Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Et leserbrev nevner Record Store Day 2019 utgivelsen Blood On The Tracks – Test Pressing, som da var en nyutgivelse/replika av en testpress av dette Dylan-albumet fra 1974. Dylan bestemte seg senere for å erstatte store deler av disse innspillingene som ble gjort i New York med nye innspillinger gjort i Minneapolis. Hvor mye av innholdet her som finnes på CD-boksen More Blood, More Tracks – The Bootleg Series Vol. 14 vet jeg ikke, men det er uansett besnærende å ha dette på vinyl, og høre låtene slik testpressen opprinnelig ble gitt ut. Dessverre fulgte jeg ikke helt med på årets RSD, så jeg måtte snappe opp denne litt dyrere i ettertid. Skal du ha den bør du gå for den europeiske pressingen og ikke den fra USA, som i følge poster på Hoffman-forumet hadde en del tilfeller av ikke helt optimale pressinger.- Kort presentasjon av den kommende utgivelsen Tangerine Dream: In search of Hades Box Set – The Virgin Recordings 1973-1979. Utvilsomt deres sterkeste periode, med album som Phaedra, Rubycon, Ricochet og Stratosfear. Boksen kommer med et lass av bonusmateriale, ikke minst hele konserter med god lydkvalitet. Steven Wilson har remastret og også mikset flerkanalslyd for de som er interessert i det, på Blu-ray disker, hvor du også finner (nye, tror jeg) stereomikser i høyoppløst lydformat. De fleste av albumene finnes på SACD-formatet fra før, japanske utgivelser som fremdeles står seg bra som alternativer hvis du ikke sverger til vinylformatet. Men alt bonusmaterialet her gjør boksen særdeles fristende. (Utgivelsen får 4 stjerner i RC #494: «70s motherlode boasts stellar outtakes … this straddles what all seem to agree is their classic period … few TD devotees will be able to resist these outtakes.»)
- 4-siders artikkel om Mark Kopfler (og Dire Straits) i forbindelse med hans nye soloalbum Down The Road Wherever. «Out now» står det mot slutten av artikkelen, så her er RC litt sent ute, for albumet ble sluppet i november i fjor. Uansett, dette nye albumet fra Knopfler føyer seg pent inn i en lang rekke av utgivelser som mange nok vil synes er uvesentlige og litt intetsigende, men jeg har opparbeidet meg en viss sans for Knopfler solo, selv om de tidlige Dire Straits albumene forblir favorittene. Knopfler sine stort sett langt mer laidbacke soloalbum formidler mye av den samme stemningen som J.J. Cale på sitt beste. Upretensiøst og enkelt, men likevel raffinert og utsøkt. Samlere kan også notere seg at enkelte vinylutgaver allerede er vanskelige å oppdrive, som f.eks. The Ragpicker’s Dream (2002) og Shangri-la (2004).
- 12-siders artikkel om Joy Division i anledning av at debutalbumet Unknown Pleasures har 40-års jubileum. Albumet slippes i jubileumsutgave på vinyl, som kan være et godt alternativ til å forsøke å skaffe seg en tidlig pressing. Prisene på sistnevnte stiger jevnt og trutt og det kan også være utfordrende å finne en noenlunde strøken utgave. Enkelte på Hoffman-forumet mener at den tyske førstepressen fra 1980 (Factory 0060.362) har hakket bedre lyd enn UK-pressingene, så det kan være et godt alternativ. Ellers er det verdt å nevne at det også finnes flere piratutgaver av denne som tilsynelatende ser ut som en tidlig britisk pressing (FACT 10). Anbefaler å studere beskrivelsene på Discogs nøye, ser du låttitlene listet på baksiden av omslaget, bør alarmen gå.
