Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Stor artikkel om The Kinks sentrert om Are The Village Green Preservation Society, i anledning 50-års deluxe utgaven av det albumet. Nye stereo/mono mikser, outtakes, demo, liveopptak etc. spredd over 5 CD-er, 2 LP-er og 3 singler. Plakater får du også, og selvfølgelig en bok. Er du en litt over gjennomsnittlig interessert Kinks-fan, så havner nok denne på ønskelista. (Denne utgivelsen omtales også over en side i Shindig! nummer 86, hvor den får 5 stjerner, og Ugly Things #50, også med mange lovord over en hel side.)- 4AD har gitt ut The Breeders sine album Pod (1990) og Last Splash (1993) på nytt på vinyl, og tilbakemeldingene fra på Hoffman-forumet tilsier at dette absolutt er gode alternativer lydmessig til å skaffe seg litt dyrere originalutgivelser på vinyl. 5 stjerner til førstnevnte her. «This is the first time 4AD have issued Pod on vinyl in the UK since 1990, and it sounds fantastic» avslutter omtalen med, som for en gangs skyld også fokuserer på vinylformatet og lydkvalitet.
- Japanske Kikagaku Moyo får 4 stjerner for sitt nye album Masana Temples. Et nytt bekjentskap for min del, og det var «psych-fusionist’s excellent return» overskriften som trigget min interesse. Visstnok er dette deres mest helstøpte og velklingende album så langt, kanskje takket være at de for første gang har benyttet en ekstern produsent, den portugisiske jazzgitaristen Bruno Pernadas. Har du interesse for en kraut/psych/folk-musikalsk miks, bør du sjekke ut dette albumet. Et eller annet her minner meg tidvis om Tinariwen sin eminente ørkenblues, kanskje også den instrumentelle dynamikken i produksjonen, dette låter veldig friskt.
- Fans av Nazareth har nok allerede fått med seg at det har kommet en svær boks (Loud & Proud! The Box Set) som samler det aller meste og mere til med dem. 32xCDer, 6xLPer og 3 7-tommere burde være nok for de aller fleste. Et noe undervurdert band, på 70-tallet var det å like Nazareth tredjerangs, bak Uriah Heep, som igjen var bak Deep Purple. På siden befant Kiss-fansen seg, men de var liksom i sitt eget univers som ikke hadde spesielt mye med ekte musikk å gjøre. Det var også en jevnaldring i bygda som likte Slade, det var på en måte litt i samme avdeling som Kiss, bare mer badass. Han fyren var i hvert fall det, og sånn rangerte vi musikk den gangen, et sted ute i distrikts-Norge på 70-tallet. Nok om det, mitt forhold til Nazareth endte etter hvert opp mer positivt, noen av 70-talls platene snurret ofte på platespilleren, og ikke minst så var det doble live-albumet ‘Snaz ofte å høre på rommet vårt da jeg var inne til førstegangstjeneste. Og tro meg, det var milevis mye bedre enn det aller meste de 6 andre på rommet kunne finne på å sette på. Nå kommer ikke jeg til å kjøpe denne boksen, men Nazareth, ja det var et helt OK band back in the day.
- 3 stjerner til den nye Tom Petty utgivelsen American Treasure, som over 6xLP-er (eller 4xCD-er) samler alternative versjoner, liveopptak, etc., er nok i underkant. Mange andre omtaler er mer positive, og fans bør hive seg over denne i like stor grad som den nylige Playback-boksen.
- Diary of a Rock’n’Roll Star, selvbiografien til Ian Hunter, har kommet i ny og oppdatert utgave. 4 stjerner her, og sannsynligvis mye artig å lese i denne boka. «Unreservedly recommended» avsluttes det med her. (Shindig! følger opp med 5 stjerner i nummer 84 for denne boka, i en omtale som avsluttes med «One of the most authentic documents of life on the road to make it into print.»)