Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
- Luke Haines er Record Collector sin Egon Holstad, storkjefta, skråsikker og proppa full av skarpe utsagn og betraktninger. Begge har noenlunde like stor grad av treffsikkerhet, dvs. ganske stor, men av og til skyter de spurv med kanoner. Her tar Haines for seg Genesis, og han skryter mye av flere album: Trespass («sounds like fucking Comus»), Nursey Cryme («still sounds like Comus, but with added rock action care of Collins and Hackett»), Foxtrot («what a 1972 Syd-led Floyd could have sounded like»), Selling England By The Pound («punk as fuck»), The Lamb Lies Down On Broadway («kind of like an ultra-ambitious Television album»). Friske og originale synspunkter, men med på lasset får man da også et par karakteristikker av denne typen: «Tony ‘Bank Statement’ Banks – rock’s worst man» og «Mike ‘Mild’ Rathernot – rock’s second-worst man». Morsomt? Kanskje. Usaklig? Javisst. Unødvendig? Synes nok det. Men så heter da spalten hans også «Luke Haines writes the shuk out of rock’n’roll».
- 5 og 4 stjerner til henholdsvis Bring The Family (1987) og Slow Turning (1988), to fine album fra John Hiatt, som nå gis ut på nytt på vinyl av Universal. Og Bring The Family er det beste av disse, med et drømmeteam av medmusikanter: Jim Keltner (trommer), Ry Cooder (gitar) og Nick Lowe (bass). Disse skaper et åpent, luftig og dynamisk lydbilde, som ikke gjenskapes på Slow Turning med andre musikere, selv om låtmaterialet er nesten like sterkt. Jeg tviler imidlertid på at disse nyutgivelsene fra Universal er veien å gå hvis man skal skaffe seg disse albumene på vinyl i dag, jeg ville heller lett etter pene originale pressinger, vil overraske meg om disse nye låter bedre. Spesielt dyrt er det heller ikke å gå etter originalutgivelser her. Og når jeg først er inne på Hiatt: Debutalbumet hans fra 1974,
Hangin’ Around The Observatory, vil alltid være min største favoritt. Han synger litt mer karikert her, men albumet er fullt av knallbra låter og her er det en helt annen lydproduksjon, med en analog klang som blir en slags motpol til Bring The Family sin digitale krystallklarhet. Men det går an å like begge deler. - Og da passer det fint at det kommer en omtale av Ry Cooder sitt nye album et par sider lenger bak i bladet. På The Prodigal Son finner vi tre originale låter og ellers et fint utvalg av eldre/tradisjonelle blues, folk og gospel låter. Får 4 stjerner her, nok et solid album fra en musikalsk hedersmann, selv om min samling fremdeles vil stoppe omtrent ved Paris, Texas soundtracket når det gjelder Cooder LP-er.
- Den tidligere nevnte 5xCD New York Dolls samleren Personality Crisis: Live Recordings & Studio Demos (1972-1975) får 4 stjerner selv om lydkvaliteten ikke er all verden på alt her. Attitude hadde de nok av («live, they sound like lightning rods for trouble») og dette kommer gjennom til tross for at enkelte opptak er «as though you’re hearing it outside the venue». Kommer med et hefte også.
- Selv om jeg er Wishbone Ash fan så blir det alt for mye med 4 stjerner til nyutgivelsen av Twin Barrels Burning fra 1982. Dette er et av deres aller dårligste album, fra perioden da de prøvde seg med litt glatt heavyrock, bluesy riktignok, men veldig veldig harry. Det etterfølgende Raw To The Bone er om mulig enda dårligere. Det eneste i Wishbone Ash diskografien som kan nærme seg disse lavpunktene er Trance Visionary og Psychic Terrorism fra slutten av 90-tallet da Andy Powell av en eller annen grunn bestemte seg for å hive seg over dance/elektronika. Fjerner man disse 4 albumene fra Wishbone Ash diskografien lar resten av det som har kommet etter glansperioden på 70-tallet seg forsvare.
- The Incomplete Angler: Ten Years Of Fruits De Mer er en obligatorisk bok. Her tar