Lady Moscow fra Oslo har eksistert i rundt 10 år, Sunday Songs er dere fjerde album, og det andre på vinylformatet så langt jeg kan se. Med god ballast fra hundrevis av konsertopptredener, også utover i Europa, er dette et band som tar med seg mye levende energi inn i studio. Drivet i musikken er for det meste skapt av akustiske instrumenter (kontrabass, gitar, banjo, trekkspill, fiolin, blåseorgel med mere), og de beskriver selv musikken sin i hjemmesnekrede vendinger som «Balkan-boogie», «folk’n’roll» og «sirkusrock». Her aner vi en visst rytmisk spenstighet, og siden ingen av de faste bandmedlemmene spiller trommer, er dette ganske vesentlige elementet ivaretatt ved hjelp av innlånte krefter. Benytter vi mer tradisjonelle sjangerbetegnelser så kan vi vel si at de står for en frisk og variert miks av country og folk som henter inspirasjon fra ulike kanter, spesielt en del elementer fra bluegrass.
Åpningssporet «Take a look around» har et visst amerikansk låvedans drag over seg, med feststemning og livlig felespill, men i neste spor har de forlatt bygda og lagt seg mot mer indie-folk-aktige toner. Her kjører bassen rockete og monotont, noe som fortsetter i «Figure 8 syndrome», som nærmest er unplugged punk. I den langt roligere «Recognize» minner stemmen til vokalist (gitarist og vel en slags hovedlåtskriver) Bjørn Galdal meg om John Hiatt, og da spesielt den litt tørre Hiatt-utgaven fra hans tidlige dager. Jeg synes Hiatt er et vel så bra generelt referansepunkt i så måte enn andre jeg ser nevnt, som Tom Waits, Leonard Cohen eller Nick Cave, selv om «God’s Gun» faktisk beveger seg et langt stykke i retning av en stemning som minner om Cave og Ellis sine mørke filmlydspor. Her drar det mot mørk americana og dette blir lett mitt favorittspor på albumet.
Ellers er det generelt en goodtime feeling over de fleste av låtene her, selv om tekstene kanskje ikke alltid er i synk i så måte. Eksempelvis så er den avsluttende «Take another look» rett så hyggelig og nynnbar, men med ett slenger de inn «Take another look at Paradise City, ’cause the grass ain’t green and girls ain’t purdy!». Både språklig og musikalsk kan vi vel si at Sunday Songs er et amerikansk-inspirert album. Produsenten her, Ashley Stubbert, som også har bidratt både til låtskriving og med perkusjon på flere spor, er da også fra Seattle, men har bodd og arbeidet her i Norge i snart 10 år. I følge den inngående bakgrunnshistorien som fortelles på innsiden av utbrettsomslaget så har han hatt en stor innflytelse på albumet, også utover selve lydproduksjonen. Noen av låtene er kanskje litt anonyme, mens andre er det enkelt å sette kryss ved siden av, men dette avhenger selvfølgelig av smak og behag. Sunday Songs har uansett blitt et album man kan hygge seg med, upretensiøst og variert, og med en smittende energi som oser av spilleglede.
Vinylutgaven har blitt riktig flott, et svært stilig og solid utbrettsomslag med mye informasjon på innsiden. Et tekstark hadde sannsynligvis gjort det enklere å få med seg det tekstlige innholdet, men det er også det eneste på minussiden. Det står «DIGERTRYKK» i matrisen på vinylen, men norske Diger presser ikke vinylen selv, det er det tsjekkiske GZ Media som har stått for. De har gjort en flott jobb, som de vanligvis gjør, dog med enkelte få unntak. Ekstra godt inntrykk gjør det at selve LP-en ligger i et foret innercover, det føles så mye bedre å dra LP-en ut av dette enn et papir hvor ofte papirrusk/deler følger med i tillegg til at plata er statisk klistret til omslaget. Så stort pluss i boka her også til Lady Moscow, måtte flere følge etter her. Sunday Songs kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.
