Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Marc Almond plukker ut sine 10 favorittalbum, og blant dem er Peter Hammill representert med The Silent Corner And The Empty Stage (1974). «I could pick many favourites from Peter Hammill’s extensive and diverse body of work, including the many Van der Graaf Generator albums, and I can’t think of another artist who has been so prolific, diverse and challenging apart from Bowie.» Godt oppsummert.- Har et par med Colorama fra Wales med Carwyn Ellis i spissen, mye fin psychpop. Det nye albumet Some Things Just Take Time er litt annerledes enn de øvrige, her drar det mot småkoselig akustisk visepop. OK, men tror jeg står over dette selv om det får 4 stjerner her. For øvrig en artikkel om Ellis i bladet også.
- Lang artikkel om Captain Beefheart og «the making of the 1967 masterpiece Safe As Milk«.
- I motsetning til Record Collector sin overfladiske omtale av den fine Cherry Red boksen Pentangle; The Albums: 1968-1972 (som medførte leserbrev-storm), så gjør Shindig! en grundig jobb. Først en to-siders artikkel om bandet, så en helsides omtale av boksen, som får 5 stjerner. Mye bonusmateriale og 42-siders hefte gjør dette til en glimrende inngangsport til dette britiske folk-bandet. Er kanskje ikke nok rock i miksen til å kalle dem et folk-rock band, men gitarister som Bert Jansch og John Renbourn er det selvfølgelig verdt å låne et øre til.
- Har tidligere nevnt 7xCD boksen Fairport Convention: Come All Ye; The First 10 Years, som inneholder hele 55 tidligere uutgitte spor, inkludert to komplette konserter fra 1973 og 1974. 4 stjerner her. «While the accompanying hardback book relies on illustrations rather than in-depth annotation and the generic disc wallets and box innards feel cheap, the selection of material makes this set pretty much indispensable, whether you’re a die-hard or a dilettante.»
- Nederlandske Focus har aldri fenget meg noe spesielt, kanskje litt for klassisk inspirert og teknisk fokusert, så Hocus Pocus Box med sine 13 CD-er havner nok ikke i min samling. Ser i farta ikke ut til at de 10 albumene kommer med noe bonusmateriale, men 4 stjerner her. Men «Hocus Pocus» fra Moving Waves/Focus II (1971) er en knalltøff låt. Sist hørt i actionfilmen Baby Driver, hvor den spilles gjennom en lang biljakt/action-scene, og det fungerer faktisk veldig bra. (Historien i filmen er for øvrig bare en unnskyldning for å spille gammel kul musikk til kule actionscener, og sånn sett god underholdning, men man sitter med en følelse av at filmen man har sett er en eneste lang musikkvideo.)
- Full pott til australske Beaches og deres 2xLP Second Of Spring. Skal noe til å lage 80 minutter med psych/shoegaze-pop uten fyllstoff, og etter noen prøvelytter synes jeg denne 5-eren satt noe løst.
- London-baserte The Clientele lager fin popmusikk, det er klart. Grunnen til at de ikke når helt opp for min del er litt vanskelig å sette fingeren på. Kanskje litt for snilt, kanskje litt for lite variasjon, litt for mye bruk av tremolo … Jeg har ikke noe problem med å skrive under på at det er kvalitetsmusikk, så fans får bare ha meg unnskyldt. 4 stjerner for deres nye album her, Music For THe age Of Miracles.
- 4 stjerner til The Dream Syndicate sitt comeback-album How Did I Find Myself here? Godt å se dem tilbake, men dette nye albumet havner godt i skyggen av deres 80-talls album. Dette høres tamt og kjedelig ut, og ingen av låtene er blant deres 20 beste. Terningkast 3 når man trekker fra «hyggelig-å-ha-dem-tilbake» tillegget.
- Den britiske psych/elektronika-artisten Nick Nicely har jeg blitt kjent med via diverse Fruits de Mer utgivelser. Hans nye album Sleep Safari er ikke på den labelen, men på tyske Tapete Records. Bare på CD-formatet foreløpig ser det ut til, men absolutt verdt å sjekke ut. Chill steming og stilig omslag. Må nok sjekke ut noe av det øvrige han har gitt ut utenom FdM-utgivelsene, ikke minst Psychotropia, som samler en del av hans tidligere singler.