Mundania Street er oppfølgeren til Break Down Free, Carsten «Cesh» Holts solide debutalbum fra 2014 med variert country/blues-inspirert gitarrock. Også denne gangen finner vi Kid Andersen som en sentral medspiller, både som produsent og musiker (bass, gitar, keyboards og sang). Som på debuten er det igjen tegneserieskaper Tor Erling Naas (Tor Ærlig) som står for omslaget, denne gangen mindre fargerikt, en grovskissert og snodig figur som sikkert vil fungere bra som blikkfang i platebutikken. Baksiden av omslaget til Mundania Street er dominert av et bilde av Holt i en live-setting, noe som førte til at jeg ved første øyekast trodde dette var et live-album, men dette er nok heller for å understreke at her har Holt tatt med seg energien fra konsertscenen inn i studio.
Og et visst livetrøkk får vi allerede i åpningslåten «A Good Life», godt hjulpet av en liten blåserrekke blir det god stemning og svingende soulrock. «Deaf Dumb And Blind» er ikke mindre upbeat, et solid stykke countrypop med suveren slidegitar-solo. «Organized People» roer ned med slentrende rytmer før «Six Churches» drar løs med garasjerock i retning av The Dogs, men litt mer pyntelig produsert enn Schau & Co. «Pills And Pension» er streit countryrock, men en sterk låt, oppbygd og framført etter alle kunstens regler.
Tittelkuttet åpner side to og er igjen mer soulinspirert, en midtempo ballade med et lydbilde som både er nakent, nært og tørt, og med en artig Prince-vokal mot slutten. Med «Rare Monk Shot Me Down» er fuzzgitarene tilbake, nesten litt syrete i uttrykket, men et synthriff griper overraskende tak og drar låten i disco/funk-retning. En bastard av en låt, men denne miksen fungerer bra og den blir et av høydepunktene her. «Lala» sørger for et solid musikalsk sprang, en roligere countrylåt med fele, men er vi like raskt tilbake på karusellen med «Assistance», som åpner med Casio-lyder og elektronika-kaos. Dette viser seg riktignok bare å være en lang og litt eksperimentell intro til nok en solid funk/soul-låt («Assistance»). Countryballaden «Ramblin’ Heart» setter et vakkert punktum for albumet med fint samspill mellom steelgitar og fele.
Mundania Street er et minst like variert album som debuten, men henger likevel godt sammen, og låtene er jevnt over sterkere. Av referanser som dukket opp i mitt hode under lytting kan nevnes J. Geils Band, John Hiatt, australske Black Sorrows og norske Sugarfoot, pluss selvfølgelig Stones her og der. Den nevnte blåserrekka og bruk av fele frisker opp og sørger for variasjon i arrangementer og lydbilde, mens Andersen sine snertne synthtoner drar enkelte låter og sekvenser i smått overraskende retninger. Dette sammen med et knippe låter som sitter svært bra gjør Mundania Street til et solid andrealbum fra Holt, og kanskje hakket mer slitesterkt. Vinylutgaven kommer i to varienter, en på rosa vinyl i 100 nummererte eksemplarer, og en på svart vinyl som kommer i 400 eksemplarer. Den siste varianten kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.