- 5 stjerner til Domino sin nyutgivelse av Buzzcocks sitt tredje album fra 1979, A Different Kind Of Tension. Michael Fremer gir tommelen opp for lydkvaliteten i sin omtale, mens meningene er mer delte på Hoffman-forumet. Siden denne kom helt på tampen av den analoge tidsalderen tror jeg nok at jeg likevel vil foretrekke en tidlig pressing. Det samme gjelder nok også Another Music in a Different Kitchen (1978), Love Bites (1978) og samleren Singles Going Steady (1979), som alle er ute i tilsvarende nyutgivelser fra Domino. Selv om disse isolert sett sikkert er fine saker, alle med hefter.
- 4 stjerner til Blues, en utgivelse som samler henholdsvis 15 kutt over 2 LP-er eller 36 kutt over 3 CD-er, med stort sett tidligere uutgitte innspillinger fra Rory Gallagher, flere med diverse gjester. Jeg er over middels stor fan av Gallagher, men det er ikke hans rene blueslåter som fenger mest. Jeg synes det holder med et par av dem innimellom på et album, så en slik massiv bluespakke blir nok litt for ensformig og lite variert for min del. (Selv ikke at Shindig! gir samleren 5 stjerner i #92 endrer på dette.)
- Johnny Thunders sitt soloalbum fra 1985, Que Sera, Sera, slippes i remikset og utvidet format, og da med undertittel «Resurrected». Dette er hans andre skikkelige soloalbum, får 4 stjerner her. Han klarte ikke å toppe debutalbumet So Alone fra 1978, hvor han fikk hjelp fra blant andre Chrissie Hynde, Phil Lynott, Peter Perrett, Steve Marriott, Paul Cook, og Steve Jones. På Que Sera, Sera bidrar Wilko Johnson på et par kutt, det jo alltid et pluss. Remikset er noe annet og mer inngripende enn remastret, men her har resultatet tydeligvis blitt bra. Bonusmaterialet er jevnt fordelt mellom outtakes og konsertopptak (Live in Lyon), og når utgivelsen fra britiske Jungle Records også får skryt på Hoffman-forumet, blir denne noe å krysse av for. For øvrig er dette også en av årets RSD-utgivelser jeg burde slått til på, men denne er foreløpig lett å få tak i.
- Månedens utvidede omtale og 5 stjerner går til den syrisk-amerikanske L.A.-baserte singer/songwriteren Bedouine (Azniv Korkejian) og hennes nye album Bird Songs Of A Killjoy. Pen og laidback folk-pop som er lett å like, men litt for koselig og forglemmelig til at det når helt opp for min del. (Albumet får 4 stjerner i Shindig! #93: «recalls walking along a bluebell-festooned forest path on a sunny day».)
- Richard Hawley sitt nye album Further får 4 stjerner (og tilsvarende i Shindig! #91), og her røsker det løs med en drivende riffbasert låt («Off My Mind», og riffet her kunne like godt Madrugada ha snublet over på en god dag), men selvfølgelig balanseres det mer energiske her med et pent knippe ballader framført på utsøkt Hawley-crooner-vis. Jeg er fan, og denne er obligatorisk. (Får 4 stjerner i Shindig! #91 også: «Cements his reputation as one of the country’s best songwiters.»)
- 3 stjerner til metal-instrumentalistene Pelican sitt nye album Nighttime Stories. «Lacks the addictive, lip-smacking umami of precious works» sies det. Min favoritt er What We All Come To Need fra 2009.
- 5 stjerner til Mick Houghton sin bok Fried & Justified: Hits, Myths, Break-Ups and Breakdowns in the Record Business 1978-98. Houghton har tidligere skrevet bøker om plateselskapet Elektra (Becoming Elektra) og Sandy Denny (I’ve Always Kept a Unicorn), og skriver her blant annet om sine møter med artister som Talking Heads, The Undertones, Julian Cope, The Jesus & Mary Chain, Sonic Youth, Suicide, Sun Ra og Bert Jansch.
- Dokumentaren Stiv: No Compromise, No Regrets kan være verdt å få med seg om man kommer over den. «The life and times of a true punk original. This finely-balanced film charts the life of Stiv Bators, singer with Dead Boys, The Wanderers and Lords Of The New Church, who died aged 40 after being hit by a cab in Paris in 1990.»