Optima Rubra er ute med oppfølgeren til Kartonger fra 2012, det vanskelige tredjealbumet. For mange band er det med album nummer tre at de store utfordringene dukker opp. Det beste låtmaterialet er brukt opp og det begynner å skorte på gode ideer. Dette forsøker man så å bøte på ved for eksempel å slippe flere bandmedlemmer til som låtskrivere, utforske musikalske sjangre man ikke nødvendigvis behersker, ty til coverlåter eller hyre inn gjestemusikere. Optima Rubra har satt seg fore å gjøre alt dette til gangs, og dermed levere det optimale eksemplet på et typisk sprikende og rotete tredjealbum. Alle disse omstendighetene og mere til er detaljert beskrevet i form av et internt banddokument som er gjengitt inne i utbrettsomslaget på albumet. Så da kjører vi på og gir oss hen til det etter sigende ruskete låtmaterialet vi finner på «Selvtitulert»:
«Tittelspor» er en bastant og insisterende feiring av … Optima Rubra. Ja, hvorfor ikke åpne ballet med en sang om seg selv. «Nødrim City» handler om utfordringene som tekstforfattere ofte støter på, til ganske fengende funkmetal. «En Kniv til Kålen» er også litt funky, men såpass kjapp at det drar mot punk. Her blir det også mer åpenbart at jeg savner et tekstark, men en tøff og hardtsvingende låt. «More than You» er også punk, mer bluesbasert i retning av Thunders & Heartbreakers, passe rølpete gjennomført. «(Nei, bare) Vafler (til meg, takk)» er en slags ballade med kontrapunktisk power-refreng og imponerende vokalprestasjoner. En sørgelig historie om stakkars lille Jonny. Triste vers og et aggro-angst refreng der hovedpersonen faller ned i et lallende delirium. De tar den helt ut her og da blir det et høydepunkt på albumet.
Som coverlåt har de valgt ut Erik Bye sin velkjente «Hildringstimen». Den gjør de en ganske streit punkversjon av, og selv om dette kan sies å være fyllstoff så svinger det bra. Med «Sosialantropolog» er de tilbake til funkmetal, tilført rapp. «Svart Metall» (med ekstra hermetegn) er neste låt ut, og man skulle man kanskje tro at Optima Rubra benyttet muligheten til å dra det musikalske ut i det helt ekstreme her, men de legger seg et sted mellom tungrock og punk. «De som laget Ord» begir seg ut i filosofiens verden og Wittgenstein ville nok nikket gjenkjennende til flere gode problemstillinger som trekkes fram her. «Minnene» avslutter ballet med litt mimring om … Optima Rubra.
For å oppsummere så er vitterlig «Selvtitulert» et sprikende og rotete album, men ikke spesielt mye mer enn de to foregående. De beste godbitene finner vi på side A, men i sum så kan vi vel si at dette har blitt et ganske så vellykket tredjealbum på alle måter. Vinylutgaven av albumet kommer i et flott utformet utbrettsomslag. og selve LP-en er pent presset på oransje transparent vinyl i et opplag på 100 nummererte eksemplarer. «Selvtitulert» er utgitt på Pistache Records og kan bestilles direkte fra Gymnocal Industries.
