger.
- 5 stjerner til Girl Band sitt album The Talkies. Låta «Going Norway» gi meg sterke assosiasjoner til The Fall, og vokalisten må ha snappet opp et par vokale vendinger fra Mark E. Smith her. Støyende, dissonant og monotont fundamentert. Ellers er nok dette gjennomsnittlig et par hakk mer psykotisk og kaotisk enn The Fall. «Of the current crop of noisy young bands emerging from Ireland, it’s Girl Band who punch the hardeste in a field already pungching pretty dam hard.» Intenst og støyende, men elendig bandnavn da. «Going Norway» er også gitt ut som single, det holder kanskje med den.
- 4 stjerner til Tropical Fuck Storm sitt album nummer to, Braindrops. Da må i så fall debuten A Laughing Death in Meatspace være verdt minst en femmer, som er noe av det beste du kan finne av ny og energisk psych-rock. Mens deres australske kollegaer og åndsfrender King Gizzard for meg blir litt … anstrengende … formelbasert … kalkulert …Â så har TFS sin debut noe annet ved seg, med mørke stemninger som flyter ut av en original og musikalsk variert sjangermiks. Oppfølgeren treffer ikke meg like umiddelbart men jeg bør kanskje gi den en runde til.